17 PYGMIES - ISABEL: ABADDON RISING
Isabel: Abaddon Rising 17 Pygmies Nord Amerika 2015



Isabel XII
Isabel XIII
Isabel XIV
Isabel XV
Isabel XVI
Isabel XVII
Isabel XVIII
Isabel XIX
Isabel XX
Isabel XXI


Jeff Brenneman – Gitarer og synther
Dirk Doucette – Bass, trommer, gitarer og synth
Meg Maryatt – Vokal, gitarer og synth
Jackson Del Rey - Synth, gitarer, bass og vokal
Julien Imstepf – Fiolin og fabott
Lea Reis – Vokal
Gjesteartister
Jean Sudbury – Fiolin og bratsj
Erik Stein – Vokal
Jon Boux: Piano og synth
Chris Bergstrom: Surbahar

Plottet går på et science fiction eventyr om Celestina, og er ment å skulle være en trippel triologi! 9 skiver om Celestina altså, og ord som svært ambisiøs er nærliggende å bruke. Enkelte kan vel også finne på å bruke ord som pretensiøs og svulstig og andre mindre hyggelig ord. Opprinnelig så er «La Celestina» er femtenhundre talls roman av forfattergeniet Fernando Rojas. Så har sci-fi elskeren Jackson Del Rey fra 17 Pygmies omformet plottet til en Outer Space odysse. Dermed er det rikelig med lyrikk å hente fra og nok til at ni skiver kan tonsettes. «Isabel: Abaddon Rising» er skive to i den andre trilogien, og følgelig nummer fem av ni. Mye fakta dette! Så var det musikken, 17 Pygmies tror på det de driver med og viker ikke en tomme, og er på mange måter noe helt for seg selv og ulik de fleste andre band. Kanskje en viss likhet med Karda Estra og The Enid kan spores, men aller mest så er det Universe Zero som de i mine ører har mest til felles med! Den likheten går på den kammerstenkede musikken begge driver med, selv om de to bandene sin innfallsvinkel er ganske så forskjellig. Musikken på skiva er melankolsk, rolig og neddempet og med enkelte småepiske utbrudd i god dramatisk filmmusikk ånd. Presseskrivet sier at det er folkrock, men kanskje passer crossoverprog bedre som beskrivelse. Det er egentlig ikke så lett å sette en merkelapp på dette ensemblet, og det er et pre i min verden! Den mørke og dystre stemningen som pensles ut tidvis er tiltalende og sørger for nerve og et sug i musikken. Noen ganger er det frodig og symfonisk terreng som utforskes, andre ganger er det nærmest en klagende stemning. Variasjon og dynamikk er altså vel ivaretatt. Kompositorisk er det rimelig kreativt til tider, og instrumentalt er det høyst oppegående. «Isabel: Abaddon Rising» er oppfølgeren til forrige skive som bare het «Isabel», og det er ti låter. De har fått navn fra «Isabel XII» og opp til «Isabel XXI». Enkelt og greit. Låtene som heter «Isabel XVIII» og «Isabel XIX» synes jeg lite om og også «Isabel XX» er i beste fall en låt som er noe tam. Det er synd for det øvrige låtsortimentet er det høy klasse over. Skiva starter storartet, men dessverre mot slutten avleverer noen låter som blir for trege og stillestående i mine ører, og jeg tar meg i å kjede meg! Det er aldri bra selvsagt. De første seks låtene derimot er det stort sett virkelig klasse over. Den siste låten på skiva er av det mer kreative slaget, og med mer fart i og midtøsten vibber som fenger meg. 4/13/2016




KOMMENTARER:

Legg igjen en kommentar:

Navn *
 
Emne *
 
Kommentar *

 

LAGRE KOMMENTAR



 




Copyright © 2017 Merlinprog