BOWNESS, TIM - STUPID THINGS THAT MEANS THE WORLD
Stupid Things That Means The World Bowness, Tim England 2015

www.hotdesign.co.uk/timbowness
www.facebook.com
www.twitter.com/timbowness
www.no-man.co.uk/

CD1 - Stupid Things That Mean The World (42:10)
1. The Great Electric Teenage Dream (3.58)
2. Sing To Me (5.46)
3. Where You've Always Been (4.07)
4. Stupid Things That Mean The World (3.05)
5. Know That You Were Loved (6.44)
6. Press Reset (3.54)
7. All These Escapes (3.06)
8. Everything You're Not (3.40)
9. Everything But You (1.12)
10. Soft William (1.40)
11. At The End Of The Holiday (4.58)
CD2 - Stupid Things That Meant The World (17:49)
1. Stupid Things That Mean The World (Alternate) (Nick Magnus mix) (3.09)
2. Best Boy Electric (Sing To Me) (1994 No-Man demo) (Steven Wilson mix) (1.58)
3. Know That You Were Loved (Alternate, David Rhodes 'electric version') (Stephen Bennett mix) (6.29)
4. I Still Miss You (Stupid Things That Mean The World, UXB 'Ambient' Mix) (6.13)


Tim Bowness
No-Man Live Band
Michael Bearpark
Stephen Bennett
Andrew Booker (Sanguine Hum)
Colin Edwin (Porcupine Tree)
Bruce Soord (The Pineapple Thief / Katatonia)
Gjesteartister
Peter Hammill
Phil Manzanera (Roxy Music)
Pat Mastelotto (King Crimson)
Anna Phoebe (Trans-Siberian Orchestra / Jethro Tull / Roxy Music)
Rhys Marsh
Andrew Keeling (Evelyn Glennie / Hilliard Ensemble / Robert Fripp)
David Rhodes (Peter Gabriel / Kate Bush / Scott Walker etc)
No-Man (Tim Bowness and Steven Wilson) på bonuslåten

Å trommer sammen masse dyktige musiker skaper ikke nødvendigvis god musikk. Så enkelt er det bare ikke. Låtene må også holde mål! Låtene er nå engang råvarene i tilvirkning av musikk. Skal vi holde oss til den metaforen så blir følgelig musikerne de som kokkelerer. Det er likevel en forenklet fremstilling fordi arrangementer, miksing og produksjon samt flere forhold også innvirker på sluttresultatet. På denne skiva er det Bruce Soord fra Pineapple Thief som tar seg av miksinga, mens Bowness selv er i produsentstolen. De gjør jobben greit nok, men kun muligens hatt noe mer sting i produksjonen? Låtene er jevnt over forholdsvis enkle med det er ok da det jo ofte er arrangementene som gjør susen. Bowness smeller til med noen fiffige og lekre detaljer her og der, og det er hans styrke. Spesielt synes jeg strykerarrangementet er bra, men mannens hang til popflørt kommer i for store doser. Mannen er også lovlig glad i pianoballader, og det funker ikke så bra i mine ører. Den mørker grunntonen på skiva funker derimot meget bra. Verdt å merke seg er det at Bowness på årets skive på tross av ovenfor nevnte innvendinger, tar naturlige og logiske skritt i sin utvikling. Mye av det som var bra på den forrige skive er med, men heldigvis så utforskes nye musikalske territorier. Det er rett og riktig, da stillstand er tilbakegang. Bowness har på mange måter nå staket ut kursen for hvor han er på vei musikalsk sett. Hvorvidt det er hvor jeg ønsker han går er en helt annen sak! Albumet faller ned i randsonen mellom singer/songwriter tradisjonen og artrock, og mellom symfonisk rock og popsegmentet. Stemningsmessig er det tidvis ok, men på tross av det er ei ok dynamisk skive så er det noe som mangler. Et mulig kroneksempel på dette er tittellåten som for så vidt er stilig utført. Likevel så blir det noe vassent når det plaskes ut i pophengemyra i så stor grad. «The Great Electric Teenage Dream» har sneisne eksperimenter og «Everything But You” er en bra låt. “At The End Of The Holliday” er en vakker låt, men ekstremt sorgtung og alvorlig låt. Sannsynligvis er plottet om kvinnemishandling, og det er jo dessverre alt for dagsaktuelt. I sum så er det for mange låter som ikke etterlater seg noe varig inntrykk, og det blir ei grei nok skive men ikke mer. 8/28/2015




KOMMENTARER:

Legg igjen en kommentar:

Navn *
 
Emne *
 
Kommentar *

 

LAGRE KOMMENTAR



 




Copyright © 2017 Merlinprog