Lucifer Was Intervju med Thore Engen og Einar Bruu
De som av en eller annen årsak enda ikke er kjent med Lucifer Was bør umiddelbart rette opp dette, og de vil høyst sannsynlig få en meget positiv og behagelig opplevelse. TE = Thore Engen og EB = Bassist Einar Bruu, begge originalmedlemmer fra Lucifer Was 69/70 Først og fremt må jeg gratulere med at deres nyeste verk ”The Crown Of Creation” som i mine ører er meget bra, velsmidd og særdeles hørbar musikk, og en rockeopera i to akter. Det ser også ut til at skiva er vel mottatt overalt hvor vi har sett. Så spørsmålet er hvorfor lykkes akkurat dere med det såkalte ”rockopera” konseptet der mange andre tryner tror dere? TE: Fordi det er, i all beskjedenhet, sterkt materialet. Og et annet vesentlig element var at vi spilte inn all musikk med Kristiansand Symfoni Orkester (KSO) først og så ble rockdelen spilt inn etterpå. Dette gjorde produksjonsarbeidet vanskelig, kunstmusikk og rytmisk musikk har ikke samme groove, men det virker fra alle fantastiske anmeldelser at vi lykkes. EB: Kanskje for at dette er en helhetlig komposisjon, ikke bare ett symfoniorkester som spiller ett arr oppå eksisterende låter fra bandet? Anmeldere har også påpekt at det gis rom for både det symfoniske og det tunge elektriske med luft og rom for begge, ikke bare noen passende strykere på slutten av en låt. I tillegg er selve materialet og utførelsen meget bra, jeg har så liten del i dette at jeg kan tillate meg å si det! Når ble tanken født på å lage dette albumet, og faktisk å gå inn i nytt musikalsk terreng? TE: I 2000/2001. Jeg tenkte ikke på at vi skulle gå inn i noe nytt terreng, denne platen var nøye gjennomtenk på forhånd og den var, for meg, en naturlig utvikling og det å kunne komponere med anledning til å bruke et helt orkester var fantastisk. Når jeg hører et slikt verk så slår det meg at det må ligge uhyggelige mengder arbeid bak. Er det mulig på noen måte å beskrive noe av selve skapelsesprosessen og den eventuelle ”smerten” og gleden som måtte ligge bak det hele? TE: Ja, mye problemer og mange oppturer. Det ville ta de ti årene jeg brukte på å skrive og produsere verket å avgi full rapport. Men at det var massivt arbeid, massiv logistikk og en mengde kompliserende faktorer har du helt rett i. Var det noen samarbeidsproblemer med symfoniorkesteret eller solister eller gikk alt glatt? Uansett så må det å skulle forholde seg til et symfoniorkester ha bydd på store utfordringer. Er det mulig å beskrive den læringskurven på en forstålig og/eller metaforisk måte? TE: Rytmisk musikk (les rock, pop og jazz) og kunstmusikk er to helt separate kulturer. Kunstmusikerne ser ofte (ikke alltid) litt ned på rock og jeg slet litt med det i begynnelsen. Men så dro jeg ned til Schleswig-Holstein festivalen i Tyskland sammen med Dagfinn Koch, som står for orkesterarrangementene. Der minglet vi med orkesteret og overvar to fantastiske konserter med KSO og da var isen brutt. Jeg måtte lære meg et helt nytt regime når det gjelder hierkariet i et orkester og takk for det, ellers kunne jeg fått noen skarpe blikk fra dem jeg overså, og som absolutt ikke skulle overses. Etter det var samarbeidet strålende. KSO ga alt. EB: Jeg spilte bare i en del av dette, men synes egentlig ikke det var noen samarbeidsproblemer med orkester eller solister. Tvert i mot, de var veldig greie alle sammen. Jeg har forstått det som Thore er den som komponerer det hele, men i hvor stor grad bidrar de øvrige medlemmene i selve skapelsesprosessen av platene og da spesielt denne? TE: Jeg komponerer og arrangerer, så veldig mye er klart fra min hånd. Men, når det gjelder arrangementet av orkestermusikken var det den anerkjente samtidskomponisten Dagfinn Koch som sto for den delen. Vi samarbeidet tett. Han skrev av alle mine melodilinjer, ledetemaer, akkorder, og så bygget han opp instrumentering og arrangement etter dette. Dafinn gjorde en strålende jobb! Jeg samarbeider noe med vokalist Jon Ruder og Freddy Lindquist har også hatt kreative innspill. Men, det er sjelden jeg kompromisser. Jan Stigmer på fiolin og Michala Petri på blokkfløyte, har dere valgt de ut selv? TE: Jan Stigmer var kunstnerisk leder for KSO da prosjektet ble presentert og det var han som hadde det last say. Siden svaret var: ”dette går vi for”, var han selvskreven som deltagende musiker. Under en middag med ledelsen i KSO, inkl. Jan Stigmer, var Michala Petri også tilstede, og hun syntes dette hørtes så spennende ut at hun faktisk ba om å få være med! Hva håpet dere egentlig å oppnå med verket ”The Crown Of Creation”? TE: Gjøre en av tidenes beste og mest spesielle skive!! Ydmykhet long live. Hvor viktig er lyrikken for dere på dette albumet, men også på tidligere plater? TE: For meg er tekstene utrolig viktige. Alle platene våre har tekstlige kryssreferanser og har en tilhørlighet til hverandre. Det ble planlagt allerede i 1996 at det skulle bli sånn. Jeg vet ikke hvor opptatt de andre i bandet er av dette fenomenet, men for meg er dette et livsverk, som ikke er ferdig enda. Det er også grunnen til at alle tekster, med unntak av den første "Underground And Beyond" er trykket i CD’bookletene. Er dere enige i etterpåklokskapens klare lys at Deb Girnius kanskje burde vært mer og oftere hørbar? EB: Tja.., kanskje det at hun høres bare av og til er noe av styrken? Hadde hun sunget ”duett” med Jon hele tiden hadde noe av magien blitt borte, trur eg.. En liten digresjon, er dere klar over at Jefferson Airplane i 1968 utgav ei skive med navn ”Crown Of Creation”? Mye mer viktig er det hvorfor det ble akkurat den tittelen for dere? TE: Ja, vi er fullstendig klar over det, men ingen har monopol på noen begrep og det er absolutt ingen sammenheng mellom den noe enkle låta ”Crown Of Creation” med Jefferson Airplane og fordypelsen i det 46 minutters verket THE Crown Of Creation. The Crown Of Creation er for øvrig et begrep for Mennesket. Tematisk så er det en reise i tid fra før alt begynte, universet og menneskets skapelse/tilblivelse og strekker seg gjennom liv og moderne liv til det som kalles eskatologi, som er læren om de siste ukjente ting etter døden. Dommen, skjærsilden, gjenfødelse, himmel og helvete og alle etter dødsmytene, de som vi bare har kontakt med i liten grad. Jeg ser bort fra dagens underholdningsprogrammer på TV med medier og gjengangere. Men hvem vet? Vi skal jo alle dø, så kanskje vi får noen overraskelser. Coveret er gjort av den flotte og svært dyktige kunstneren Frank Fiedler, som er kjent fra sin arbeider for blant annet krautlegendene Popol Vuh. Var dette et bevist valg, og er dere generelt sett opptatt av at det som skal smykke forsidene på platene deres har et kunstnerisk innhold? Snakker vi om en slags ”totalpakke” hvor musikk, cover art og lyrikk henger sammen og alle er delkomponenter i et kunstnerisk uttrykk, selvsagt med musikken i førersetet? TE: Ja, akkurat slik er det, og du er den første som har stilt det kloke spørsmålet. Frank Fiedler fant vi på nettet og etter litt forhandlinger fram og tilbake ble vi enige. Jeg er mektig fornøyd med det coveret. Også resten av coveret/bookleten som ble gjort av André Martinsen. Vi snakker totalpakke, oh yes. Alle coverne har også et lite dikt som henger sammen med hverandre og som vil få sin forklaring når CD-syklusen er ferdig. Frank Fiedler spilte/spiller også i Popol Vuh og var tidlig med i det bandet. “The Crown Of Creation, “By A White Lace” og “Unformed And Void” er tre låter som har vokst seg virkelig store og sterk ettersom skiva surrer i spilleren vår. Er dere enige i at i en ellers sterk kolleksjon så er disse tre i front? Det er likevel kanskje slik for dere at ”The Crown Of Creation” mer er et helhetlig verk, og at om noen låter blir ekstra godt likt er det mer en bonus? TE: De tre nevnte er noe som går igjen blant anmeldelser. Spesielt blir jeg glad når skribentene fremhever ”Unformed And Void”. Jeg har et spesielt forhold til disse låtene, men jeg har også et spesielt forhold til ”Cabris Sans Cornes”, ”When The Phoenix Flies Away”, ”Bethanian Theme” (veldig!), ”Wonder”, ”Rising Sun” og ”Into The Blue”. De øvrige også selvfølgelig, men det er en helhet i alle låtene som jeg har spesielle forhold til kompositorisk og uttrykksmessig. Det hadde ikke stemt uten ”Three hammers”, ”Beggar's” Bowl”, ”Moments”, ”Try Me” ”Burning Beautiful Flowers. Var det alle tro? EB: At de passer så godt inn i det helhetlige temaet er jo delvis at de er så sterke låter uansett. De fleste musikere har inspirasjonskilder, og dere er vel neppe noe unntak. Hvilke er deres generelt sett? Når vi kun fokuser på ”The Crown Of Creation” og inspirasjonskilder, så er vel ikke et navn som Ton Scherpenzeel fra Kayak så halvgærent? EB: Kjenner ikke Kayak så godt, ergo er det ingen inspirasjonskilde. Kilden er og blir de samme; Jimi Hendrix, John Mayall, Muddy Waters, Willie Dixon, Black Sabbath, Uriah Heep, Deep Purple, Frank Zappa, Genesis m/Collins og all prog/psykedelia/elektrisk blues fra 1965 – 1974. TE: Stort sett enig med Einar, Kayak har jeg aldri hørt noe av, men for meg har Genesis aldri stått i noe høy kurs. Men Vertigo katalogen må ikke glemmes. Jeg har komplett Vertigosamling fra absolutt hele verden i epoken 1969 til 1974. Det dreier seg om ca. 170 plater. Dessverre er det mye stusselig der også, men herregud så mye bra og ekte vare også. Men når jeg komponerer, så er jeg i min egen verden og da føler jeg ikke nærvær av noe annet enn mitt eget mål og visjon med stykket. Å snakke om neste verk, ja det er jo kanskje på grensen til mangel på respekt å mase om slikt like etter denne kraftprestasjonen som ”The Crown Of…” må ha vært. Likevel tillater jeg meg å spørre om det er noen tanker som rører seg opp i hodene deres? Er dere kanskje allerede i gang med en ny skapelsesprosess, og kan vi forvente enda en overraskende stilistisk vending? TE: Neste skive er under arbeid og den vil få tittelen DiesGrows. Hva slags stilistisk vending får vi vente og se. Det blir ikke orkestermusikk! Hvorfor kom deres første skive først i 1997 selv om dere jo har eksistert siden 70 tallet? En kvalifisert gjetning er vel her at dere som folk flest har koner/samboere og barn. For å skaffe til livets opphold var vel ikke akkurat musikere i band som ikke er fokusert på det kommersielle segment akkurat et klokt trekk økonomisk sett? EB: Bandet ble vel primært oppløst av discobølgen som kom i ca. 1974-76. Da krevde arrangørene og publikum at det skulle kunne danses til låtene, noe vår musikk var dårlig egnet til. Det låt da omtrent som ”Underground and Beyond”. Prøv selv å svinge ladyen etter de låtene… Vi var sterkt i mot ”prostitusjon”, og lot heller være å spille. Bandet hadde riktignok hatt noen utskiftinger, og i 1974 sto vi uten vokalist (Dag Stenseng), og det var nok noe av det vanskeligste å finne den gangen. Det var nok også en medvirkende årsak til at vi da ga oss i 1976. Koner og barn kom først 10 år senere for de fleste av oss. Skiva som kom i 1997 ble jo til grunnet en vellykket reunionkonsert med påfølgende donasjon på 10.000 kroner. Det rakk til mesteparten av de 18 timene vi brukte på Musikkloftet til å spille inn den første skiva. Et naturlig spørsmål da er jo da om ikke våre myndigheter kanskje burde satt av en pen sum slik at det faktisk var mulig og kontinuerlig utvikle seg som musiker uten å måtte ta hvileskjær som varer i årevis? TE: Jeg synes at platebransjen burde ta sin del av ansvaret og oppgaven også. Hvem som skal tilgodeses i så måte er jo selvsagt gjenstand for stor diskusjon. Likevel må det vel være en besnærende tanke å kunne fått anledning til å holde på med musikk på full tid på skisserte måte? TE: Det er bare jeg og trommeslageren, Rune Engen, som ikke driver med annet enn musikk. Jeg produserer en del også for andre. Og vokalist Jon Ruder og jeg har skrevet en del for andre artister. Hvordan ble dere i hine dager trommet sammen for å danne Lucifer Was? EB: Laaang historie, men både Thore og jeg har eldre søstre som var musikkintereserte (Beatles, Stones, Dylan, Elvis, Donovan osv). Mye av det vi hørte på tidlig var singler de hadde kjøpt. Vi begynte allerede i 1965 med bandforsøk, og var vel i 68/69 så etablerte som man kan bli i en alder av 13-14 år. Vi hadde stadig nye navn på bandet, men på denne tiden tror jeg vi het Evil Crack and the Brothers of the Black Cross! Vi møtte noen typer fra ett annet lokalt band som da het Empty Coffin, og Thore og jeg startet opp sammen med dem etter en prøvespilling i deres øvingslokale ute på Klemetsrud i Oslo. Øvingslokaler var den gangen ”hard to get”, det kan ha påvirket avgjørelsen! Kan dere fortelle noe om ideen bak bandnavnet Lucifer Was? TE: Først het vi Empty Coffin, så Autumn Serenade i 1969, og så skiftet vi navn til Ezra West, men det ble ofte tolket som Rett Vest og det var ikke noe kult. Så kalte vi oss Lucifer, men vi fant snart ut at andre het det samme, så da la vi til Was, med den betydning at vi VAR Lucifer. Lucifer var et tidstypisk navn a la Black Sabbath, Bloodrock, Black Widow etc. Vi tenkte ikke på det som noe demonisk eller djevelsk, selv om Lucifer ikke er den samme gestalt som Satan, men en fallen erkeengel. EB: Så, som dere skjønner, var overgangen til Lucifer i 69/70 enkel.. Like etterpå fikk vi greie på at flere hadde hatt den samme ideen til navn, og vi la etter mye frem og tilbake til Was. Vi hadde allerede en del spillejobber med navnet Lucifer, så vi ville nødig bytte det ut så fort. Vi testet en haug med ”vedheng” til Lucifer, men vi landet altså på ”At den falne erkeengelen Lucifer Was (var)”. Hva fikk dere til å bli musikere i sin tid? EB: Thore og jeg var nok langt over gjennomsnittet interessert i musikk generelt. De nevnte søstrene, Radio Luxemburg, Pop Corn på NRK, Harald Are Lund (Førti blå minutter og Platespiller’n, to fantastiske radioprogram på 60/70-tallet) og den tidens heltedyrkelse av artister var nok bidrag til vårt valg. Jeg var også roadie for andre lokale band, det krydde den gangen av band, ungdomsklubber og det som ble kalt soareer, ofte var dette konserter/tilstelninger på de videregående skolene. Pluss en masse såkalte tilfeldigheter; gitar til jul, penger til” konfen”, Jimi Hendrix spilte Hey Joe på tv osv. TE: Jeg ble født sånn… Har dere noen morsomme bandhistorier å dele med oss? EB: Her er det vel litt sånn at de som tror de husker noe fra 60/70-tallet neppe var der da?? Nei, det er vel sånn at det man husker best ikke var så morsomt akkurat da, men som kan være artig å tenke tilbake på. Vi hadde hatt flere jobber på Osloungdommens Motorsenter ute på Hvervenbukta, det var en form for ungdomsklubb. Vi ble ringt opp med forespørsel om vi ville spille på ett julebord på det samme stedet, og vi takket ja. Det viste seg å være for seniorene i KNA (Konglig Norsk Automobilforbund)!! Her passet vårt vanlige repertoar svært dårlig, og etter litt stresset diskusjon på kjøkkenet fant vi frem til de roligste låtene vi kunne (Black Magic Women o. l) pluss at Anders Sevaldson hadde en ide om at ”Se der danser bestefar” var en vals, så vi tørrspillte den ett par ganger før vi gikk tilbake på scenen. Vi (og seniorene!) kom oss igjennom kvelden, det hjalp jo at det var ganske solid alkoholservering til alle parter…Dessuten hadde vi en lengre gammelrock-medley på repetoiret (noe som var vanlig den gangen, sjekk live LP’en til Uriah Heep som eks,) og den spilte vi mange gangen og jeg tror det var den som i bunn og grunn reddet oss. Hva er målet for Lucifer Was pr. dato, og har det forandret seg med årene? TE: Målet er å drive med den musikken vi ønsker å drive med, men da vi spilte inn vår første skive, var det ikke umiddelbart i våre tanker at det skulle bli så mye som det ble. Jeg er ganske grønn når det gjelder deres turneliv, men kan dere oppdatere dette? TE: Vi spiller ikke ofte live, men vi har spilt en del i Sverige og så spiller vi vel et par tre gigs i året i Norge. Far og sønn som spiller i samme ensemble er det en utfordring? TE: Absolutt ikke. Andreas er en fantastisk gitarist og vi har veldig god kjemi. Andreas har en bachelorgrad i musikk/komposisjon osv. fra Oslo Universitet og driver som produsent i eget studio i kjelleren i huset vi bor i Oslo. Mitt første møte med Lucifer Was var ”Blues From Hellah” og den plata tok meg med storm. Er det også ei skive dere synes er blant det ypperste av musikken deres? TE: Vanskelig spørsmål. Noen av mine favoritter er på den skiva, ”Old In Eden”, ”Armworth” og ikke minst ”Mire”. Ellers så syntes jeg det er vanskelig å bedømme, jeg hører ikke på dem så ofte, for jeg vil videre, men det er vel lov å si at The Crown Of Creation står i en særklasse for meg. EB: Personlig liker jeg best de to første platene, ”Underground & Beyond” og ”In Anadi’s Bower” hvis man må velge/rangere. Kan dere beskrive musikken deres, idet jeg ser at Prog Archieves kaller musikken til Lucifer Was for eklektisk prog som kanskje dere ikke er udelt enig i? TE: Vel, eklektisk betyr jo å låne fra forskjellige kilder og det smaker ikke bra. Vi skaper, vi låner ikke. Men jeg antar at eklektisk brukes i betydningen mangfoldig og da er det helt greit. Nevn noen artister og plater som har påvirket dere, og gjerne hvorfor? EB: Min første LP var ”Out of Our Heads” med Stones, jeg likte godt den litt røffe stilen de hadde. Ellers var det mye singler sånn i starten, det var det og brukte plater vi hadde råd til. Det neste som fenget meg var ”My Generation” med The Who, ett band jeg fulgte tett i mange år. Det var nok mye på grunn av John Entwhistel, en fantastisk bassist. Men den største musikalske ”vekkeren” var nok å se Jimi Hendrix Expirience dra ”Hey Joe” på tv, Jimi spilte med tenna! Jeg skjønte der og da at livet ikke kom til å bli det samme etterpå, jeg kan enda gjenskape følelsen og situasjonen i hodet. (Noen husker når Brå brakk staven, noen har andre minner!) Neste banebrytende innkjøp tror jeg var ”Freak Out” med Frank Zappa and the Mothers of Invention, den fant jeg brukt hos Ringstrøms Antikvariat i Oslo. Dette var ”Mekka” for bruktplatehandel den gangen, men de har dessverre lagt ned. Denne skiva fikk meg nok til å se/tenke/høre musikk på en litt annen måte, den skilte seg jo også markant ut fra Popmusikken som jo var dominerende da. Tidlig i 1970 kom en tidligere trommis (Morten Minotti) til meg med en plate; ”Black Sabbath”. Vi hadde jo alt hørt blusen møte det elektriske, ikke minst i ”Electric Mud” med Muddy Waters og på førstealbumet til Led Zeppelin, men denne skiva innehold for meg noe helt nytt! Det var mye tyngre, en annen type riff og det klagende munnspillet som var linken til bluesen. At det i tillegg var litt mørkt og mystisk var jo ett klart pre. Bassisten Geezer Butler ble min nye helt, jeg kunne en gang all bassen på denne plata. Og her kunne lista fortsatt i det nesten uendelige… TE: Her er mine øde plater, må dessverre legge igjen et par tusen som jeg gjerne ville hatt med meg, he,he 1. Muddy Waters – Electric Mud 1968 2. Jimi Hendrix Experience – Electric Ladyland 1968 3. Jeff Simmons – Lucille Has Messed My Mind Up 1969 4. Leslie West – Mountain 1969 5. Velvett Fogg - Same 1969 6. Mothers Of Invention – We’re Only In It For The Money 1968 7. Free - Tons Of Sobs 1968 8. Crazy World Of Arthur Brown – Same 1968 I tillegg hører jeg på mye progmetall og Symhony X og Dark Moor er stort. Hva er den største utfordringen som band? EB: Jeg savner den tiden hvor band var noe som øvde sammen regelmessig, men jeg er samtidig sørgelig klar over at det ikke er sånn det fungerer mer. Bandet i dag består jo mye av div. innleide krefter, som jo er både spennende og bra. Men øving som i gamle dager er ikke så lett. Mulighetene til å påvirke musikken og følelsen av ett felleskap blir jo litt svakere i dagens arbeidsform. TE: Spillesteder og finansiering. Dette gjelder både konserter og skiveinnspillinger. Står det bra til med norsk rytmisk musikk synes dere, og hva om vi ser på rytmisk musikk internasjonalt? TE: Med unntak av metall og nisjegrupper, er det stort sett langt fra mine idealer jeg hører, men bransjen er i en downhill når det gjelder platesalg og distribusjon, kanskje med unntak av noen Greatest Hits med toppnavn og enkelte danseband og lignende. Platebutikken blir jo borte en etter en. Noen bruker nettet til å kjøpe plater, men uhyre mange laster ned musikken gratis.. Spørsmålet er: Hvor skal cashen for bandene komme i denne gratis download alderen. Noe må skje. TYVERI! Og hvordan tenker plateselskapene å utvikle nye kvalitetsartister som får gitt ut mer enn en skive? Dette gjelder både nasjonalt og internasjonalt. EB: Veeel, men jeg synes jeg stadig hører noe nytt og spennende. Hvilke nye og gamle band uthever seg innen norsk rytmisk musikk, og samme internasjonalt etter deres mening? EB: Norske gamle: Dream, Prudence, Saft, Høst, Flax, Shimmy, Mojo Blues, Terje Rypdal. Norske nye: Tommy Tokyo, Kvelertak, A-ha, Dimmu Borgir, Enslaved, El Caco, Dum Dum Boys. Nyere internasjonale: Clutch, Audioslave, Foo Fighters, Black Stone Cherry, Kamelot TE: For min del er det Aunt Mary, Pussycats, Menu med Freddy Lindquist og Bleak House, med Terje Rypdal. Internasjonalt så er det så mange men definitivt er Frank Zappa, Beatles, Jimi Hendrix Experience, og av nyere ting Symphony X, Dark Moor, Rhapsody , Eminem der for å nevne et lite utvalg, men de fleste er jo døde… Til slutt vil jeg ønske dere all mulig lykke til videre både karrieremessig men også på privat plan. TE: Takk for det og for din tid og tålmodighet med oss EB: Bare en glede.
9/1/2013
 




Copyright © 2018 Merlinprog