Invertigo – Veritas

Debuten til dette bandet kom for to år siden og het “Next Stop Vertigo”, og fikk meget fine kritikker jevnt over. Dette er oppfølgeren til tyskerne og stilistisk er det tålig snill melodiøs neoprog tilsatt litt melodisk metall slik at det blir nødvendige kontraster. Låtskriverferdighetene er ikke all verden men det lyder faktisk likevel bra stort sett. Bra store er også innflytelsen og påvirkningen fra band som Yes og Genesis og nyere band som Marillion og Satellite. Det er som oftest med tysk grundighet i bunn ganske så nøyaktig rytmikk og melodi og litt av det spontane forsvinner på den måten. Til gjengjeld får vi fra Invertigo ei meget ambisiøs skive som er spekket med bra og småspennende tematikk og arrangementer av høy klasse. Mothakene er derimot litt for små, og det blir tidvis noe for snilt og med for lite gnell. Slikt kan jo med enkle midler rettes på så potensialet er der jo til at det skal blir riktig bra. Selv uten bruk av slike forbedringsmuligheter låter det i dag meget bra som det er. Hør bare på den lange og fine låten «Memoirs Of A Mayfly» som har nesten alt et proghead kan begjære. Mange begjærer konseptalbum men faktisk er ikke «Veritas» et sådanne! Likevel er det en løselig sammenheng med en vedvarende historie hvor låtene har en viss link. Emnene som tas opp er desillusjonering, bedrag, schizofreni, drømmer, sannhet, illusjon og virkelighet. Ganske så fin tematikk å lage musikk til altså og det er åpenbart at det var mye å forholde seg til da skiva faktisk er på voksne sytti minutter. Med bare syv låter gir en snev av hodebry at snittet pr. låt er på ti minutter. Bandet er teknisk velutrustet og deres tidvis brukbare stilistiske differensiering sørger for ei habil skive. Noen uhørte kreative spenn finner vi ikke, men heller ikke erketypisk og forutsigbar musikk. Tvert om så er det ikke en pest for eteriske øreganger men bra med ærlighet og autoritet nok om enn ikke i bøtter og spann. Litt skorter det som nevnt her og der på låtskrivningen, men alt det andre bra som vi har nevnt gjør at skiva kommer trygt i mål. Invertigo leverer varene til de som vil ha neoprog som ikke tar for store sjanser men som har en gjennomgående høy kvalitet på arrangementer og det instrumentale. Så enormt spennende er det ikke, men dette er nok musikk som den jevne progfan kanskje vil omfavne.

www.invertigo.de

1. Darkness
2. Lullaby
3. Waves
4. Dr. Ho
5. Suspicion
6. Truth
7. Memoirs Of A Mayfly

Sebastian Brennert – Vokal og keyboards
Matthias Hommel - Bass
Carsten Dannert - Trommer
Jacques Moch - Gitarer
Michael Kuchenbecker - Keyboards

Arjen Lucassen – Lost In The New Real

Multiinstrumentalist Arjen Lucassen burde de fleste kjenne til, og her er han ute med en dobbelskive med sine egen versjoner av kjente låter pluss en del ”spjut” nye låter. Mindre kjent om Lucassen er vel at han startet sin karriere i 1980 i bandet Bodine, og her var han i fire år. Da gikk turen videre til Vengence som spilte med til 1992 da Ayreon tok av. Siden fulgte prosjekter med Star One, Ambeon, Guilt Machine, Stream Of Passion osv. Skal vi spole helt tilbake til begynnelsen så må vi til Hilversum i Nedeland hvor Lucassen ble født 3. april i 1960. Nå 52 år senere er det altså tid for et soloalbum under eget navn som gjør at en drøm oppfylles idet skuespilleren Rutger Hauer står for fortellerstemmen på «Lost In The New Real». Rutger har for øvrig hatt en vital rolle i Lucassen sin favoritt sci-fi film «Blade Runner». Plottet «Lost In The New Real» CD 1følger mr. L. som ble frysekonservert i det døden inntraff for å kunne bli vekket til live senere når ny teknologi kan kurere hans sykdom. Så langt er det velkjente toner, men når Mr. L blir våknet opp og blir frisk igjen skjer det ting! Verden han våkner opp til er dramatisk forandret, og hva som er virkelighet og hva som ikke er virkelige er det ikke lenger så lett å skille. Dr. Voight-Kampff (Voight-Kampff er den testen som skiller mennesker og mutanter fra hverandre i Blade Runner!) spilt av tidligere nevnte Hunter forsøker å hjelpe Mr. L i denne nye og så vanskelige verden. Litt kort sagt så gir dette grobunn for diverse følelser som igjen er kan være bra å lage musikk til. Her er mr. Lucassen en svært dyktig musiker og det er mye dramaturgi, følelser og lekre detaljer som ypperlig tonsettes. En særdeles god produksjon og en ditto fremføring av musikerne hever skiva enda mer. CD 2 av «Lost In The New Real» har låter som ikke fikk plass på CD 1 idet de ikke passet til konseptet, og i tillegg er det fem coverversjoner av andre artister. Til vanlig når det gjelder Ayreon og andre prosjekter så er det nesten meterlange lister over gjesteartister, mens denne skiva er et unntak. Her er gjestelista lettere beskjeden, og de fleste instrumentene tar Arjen Lucassen hånd om selv, og så er han også hovedvokalist. Det er et slags vågestykke da Lucassen aldri har sett på seg som noen stor sanger, men øving gjør mester og vi er godt fornøyde. Fornøyde er vi stort sett også med dynamikken på skiva som varierer mellom det storslagne og dramatiske til det forbausende poppete og snille. Arrangementene er i god Lucassen tradisjon storslagne og kreative og det låter virkelig bra og er snilt men aldri for snilt. I tillegg så er det en typisk Lucassen musikk og han kjører på sitt konsept uten de store overraskelsene, men det som leveres er bunnsolide saker i alle ledd. Humor er det også mye av og det er bare kledelig, og små hint av forbildene til Lucassen får vi av låttitlene. «Pink Beatles In A Purple Zeppelin» sier sitt selvsagt, og er en tullesang om at all musikk i fremtiden er gjort før. Låten heller mest mot Beatles og litt Pink Floyd, men rent tematisk passer den ikke akkurat inn i konseptet. Det passer jo også bra da det lyrisk ikke akkurat har vært Lucassen sin sterkeste side noen gang. Skiva er tilbake til Lucassen sine musikalske røtter da det er band som Beatles, Deep Purple, Led Zepeplin og Pink Floyd som er inspirasjonskilder for mye av musikken men selvsagt i en Lucassen tapning. Ed Warby står for det meste av tromminga på skiva og gjør en virkelige utmerket jobb og en særs viktig sådanne. Årsaken er at bombastisk tromming jo er et av bumerkene til all musikk fra vår hollandske venn. Det og blytunge synther, snedig og fin vokal, snertne samplere og skarpskårne gitarer er kjente og kjære virkemidler sammen med velskrevne låter og finurlige arrangementer. Låtsortimentet er uten svake låter og med mange virkelig bra låter. For eksempel så viser åpneren «Our Imperfect Rac»e på skive to at Lucassen også lytter på nyere musikk. Den låten er en åpenbart inspirert av polske Riverside tilsatt mye Porcupine Tree men med en Arjen vri selvsagt. Også Floydske «So Is There No God» og frodige «The New Real» og mange flere er knallbra. Skiva er ikke nyskapende, men skapende og nyansert og med stort fokus på luft, melodi og et renslig men også vitalt lydbilde.

CD 1:

01. The New Real 06:24
02. Pink Beatles In A Purple Zeppelin 03:36
03. Parental Procreation Permit 05:03
04. When I’m A Hundred Sixty-Four 02:30
05. E-Police 04:07
06. Don’t Switch Me Off 04:06
07. Dr Slumber’s Eternity Home 03:51
08. Yellowstone Memorial Day 03:31
09. Where Pigs Fly 03:47
10. Lost In The New Real 10:19

CD 2:

01. Our Imperfect Race 06:27
02. Welcome To The Machine 04:45 (Pink Floyd cover)
03. So Is There No God? 04:41
04. Veteran Of The Psychic Wars 04:34 ( Blue Oyster Cult Cover)
05. The Social Recluse 03:55
06. Battle Of Evermore 05:28 ( Led Zeppelin cover)
07. The Space Hotel 03:49
08. Some Other Time 03:21 ( Alan Parsons Project cover)
09. You Have Entered The Reality Zone 03:24
10. I’m The Slime 02:53 ( Frank Zappa cover)

Arjen Lucassen som "Mr. L" – Vokal, diverse instrumenter, komponering og lyrikk
Rutger Hauer som "Dr. Voight-Kampff"- Forteller
Wilmer Waarbroek - Bakgrunnsvokal
Ed Warby - Trommer
Rob Snijders - Trommer
Ben Mathot - Fiolin
Maaike Peterse - Cello
Jeroen Goossens - Fløyte
Elvya Dulcimer: Hammered Dulcimer på "Battle Of Evermore"

Liquid Landscape - Nightingale Express

Melodisk og melankolsk prog fra disse nederlenderne på denne skiva som er produsert av den respekterte produceren Forrester Savell kjent fra Karnivool, Dead Letter Circus, The Butterfly Effect osv. I god progånd er skiva konseptuell, og faktisk har filmskaperen Lex Vessur laget en kort film med musikk fra skiva. Det pleier jo å være motsatt og vi kan ikke annet enn å synes det er rimelig coolt at musikk fører til film! Samme Lex Vesseurhar står også bak visuelle effekter til bandets konserter. Mye fin drahjelp altså, men om det gir god musikk er det ikke noe automatikk i. Da er det mer automatikk i at når musikere har nok talent og gir alt for å få det til, da blir det ofte riktig bra saker som leveres. ! Presseskrivet beskriver hvordan bandet låter som slik, “Washed up, tired and staggering across a beach in the early hours of the morning. Somewhere in the twilight between desperation and surrender, there is still a glimmer of hope. That sense that everything will be alright, no matter what the odds are”! Skiva har bra spilleglede og det er et pluss, og det er ganske så emosjonelle saker vi får ta del i. For å kunne pensle bredt i så måte er det en spesiell amalgam av musikkstiler som er smeltet sammen til verket « Nightingale Express». Ved noen gangers lytting har vi fått ferten av spor av grøsnj, prog, postrock, småeksperimentell alternativ musikk, indie, sanger/låtskriver konseptet osv. Mye å forholde seg til altså, og de som skal sette dette sammen til velfungerende musikk må jammen ha tunge rett i munnen. Alt sitter ikke som klistret i hjernebarken vår, men en anselig mengde av musikken til Liquid Landscape er velegnet til å synke inn i og gjerne la seg forføre litt av. Variasjonen tonalt og spenningsmessig frodighet er faktisk mer enn ok, og produksjonen tar vi av oss hatten for. Som mange andre band som vil så uendelig mye og som virkelig ønsker å vise verden at de kan lage bra musikk ender noen av låtene opp med å bli for broderende. Når de gode ideene vel er utforsket så går musikken litt på tomgang og det hele tværes ut mer enn nødvendig. Om ikke mer enn nødvendig så har bassen fått god plass i soundet og ofte er den anføreren og det passer bra til alt det melankolske som brettes ut. Et unntak er den rolige og fine gitardrevne låten «Secret Isle», mens den korte, spenstige og metallaktige låten «Wanderer’s Log – Storm» er det betydelig mer fart og hardhet i. Tittellåten er på tolv minutter og den blir litt for utværet i våre ører, selv om den er meget bra fra starten men utover faller vi litt av lasset. Lasset eller bedre lesset med fokus på det melodiske er skiva så absolutt og det flyter ganske ok av sted uten noen gang å bli så veldig interessant. «The Unreachable” og “Out Of Line” er to låter med bra snert i som balanserer bra mot det øvrige materialet som er midttempo eller enda roligere legert. Liquid Landscape har for det meste plassert seg der det atmosfæriske og melankolske bor, og det pensles ut med drømmende vokal og gitarbruk uten spesielt fokus på det rå og ubehøvlede. Bevares riffene finnes, men de kommer ikke akkurat i klaser! Store klaser med info om konseptet har vi heller ikke, så vi kan ikke akkurat avdekke noe her. Det vi kan avdekke er at dette er ei skive som plasserer seg der nokså mange skiver er i segmentet for rolig stemningsfull musikk uten mye hastverk og mye klør. Som alle andre musikere har også A Liquid Landscape sine forbilder, og de største er nok Sigur Ros, Anathema, People In Planes, Karnivool og Dredg og de nærmest uunngåelige Porcupine Tree. Et vel utført verk på mange plan, men ingen skjellsettende opplevelse til det er det for mye som ikke helt klaffer.

http://www.myspace.com/aliquidlandscape
http://www.lasersedgegroup.com
http://aliquidlandscape.nl/

1. Nightingale Express (12:40)
2. Wanderer’s Log – You (0:51)
3. June Fifth (4:08)
4. Phases (4:53)
5. The Unreachable (4:59)
6. Wanderer’s Log – Me (0:58)
7. Thieves of Time (6:01)
8. Out of Line (4:35)
9. Come on Home (5:22)
10. Wanderer’s Log – Storm (2:36)
11. Secret Isle (5:10)

Fons Herder - Vokal

RPWL – Beyond The Man And Time

Neoprog fra Tyskland, og dette er første skive uten R og P idet Rissettio og Postl har forlatt bandet. Derfor er det bare W og L igjen i form av Wallner og Lung, men de klarer brasene helt greit alene. I hine hårde dager, d.v.s rundt midten av nittitallet startet RPWL opp som er coverband for Pink Floyd, men etter noen år så meldte trangen til å lage sin egen musikk seg. Debutskiva ”God Has Failed” tok publikum med storm og siden har RPWL egentlig aldri sett seg tilbake helt til i fjor da som tidligere nevnt Rissettio og Postl ikke ville ”leke” med Wallner og Lung mer. I denne 2012-utgaven er tyskerne blitt en kvintett og de har definitivt ikke mistet lekelysten idet det er en entusiastisk samling med låter. Tross lekelyst er det snakk om en voksen skive som har utrolige syttifem minutter og førtisyv sekunder spilletid. Som seg kanskje hør og bør er det et konseptalbum, og historien som brettes ut er om en mann som er ute på en reise. Akkurat det er jo et kjent om ikke så kjær kontekst for utallige progskiver sin lyrikk. Uansett så møter vår ”helt” fiskeren, forsvareren av hulen, den frivillige blinde, vitenskapsmannen, vismannen i ørkenen osv. Noen ørkenvandring er derimot ikke møtet med vismannen i «Unchain The Earth» som tvert imot er en fartsfylt og intens låt. Litt funky linjer, lekker gitarsolo og snerten vegg til vegg keyboards er noen av ingrediensene i denne fine låten. Fartsfylt starter også “The Ugliest Man In The World” før låten konverterer til ballademodus og en tålig fet feelgood stemning. Mer ballade er det på «Beyond Man And Time» som er av den vakre og atmosfæriske sorten med utstrakt og fabelaktig bruk av akustisk gitar. Keyboardene er svevende som pokker og det er mange hint av Pink Floyd som jo alltid har vært der hos RPWL. Likevel er dette på ingen måte plagsomt da vi synes at bandet står trygt på egne bein i form av et særegent sound. Det bidrar blant annet den fine men særdeles avslappede vokalen til Yogi Lang til, og noen små hint av indisk orientering. En orientering som har vært mulig å spore på noen av de seneste skivene til RPWL. På denne skiva er det hint av India På «The Fischerman» i form av sitar og nevnte regions trommer. Når så dette østlige møter mellotroner i RPWL tapning blir det et særdeles vellykket og mektig møte. Dessverre så går bandet seg noe bort i denne lange låten og det er partier som vi ikke synes er spesielt interessante. Slikt er jo noe andre progband også strir med, og det å korte ned på låter er ofte en svært god ide. «The Fischerman» er med sine nær innpå sytten minutter for lang, og kunne med fordel vært kuttet ned en del. Det kan for øvrig virke som RPWL vil for mye i form av at de som nevnt lager et verk som er på hele syttifem minutter. Muligens er det for å imponere, men effekten er at det bare blir en del låter og partier av låter som ikke er spesielt bra. Det som derimot er bra på «Beyond Man And Time» er derimot meget bra og av til dels ypperlig kvalitet og av det bedre innen neoprog.

http://www.rpwl.de/cms/

1. Transformed (2:20)
2. We Are What We Are [The Keeper] (9:33)
3. Beyond Man And Time [The Blind] (6:42)
4. Unchain The Earth [The Scientist] (7:19)
5. The Ugliest Man In The World [The Ugly] (8:09)
6. The Road Of Creation [The Creator] (6:40)
7. Somewhere In Between [The Dream Of Saying Yes] (2:06)
8. The Shadow (6:10)
9. The Wise In The Desert (5:51)
- a. The Wide In The Desert
- b. The Silenced Song
10. The Fisherman (16:50)
- a. High As A Mountain [Part 1]
- b. The Abyss
- c. High As A Mountain [Part 2]
11. The Noon [The Eternal Moment Of Return] (4:07)

Yogi Lang - Vokal og keyboards
Kalle Wallner - Gitarer
Markus Jehle - Keyboards
Werner Taus - Bass
Marc Turiaux - Trommer

Rotor – Festsaal Kreuzberg

En liveskive fra denne tyske instrumentale stonerrocktrioen og konserten låtene er hentet fra er fra 14. november 2009. Dette var før utgivelsen av albumet ”4” som vi tidligere har omtalt, men flere av låtene fra den skiva er likevel med på ”Festsaal Kreuzberg”. Setlista henter utelukkende fra Rotor sin tredje og fjerde skiva og det er et smart trekk da disse skivene også inneholder bandets beste låter. Rotor har holdt på siden 1998 og de har da hatt tid til å raffinere sin stonerrock slik at de fremstår som et rutinert men likevel sultent band som spiller musikk som er mer elegant enn vanlig innen sjangeren. Bandet har også et rykte på seg for å være et liveband av format, og denne skiva viser det til fulle. Her er det energi og trøkk til tusen og musikken deres er mer autentisk og «riktig» i en livesetting. En liveskive fra et instrumentalband er i seg selv en sjelden fugl, og jada denne «Festsaal Kreuzberg» er ei spesiell skive på mange måter. Det groover som pokker og den musikalske kjemien imellom trioen er kjempestor og alene verdt inngangspengene. Det å spille hverandre gode er ingen selvfølge og for å få det til må samhandlingen være optimal og primadonnanykkene minimale. Denne lakmustesten klarer Rotor med glans og det er en ærlig og likefrem rock som serveres med rikelig mengder punch. En punch som er som skapt til å fremkalle spastiske bevegelser i de kroppsdeler som best responderer på at det rocker. Rotor er på hjemmebane idet konsertstedet er i deres hjemby Berlin og det svært entusiastiske hjemmepublikumet bidrar også til denne solide rockeskiva. Ei skive som har rikelig med muskulære riff men som faktisk også en progressive struktur i musikken som er i nabolaget til noe av King Crimson mer tyngre saker. Noe av styrken til Rotor er at de låter tålig atmosfærisk selv i sine mest harde partier, og selv om dette naturlig nok tones noe ned live er det noe sensibilitet i bunn her. Låten «Die Weisse Angst» er i våre ører et praktfullt stykke musikk med masse å synke ned i, herunder beinhard og massive gitarspilling fra dyktige Tim Meltzer. Bass og trommer er i god solidarisk ånd likeverdige og alle de tre musikerne får rikelig anledning til å uttrykke seg uten at for eksempel gitaren tar regien. Apropos god ånd så er det god liveånd over skiva og den låter definitivt som ei liveskive og altså uten noen form for polering. Slett ikke polert så i alle fall svært spennende og viktig for det soniske er at bassen er seksstrenget og blir en slags annerledes gitar og tvillinggitarbegrepet får en ny variant. Marco Baale spiller fett som pokker og det kan blant annet høres i den smått funky låten «Transporter». Musikken til Rotor er ikke blant de mest avanserte og arrangementene er ofte nokså enkle, catchy og liketil mens det rytmiske er frodig. Som helhet er det ei bra instrumental rockskive som det definitivt svinger av og som er fundert på musikalsk entusiasme.

http://www.rotorotor.de/

1. Drehmoment
2. Hart Am Wind
3. 3
4. An3R4
5. Karacho/Heizer
6. Transporter
7. Klar Schiff
8. Derwisch
9. Die Weisse Angst

Tim Mentzel – Gitarer
Marco Baale – Bass
Milan Pfützereuter – Trommer

rotorf

Beyond The Bridget - The Old Man & The Spirit

Beyond the Bridge startet opp i 1999 under navnet Fallout men grunnet universitetsstudier fra medlemmene var det først i 2005 det ble fart i sakene. Da var det gitaristen Peter Degenfeld-Schonburg som startet opp prosjektet ”The Old Man & The Spirit” og sammen med brettisten Christopher Tarnow satt han i gang med komponering av dette konseptalbumet. På skiva er det nå svulmet opp til en musikklaug som kan benevnes som en septett. Det er rimelig ambisiøse saker som er meget bra utført og det er åpenbart at det er lagt mye arbeide ned i sluttproduktet. I tillegg så er produksjonen av den mer strøkne typen og det er egentlig bare å sette i gang med flere superlativer! Når så disse likevel ikke flyter fritt fra vår hånd er årsaken så enkel som at i all streben etter å få det stort og mektig har noe av den kunstneriske kontrollen dampet bort. Det er faktisk øst på med for mye slik at det tidvis er kommet ut av kontroll og blitt regelrett pretensiøst. I tillegg så er selv hovedingrediensen i enhver musikk tidvis havnet noe i bakleksa. ”Den gode låt” er dessverre og nok ubevist en tanke nedprioritert til fordel for å imponere med teknikk og et gigantisk lydbilde og en voldsom tekstur. Likevel låter dette jevnt over bra men tidvis for polert, men som sagt det kunne vært enda bedre om låtene hadde vært bedre og mer kreative. Litt mer lekenhet og kordprogresjon hadde lett kunne ført til ei skiva som virkelig hadde hatt det ekstra som hadde distansert den fra det øvrige felt innen progmetall. For det er progmetall det handler om, men det er også mye metallopera i støpen. Straks operabegrepet slippes løs innen rytmisk musikk så vil det automatisk være enkelte tokter inn i forskjellige musikalske terreng. Derfor sneier ”The Old Man & The Spirit” innom mye forskjellig herunder AOR, Broadwaymusikk og filmmusikk. Musikerne er høyst skolerte i from av klassikk musikkutdanning, og den musikalske kompetansen er utvilsomt meget stor. Hvor stor den lyriske kompetansen er kan sikkert diskuteres men det er utvilsomt lagt ned mye arbeide i dette. Ifølge presseskrivet så er det et konseptalbum som tar for seg polariseringen mellom menneskelig sanselighet og overmenneskelig bevissthet. Antakelig så er det ikke alle som henger med i svingene her, men kanskje likevel noen som nyter plottet til fulle? Å nyte skiva til fulle musikalsk sett tror jeg mange vil fordi det låter jevnt over bra om som nevnt noe vel polert til tider. Når vi likevel er en tanke kritisk er det fordi dette som nevnt kunne og burde vært enda bedre da det tross alt ligger enorme mengder med beinhardt slit og omtanke bak. Herbie Langhans og Dilenya Mar står for det vokale som er bra variert mellom røffe partier og mer svevende vokal. Dilenya Mar leverer til fulle varene og har en meget bra stemme, mens Langhans langt på vei også er bra med unntak av noen partier hvor det er visse mangler. Det er ikke manko på progressiv partier, men ikke overraskende kunne de fra vårt synspunkt vært enda flere. I så måte er den Gentle Giant inspirerte låten ”The Difference Is Human” som ligger vårt hjerte nærmest. Når vi først er innom hjertemetaforen så blir nevnte organ som altså da tar seg av den følelsesmessig godt fornøyd med hardheten i enkelte låter som ikke skubber unna fordi om dette er langt på vei er innen operakonseptet. Vi vil heller ikke skubbe unna denne skiva i fremtiden til det har den for mye kvalitet og er absolutt blant de bedre innen sin klasse.

http://www.beyondthebridge.net/content/

1. The Call
2. The Apparition
3. Triumph Of Irreality
4. The Spring Of It All; World Of Wonders
5. The Primal Demand; Doorway To Salvation
6. The Struggle
7. The Difference Is Human
8. Where The Earth And Sky Meet
9. All A Man Can Do

Herbie Langhans - Vokal
Dilenya Mar - Vokal
Peter Degenfeld-Schonburg - Gitarer
Christopher Tarnow - Keyboards
Dominik Stotzem - Bass
Fabian Maier - Trommer
Simon Oberender – Keyboards og gitarer

Mind:Soul – Patterns

En ny musikalsk kvintett med blant annet en tyrker, en rumener og tre nederlendere som drømmer om å lage den ultimate progmetall musikken. Bandet har i skrivende stund bare et års levetid og er frontet av den mest kjente musikeren, Tom De Wit som da også er vokalist og låtskriver. Tanken til Mind:Soul er å lage en bredspektret musikk som varierer fra temmelig melodisk musikk til teknisk og aggressiv musikk og alt midt i mellom. I tillegg var det rimelig viktig med god flyt i musikken og at den er fengende og fascinerende. I sannhet et ambisiøst prosjekt i god Tom De Wit ånd! For øvrig så hadde De Witt og Klerkx samt Le Fèvre spilt sammen i bandet NeMesyz og gitaristen i dette musikerlauget Jim Ilden har en hang mot mer uvanlige takter og vindskeive vendinger. I sum har denne trioen absolutt sansen for det uventede og de sammen med de to øvrige musikerne bør ha potensial til å lage musikk som skiller seg ut og har nok av særpreg. Her er det første steget mot å lage snerten musikk i form av denne EP-en "Patterns". Skiva er umisskjennelig Tom De Witt og hans noe spesielle låtskrivning som ofte er såpass pirrende på en underlig måte at det blir riktig fascinerende å lytte til. ”Circus Of Fear” er absolutt verdt å lytte har en tett tekstur og er noe heseblesende men også dynamisk med alternering mellom renvokal og growlevokal. Snedig og vel utført og mye metall i den låten med et midtparti som på typisk De Wit vis er neddempet. Vi har med tiden blitt glad i den fine låten ”Patterns” som har en lekker og rolig akustisk åpning. Utover i låten blir det mye variasjon og låten snor og vender seg i god progånd med til dels heftig bra musisering. Ganske så intens tromming fyrer opp ”For You” som siden blir rett så romantisk og nærmest en ballade. Det vokale er følelseladet og låten er finfin den og setter seg lett på hjernen i all den melodiøse prakt. De Wit har en stemme som i våre ører ofte er egnet til å formidle hele følesespekteret, og det gjelder også musikken, som varier fra progmetall til rolige partier, fra melankoli til optimisme og hele tiden med en snert og styrke som imponerer oss. På tross av dette så kan ting synes å være ørlite ute av fokus til tider og noe ustrukturert noe som både er pirrende i kraft av å låte ulikt andre men også litt forvirrende og smårotete. Det er også en fin miks av stilarter med blant annet numetall, progmetall og hint av System Of A Dawn blant annet. Det er mye super tromming fra Raul Tamas hvorpå de øvrige musikerne kan utbre seg og virkelig spille opp sitt beste. Bandet nyter også godt av en fin samhandling og dette er absolutt et band som vi ser frem til kommer med mer enn en EP neste gang. Det at de av de tidligere beskrevne årsakene låter noe ulikt det meste andre gjør at det blir nokså spennende musikk som en får lyst å høre mer. En noe fremmed fugl altså som også låter såpass bra er noe vi synes er digg og at det kan synes noe kaotisk til tider er mest friskt og freidig i våre ører.

http://www.mindsoul.nl/

1. Circus Of Fear
2. Patterns
3. For You
4. Selling Lies

Tom De Wit – Vokal og
Joey Klerkx – Bass
Jim Ilden – Gitarer
Raul Tămaş – Trommer
Roland le Fèvre - Synther

Been Obscence – Night O`mine

Østerikes beste stonerband er det nok mange som regner Been Obscensce som, mens vi plasserer de i kategorien postmetall med visse sludgefølere. Uansett så er det et faktum at skiva er bandets andre etter debuten ”The Magic Table Dance” og klokker inn på 56 minutter og tjueen sekunder. Ytterlige fakta er at skiva har åtte låter og fire musikere som spiller helt tradisjonelle og ”basic” rockeinstrumenter. Bandet er i likhet med far til den berømte Joannes Chrysostomus Wolfgangus Theophilus Mozart nemlig Johann Georg Leopold Mozart fra Salzburg. I likhet med Johann Georg Leopold sine tidvis småtørre humor er Been Obscence i det minste i navnet innom det tørre element da musikken har rikelig med ørkenrock vibber. Vibber er det også til Colour Haze i form av at Been Obscence ligner noe og kommer ut på Elektrohasch som er drevet av Stefan Koglek som også er leder i nevnte Color Haze. Bortsett fra slikt småpirk er det et interessant og spennende album innen stonerrockrealtert musikk vi har med ”Night O`mine”. Det er bedre vokal på dette verket som også er mer modent og enda mer velsmakende enn debuten. Litt avhengig av smak og behag så er den forholdsvis sparsomme men forbedrede vokalen med aksent er sjarmerende eller ei, mens det musikalske er tidvis rett så imponerende. Noe av dette tilskrives definitivt at Been Obscence ikke driver med hva vi best kan beskrive som utagerende jamming. Bandet er mer konsist som så med stilige riff, mye fuzz, gode låter og ikke minst en virkelig bra produksjon. I tillegg er Been Obscence ikke redd for å ta et skritt til siden som for eksempel den rolig, fine og reflekterende låten ”The Run”. Også på avslutningslåten ”Alone” er det en rimelig original vinkling med ti minutters hvile i starten! Ellers er det rock som tidvis vaker i det farvannet som kjente grupper som Queens Of The Stone Age og ikke minst Kuyss vanligvis også søker lykken. Det hele er kledelig dynamisk og med snert og innlevelse som i ”Endless Sceme” som har meget intelligente riff og hooks er på syv nesten minutter med virkelig kvalitets stonerrock. I ”Snake Charmer” alternerer rolige partier med mer røffe saker og alternativ rock og hard prog. Låten har et direkte vannvittig bra samspill mellom gitarene i en avslutning som best kan kalles en musikalsk utblåsning. De nevnte låtene viser at Been Obscence er mer enn et ordinært groove og rifforientert stonerensembel, men heller en gjeng med musikere som virkelig søker et eget uttrykk. På denne skiva lykkes de mer enn brukbart, og med enda litt mer mot og tro på egne ferdigheter kan dette bli enda mer interessant musikk. Slik det er nå er dette i skive vel verdt å lytte til med all dens ok sortiment som også har pene nikk til såkalt heavy prog og ikke minst noen doser psykedelisk musikk. Noe vi setter stor pris på er at bandets forhold til riff og groove ikke er av den mest dogmatiske typen og det også åpnes opp for den gode og intelligente melodi. At bandet redefinerer sjangeren er å ta alt for hardt i, men du verden så bra stonerrock kan låte i Been Obscence sin tapning.

1. Endless Scheme 6,56
2. Snake Charmer 7,39
3. Cut The Rope 3,22
4. Apathy 3,49
5. Night O` Mine 5,17
6. The Run 6,21
7. Memories In Salvation 4,48
8. Alone 18,09
Thomas Nachtigal – Vokal og gitar
Peter Kreyci – Gitarer
Robert Schoosleitner – Trommer
Philipp Zezula - Ba

TDW - First Re-Draft

Allerede album nummer fem fra TDW er omsider klar og det er nå gått åtte år siden Tom De Wit som kun 16 år gammel stablet TDW på bena. Da som nå er hovedinfluensene progmetall som for eksempel Symphony X, Dream Theater og Pain of Salvation. I tillegg har De Wit et godt øye til Tool, Porcupine Tree, Riverside, Anathema og mange flere. De Wit er fan av så varierte sjangere som jazz, dødsmetall, grindcore, popmusikk av den mer subtile sorten, klassisk musikk, sanger/låtskriver konseptet, ambient, drum`n bass og avant garde og ambient. Stort nedslagsfelt altså, og De Witt hevder at det meste av dette i forskjellig grad kan spores i låtene hans. Selvsagt har ikke alt av de sjangerne han nevner like stor status, men det viktige er at alt som nevnes har elementer av påvirkning. ”First Re-Dreaft” er ei skive som fatter seg i korthet da den faktisk varer ikke mer enn trettiåtte minutter. Skiva er så vidt vi kan skjønne fra 2004 men De Wit følte at låtenes fulle potensial ikke var kommet frem. Derfor er det altså en oppdatering eller forbedring av det opprinnelige materialet vi her har med å gjøre. Det høres fornuftig nok ut fordi Tom De Wit utvilsomt har modnet som musiker og utviklet seg på de syv årene som er gått siden 2004. Det ligger uhyre mye arbeid bak skiva selv om det er snakk om en omarbeidelse og fornyelse, og det er faktisk snakk om tre års blodslit etter hva vi kan lese oss til. Vi har aldri hørt det opprinnelige albumet og kan følgelig ikke si om det er en forbedring eller ikke. Det vi kan si er at det er et umiskjennelig De Wit preg over musikken og mannens bumerker finnes både her og der. Det kan du selv høre på den fine låten «The Mourning After» hvor De Wit sin forkjærlighet for metalliske trommer spretter frem men så mildnes det hele med sveip av lekkerbiskener fra gitarene og keyboardene. I god TDW tradisjon får vi etter en stund de typiske TDW artefaktene med storslagne riff og røffe trommer selvsagt. Omtalte trommer kunne selvsagt med fordel vært utført av mennesker og ikke programmerte, og det synes vi er en tanke underlig at de ikke er. Når først De Wit tar seg bryet med å omarrangere og omarbeide denne skiva så hadde en ekte trommis vært høyts naturlig synes nå vi. Låt 7,8 og 9 utgjør et slags trehodet musikktroll som har fått samlebetegnelsen «At The End Of Love». Første låt «New Strenght» er albumets lengste og har rikelig med taktskifter og mye nydelig instrumental fyrighet fra gitarene og keyboardene. «Your Room» er den midtre låten i «At The End Of Love» triologien og er en avslappet, helakustisk og vakker låt med fokus på stemningsfull vokal. Som en kontrast er siste låt «My Loss» i nevnte trilogi mer mystisk og smått gotisk med en fin snert og fremdrift. Viskende stemmer og en generell ondskapsfull stemning preger og gjør dette til noe ekstra. Låten bygger seg opp mot klimaks og piskes frem av trommer men også av den deilige og spennende lyden fra et vellydende kirkeorgel. Vellydende er også skiva «First Re-Draft» stor sett hele veien og verket er så absolutt blant de bedre vi har hørt av progmetall. Årsaken er faktisk at den ikke er så erketypisk progmetall og mykes noe opp av visse likheter med Porcupine Tree og Riverside. Skiva er flott variert og med en låtportefølje som holder meget bra kvalitet og musikerne synes å trives sammen og definitivt har virkelig bra med musikalske muskler og kompetanse. Noe bruk av klisjéer er det spesielt hva gjelder gitarer, mens De Wit sin stemme er som alltid meget bra. Mannen synger så vidt vi kan høre uten noe form for aksent og det er virkelig bra gjort av en som er fra Nederland. Skiva er på ingen måte outstanding men et gjennomført og bra stykke musikk som vil appellerer til de som liker prog med mye melodisk metall som fundament. Mest melodisk og direkte groovende og catchy er ”Dreamwalk”, mens den korte, instrumentale og knallfine låten ”Overture / Prologue” viser hva De Wit kan få til kompositorisk. Som alltid er tekstene høyst personlige og smått interessante, men vi synes at de elektroniske stuntene er flere enn noen gang. Det er vi rimelig sikre på at den opprinnelige skiva ikke hadde, og vi synes TDW har utviklet seg positivt hva gjelder bruk av elektronikk. Akkurat det er det garantert delte meninger om, men uansett skal aldri en fornuftig bruk av studios muligheter undervurderes. I våre ører er det for eksempel synthene og programmeringa som står for viktige deler av rammeverket og samplerne som er som leverer mange av de lekre og viktige detaljene.

http://www.tdwmusic.com/

01. Endless 5,21
02. Mourning After 4,47
03. Happy Day 4,53
04. Innerburn 6,49
05. Dreamwalk 4,37
06. Overture / Prologue 2,05
07. New Strength 5,53
08. Your Room4,10
09. My Loss 4,15
10. Epilogue 1,27

Tom De Wit - Vokal, keyboards, komponering og programmering
Ramon de Wilde - Gitarer
Brian Vijber - Gitarer

Nitewalk – Darker Shades Of Grey

Tysk rock i diverse varianter er for enkelte ofte velegnet til å fremkalle gåsehud, og da snakker vi ikke om den typen som er vel ansett og høyt verdsatt. Vi derimot forsøker etter fattig evne å være alt annet enn forutinntatte og gi skiva en grundig vurdering. Når vi så har lyttet noen ganger oppdager vi at Nitewalk åpenbart har hørt på amerikansk rock og metall og har blitt inspirert av dette hva gjelder sound og artefakter. Skiva legger seg i randsonen mellom rock og metall men har også ørsmå innsmett av jazz, blues og klassisk musikk. Musikken er habil nok men er ikke uhørt stappet med gode ideer og nyheter akkurat, men det er de jo som kjent ikke bandet alene om. Gode musikere er utvilsomt kvartetten og det spilles habilt nok og musikken er spekket med de røffe riffene til maestro Christian Jungbluth. Nitewalk er et rimelig teatralsk gitarfokusert band, men gjestemusiker Marek Arnold sørger for litt påfyll av tangentmagi. Basslinjene til Kai Kleinewig er av og til fete nok og Daniel Fischer kan det med å synge teatralsk. Akkurat det gjør ikke nødvendigvis skiva noe bedre, og heller ikke det at det er teknisk høyst oppegående er noen spesiell styrke. Det blir litt sånn, «se hvor flinke vi er» følelse, og det er aldri noe som trigger oss. I tillegg er mange låter litt vel overlessede og det gjør ikke akkurat en i utgangspunktet medioker låt bedre akkurat. Nitewalk strir med mange av de samme problemene som mange andre som platedebuterer, og det er at de vil så fordømt mye! Det blir derfor noe kunstig og krampaktig og det løsslupne og lekne som ofte er så tiltalende blir det fint lite av. Mye av på denne skiva er det derimot av klassisk rock med progelementer uten at det noen gang tar av. De virkelige gode idene glimrer med sitt fravær og bare den rolige og fine låten «Gray Angel» er virkelig en tidvis lekker sak. Utover nevnte låt er det for ofte forutsigbart og ikke musikk som trigger våre smaksløker i særlig grad. Følelsen av å ha hørt det før er tidvis tilstede men dessverre bare som en ofte bleket kopi av andre band som for eksempel Dead Soul Tribe. Kort sagt var ikke dette noen fornøyelse å lytte til for oss, men det forhindrer ikke at vi tror at det er et marked for Nitewalk for de som vil ha hardrock med innsmett av prog som ikke er spesielt utfordrende eller original.

1. Treasure Land
2. Gush Of Life
3. Red Blades
4. Rhymes
5. Fire
6. Blue
7. Gray Angels
8. Watchtower
9. Secrets
10. Black
11. Foolin’
12. Pet Stories
13. The End

Christian Jungebluth – Gitarer og keybaords
Daniel Fischer – Vokal
Kai Kleinewig – Bass
Michael Ehre – Trommer

Gjestemusiker,

Marek Arnold – Keyboards på spor 1,2,3 og 6 piano på spor 7

Flaming Row- Elenoire

Nytt bekjentskap dette her, og et rimelig multinasjonalt ensemble med tyske Martin Schella kjent fra Steel Protector og Cast In Silence i spissen. Schella og co. startet opp i 2008 og målet var å skape musikk med mange forskjellige musikere og da spesielt vokalister. Mange vokalister er det så absolutt på ”Elenoire” som verket er blitt døpt, og om vi ikke har talt helt feil er det så mye som femten kvinnelige og mannlige sådanne som bidrar. At konseptet Flaming Row er influert av mye forskjellig musikk skal en ikke høre lenge på skiva før en skjønner, og så er det da blitt et usedvanelig variert og uforutsigbart stykke musikk dette her. Slikt vil umiddelbart reise en diskusjon om det derved blir for lite fokusert og for diversifisert og som en konsekvens at det hele blir for utflytende osv? Vi skjærer brutalt gjennom all slik diskusjon, og fastslår at i våre ører lyder dette verket jevnt over meget bra og selv om ikke kruttet forefinnes er det mye bra musikk ”Elenoire” gestalter. Kiri Geile som er musiker i tidligere nevnte Steel Protector og en meget god venn av Martin Schella har stått for lyrikken. Som alle andre konseptalbumer er ”historien” eller plottet om en vil en viktig del av musikken. Lyrikken på skiva tar for seg ekteparet Lea og Adam Baltwin fra England som lever det gode liv og det er tilnærmet en dans på roser. Lea blir så gravid og føder Elenoire, men trist nok så dør Lea og dermed går Adam skikkelig i vranglås med påfølgende dramatiske konsekvenser for datteren Elenoire, han selv og det hele ender i den totale katastrofe. Det hele blir rett så dramatisk og om det ikke nødvendigvis er stor lyrikk er det en ok plattform å spinne heftig musikk på. En musikk som varer i hele åtti minutter og således kan sees på som noe oppsvulmet og pompøst og til og med pretensiøst verk i rockeoperatradisjonen. Til forskjell fra mange andre verk innen samme konseptet er dette ganske så mørke saker, og musikken kretser rundt metall med progmetall som mest fremtredende men også og andre subsjangere innen metall finnes på skiva. Det hele mildnes av diverse neddempede partier med til dels super vokale, og tankene går på autopilot til de siste skivene av Arjen Anthony Lucassen og hans Ayreon. Spesielt Ayreon sin supre ”The Human Equation” har mange fellesnevner, men likevel så klarer ”Elenoire” seg utmerket mot en slikt verk! Årsaken er at variasjonen faktisk er større og kontrastene er mer fyndige på ”Elenoire”. I tillegg så er det vokale så ekstremt bra at en må klype seg i armen for å bli sikker på at det ikke er bare en fin drøm! Store ord ja, men så er dette da også ei skive som nærmest har bodd i spilleren vår i det siste. For sikkerhets skyld så er dette verket irriterende i den forstand at det stadig dukker opp små fragmenter fra de mange bandene som musikeren kommer fra. Likevel er disse sekvensene såpass små at de virker pirrende på oss, og det hele er så lekkert sydd sammen at det virkelig virker forlokkende på oss. Den soniske paletten er meget frodig og vi hører i tillegg til de mer ordinære instrumentene mandolin, saksofon, fløyte, banjo, diverse synther, mellotron. Orkestrale lyder, loops og diverse annet. Skiva setter ofte hardt mot rolig på en spesiell måte som besnærer, og en del selvmotsigelser som likevel går rett hjem hos oss gjør at denne metallsymfonien fenger i så stor grad. Gitarene er tidvis rett så brutale, men best av alt er at det passer så utrolig bra når så er tilfelle uten at det på noen måte virker påtatt. Akkurat det at skiva virker så ekte og sitter så godt er dens styrke for om en analyserer musikk ned på detaljplan så å si, er det ikke mye som vi ikke har hørt før! Likevel funker det til tusen og sannsynligvis er noe av årsaken at det hele er skrudd så elegant og gjennomtenkt sammen. I tillegg så er jo låtkolleksjonen av høy klasse og låtene er på tross av at de tidvis er pompøse ikke arrangert i filler. Som oftest er det arrangementmessige bare med å forsterke låtens grunn ide, og da blir det jo lett heftige saker. Heftig og særdeles hørbar og mange andre fine adjektiver kan vi lett dra frem. Alternativt kan vi bare fastslå at dette er bra musikk som nok mange som leser disse sider vil sette stor pris på!

http://www.flamingrow.de/

1. Elinoire's Theme
2. Initiation Fugato
3. Overture
4. First Day
5. Nightingales Chirp
6. Do You Like Country Grandpa ?
7. Lea's Delivery
8. Elinoire
9. Rage Of Despair
10. Adam's Theme
11. Neglected Garden
12. Time Mirror
13. Watershed
14. Review
15. Unearth The Truth
16. Father's Theme
17. Farewell
18. A Place To review Your Soul (I. Confession II. A Broken Man III. Flaming Row IV. On The Run V. A World Of Make Believe)

Niklas Kahl - Trommer
Marek Arnold – Keyboards og saksofon
Martin Schnella – Gitarer, keyboards og vokal
Kiri Geile - Gitarer

Gjestemusikere,

Kai Kleinewig - Bass
Lars Begerow - Vokal
Michaela Auer - Vokal
Jessica Schmalle - Vokal
Sascha Habich - Vokal
Denis "Iron Ivan" Brosowski - Vokal
Brendt Allman – Vokal og gitarer
Gary Wehrkamp – Vokal og gitarer
Billy Sherwood - Vokal
Jimmy Keegan - Vokal
Michael Lowin - Vokal
Rick Fischer - Bakgrunnsvokal
Jim Roberti - Bakgrunnsvokal
Stephan Wegner - Bakgrunnsvokal
Anja Hampe - Bakgrunnsvokal
Anne Trautmann - Vokal
Kim Spillner - Vokal
Sandra Thielemann - Vokal
Markus Funke - Vokal
Chrissy Møller - Gitarer
Ali Neander - Gitarer
Andreas Schock - Gitarer
Jost Schlater - Gitarer
Gerrit Schwerthelm - Gitarer
Verena Klauke - Fløyte

Vokaldetaljer,

Lars Begerow som ,Adam Baltwin“ Human Band: RAW
Michaela Auer som “Lea Baltwin” Human Band: Acoustic Schock
Jessica Schmalle som “Elinoire Baltwin” Human Band: Steel Protector
Sascha Habich som “Cyrus Baltwin” Human Band: X-Tom, Elements Of Change
Denis Brosowski som “Zachary “Zac” Jones“ Human Band: Iron Fate
Gary Wehrkamp som “Conscience” Band: Shadow Gallery
Brendt Allman som “Liberty” Band: Shadow Gallery
Billy Sherwood som “Past” Band: Circa, Ex-Yes
Jimmy Keegan som “Season” Band: Spock’s Beard
Michael Lowin som “Death” Band: Cast In Silence
Kim Spillner som “Rage” Band: Worst
Kiri Geile som “Destiny” Band: Steel Protector
Martin Schnella som “Spirit” Band: Cast In Silence, Steel Protector
Anne Trautmann som “Love” Band: Seven Steps To The Green Door
Sandra Thielemann som “Time” Band: No Case In Point
Markus Funke som “Forgiveness” Band: Markus Funke Band

Seven Steps To The Green Door – The Book

Ambisiøse saker dette her og noe et 52 siders hefte som følger med skiva i høy grad understreker. Vi hadde debuten til bandet ”The Puzzle” til vurdering her for noen år siden og vi var alt annet enn imponert. Nå er vi derimot temmelig overrasket over fremgangen og har stor glede av å lytte til dette verket. Et verk som har Marek Arnold som kunstnerisk leder og han spiller til daglig i det tyske progmetallbandet Toxic Smile. Arnold er som alle aktive og dedikerte musikere med flere plasser og spiller også i Stern Combo Meissen og Flaming Row, og understøttes her av sin trofaste våpendrager Ulf Reinhardt. Seven Steps To The Green Door er ikke progmetall som Toxic Smile men derimot definert som neoprog, men det er ikke korrekt hva gjelder ”The Book”. Til det er musikken alt for diversifisert og mangfoldig til og bare å havne i akkurat den musikalske skuffen. Den skuffen eller skuffene hvor SSTTGD befinner seg er tidvis på dette konseptalbumet som en pandoras eske, og full av overraskelser og variert musikk. Et annet faktum er at skiva er nær den perfekte fusjonering av tekst og musikk idet plottet er temmelig dyptloddende om den balansegangen mellom skjebne og selvtillit og veien tilbake til ”det normale”. ”The Book” handler om en mann som begynner å tvile på sin bibel og den kristne gud, og lyrikk beskriver alle de viderverdighetene det medfører.The Book er bandets tredje og det er nå for alvor at tingene virkelig sitter og det låter bra og melodisk og ofte med frodig rytmikk og saftig snert. Snert som kommer fra at det er ordinær prog som er et fundament men som er beriket med diverse musikalske ekskursjoner. Disse turene søker seg både her og der og til tider er det rett så fantasifullt og eksperimentelt, men også blues, funk, pop, jazzrock, neoprog og progmetall inkluderes i musikken. Uansett så er det musikk som krever sin lytter da fokus og konsentrasjon så absolutt gir best lytteropplevelse. Tar en seg også tid til å lese det medfølgende hefte så blir nok opplevelsen løftet enda et hakk eller to, og hører en etter så får en til og med seg growlevokal på ” The Crying Child”. En låt som naturlig har metall i seg, men kontrasteres lekkert av akustisk gitar og snedig kvinnevokal som agerer liten jente med diverse naive spørsmål som ”could you ask your god….”. Å si at denne låten faller i smak er en mild måte å uttrykke seg på. Det gjør streng tatt hele skiva og med så fyndig og god låtskrivning er ikke det noe rart. Låtene sklir sømløst over i hverandre og dette er virkelig ei skive vi aldri hadde drømt om at Seven Step To The Green Door kunne ha tryllet frem. Anne Traptmann som synger på skiva har en virkelig god stemme som står godt til de øvrige fem musikernes store musikalske muskler og dyktighet. Lars Köhler vokale prestasjoner vi ikke like begeistret for men han gjør seg på ingen måte bort med mangler litt autoritet og virker ikke distinkt nok. Litt mangel på pondus har også produksjonen som mangler litt swung tidvis og spesielt det metalliske sfære kunne gjerne vært enda råere og med mer pondus. Det blir litt nesten over det nevnte, men det oppveies av ti gode låter som sitter som et skudd nesten uten unntak. I sum ei skive å være bekjent av og med nok innhold og essens til at vi med glede kan lytte til dette verket flerfoldige ganger.

http://www.myspace.com/ssttgd

1. Prologue (A Man And The Book)
2. The Empty Room / The Realization
3. The Crying Child (1st Nail)
4. The Healing Wonder (2nd Nail)
5. The Dividing Water (3rd Nail)
6. The Last Supper (4th Nail)
7. The Eternal Abstinence (5th Nail)
8. The Deadly Crucifixion (dedicated to Anna Seghers out of gratitude for "The Seventh Cross")
9. The Green Door - Looking For The Last Solution
10. Epilogue (A Bird And The Book)

Ulf Reinhardt - Trommer
Marek Arnold – Keyboards og saksofon
Eddie Gemeinhardt - Gitarer
Heiko Rehm - Bass
Lars Köhler - Vokal
Anne Trautmann - Vokal

Life Line Project - The Journey

Den musikalsk sett aktive Erik De Beer er på nytt ute med ny skive bare et år etter ”Distorted Memories”. ”The Journey” er noe så sjeldent som et dobbeltalbum som har en spilletid på CD 1 og CD 2 henholdsvis 60,17 og 44,46 som gir en total på hundrefem minutter og tre sekunder. I vår moderne verden som er preget av det tabloide og «instantsyken» er jo dette med dobbelt CD ofte å regne som kommersielt selvmord. Nå er det jo snakk om symfonisk prog og tilhengerne av denne sjangeren er som bekjent ikke så opptatt av trender og å snu kappa et den til enhver tid rådene moten. At musikken er vinklet mot syttitallets prog er ingen hemmelighet og det er således ikke revolusjonerende saker som vi tilbys. Styrken til denne musikken ligger i gode og gjennomarbeidede låter som er spekket med velfungerende og ofte temmelig lekre detaljer. Produksjonsmessig er det noe gammelmodig men den vinklinga er for så vidt smått sjarmerende i våre ører men ikke nødvendigvis i alle andres? Musikken på skiva er tidsmessig skikkelig langreist idet det tok så mye som seksten år å fullføre verket. Utallige versjoner er opp gjennom årene vurdert og forkastet, og Erik De Beer er utvilsomt å regne som en perfeksjonist. Den opprinnelige versjon av dette verket het «Journey To The Heart Of Your Mind» og utgjør hele CD 1. Fortellerstemmen gir et grundig innblikk i plottet som blant annet har grådighet og misunnelse på tapetet. Musikalsk er det et repeterende melankolisk tema som går igjen i de forskjellige låtene men med omskiftelig variasjon i rytmikk og harmonikk. I tillegg er det soniske velsignet med en stor frodighet og de forskjellige instrumentene gir en fin variasjon med sine ofte snertne valg av musikalske vinklinger. Det er utallige musikere herunder vokalister i hopetall og ikke minst fantastiske og suverene Marion Brinkman-Stroetinga. Obo, fagott, klarinett og fløyte skaper når de er til stede et lydbilde som blir noe annerledes enn hos andre symfoniske band. De er også integrert i musikken på en slik måte at de skaper både snert og dybde og således er berikende. Ikke alle klarer et slikt svennestykke da disse akustiske instrumentene kan forstyrre mer enn berike om de ikke tilføres med nennsom hånd. På det området er maestro Eric De Beer i stjerneklasse og smir det hele lykkelig sammen slik at skiva blir et symfonisk velfungerende stykke med svært, svært mye musikk som besnærer og forfører. At skiva i våre ører utropes til Life Line Project beste til nå kommer vel knapt som noen overraskelse for noen som måtte lese denne anmeldelsen. Det er jo også rimelig godt gjort da de tidligere verkene har hatt høy kvalitet. På ”The Journey” stemmer det aller meste og det blir en ”sabla” utfordring å toppe dette verket i fremtiden. I nåtid koser vi oss med ”The Journey”, og vi liker virkelig variasjonen i det musikalske uttrykket på skive to som er døpt ” The Narrow Path”. Det er en mangesidig og spennende musikalsk reise som bare må oppleves, og spesielt den låten som heter nettopp ” The Narrow Path”. Det er en underliggende mystisk stemning på mange av låtene her, og det virker så besnærende på oss og bidrar til at dette albumet blir verdsatt så høyt. At det er flust med velspilt mellotron og noe grand piano også er vi fornøyde med og når også de vakre og sarte øyeblikkene er mange men kontrasteres med røffere partier så er vi mer enn vel fornøyd. Fornøyd er vi også med åpningslåten som setter standarden med masse tangentmagi av De Beer. Aller best liker vi den mangesidige og dynamiske låten ”Fight The World”. Derfor er vår konklusjon at dette er et velspilt og spennende verk fylt til randen av smektende symfonisk prog av meget høy klasse.

www.myspace.com/lifelineprojectband

CD 1 - "Journey To The Heart Of Your Mind"

1. Blank Page (7:19)
2. The Journey Begins (4:57)
3. Join Us ! (3:49)
4. Doubt (1:29)
5. Fight The World (5:17)
6. Longing For My Childhood (4:46)
7. Interlude "Turn The Page" (0:55)
8. Bright Spots (5:17)
9. Envy (1:33)
10. Interlude "Dark Page" (1:00)
11. Miss Fortune (3:45)
12. Interlude "Forgotten Page" (1:30)
13. The King Of Make-Believe (5:16)
14. Free ! (3:07)
15. Credo (5:01)
16. The Last Page (5:07)

CD 2 - "The Narrow Path"

1. Turn The Key (5:35)
2. Miniature 8 "La Mélancolie" (2:32)
3. The Narrow Path (11:57)
4. Monkey Business (2:56)
5. Happiness Theme (3:56)
6. Collage '11 (3:08)
7. Miniature 6 "La Flegmatique" (2:24)
8. Does It Help ? (7:34)
9. The French Wrench (4:22)

Marion Brinkman-Stroetinga - Vokal
Maruschka Kartosonto - Vokal
Peter van der Stel – Vokal på King Of Make-Believe
Liset Dullaart – Vokal på Miss Fortune
Anja Sides-Dirkzwager – Vokal på Does It Help?
Johan van der Stel - Money making yuppie (Join Us)
Maarten Mol - Mad preacher (Join Us)
Elsa de Beer –Fløyte
Wendy the Brainless Rapper (Join Us)
Dineke Visser - Obo
Anneke Verhage - Klarinett
Lisette Harms – Klarinett på Forgotten Page
Ada Bienfait - Fagott
Jody van der Gijze – Gitarer og vokal
Iris Sagan - Bass og vokal
Erik de Beer – Akustiske og elektriske gitarer, Hammond orgel, kirkeorgel, synther, mandolin, lutt, barokk gitarer, chittarone, cembalo, bass og vokal

Zauss - Uberall In Terra Straniera Borders Beyond

Atmosfærisk musikk brukket opp av en kontrollert men ekte musikalsk positive galskap og legert akkurat slik vi liker det. Det er nok en rimelig ok beskrivelse av Zauss som er en musikalsk kreasjon med parhestene Markus Stauss og Francesco Zago som anførere. Disse to herrene er usedvanelig kreative og lager som oftest musikk som er både høyst særpreget men også hørbar uten at en trenger å anstrenge seg til blods så å si. Markus Stauss er kanskje verdens beste saksofonspiller etter vår mening, og definitivt objektivt sett i verdensklasse med sin egenartede, intense og innovative spilling. Her trakterer Stauss diverse for oss mer eller mindre eksotiske og ukjente ”sakser” som for eksempel, ” Bass Saxophone Julius Keilwerth SX 90”. Navnet skjemmer ingen og det låter både heftige og spennende når Stauss blåser på sine kjære instrumenter. Zago blir av mange beskrevet som den italienske Rober Fripp men dog uten sistnevntes eksentrisitet. Han trakterer også instrumenter som er ganske så ukjente for oss som for eksempel Boss stompboxes og EH Memory Man med Hazarai. Også her lyder det spennende til tusen og sammen klarer disse to å skape musikk som vi ikke kan annet enn å fascineres av. På denne skiva er duoen i fri dressur, og frijazzen bobler friskt og det er mindre beskjedent og ambient på dette verket enn det forrige. Skiva er mer flerfaset, og når lytteren så luller seg inn i fred og fordraglighet så slår Zago og Stauss til med sin innovative villskap og enhver tanke på ro kan skrinlegges! Da popper det frem musikk som er utfordrende til tusen og lytteren må faktisk bidra med noe utover sløv lytting, og for å få noe ut av musikken så må en konsentrere seg og leve og/eller svaie med musikken. Dette er artistisk frihet og her skjeles det ikke til noen kommersielt riktige aspekter, bare pur musikalsk glede og lyst til å gi lytteren noe ekte, unikt og spennende. Skiva er som den oppmerksomme leser har skjønt ikke for alle og enhver men mest for de mer frisinnede blant oss. Hør bare på “Quisquilla” som har kontrasterende toner og innfallsvinkel fra henholdsvis gitar og saksofon hvorav gitaren er den som graver i dypet. Vakker, rolig og ambient er ”Hymn” mens på ”Senza Nessuna Eleganza” er saksofoner i et avantgarde de luxe modus. Låten roer seg så ned før lydlandskapene som så dukker opp er både subtile og med en underliggende spenning. ”Earthquake” er en topplåt med mye synthsnacks og en tristesse som funker til tusen. Kreativt, vakkert, mørkladen, dynamisk og dypt originalt og et eksempel på hvor mye Zauss kan trylle med sine saksofoner og hvor innovativ han er. Innovativt er for øvrig bare fornavnet når det gjelder dette verket som helhet, og duoen nyter åpenbart og utforske ny musikalske landskap. Det er en kavalkade av avstemninger og atmosfærer som avløser hverandre og gjør at det er høydynamisk musikk dette her. Smått nifs musikk er det også tidvis og aldri har vel støylegert musikk vært bedre enn dette her, og det er virkelig spennende og utfordrende musikk som setter deg på prøver som lytter. Saksofonen vekselvis skriker, gneller, hvine, pipe, springende, skarp, gjennomtrengende og brumme og knurre. Gitarene og elektronikken til kreerer avanserte lydlandskaper og elektroinfiserte og tidvis forvrengte gitarer. Et uortodoks musikalsk uttrykk er så absolutt ”Uberall In Terra Straniera Borders Beyond” stenket med, og det aller beste er at det fungerer.

http://www.fazzulmusic.ch/english/zauss.php

Francesco Zago - Gibson ES335, Fender Twin Reverb, Boss stompboxes, EH Memory Man med Hazarai, EH Worm, Zoom 9030, E-bow, Ambiloop 1.61

Markus Stauss - Bass Saxophone Julius Keilwerth SX 90, Soprano Saxophone Yanagisawa 991 curved, Tenor Saxophone King Super 20

1. Hymn 6'51''
2. Senza nessuna eleganza 6'30''
3. Bewegung 5'27''
4. Moods 4'28''
5. Pastorale 5'29''
6. Wendepunkt 3'35''
7. Earthquake 5'16''
8. Kontaktspiel 3'27''
9. Quisquilia 4'43''
10. Little quakes 2'03''
11. Strahlen 2'39''
12. Migrazione 5'03''
13. Meandering 6'20'

Sungrazer – Mirador

Bare et halvt år etter debuten er Sungrazer ute med oppfølgeren, og det kan jo både bety hastverksarbeid og/eller usedvanelig dedikerte og ivrige musikere? Sannsynligvis er det sistnevnte som gjelder da disse unge musikerne turnerer flittig og får en stadig voksende fanskare. En fanskare som ifølge jungeltelegrafen nærmest lar seg fjetre og forføre av Sungrazer sine intense og suggererende liveopptredener. Når så også dette engasjementet og utstrålingen lar seg overføre til CD formatet så er da også ”Mirador” ei brennhet skive. Selv med så mye intensitet klarer bandet på en overbevisende og ekte måte å låte rimelig coolt og avslappet. Det siste skyldes ikke minst at det vokal er så vel ivaretatt av en førsteklasses vokalist som gjør at dette stonerinfiserte psykedelisk hardrockbluesbandet lyder såpass bra. Ja musikken er rent catchy uten at bandet mister sin identitet av den grunn. Bandet er stadig på jakt og beveger seg i et farvann hvor spretne gitarriff, psykedelisk musikk og mer catchy artefakter har en utmerket symbiose. En annen symbiose er når Sungrazer makter det kunststykket å gjøre jamminga catchy uten at de dermed prostituerer seg selv. Det er et rimelig vel utført kunststykke med en klar analogi til dødsspiralen på innerskjær som går bra selv om i utgangspunktet faren for mageplask var stor. ”Mirador” er så avgjort ei riktig skive for de som bekjenner seg til band som Asroid, Kuyss, Truckfighters, Rotor, Colour Haze og Hypnos 69. ”Behind” er på hele tretten minutter og førtisyv sekunder, og er en tour de stonerrock låt og sveiper innom de fleste av kjerneverdiene i stonersjangeren. I tillegg så er nevnt sveip vel utført og dette er en herlig, dynamisk, variert og spennende låt som fascinerer oss. Noe av fascinasjonen kommer fra at Sungrazer faktisk har klart å meisle ut sitt egenartede sound og har bra med særpreg og identitet. I den prosessen er det også et klart pre at låtene på ”Mirador” holder jevnt over høyere kvalitet en debuten. I tillegg så er riffene bra og teksturen smykkes også av noen fine injeksjoner nå og da av spacerockvibber. Tittelsporet har en forbausende melodiøse trommefigur og er en lang låt hvor bandet får bydd på seg selv på en positiv måte. Skiva som helhet har en fin alternering mellom harde riff, psykedelisk rytmikk, melodiøse fraseringer og det groover ofte på en fuzzladet måte. Verket er også hyllet i en grublende og varm stemning og er muligens designet for stunder med avslapning og noe godt i glasset. Mye godt innhold har ”Goldstrike” i form av frodig og variert rytmikk og skiftende atmosfærer og med en fin dynamikk fra vekselvis lette og mer røffe partier. Skikkelig røffhet er ikke det fremtredende aspekt på ”Mirador”, men heller en varm, frodig og melodiøs stonerrock leveranse fra denne nederlandske trioen.

www.sungrazer.nl

1. Wild Goose 5,20
2. Octo 3,11
3. Sea 8,07
4. Goldstrike 4,58
5. Behind 13,47
6. Mirador 8,25
7. 34 And More 4,35

Rutger Smeets – Gitar og vokal
Sander Haagmans – Bass og vokal
Hans Mulders - Trommer

Ginger - From The Road

Fire unge sveitsere som med stor selvsikkerhet blander nytt og gammelt, saftige riff og psykedelisk musikk av den mer spaca typen med rock og blues. Det er også er forsøk på å bringe tilbake det rå soundet fra sekstitallet, og på denne liveskiva lykkes de svært bra med det. Låtene er hentet fra bandets høstturne i 2010, og består av en ni retters musikalsk meny. Skiva har på nevnte meny en del av bandets eldre materiale men også materiale fra deres nyeste album ”Going Through Arlanda”. At trompetstøt i diverse varianter tidvis er å finne i den soniske på ”From The Road” gjør at Ginger skiller seg noe ut i mengden. Noe spesielt men også spennende og hyggelig er det at bassisten faktisk er kvinne. Hun spiller mer enn bra nok og utgjør sammen med trommeslageren et stødig og godt rytmisk fundament. Et fundament hvor Ginger kan hygge seg med sine kjære jamsekvenser hvor blant annet bandets to gitarister kan få utfoldet seg. Utfoldelse og energi er det rikelig av på ”Drive Baby” som også har nok av den omtalte jamutfoldelsen og med rikelig med psykedeliske vibber. Mindre mystisk i Ginger sin tapning er den fine låten ”Set The Controls For The Heart Of The Sun” som allikevel har mye sjarme og varme. All denne friskheten står seg bra til Ginger retromusikken og tvillinggitarenes herjinger og den generelt gode stemningen på denne konserten. En konsert hvor vi med et lite knips eller en trommevirvel brått er tilbake på sekstitallet da det var psykedelisk bluesrock som var øverst på den musikalske agenda. Veldig eventyrlysten og eksperimentelt er ikke dette, men desto mer ekte og uten skjult føringer. Bare pur musikkglede og velspilt musikk av et samspilt band som på energisk vis leverer varene uten noen form for pretensiøst dilldall, og kanskje med mottoet, ”så lenge det rocker gir vi pokker”!

http://www.gingerspace.com/

1. Set The Controls For The Heart Of The Sun 10,30
2. Letters 7,37
3. Drive Baby 6,01
4. Crosstown Bar Blues 11,29
5. Jam 2,15
6. Drums 1,42
7. Winds Of Dust Part II 8,46
8. Sugar Mama 4,19
9. Gloria 8,37

Micha Bütikofer – Vokal, gitarer og trompet
Marc Walser - Gitarer og vokal
Dominik Jucker - Trommer
Arie Bertogg - Bass

Us - The Road Less Travelled

Symfonisk prog fra treskolandet, og bandet med forløper har faktisk holdt på siden 1975 er nå ute med sin niende skive. Den gangen for 36 år siden hadde de status som coverband, men etter hvert meldte behovet seg for å skrive egne låter. Bandnavnet ble da satt til Saga og med symfonisk rock på programmet holdt de på til 1983. Femten år senere hørte bassisten Ernest Wernars på en Genesis skive og fikk tilbake lysten på å lage musikk. Wernars samlet da inn mange av musikerne fra tiden under bandnavnet Saga og kalte seg nå Us, og i 2001 kom debuten ”A Sorrow In Our Hearts”. Nå ti år senere er Us et band bestående av mann og kone med Jos Wernars som frontfigur som tar seg av all instrumentering og komponering og med seg har han kona Marijke som tar seg av bakgrunnsvokalen. Skiva varer opp mot timen og er symfonisk prog laget i et hjemmestudio og med trommemaskin og en får da muligheten til å høre musikk som ikke er helt perfekt produsert. Det er faktisk er kontrast som kan være forfriskende i en verden hvor mye musikk er totalt uten plett å lytte i så måte. Det hele koker jo på mange måter ned til smak og behag. Med kun fire låter så er det åpenbart at det er lange låter og den lengste er da også på over tjue minutter. Noe som fort også blir ganske så klart er at skiva er laget med kjærlighet til musikk, og Wernars uttaler da også at, ”For what it is worth, I have honestly made this new CD with all the love for music that I have”. Nettopp den ektheten er noe av skivas sterkeste kort, og sammen med flotte vokalharmonier av ekteparet som vokalt sett er sterkere sammen enn hver for seg. Virkelig sterk virker også lysten til å lage musikk å være fordi verket som nevnt er på nær opp mot timen. I løpet av den tid får vi meget solid og melodisk keyboard i rause porsjoner, mye fine gitarpartier og en musikk som er rik på stemninger og med en underliggende mystisisme. Dette smått mystisk hever verket kraftig og gjør at den oppmerksomme lytter lett blir revet med av musikken. Det er også lett å la seg rive med av mange veltilpassede og ofte temmelig lekre partier med akustisk gitar. Hør bare på den akustiske vellyden og soloen på ”The Sign Of Our Times” som fint kontrasteres av betydelig mer røffe gitarlinjer. Synthene duver praktfullt i bakgrunnen i denne fine låten og gir teksturen et ”boost” mens det vokale er på sitt ypperste her. Tidvis ypperlig og vakker er ”Shadowworld” med sine heftige basslinjer, arpeggio og grådig bra keyboard og til og med de programmerte trommene funker her. Funker gjør så absolutt denne skiva som er fylt med personlig og ektefølt pen og melodisk symfonisk prog som fremføres prikkfritt av denne dyktige multiinstrumentalisten. Det er mange neddempede passasjer men det er aldri tannløst og blekt selv om det er langt mellom følelsen av at det er eventyrlig fyrverkeri som utspiller seg på dette verket. Skiva kan beskrives som et smått fargerikt og dynamisk album med symfoniske arrangementer og mange vakre vokalharmonier og sneisne arrangementer. Lydbildene er både lyse og mørke og evner å holde på lytteren uten noen gang å ligge nær opp til en musikalsk revolusjon. Er bredt spekter av følelser er nok noe Wernars tilstreber og han har lykkes i så måte og nok laget ei meget bra skive. Ei skive som nok bør betraktes som den beste skiva av US så langt, Wennars oppsummerer det hele selv med beskrivelsen, ”Labor Of Love”.

http://www.the-music-of-us.com/

1. The Road Less Travelled (20:45)
2. The Sign Of Our Times (12:25)
3. Days Of Wonder (12:00)
4. Shadowworld (12:55)

Jos Wernars – Alle instrumenter
Marijke Wernars - Bakgrunnsvokal

Touch The Spider - Dead @ Last

Touch The Spider serverer en musikk fra livets mørkere sider og det er desperasjon og melankoli i bøtter og spann. Ikke særlig lystelige saker med andre ord, men som alltid fra denne duoen er det så rått trist at det kan bli en fascinerende musikk av det likevel! Unholy Ghost og Cosmic Energy har holdt på siden 2007, og alle skivene deres har vi faktisk omtalt tidligere. Her er de tilbake enda mer kompromissløse enn noensinne, enda mørkere og dystrere, mer ufyselig og mer voldelig. Å være likegyldig til Touch The Spider er tilnærmet umulig, og det er da også musikk fra de mørke krinker og kroker av sinnet som garantert mange rett og slett vil hate. Dyster skrekkrock virker ofte slik på folk, og dette er definitivt bare for de som liker en uhyggelig atmosfære og kan klare å dyrke og få noe ut av det bekmørke. Om ikke bekmørk så er ikke produksjonen heller dirkete lystelig og fin og faktisk ganske dårlig, men det er kanskje meninga for å understreke at verden er langt fra perfekt? Nåvel, en dårlig trommelyd har vi hørt før, og vi er fortsatt antakeligvis rimelig oppegående. Oppegående er også riffene uten at de noen gang er strålende, mens det vokale er et eget kapittel. Det synges noe, men mest er det visking og messing som er forvrengt og ekstremt spesiell og tidvis mest velegnet for spesielt interesserte. Gitarene er definitiv av det broderende og psykedeliske slaget og trekker ut tonene for riktig å gjøre det så hele trist som mulig. Lett eksperimentell og med hint av gode ideer er låten ”Exit”, mens ”Devil`s Twin” faktisk er vakker på sin doomgitasoloaktige vis. Touch The Spider er på dette verket mer monotone enn noensinne og det sier ikke så rent lite! Deres fokus på mer psykedeliske musikalske landskap på ”Dead @ Last”finner vi spennende, men ikke nødvendigvis er det rett måte eller med rett vinkling det utforskes. Rett vinkling er det som helhet knapt på denne skiva for å vinne nye fans, men det er usigelig kompromissløst og viser et band som tør å gjøre ting på sin måte. Her er det jammen ikke mye skjeling til å tekkes andre, og Unholy Ghost og Cosmic Energy gjør sannsynligvis akkurat det de føler for. Det skal de honoreres for, men på den en andre siden så kan vi altså ikke honorere produksjonen og vokalen. Skiva kan vi heller ikke anbefales uten forbehold, og den er nok for de som vil ha en miks av tristesse, sort fortvilelse, forfall og forråtnelse. At det er vanskelig å like dette er mildt sagt, men selvsagt finnes det noen som finner dette av interesse selv om vi denne gang melder pass.

http://www.touchthespider.com/Start.html
http://www.myspace.com/touchthespider

1. In Contact With The Dead
2. Silence Of The Grave
3. Exit
4. Devil`s Twin
5. All Dead
6. Dead At Last
7. Deprssive Season
8. Telepathy
9. Black Roof Village
10. From Beyond
11. Satan`s Sacrifice
12. Shattered To The Ground

13. In Misery…

Unholy Ghost – Vokal, bass, gitarer, perkusjon og keyboards
Cosmic Energy – Trommer, perkusjon, keyboards, FX og cover kunst

Consortium Project - V Species

Dette er et band som er ute med sin femte utgivelse her etter den spede starten i 1999 og hvor Ian Parry er suveren gjengleder. Med seg har han et knippe av virkelig dyktige musikere som fyller på med sin kompetanse og skaper en viss bandfølelse. Parry har base i Nederland og er kjent som vokalist i metallbandet Elegy, mens derimot hans Consertium Project stiller i subsjangeren som kanskje kan benevnes powermetall. Det er en subsjanger som i våre ører ofte utmerker seg med at alt for mye låter lovelig likt hverandre, og musikken ofte er noe forutsigbar for å si det mildt. Consertium Project skiller seg noe ut i kraft av Parry sin spesielle, kraftfulle og distinkte stemme. Musikken er egentlig ganske brutal og tett opp mot steroid men likevel melodisk powermetall med mange gotiske følere, og som nevnt et virkelig stjernelag av musikere. Gitarlyden står trekløveret Stephan Lill (Vanden Plas), Niels Vejlyt (Infinity Overture) og Veith Offenbächer (Dawn of Destiny) for. Basslinjene er av og med Gildenlöw (Pain of Salvation) og Jens Faber (Dawn of Destiny) mens dyktige Casey Grillo (Kamelot) tar seg av trommene. I sannhet mange fine navn som også suppleres med mer ukjente navn, men det alene gir selvsagt ikke stor musikk som er full av egenart. Basis for all musikk er alltid selve låtene som gjerne kan gjøres bedre av arrangementene eller at musikerne gjør noe ekstraordinært hver for seg eller ikke minst i plenum. Skiva er i alle fall den hardeste fra Ian Parry sin hånd til nå, og det er jevnt over inspirerte musikere som er dyktige nok. ”Species” sluttfører også lyrikken fra den sci-fi fortelling som de fire første har brettet ut og som er et ok bakgrunnsteppe for musikken. De fremmed angriper jorden og menneskeheten forbereder seg på kamp, og kort sagt så er det grei tematikk om enn ikke særlig original. Det originale aspekt er heller ikke fremtredende hva gjelder komponering og arrangering, men det er et utvilsomt godt håndverk. De som bekjenner seg til powermetall sin forunderlige verden vil garantert like dette, mens vi andre er mer avmålte i vår beundring. Vi blir ofte møtt med en vegg av lyd fra keyboardene og gitarene som heldigvis mykes opp av flott kvinnevokal fra tid til annen. Riffene er av gigantiske formater og det er noe høytsvevende og pompøst over musikken hvor Parry er den definitive stjerna i stjernelaget. Låtene er jevnt over korte og vi synes best om ”Silece Calling” og ”Oracle” hvor powermetall dogmatikken for en stakket stund er fraværende og spesielt den førstnevnte har spennende injeksjoner av gotisk musikk. Uten å være noen ekspert på powermetall så antar vi at denne skiva er perfekt hva gjelder det pompøse, hardhet, rifforgier og det dramatiske aspekt som fans av powermetall vil elske. Vi synes det blir for lite tid til å roe ned og puste og for lite subtil musisering og sliter med å forholde oss til en vegg av lyd som dette verket gestalter. Faktisk så opplever våre musikalske smaksløker å gå på en teknisk knock out og det er normalt sett aldri rett måte og sette pris på musikk!!!

http://www.ianparry.com/

1. Epilogue (storyteller) 1:25
2. Life On Earth 3:50
3. Origins Of Mankind 3:58
4. The Worst Has Yet To Come 4:24
5. An Untold Message 3:40
6. To The Earth And Back 6:01
7. Sirens 3:31
8. Pitch Black 3:46
9. Silence Calling 4:08
10. Species 5:22
11. Enemy Within 3:03
12. Oracle 5:13

Ian Parrry - Vokal
Stephan Lill - Gitarer
Niels Vejlyt - Gitarer
Veith Offenbächer - Gitarer
Kris Gildenlöw - Bass
Jens Faber - Bass
Casey Grillo - Trommer
Lene Petersen - Vokal
Ani Lozanova - Vokal
Kalin Jechev - Keyboards
Peter-Jan Kleevens - Keyboards

Sun Caged – The Lotus Effect

Med to kritikerroste album bak seg er dette følgelig tredje skiva fra dette progmetallbandet som er fra Maasbracht, Limburg i Nederland. Bandet ble på sett og vis til i 1999, og i alle fall så startet det hele året etter når bandet til gitarisn Marcel Coenen, Lemur kollapset. Debuten kom i 2003 og var selvtitulert, men rett etter utgivelsen av oppfølgeren ”Artemisia” i 2007 begynte arbeidet med dette verket. Vi kan da mer enn anta at det ligger mye arbeid bak skiva, og så er det da blitt den skiva fra Sun Caged med størst spennvidde. De aller hardeste låtene som Sun Caged har lagd finnes på ”The Lotus Effect”, men også de mest neddempede og rolige partiene er å finne her. Refrengene er det ikke bare mulig med ofte temmelig vanskelig og faktisk tilnærmet umulig å unngå å synge med på. Rytmisk er det tidvis ganske så komplekse saker men som en motvekt er det mange melodiske partier som hviler seg tung på groovets forunderlige verden. Tekstene søker å ta opp allmenne problemstillinger i dagliglivet vårt uten noen gang å forsøke å være dyptpløyende eller kryptiske. Tilblivelsen av musikken er heller ikke kryptisk men et resultat av jamming i øvingslokalet mer enn de enkelte musikernes strev på sine respektive lønnkamre. Det er derfor en musikk som er basert på felleseie, og slikt pleier ofte å føre til en fin gnist, forståelse for låtene og derav innlevelse som er så viktig for sluttproduktet. At Sun Caged har hørt på Pain Of Salvation, Dream Theater og Fates Warning er åpenbart, men på tross av dette forsøker de å utmeisle sitt eget sound. Et sound som fornuftig nok avviker noe fra de mer klisjémarinerte progmetallbandene og er tuftet på egen ideer stort sett. Sun Caged er tidvis og låner i hyllene til jazz, fusion, atmosfærisk rock og streifer også innom ambient musikk. På dette viset unngår bandet å havne i den hengemyra som alt for mange progmetall band havner i, og hvor alle låter altfor likt. Sun Caged er den stolt eier av egenart, og den omtalte jammingen har nok vært svært positive for bandet. Der har det åpenbart piplet frem mye kreativitet som ”The Lotus Effect” nyter godt av, og som skjerper lytterens appetitt etter hvert som hun/han oppdager nye smekre detaljer ved nye gjennomlyttinger. Skiva er så lang som på over 70 minutter, og låt 8 til 14 flyter inn i hverandre og utgjør egentlig en episk låt på tjuefire minutter. På de minuttene sørger maestro Marcel Coenen for at mye skjer, og ideene sitter tett og alt er ikke nødvendigvis like vellykket. I tillegg er det musikk som ikke er lett å virkelig å få taket på og som krever mye tid fra lytteren. Låter som virkelig funker er den spennende og lekre låten Pareidolized (The Ocean in the Shell), og ikke minst ”Reductio Ad Absurdum” som treffer oss midtskips så å si. Resten er vi noe mer forbeholden til, men det er kreative saker og til de grader et ambisiøst verk som ”The Lotus Effect” gestalter. Problemet er at vi tidvis ikke helt får taket på musikken selv om bandet har nok av særpreg og er talentfulle. På tross av dette et band vi kan anbefale å sjekke opp for de som vil ha intrikat multifaset progmetall stenket med gode og noen mindre gode ideer som disse musikerne fra treskolandet tilbyr.

http://www.suncaged.com/home.html
http://www.myspace.com/suncaged

1. Seamripper (& The Blanket Statement)
2. Tip-Toe the Fault-Line
3. Ashes To Ear
4. Shades of Hades
5. Reductio ad Absurdum
6. On Again / Off Again
7. Lotus Ashtamangala (The 8 Auspicious Symbols)
8. Pareidolized (The Ocean in the Shell)
9. Parasol
10. Wave the Banner
11. Fish Afraid of Drowning
12. Moebius Knot (Instrumental)
13. Full Circle
14. Let it Wash Away (The Lotus Effect)

Marcel Coenen – Gitarer og vokal
Roel Van Helden - Trommer
Paul Adrian Villarreal – Vokal og akustiske gitarer
Rene Kroon - Keyboards
Roel Vink - Bass

This Is Voodoo Boogie - This Ol Storm

Småskitten og rå rock med masse vibber fra garasjerock, psykedelisk rock og deltablues blandes i hop hos dette Limburgbandet. Kvartetten har rimelig forskjellige musikalske bakgrunner og når så fire musikere så skal danne en enhet blir det naturlig at det musikalske preferanser tas med inn i det nye bandet. This Is Voodoo Boogie er et band som trykket på startknappen i 2004 og som hadde som mål å lage supergroovende musikk som var så hypnotiserende som mulig. Dette verket er skive nummer to i kolleksjonen og viser et band som har modnet og lager enda bedre og mer gjennomtenkt musikk. Det merker vi i låtsortimentet som gjennomgående holder mål og som har et mye høyer bunnivå en debuten fra 2008. På denne skiva er This Is Voodoo Boogie tro mot sine bluesrøtter noe den korte låten ”Summer Callin`” viser. Bassgrooven er snerten og det er en fremdrift og tilstedeværelse som får oss til og taktfast å bevege foten. Mer eksperimentell og psykedelisk legert er ”Wild Night, Full Moon” som har meget vindskeive gitarlinjer. En ”far out” vokal sementerer dette og når også orgelet gir jernet er det en knallbra låt med et voldsomt sug. Betydelig roligere og rent laidback er den bluesstenkede låten ”Reconsider” som har mye fin musisering og et uttrykk mot slutten som er fjærlett og svevende. Som så mange andre låter på denne skiva er også ”Takin` Me Home” med orgel i førersetet. Låten bygger seg fint opp og beveger seg i bluesterreng og gir rom for en heftig jamming. En virkelig førsteklasses orgelsolo og en generell godfølelse er noe låten gir oss. Noen falsettstunts fra vokalisten er helt i grenseland for hva vi kan akseptere men vi velger å være overbærende heller enn å hekte oss opp i dette. Om ikke hekte opp i så må vi påpeke at produksjonsmessig så er det gjort en flott jobb slik at det råe og uhøvlede uttrykket får leve i beste velgående skiva gjennom. Den grooveorienterte dogmatikken ivaretas også på en forbilledlig måte slik at dette blir en gjennomført garasjerock skive som er noe av det bedre innen denne sjangeren vi har hørt.

http://www.myspace.com/voodooboogie
http://vooooboogie.be/bio.htm

1. Got To Get Out
2. Alhambra
3. Sign My Guitar
4. Summer Callin'
5. Reconsider
6. Rain Keep Fallin'
7. Electric Kissing
8. Wild Night, Full Moon
9. Takin' Me Home
10. Leave Me Be
11. The End Of My Day

The Dawn Band - Agents Of Sentimentality

Her har vi en tysk duo som fornuftig nok har med seg diverse musikalske venner på debuten sin slik at det blir flere hender og munner som bidrar til sluttproduktet. Influensene er mange men mest opp i dagen er 60 og 70 tallets psykedelisk musikk, stoner, og poprock. I tillegg er det hint av influenser fra senere artister som Queen Of The Stone Age, Melvins, Beck, Mastodon, AC/DC, Sonic Youth, Motorpsycho, Foo Fighters osv! I sum fører dette til at musikken til The Dawn band er rimelig hybridaktig og det hele spretter fra ”grøsnj” til progpop til indierock til postrock osv. Direkte kjedelig blir denne sprettinga aldri, men faren for et sammensurium og et sabla rot er jo så absolutt tilstede med et slikt opplegg. Nå klarer bandet på et vis å føre skuta i havn, men uten store skader og mange uhell kan vi ikke si at landingen er! Som kaptein på nevnte skute utnevner vi uten å nøle Daniel Zerndl. Han trakterer her både gitarer, trommer, synther og vokal men spiller til daglig bare trommer i hardrock og stonerbandet Hainloose. Som annenstyrmann er Martin Treppesch som kommer fra Münchenbandet Boxhead mønstret på, og han trakterer bass, gitarer og synther. På et merkelig vis klarer The Dawn Band å skape en musikk som på et vis henger i hop og som påkaller en viss interesse. Oppskriften er tidvis riffmarinerte utblåsninger som mykes opp med innsmigrende stemme og akustisk vellyd som på ”Love Is a Burglar”. ”City Lights (Shine On)” er irriterende catchy og et opplagt singelvalg om slikt er aktuelt. Vi synes å ha hørt begynnelsen på låten før, men all dens kommersielle vellyd klarer likevel på et forunderlig vis å fenge oss. Et fint instrumentalt sluttparti med fine gitarlinjer og ditto musisering er et bra alibi for vår høyst overraskende småsniff på den kommersielle musikkverden! Like catchy og i overkant skreddersydd for å tekkes den gemene hop er den dansbare åpningen på ” Lost Soul At The Night Club”. Også her tar bandet ”til vett” og sklir elegant inn i mye mer interessante og til dels rå musikalske landskap med mye bra på agendaen. Spesielt bra er ikke den tredelte episke låten ”Surfing At The Big Wave” som startet greit nok. Denne åpningen sklir så over i en instrumental ”semistoner” sekvens som ikke helt har nok fremdrift og blir noe anmassende og kunstig i våre ører. Akustisk vellyd og kvinnevokal preger ”Boat Across The Ocean” som låter greit i våre ører uten at det hele noen gang tar av. Akkurat det at det aldri tar av og blir noe anonymt på tross av iherdige forsøk på det motsatte er denne skiva sitt store problem. Visjonene er utvilsomt store og funklende men låtene er ofte for mediokre og musikerne evner heller ikke å løfte det hele det nødvendige hakket opp. Vokalen og intensiteten er det ingen ting å si på ”Love Is A Burgler (Reprise) hvor Daniel Zerndl nærmest skriker adamseplet sitt opp i lyset! ”Agents Of Sentimentality” vil derimot knapt bringe The Dawn Band frem i lyset til det er det for mye manko på gode ideers som funker og en hang til resirkulering av egen musikk. Ordspråket ”opp som en løve ned som en skinnfell” er et uttrykk som kommer teleks til oss! Det er i overkant strengt fordi skiva utvilsomt har sine lyspunkter, men med sannsynligvis så store ambisjoner som her er det synd med bare noen spredte kattemjau og litt klør som skraper lettere tilfeldig her og der!

http://www.thedawnland.de/
http://www.myspace.com/dawnband

1. Love Is A Burglar
2. City Lights (Shine On)
3. Lost Soul At The Night Club
4. Surfing At The Big Wave
a. Bursting At The seams
b. Out Into the Water
c. The Struggle
5. Boat Across The Ocean
6. Siam
7. Kussnacht
8. Amour`s Ark
9. Slowly Dancing
10. Love Is A Burglar (Reprise)

Daniel Zerndl – Gitarer, trommer, synther og vokal
Martin Treppesch – Bass, synther og gitarer

Gjesteartister,

Andreas Pernpeinter – Hammond orgel på spor 1 og 5
Haris Turkanovic – Gitarsolo på spor 4 part c
Tim Høfer & Daniel Zerndl – Glassharpe på spor 9
Annick Michel – Vokal på spor 5
“The Boat Across The Ocean koret”:
Princess Of The Oceans (aka Beata Volodina)
Nasty Dan (aka Daniel Zerndl)
Dirty Steve (aka Stefan Koglek)
T-Bone Harry (aka Haris Turkanovi

Life Line Project - Time Out

Det er tett mellom utgivelsene fra Life Line Project, og noe av forklaringen er at eldre musikk blåses støv av, får en kraftig oppdatering og utgis slik at mange flere denne gang kan lytte til musikken. ”Time Out” er fra 1995, og er forsterket med fire andre låter hvorav tre (låt 3,4 og 11) er fra et for oss det ukjente albumet ”Across The Lines”. Som alltid når det er snakk om Life Line Project så er Eric De Beer en særdeles sentral og viktig brikke. De Beer er multiinstrumentalist og begynte allerede som fjortenåring å spille gitar og to år senere var det keyboard han lærte seg å spille. Rundt denne tiden fant De Beer også ut at det var symfonisk rock som var hans preferanse, og naturlig nok så gjenspeiler det seg i musikken vi serveres på ”Time Out”. På menyen er også temmelig mye musikk da skiva varer i over syttien minutter. Selv om det er en lang musikalsk reise er det en trivelig reise da det aldri blir kjedelig fordi det som alltid er et så solid håndverk. Det vokale tar Marion Stroetinga seg av og hun har en ypperlig røst som står bra til musikken. En musikk som er særdeles melodisk men nok burde ha litt mer mothaker og vært litt mer ”rampete”. Det siste blir det rimelig lite av på ”Time Out” men desto mer av velklingende og harmonisk musikk som er mitt i blinken for de som aldri får nok av den symfoniske prog som tidvis også er nesten uhørt vakker. For eksempel er ”Suzy”, og ikke minst ” Don't Turn Your Back” passende for å benevnes vakker. Aller vakrest er muligens ”Just A Thought” som med fine akustiske gitarlinjer, jazzvibber og ypperlig vokal også er svært forførende. Første halvdel av skiva er viet låter med vokal, mens andre halvdel er vokalløse låter som er ganske så symfoniske og noen vi kanskje til og med benevne de svulstige, men kanskje småpompøs er et mer treffende ord. Uansett så er det symfonisk prog opp og ned i mente og skiva ligger rimelig nær opp til den helt instrumentale skiva ”Beyond Time” som Life Line Project slapp for kort tiden siden. På dette verket her er det den episke låten ”Behind The Curtain Of Your Mind” som vi synes klinger aller best, og vi får da også over tjuetre minutter med dyktige temposkifter og mye lekkert fra De Beer sin instrumentale fingernemhet. Låten er dynamisk, variert og har det meste et proghead kan be om herunder akustisk vellyd på meget høyt plan. Akustisk spansk gitar er en av godbitene fra den avsluttende låten ”Across The Line”, og det er kort sagt virtuost utført. Skiva som helhet er meget vel utført om ikke akkurat banebryterne så er det solid symfonisk prog med unntak av noen kjappe turer inn i AOR terreng som på åpningslåten ”How I Miss You Now”. Kort sagt så er det elleve symfonisk legerte låter som jevnt over holder meget godt nivå og som er velspilt.

www.myspace.com/lifelineprojectband

1. Dog Overture (2:21)
2. Don't Turn Your Back (8:40)
3. How I Miss You Now (5:21)
4. All You Need Is Bluff (7:06)
5. Just A Thought (3:13)
6. Don't Turn Your Back (single version) (3:06)
7. Suzy (3:31)
8. Time Out (2:28)
9. Behind The Curtain Of Your Mind (23:31)
10. Free ! (1:35)
11. Across The Lines (10:25)

Erik de Beer – Keybaords, elektrisk og akustiske gitarer, 12 strengs gitarer, lutt, mandolin, bass, fløyte, trommer, Roland elektrisk trommer, cymbaler og bakgrunnsvokal

Marion Stroetinga - Vokal

Sicksharksinspace – Sicksharksinspace

Dette bandet er en sveitsisik kvartett fra Bern og Fribourg som ble startet opp av Bruno Berger i 2002. Her er de ute med sin debut, og den spesielle og fine cover kunsten er av den berømte Fribourg artisten Joan Jeanin. Musikken vaker i mellom progressiv spacerock, hardrock og psykedelisk musikk ikke ulik tidlige Pink Floyd og er totalt instrumental. Utgiver er det for oss antakeligvis ikke så digre plateselskapet Black Rills Record, som har gitt ut mye musikk med særpreg opp gjennom årene. Nettopp særpreg er noe som preger ”Sicksharksinspace” hvor undergrunnsmusikk med delikate tvillinggitarer og stor vilje til å gjøre det smått uventede popper opp med jevne mellomrom. Det er mildt sagt spennende når trommene faktisk tidvis spiller basslinjene! Vi hører hint av inspirasjon fra så forskjellige kilder som Magma og Queen Of The Stone Age, men først og fremt hører vi nykommeren Sicksharksinspace i fri utfoldelse. Skiva vektes pent mellom mer catchy partier og heftig riffing og ebbe og flo er vel ivaretatt. Melodisk er det høyst oppgående saker men også røft og tøft tidvis og der groover skikkelig. Variasjonen er fin, og vi koser oss i selskap med disse syke haiene i verdensrommet selv om vi tar oss i å lure på hva de har der å gjøre? En rimelig mystisk start er det på ”Kir(s)chen” hvor ting liksom henger i lufta i påvente av hva som vil skje spekket med lekre bass- og gitarlinjer. Så strammes det til og det hele akselererer uten at vi på noen måte kan gjette på hvor vi skal. Slik vir og vender låten seg på et sprelsk psykedelisk, besettende og fascinerende stoneraktig vis. Mer rislende starter ”Download” og heller ikke her kan vi ane hva som kommer, og det er jo fint for det blir en ikke utløst spenning som holder lytteren nesten ytterst på stolen. Utover i låten blir det et voldsomt samspill og gitarer det gnistrer av før det bygges opp med finalen og crescendo på spenstig vis. Dette er ei skive som det tar noe tid å fordøye, og alt på denne skiva er ikke for ”gud og hvermannsen”, for å si det slik. Men tar du deg tid, vil du få mange morsomme og givende opplevelser i en musikalsk verden som ikke befolkes av så forferdelig mange norske artister. Det ofte uforutsigbart til tusen og mange ganger ytterst sjarmerende og egenartet, og absolutt ei skive som står seg meget bra innen psykedelisk spacerock og som ofte groover heftig.

http://www.myspace.com/sicksharksinspace
www.mx3.ch/artist/sicksharksinspace

1. Iceberg
2. Shadow
3. Kir(s)chen
4. Fist In Face
5. RIP
6. Jagdmusik (Der Hirsch)
7. Download
8. Queen Cobalt
9. Ko-Laps

Bruno Berger - Gitarer
Marc Beetschen - Gitarer
Valentin Maeder - Bass
Michael Deforné - Trommer

DeWolff – Orchards/Lupine

Psychedelichardgroovin’funkyrock’n’rollin’hotbluesdrivin’hellhoundingsupersweetsixtieksplosjon er dette her ifølge reklamen! Ja slik kan det selvsagt sies, men de mer tørre fakta er at dette er en trio med svært unge Nederlendere som er ute med sin andre skive. Bandet er hjemmehørende i delta til elven Keutelebeek som ligger sør i det pannekakeflate landet. Et av målene til DeWolff er å fri verden fra den fryktelige poppen som dominerer eteren i disse tider. Det er jammen et korstog vi har sansen for, og DeWolff sine våpen i så måte er en musikk som har sin base i en fin elektrifisert psykedelisk bluesrock. Bandet ble etablert i 2007 og musikken er energisk, fuzzmarinert og fylt med lidenskap og følelse. Store navn fra tidligere tider som King Crimson, Cream og Quicksilver Messenger Service er en slags rollemodeller for DeWolff. Sine forbilder brukes som oftest som rene inspirasjonskilder og på denne skiva er de i ferd med å meisle ut musikk som har flust med egenart og som er genuint ekte. DeWolff så dagens lys i 2007 og da var faktisk bare musikerne seksten år. Med litt enkel hjernegymnastikk så faller vi ned på at i det herrens år 2011, så er Van Der Poel brødrene og Robin Piso enda ikke mer enn pur unge 20 år! Likevel så fremstår trioen som betydelig mer modne enn mange mye eldre kolleger og tryller frem et album som står seg meget bra. Hylende gitarer, heftig Hammondorgel og trommis på steroider er noe av det som møter lytteren. Nostalgisk og retro musikk ja vel, og når skiva puttes i spillereren så spoler tidsmaskinen raskt tilbake til 60 og 70 tallet. Til den gang hvor Deep Purple, Led Zeppelin, Cream og tidlige Pink Floyd før ”Dark Side…” var konger på haugen, og Lady Gaga og slikt bare var noe som de største pessemsitene kunne forestille seg. Skiva er delt i to hvorav første del er rimelig neddempet og tidvis faktisk flørter med Beatles og Beach Boys, mens del to er mye røffere og har mange rå gitarlinjer og de psykedeliske soloene formelig yngler. Vi er også imponert over at DeWolff er tøffe nok til å ta såpass mange sjanser som de gjør på ”Orchards/Lupine”. Etter den vellykkede debuten hadde det vært forstålig at de lagde en oppfølger som var en lite knepp forskjellig for å sikre seg kommersielt. Her velger trioen og utforske nye jaktmarkeder og snuser på folkrock, hardrock, westcoast psykedelisk pop og utrolig nok, dub! Modig er ordet, og når de også får det til å fungere så blir dette et kort sagt spennende og flott verk. Mye av progelementene i musikken kommer ellers fra Robin Piso og hans måte å traktere synther og mellotroner. I disse tider med en flom av retromusikk er det forfriskende med band som DeWolff, som ikke ensidig kopierer tidlige tiders helter. I stedet klarer de med respekt for eldre dager, og med snert og gode ideer å oppdatere årgangsmusikken med kreativitet på en freidig og snedig måte. Snakk om artistisk frihet og med et resultat i form av et fint egenartet vindskjevt sound som er flott å lytte til.

http://www.myspace.com/dewolff
http://www.dewolff.nu/

1. Diamonds
2. Evil And The Midnight Sun
3. Everything Everywhere
4. Who Are You Or The Magnificence Of Loving A Million Strangers
5. Love In C Minor
6. Higher Than The Sun
7. Pick Your Bones Out Of The Water
8. Seashell Woman
9. Fever
10. The Pistol
11. Poison

Robin Piso – Hammondorgel, mellotron, bass, Rhodes piano, honky tonk piano, theremin, Magnus luftorgel og bakgrunnsvokal
Luka Van De Poel – Trommer, bongo trommer, banjo, vokal på spor 6 og bakgrunnsvokal
Pablo Van De Poel – Gitarer, harpe, mellotron og vokal

Überfall – Treasures

Som tittelen sier så er dette en skatt, og den er funnet i det sannsynligvis støvete arkivet til det sveitsiske jazzrockbandet Überfall. Et band som eksisterte mellom 1984 og 1991og hadde medlemmer som musikalske storheter som Markus Stauss, Pit Kayser og Andy Muckenhirn. Bandet rakk å gi ut fire skiver før de red inn i solnedgangen for snart tjue år siden. Med unntak av to låter er alle låtene på denne skiva tidligere ikke utgitt, og det er hele sytti minutter med musikk vi serveres. Vedlegget på skiva beskriver ganske godt hva som vi har i vente på denne skiva, ”an anthology of happy little dancing tunes offers dramatic sarcasm, frightful facts and resistance against standardization”! Så vet vi det! Nåvel, vi finner dette til å være musikk med mye sjarme, varme og humor hvor avant garde jazzen står fremst understøttet av komplekse komposisjoner og flust med sprø lyder. Lyrikken er ikke sprø, men opptatt avdatidens viktige hendelser som Chernobyl og ikke minst Seveso katastrofe. En industrikatastrofe som oppstod i en kjemisk fabrikk nord for Milan som sørget for det høyeste utslipp noensinne av den ekstremt farlige miljøgiften TCDD. Det er forbausende bra kvalitet på musikksortimentet basert på at dette er låter som ikke kom med på de ordinære studioalbumene. Den formidable saksofonspillinga til Markus Stauss er som alt han er med på noe som høyner den musikalske opplevelsen. Tidvis så han så intens at det er en fryd, og han skikkelig blåser som om det skulle være livet om å gjøre, men likevel alltid med eleganse og følelse. Fra låten ”Pit`s Tune” er bassisten Alex Schaub med, og han er også av den mer intense typen idet hans heftige anslag har en punkfusionaktig teint og står ypperlig til Stauss. Slik musikals atferd med sinne, angst og mer utfordrer lytteren til tusen og passer jo ypperlig til lyrikken! Kanskje ikke spesielt ypperlig men glimrende tilpasset den rådende stemningen i musikken er stemmen til Pit Kayser! Vi hygger oss med denne skiva, og ”Irgendwo” og ”Überraschungsfrisur” er flotte låter som er passe vindskjeve og småsprø. ” Überfall“ og „Stralen“ er nok de låtene som den jevne progelsker vi falle for, og det er da også to knallperler. Selv om musikken er fra åttitallet låten det stort sett friskt og vitalt, og ikke minst det er temmelig potent musikk. Visse hint av 5UU`s og ikke minst Zappa er mulig å spore på dette verket, men også den såkalte New York Noise og jazz i fri dressur er tilstedeværende. ”Treasure” er et historisk musikalsk dokument som definitivt hører hjemme hos lytterne, og det er helt topp at vi nå kan hygge oss med all den flotte og spennende musikken!

1) Überfall
2) Total
3) ... in alle Ewigkeit
4) Strahlen
5) So Froh
6) Kuckuck
7) Kulturbetrieb
8) Pit's tune
9) Überall
10) Irgendwo
11) Wie einst im Mai
12) November
13) Überraschungsfrisur
14) Endzeit

Pit Kayser – Keyboards og vokal
Markus Stauss - Saksofoner
Andy Muckenhirn - Trommer

Gjestemusikere,

Jean Chaine – Bass på spor 1 og 5
Caroline Fahrni – Fiolin på spor 5
André Müller – Baryton saksofon på spor 5
Alex Schaub – Bass på spor 8 - 14

Long Distance Calling - Long Distance Calling

Det er mest instrumental musikk denne tyske kvartetten leverer med unntak av et par spor hvor gjestevokalist John Bush synger. Debuten til Long Distance Calling het ”Satellite Bay og ble sluppet i 2007. Med dette verket ble de med best musikkradar av musikkelskerne oppmerksom på dette bandet. De vokale innslagene som finnes kommer som nevnt fra gjesteartister, og tidligere har Peter Dolving fra The Haunting og Jonas Renske fra Katatonia vært hentet inn. På denne skiva er det John Bush fra Armored Saint som står for vokalen. Denne selvtitulerte skiva er dette Münsterbandetets tredje utgivelse, og musikken varierer fra powermetall til sortmetall og alt mellom dette sier bandet selv. Låtene er sangorienterte og ofte atmosfæriske, og riffene er kraftfulle, og det er en rimelig mangesidig musikk Long Distant Calling serverer. Det mangesidige aspekt kommer fra at musikerne har såpass forskjellige smak og influenser. Pink Floyd, Led Zeppelin, Tool, A Perfect Circle og Alice In Chains er bare noen av inspirasjonskildene. Noen ynder å kalle bandet postrock, men Long Distance Calling ser på musikken mer som instrumental rock selv. Videre så sier disse musikerne at eventuelle likheter med Rush og Dream Theater som mange mener å høre i musikken faktisk er basert på tilfeldigheter. Tilfeldig er det på ingen måte at musikken til Long Distance Calling er rimelig gitarmarinert med diverse elektroniske stunt som faktisk hever dette verket. Der andre går seg vill med lite gjennomtenkt og tilpasset bruk av elektronikk klarer LDC å krydre musikken sin med elektroniske lydene. Vi har også stor sans for et lydbilde som er i stadig bevegelse og høyst pulserende og stemningsvekkende. Riff og lekre gitarlinjer er full av gode ideer og kreativitet slik at det aldri er fare for at dette skal bli kjedelig i kraft av de mange varierte lydlandskapene som avløser hverandre. For variasjonen skyld så hyres det altså inn en gjestevokalist på hver skive. Denne skivas utvalgte er John Bush, og han bidrar til at dette blir et så bra verk i kraft av sin flotte stemme som står ypperlig til låtene. Ypperlig og vel gjennomtenkt er utvilsomt låtene og det arrangementmessige er fra øverste hylle. Det blir mye skryt dette her, men dette er bra og når også hovedinstrumentet gitarene er så lekkert brukt blir vi ikke mindre begeistret akkurat. Det er flust med variasjon, effekter og en utstrakt pedalbruk, og det er ofte herlig heftig, rått og hardt men alltid med kløkt og snedig nyansering. Kort sagt så er dette skive det står respekt av som har en fin nerve og som lett fanger lytteren i all dens hypnotiserende prakt og velspilte musisering.

www.longdistancecalling.de
www.myspace.com/longdistancecalling

1. Into the black wide open 8:32
2. The figrin d´an boogie 6:08
3. Invisible giants 7:25
4. Timebends 7:57
5. Arecibo (Long distance calling) 5:53
6. Middleville 8:30
7. Beyond the void 11:40

David Jordan - Gitarer
Florian Füntmann - Gitarer
Jan Hoffmann - Bass
Janosch Rathmer - Trommer
Reimut van Bonn- Elketronikk og lyder

Gjesteartister,

John Bush - Vokal

Silver Junkie – Streets And Boulevards

Belgiske Tino Biddeloo skjuler seg bak bandnavnet Silver Lining, og han lager et noe spesielt musikalsk brygg. Hovedingrediensene er Americana og mørkladen blues, og dette smakes til med flamenco, Tom Waits vibber, rock, chant, tango, fado, jazz og hva som måtte passe best der og da! Skiva er en variert debut, som det tar noe tid før en får oversikt over og blir fortrolig med. Da blir dette ganske så original musikk, og vel verdt å låne øret til om en vil ha noe som skiller seg ut i mengden. Prosjektet Silver Lining startet i 2004, og multiinstrumentalisten Biddeloo har med tiden fått med seg solide navn i bandet. For eksempel Nik Phelps på klarinett og trompet og han har spilt med Frank Zapap og Tom Waits. Trommeslager og perkusjonist Karen Willems er kjent fra bandene Zita Swoon og Sofa. I hjemlandet Belgia strever musikkjournalistene med å båssette Siver Junkie, og det velger vi å ikke en gang prøve på da ingen bås egentlig er passende. Vi fokuserer heller på at låtskriver og primus motor Tino Biddeloo sine musikalske influenser er blant annet nevnte Tom Waits men også Paolo Conte, Lhasa og Mark Lanegan. Dette og mye mer brukes kun som en start og så fyller Biddeloo på med mange friske ideer og diverse spennende musikalske stunt. Vi har også sansen for at Biddelo uttaler at han aldri kunne drømme om å forankre seg til en spesifikk musikalsk sjanger. Slikt kan lett føre til en velfungerende sjangerforakt som avstedkommer mye spenstig og flott musikk. Når så også sjefen i Silver Junkie er opptatt av å utfordre sine egne grenser og forsøker etter beste evne å unngå å repetere seg selv, høres det ut som en flott plattform. En plattform som forøvrig også henter inspirasjon fra i utgangspunktet ikke musikalske former som fotografering, filmer, litteratur og malerkunst. ”Streets And Boulevards” forteller en historie som ikke følger en normal tidsakse, men spretter litt hit og dit. For eksempel er ”Herd Of Clouds” er bilde som det er satt musikk til, mens den catchy låten ”Perfume” er om dorskhet. Mer bevegelsesorientert tematikk er det på ”Berlin” som har under lupen viljen til å reise og å se lyst på livet. På ”Carlie`s Girl” er det en vindskjev bruk av ”spoken word” som er rimelig fascinerende, og toppet med Tino Biddeloo sin innsmigrende og beroligende stemme. En annen type stemme dominerer ”Forbidden Land” hvor sopranen Elise Caluwaerts er i front, mens klimprende gitar er viktig på den fascinerende låten ”Better Days”. Også ”Ophelia” er en flott låt som har sine eiendommelige særpreg, og det er åpenbart at ”Streets And Boulevards” er et verk som ikke går på akkord med seg selv for å selge i bøtter og spann. Musikken er ikke den mest utagerende og råeste vi har hørt, men desto fyldigere og rik på nyanser og tidvis subtile vendinger og innfall. Det er en solid palett med instrumenter som med omtanke brukes til å pensle ut akkurat de stemningene som er ønskelige. Ofte beveger Silver Junkie seg i et landskap med mye skygge og til dels mørke og det smått teatralske har også gode kår. Musikken har også en iboende sensualitet og krever en viss tid før alt avdekkes og en får skikkelig utbytte av å høre dette verket. Dette er definitivt musikk som skiller seg ut, og den nysgjerrige bør sjekke opp bandet på de vedlagte linkene.

1. Forbidden Land
2. Maria
3. Berlin
4. A Thousand Word
5. Ophelia
6. Aimelee
7. Herd Of Clouds
8. Better Days
9. Perfume
10. Sweet & Divine
11. Charlies Girl

Tino Biddeloo – Vokal, gitarer og piano
Paul Pollmann – Gitarer, “bandoneon”, fløyte og piano
Patrick – De Schepper – Trommer, “cajon” og perkusjon
Nik Phelps – Klarinett og trompet
Nicola Lancerotti – Dobbelbass
Yves Kennes – Live Mix

Gjestemusikere,

Karen Willems – Trommer og perkusjon
Dee Verwaetermeulen – Bass
Rientje Van Oirscot – Fiolin
Carolien Merchiers – Cello

TDW – Scrapbook

TDW ble etablert allerede i 2003 av den da pur unge musikeren Tm De Witt, og var ment å være et prosjekt hvor han kunne får utløp for sine mange musikalske ideer. Noen av de viktigste inspirasjonskildene er nå som da Symphony X, Dream Theater, Pain of Salvation, Tool, Toto, Frank Zappa, Genesis og Pink Floyd. Med sin tredje skive ”The Haunts” fra 2008 var det mange som merket seg denne musikeren, og nå er han tilbake med et ambisiøst prosjekt i form av ”Scrapbook”. Selv om skiva er ambisiøs så er det ikke fokus på gull og glitter og berømmelse, men selve gledene over å skape ny og spennende musikk som gjør at livet får mening og innhold, skal vi tro De Witt. Selve låtskrivningsprosessen er med en ny vri idet De Witt denne gang skriver låter sammen med andre musikere. Ikke mindre enn ni andre musikere er med på å lage låtene som ”Scrapbook” består av. Viljen til og porten mot det og utforske nye musikalske territorier står naturlig nok noe på gløtt på denne måten. Resultatet er en mer intrikat musikk som heldigvis er tilgjengelig for lytteren uten at denne må streve livet av seg for å få noe ut av musikken. Bredden i uttrykket er også noen knepp opp fra forrige skive, og da skulle alt ligge til rette for et flott musikalsk verk da? Jada, det er solide og svært lyttbare saker vi finner på ”Scrapbook”. De som har lånt ørene til TDW sin musikk tidligere vil ganske så sikkert gjenkjenne det umisskjennelige særpreget som denne artisten. På ”Scrapbook” er dette ytterlige raffinert, og det er et pre. De Witt har åpenbart hatt stor glede av å lage skiva idet han håper at om 10 % av den entusiasmen og lykken han fikk av å lage verket kan overføres til lytterne, da er mye gjort. Apropos mye gjort så har i høy grad den unge mannen Tom De Witt klart det på kort tid. Han er fulltids musiker, har sitt eget plateselskap som har eget innspillingsstudio, og han står for miksing, mastering og produksjon etter hva vi kan skjønne. Snakk om å brenne for musikk! Når vi ser på det De Witt holder på med så går jo tankene til en annen fabelaktig musiker fra landet med de mange vindmøller. Arjen Lucassen alias Ayreon. Forskjellene er det likevel en del av, og der Lucassen henter inspirasjon fra seksti og syttitallet, henter De Witt sitt fra mer nyere artister som for eksempel Porcupine Tree og Pain Of Salvation for å nevne to tilfeldige. Her er det åpenbart en viss inspirasjon fra de ti flotte musikerne som er med på ”Scrapbook”, og i sum får vi en metallinfisert musikk som er pent integrert med bruk av elektronikk. Variasjon er alltid viktig, og med to timers spilletid som her, er det ekstra viktig selvsagt. Det skal mye til for å holde på lytteren i såpass lange økter. Akkurat det klarer ”Scrapbook” ofte, og selv om det er mye bra musikk her så er det ikke unaturlig at en faller av lasset tidvis. Musikk som faktisk ikke er basert på et konsept, men likevel så dukker tematikk og andre elementer dukke opp opptil flere ganger. Det melankolske aspekt gjør at musikken får en egen snert som er kledelig, og ytterlig spissing kommer fra heftige gitarsoloer og distinkt keyboardspilling. Lyrikken har en viss manko på snert, og er heller å betrakte som noe søtladen for ikke å si sentimental. Da er det bedre å kose seg med musikken på for eksempel ”A Drive Till The End” som er en episk låt, med elleve minutter med instrumental prog av høy klasse. Vakker og sorgfull er ”All That Stands Will Remain”, mens den forvrengte vokalen på de flotte låten ”Cathedral of Loss” kontrasterer dette på en fin måte. Fin vil muligens ikke De Witt sin hang til utstrakt bruk av samplere bli oppfattet som av alle? Vi lever som tidligere nevnt greit med det, men noen vil sikkert synes at slikt flytter fokus i musikken en tanke mye. Mer enn en tanke bra er gitarsoloene på ”Answers” og ”Monkey Business” som alle gitarelskere bør få med seg. Bra er også ”Scrapbook”, og når vi tar fatt på skive to og oppdager at det er hardere saker enn skive en blir vi rimelig fornøyde. Her er den lange låten ” The Fine Art Of Perseverance” en av mange som har mangt og meget bra på agendaen. Det har også selve skiva som helhet, og om dette ikke er et fremtidig klassisk verk så er det rimelig elegant musikk med flott melodiføring som er velspilt og som utfordrer lytteren ok.

CD 1
1: All that stands will remain, part 1
2: King of Lies
3: She's Gone
4: Monkey Bussiness
5: Answers
6: A drive till the end
7: Cathedral of loss
8: Voided Eyes
9: De gecontroleerde chaos

CD 2
1: March of the freaks
2: To infinity and beyond
3: Connection Interrupted
4: The fine art of perseverance
5: Unorthodork
6: Scream of consciousness
7: De ongecontroleerde rust
8: Needled meditation
9: All that stands will remain, part

Maestro på “Scrapbook”

Tom de Wit – Vokal, synther og programmering

Musikerne på ”Scrapbook”

Harry van Breda - Gitarer
Methilde Bouma – Gitarer og bass
Leander Doornekamp - Bass
Leon Fonville - Gitarer og bass
Laila Groeneveld – Synther og piano
Lasse Groeneveld – Gitarer og bakgrunnsvokal
Rianne Kosterman - Bass
Michiel van der Werff - Gitarer
Naomi de Wilde – Gitarer

Spesielle gjestemusikere,

Sander Stegeman – Gitarer og bass
Mischa van der Hout - Grynting
Claudia Edwards-van Muijen – Vokal
Maikel Pang Atjok - Vokal

Coogans Bluff - Magic Bubbles

En Berlinbasert kvartett som allerede i år 2000 etablerte seg for å spille rock fra 70 tallet som var og er deres ultimate musikalske preferanse. Med tiden har Coogans Bluff etablert sitt eget uttrykk og raffinert dette slik at de bare låter som selv faktisk! Inspirasjonskilder har jo alle og fortløpende kan vi nevne disse, Monster Magnet, Thin Lizzy, Pearl Jam, UFO, Mindfunk, Jimi Hendrix, Golden Earring, The Stooges og Can. Selv benevner bandet musikken sin med dette her, narturlig-hard-kickass-blues-rock&roll-krautrock! Friskt er det i alle fall, og det fyres ofte på alle sylindrene og det er flust med innlevelse og følelse. Bra spilles det også, og de elleve låtene er innspilt analogt for at musikken skal bli så uttrykksfull, intenst og atmosfærisk som mulig. I utgangspunktet er det rett frem rock, men lydbildet farges med så mye at det faktisk er nok å sette tennene i for selv den mer kresne lytter. Injeksjonene fra psykedelisk musikk er rimelig store, heftige og velfungerende. De mer eksperimentelle eksekusjonene ivaretas av deilig Hammond orgel og Rhodes Piano, og i tillegg farges lydbilde flott av noe vindskjeve og rampete blåsere. Gitarene er som oftest i et aggressivt modus, men mykes fra tid til annen opp av med mer episke og melodiske sekvenser. Vokalen er virkelig bra og ofte temmelig catchy og står svært godt til musikken. ”Magic Bubble” er bandets andre utgivelse, og selve bandnavnet er sannsynligvis et uttrykk for musikernes hengivenhet for Clint Eastwood! For å gjøre en lang historie kort, Coogans Bluff er den engelske tittelen på filmen ” A Sheriff In New York” fra 1968, som selvsagt hadde ”Clintern” i hovedrollen. Åpneren ” Hang ‘Em High” er faktisk også en filmtittel hvor nå mye omtalte Eastwood har hovedrollen. Fornuftig og spennende nok så har ” Hang ‘Em High” rikelig med fine westernvibber! Mer stonerpreget er den coole låten Marshall Law, mens “Waht`s Left” er i samme lei men med mer lystig koring og punkpreget. På ”The Information” er det mer psykedelisk musikk, mens balladen ” Ready For Love / After Lights” er både rifforientert, intens og ytterst stemningsfull. Den mest intense låten på skiva er nok ”I Believe” som har en voldsom fremdrift og et sug som bare må oppleves. I sum er dette ei skive med dønn ærlig energisk rock, som skiller seg noe ut idet den pent farges med blåsere og Rhodes/Hammond og krautrock og psykedeliske følere. I tillegg er det åpenbart at musikeren liker å spille sammen, og det hele lyder både proft, balansert og passe ambisiøst.

http://www.myspace.com/coogansbluff
http://www.coogansbluff.de/
http://www.coogansbluff.de/

Hang ‘Em High
Marshall Law
Moebius
What’s Left
The Information
Boogie
Magic Bubbles
What’s The Deal
Miami Beach Tonight
Ready For Love / After Lights
I Believe

Thilo Streubel - Vokal
Willi Paschen - Gitarer
Clemens Marasus - Bass
Charlie Paschen – Trommer, Hammond orgel og Fender Rhodes piano

Gjestemusikere,

Stefan Meinking – Trombone
Max Thum - Saksofon

InVertigo – Next Stop Vertigo

Neoprog fra Ruhrområdet i Tyskland dette her, og disse nykommerne er absolutt av de bedre bandene innen den nevnte musikalske stammen. Skiva har egentlig med det meste en progfan kan ønske seg, og det er ofte en tett tekstur og komplekse musikalske sekvenser å hygge seg med. Temposkiftene er mange og vel utførte, og stemningsskiftene ditto, og det er et verk som henger bra sammen. Skal vi komme med en liten innvending så er det ikke så spesielt originalt akkurat, men det er utvilsomt velspilt og velklingende. Velsmakende er de mange flotte duellene mellom Kuchenbecker og Mock på henholdsvis keyboard og gitar. Mock/Kuchenbecker konstellasjonen er en svært viktig markør i musikken til bandet, og det er ofte heftige saker disse to holder på med som en bør lytte rimelig oppmerksomt til. Rytmeseksjonen gjør en utmerket jobb på ”Next Stop Vertigo”, og vokalisten Sebastian Brennert har en fin, varm og stemningsbetont stemme. InVertigo er slett ikke ulike landsmennene i Sylvan, og det er både en styrke og en svakhet slik vi ser det. En styrke fordi Sylvan jo har mye bra musikk, men når det blir for tett opp til disse så forsvinner noe/mye av særpreget i dragsuget. Andre åpenbare influenser Gensis, Yes, Spock`s Beard og Marillion, men bandet beviser at de på denne debuten så absolutt har mye talent og kompetanse uten at de skjeler uhørt mye til de nevnte storhetene. Det bør de definitivt stole enda mer neste gang og ta flere sjanser, og meisle ut mer egenart og innovasjon som jo er noe av vitsen med prog. Låtene er jevnt over så mye som 8 -10 minutter, og det gis tid til og utforske mange fasetter av den progressive sfære. InVertigo glimter til med å bygge opp enkelte låter bra, og spesielt de nesten tolv minutter lange låten ”Special” har mye virkelig bra, spenstig og variert musisering på menyen. Mindre spesiell er ordinære ”Saturday Evening”, mens ”Take Your Time” skal ha honnør for viljen til å trå ut i ukjent terreng. Nevnte låt smeller faktisk til meg elementer av jazz og funk, og låter bra i våre ører. ”Take Your Time” tilbyr flotte melodiske soloer av Moch samt lekre keyboardlinjer og er dynamisk låt. De flerlags vokalarrangementene er også noe som preger musikken, og sammen med en nokså catchy attityde er dette nok et band som vil finne mange venner innen deler av progsamfunnet. Vi synes skiva er en lovende debut, men ønsker at de tar litt flere sjanser, både kompositorisk og arrangementsmessig ved neste korsvei.

www.myspace.com/nextstopvertigo

1) Vertigo 7,27
2) The Night 8,57
3) Special 12,23
4) Take Your Time 7,46
5) Night On Broadway 7,18
6) Saturday Evening 8,33

Sebastian Brennert – Vokal og keyboards
Matthias Hommel – Bass
Michael Kuchenbecker – Keyboards
Andre Lente - Trommer
Jacques Moch - Gitarer

Sungrazer – Sungrazer

Allerede på coveret som prydes av en ung jente i en psykedelisk setting får man en berettiget mistanke om at selve musikken også er legert på samme måten. Når så musikken setter i gang, kan en med overlegene mine si, hva var det jeg sa”! Det er definitivt mange hint til flower power og det gyllne 70 tallet da som alle vet at alt var bare fryd og gammenJ Trioen fra Limburg i Holland er her ute med sitt første verk og retrofanen holdes høyt, men de forsøker etter beste evne å prege musikken og lage særpregede og spenstige saker. Variasjonen er definitivt bra fra mer neddempede saker som på ”Common Believer”, ”Zero Zero” og ”Somo” til låter som fyrer på alle sylindrene. Sugrazer stiller i klassen alternativ psykedelisk stonerrock, og levere et album spekket med fuzz, fete gitarer og beinhard tromming. Bassen er akkurat passe skarp og gitarveggene treffer en der den etter manges mening skal treffe! Melodisk er det passe atmosfærisk, og vokalt veksler det mellom det mer impulsive og det drømmende, men alltid like tilstedeværende. Til vanlig vil det ta lang tid å utmeisle et sound med såpass mye særpreg som Sungrazer, men trioen klarer på første å lage musikk som faktisk skiller seg noe ut i mengden. Soundet er rimelig fargerikt og med visse nesten eteriske utflukter oppå en tett og samstemt rytmeseksjon. Låtene er jevnt over lange, og de tar oss med på en musikalsk reise som nok mange vil finne rett så smakfull, tidvis hypnotisk og spennende om stonerrock er en preferanse. Visse linker opp mot band som Grateful Dead, tidlige Pink Floyd, Hypnos 69 og Color Haze kan vi hører, men mest av alt så låter det faktisk Sungrazer. Det er derfor ei skive som de med sansen for psykedelisk stonerrock bør merke seg.

http://www.sungrazer.nl/
http://www.myspace.com/sungrazerband

If
Intermezzo
Somo
Common Believer
Zero Zero
Mountain Dusk

Rutger Smeets – Gitarer og vokal
Sander Haagmans – Bass og vokal
Hans Mulders - Trommer

Toxic Smile - I`m Your Savior

Toxic Smile er her ute med det som nok er året 2011 sin første progutgivelse idet dette verket har slippdato 01-01-2011. Bandet blander villig vekk det mange velger å kalle artrock med jazzelementer og progmetall. Låtene er ofte episke men catchy og er nok også ofte smidd for å være radiovennlige. Influensene er mange med fremst i køen står Seven Steps To The Green Door, Enchant, Arena, Alias Eye, Symphony X, Yes, Dream Theater, Spock`s Beard og IQ. Det er faktisk gått så mye som seks år siden forrige skive “RetroTox Forte”, og nå var det på høy tid at den sultefôrede fansen fikk noe nytt å forholde seg til. Vårt forhold til dette bandet er en god tanke ambivalent, og det svinger fra et snev av skuffelse til ”jøss hvor bra” og gjerne innen samme låt! ”Walked By Fear” har mye patos og mange fine akustisk øyeblikk og en fin jazza bassolo før så låten overlater ”scenen” til den raskere, tyngre og intense ”Endless Cycle” som er en virkelig ok låt. ”Endless Cycle” er en nokså melodiøs progmetalllåt med vibber til for eksempel Threshold. Variert er så absolutt dette verket, og problemet Toxic Smile står overfor er å få det til å være en rød tråd som binder det hele sammen. Slik musikken fremstår så sitter en med en følelse av at det er litt vel fragmentert, men dette er jo mest pirk da. I sum så er ”I`m Your Savior” ei meget ok skive, og de som lytter til ”The Abyss” vil få understreket akkurat det. Lyden er førsteklasses og naturlig og Markus Sterke er rimelig sentral i så måte, Teske er forøvrig til daglig brettist i Red Circuit og viser med ”I`m Your Saviour” til fulle sitt produksjonstalent. Kompetanse riffmessig derimot finner vi på ”Change” og nevnte musikalske artefakt er faktisk herlig frekk og velklingende. ”Change” gir oss også et gløtt inn i talentet til Marek Arnold og han viser til fulle hvor bra velspilt Hammondorgel lyder med den rette bak tangentene. Fullt så rett i våre ører er ikke pianoballaden ”Poles Apart”, selv om vokalharmoniene er førsteklasses er den låten bare ”ikke vår tekopp”. Vokalisten Larry B. har derimot en fin og følsom røst og klarer seg utmerket i alle skiva sine fasetter, og det instrumentale er vel ivaretatt fra a til å. Rytmeseksjonen er tight og samspilt og gjør sitt til at låtene sitter jevnt over bra. Bra er utvilsomt denne skiva som likevel kan bli i overkant dramatisk og litt vel radiovennlig tidvis, men alltid med den gode melodi i fokus og med mye fin musisering.

www.myspace.com/toxicsmile
www.toxicsmile.de

1. Liquid Wall
2. Change
3. The Abyss
4. Hidden Brand
5. Walked By Fear
6. Endless Cycle
7. Pride And Joy
8. Poles Apart
9. I'm Your Saviour
Larry B. - Vokal
Marek Arnold – Keybaords og saksofon
Uwe Reinholz - Gitarer
Robert Brenner - Bass
Robert Eisfeld - Trommer

The Machine – Drie

De som liker Colour Haze liker nok ogsåtrioen fra Nederland som har kalt seg noe så originalt som The Machine. Bandet er en klassisk powertrio som har forstand på å ivaretar de små detaljene som er så viktige. Musikken låter om ikke duggfrisk så passe rølpete og med masse potens, og den holder fanen med psykedelisk stonerrock høyt. 60 tallets gitarharmonier i nåtidens fatning forefinnes hos The Machine, og med spretne synther og med et godt øye til ”headbanging” og stonertematikken er løpet lagt. Skiva er bandet sin tredje verk, og aldri har deres stonerrock riffing, den retro psykedeliske vinklinga og deres drypp av syrete blues jamming vært bedre. To gjestemusikere bidrar og sørger for at det soniske blir utvidet i det de på finurlig vis medbringer diverse synther og skrudde lyder fra smått snåle instrumenter. Vi kan trygt si at herrene Van Heemst og Eering er med å gjøre dette til et frodig verk rent lydmessig. Sytti minutter med energisk rock hvor det også er plass til masse følelser og et sound som The Machine er temmelig alene om å eie, det er noe vi liker. Alt herunder komponering, arrangering, innspilling, miksing og mastering har bandet stått for selv. Snakk om å eie prosessen, og å ha full kunstnerisk kontroll. De små detaljene er vektlagt, og alt virker å være på rett plass til rett tid med rett intensitet og styrke. Variasjonen er fin, som for eksempel på ” Tsiolkovsky's Budget” som har et stort kreativt spenn. Fra fjærlett til røff, fra kompakt til luftig og fra slem til snill, og nesten uhørt dynamisk. Det er noe fandenivoldsk og når de kjører på med sine bluesjamming blir det også passe intenst og letter hypnotiserende. Innlevelse er upåklagelig og for de som bekjenner seg til stonerrock bør dette være musikk som får de til å sperre opp øyne og ører. For oss om har et noe mer balansert forhold til stonerrock blir det litt voldsomt med så mye tut og kjør, men vi har ikke problemer med å skjønne at dette kan fenge. Vi liker aller best når The Machine sveiver opp sin psykedeliske motor og en hensettes i en tilstand av å lure på om en har fått i seg noe sentralstimulerende?! Så er det altså bare tre unge menn fra treskolandet som lager spretten, stimulerende og svært suggererende musikk som det er lett å la seg rive med av. På for eksempel den lange låten ”Sunbow” roes det tidvis noe ned, og det blir rett så stemningsfullt rundt midten før det hele bygger seg opp og ned flere ganger mot et crescendo. Bra skive innen stonersegmentet dette her fra nok et for oss ukjent band som har overraskende mye å fare med.

http://www.themachineweb.com/

1. Pyro
2. Sunbow
3. Medulla
4. Aurora
5. Tsiolkovsky's Budget
a. S-IC
b. S-II
c. S-IVB
6. Paradox
7. First Unique Prime
8. Jam no. Phi

Davy Boogaard - Trommer
Hans van Heemst - Bass
David Eering – Gitarer og vokal

Gjestemusikere,

Hans Van Heemst – Håndklapp, piano og ”windchimes”
David Eering – Håndklapp, tamburin, ”windchimes”, orgel, akustiske gitarer, bass, space effekter, Tibetansk syngende bolle, Tibetanske tingsha ”chimes”, djembeh og synther

Scheepers- Scheepers

Tyske Ralf Scheepers er en rimelig erfaren vokalist som ha holdt på siden 1983, og på CV-en finner vi band som Tyran Pace, Gamma Ray og Primal Fear. Vokalen til Sceepers er definert som tenor men beveger seg ofte i de virkelig øverste toneleier og Sceepers sammenliknes ofte med storheter som Ronnie James Dio, Ian Gillan og Rob Halford. Denne skiva er basert på låter som Scheepers ikke syntes passet inn i Primal Fear konseptet, og da var jo fornuftig nok ikke veien lang til et soloslipp. Dette slippet er Ralf Sacheepers særdeles stolt av, og det ligger utvilsomt mye hardt arbeid bak dette verket, som hadde som mål å glede Primal Fear fansen, men også å trylle frem noen overraskelser. På coverversjonen av den utypiske Judas Priest låten ”Before Dawn” overrasker Sceepers med å spille alle instrumentene selv med unntak av gitarene. Disse tar på sedvanelig dyktig vis Victor Smolski fra Rage seg av, og føyer seg pent inn i rekken av fine gitarprestasjoner som denne skiva byr på. I det hele tatt så har åpenbart Ralf Sceepers mange dyktige musikalske venner som velvillig stiller opp på denne debuten. Naturlig nok så er musikeren fra Primal Fear selvskreven som gjesteartister og fansen av nevnte band kan glede seg over at både Magnus, Alex, Achim og Mat gir sine musikalske bidrag til verket. Med så mange gode venner og sikkert stor og fet stemning i innspillingsstudioer det nærmest en skam å melde at selve råvarene ikke er av prima kvalitet! Råvarene i form av låtkolleksjonen er nemlig i beste fall et stykke fra middelmådig, og da kan selve verket ikke bli annet en temmelig tynn suppe. Scheepers forsøker å lage noe sprelsk og spennende, men selv den 100 % akustisk legerte ”Compassion” blir knapt verdt å låne ørene til. Vokalduetten med Tim ”Ripper” Owens på ”Remission Of Sin” er sikkert ment å være et høydepunkt på skiva, men står svært ustøtt på vaklende ben. Dessverre er ikke denne skiva noe som gir oss annet enn et spørsmål om metall virkelig må låte så kjedelig som dette? På den annen side så er det sikkert et marked for slik musikk der ute, men som sagt vi er definitivt ikke i den målgruppen. Til det krever vi nok musikk med mer særpreg, gode låter og ikke minst finesse og essens, men vi holder selvsagt muligheten for åpen at vi er for kresne og krevende?

www.myspace.com/rs05

Ralf Scheepers - Vokal, akustisk gitar, keyboards og FX Sounds
Tim “Ripper” Owens – Vokal på spor 2
Magnus Karlsson – Gitarer, banjo, trekkspill og keyboards
Sander Gommans - Gitarer
Mike Chlasciak – Gitarer på spor 1
Alex Beyrodt - Gitarer
Kai Hansen – Gitarer på spor 10
Mat Sinner- Bass og keyboards
Snowy Shaw- Trommer
Victor Smolski – Gitarer på spor 7

1. Locked in the Dungeon 4:08
2. Remission of Sin 4:09
3. Cyberfreak 3:45
4. The Fall 4:05
5. Doomsday 6:28
6. Saints of The Rock 4:33
7. Before the Dawn 3:07
8. Back on the Track 4:41
9. Dynasty 3:58
10. The Pain of the Accused 6:19
11. Play with the Fire 4:09
12. Compassion 3:1

Deep Imagination – Awareness

Thorsten Sudler-Mainz er grunnlegger av den ganske så kommersielt suksessfulle gruppa Art Of Infinity som er rimelig ambient i sitt utrrykk. Her på sitt sideprosjekt Deep Imagination, tilbyr han en temmelig moderne electronica med programmerte grooves som flyter avsted. Skiva er nummer tre ut, og ”Scapes” het debuten mens ”Gemstones” var oppfølgeren. Bandet befinner seg en plass mellom trip hop og kommersiell ambient artrock og er i våre ører en noe merkelig hybrid. Når så mye er sagt så må det også tillegges at vi lett kan skjønne at mange lar seg forføre av denne tilsynelatende smektende musikken. For den vanelig progelsker er vel knapt dette noe å sperre opp ører og sanser for, men om en liker elektronica stiller saken seg nok noe annerledes. Årsaken er så enkel som at dette er smart legert og ganske så catchy musikk med en følelsesmessig påvirkning som få kan være upåvirket av. Nå må vi ile til med å si at upåvirket jo egentlig kan bety så mangt, men at musikken på ”Awareness” nok er midt i blinken for de mange som ikke er spesielt gode til å lytte og som vil ha noe som flyter lett og uten motstand er nok et faktum. For de som har evne og interesse av å synke ned i musikken vil nok påvirkningen lett kunne oppsummeres med ett eneste ord, irriterende! På tross av dette lite flatterende utsagnet hører visse gjenklanger av Jean Michel Jarre, men på tross av dette er Thorsten Sudler-Mainz en sjelden ”plante”. Sjelden fordi han faktisk klarer å skape noe temmelig unikt innenfor gitte rammebetingelser, og ”Awareness” er faktisk ei skive som lett kan sette seg fast i hjernebarken til de ”svakeste” om en ikke er på vakt! Beste øyeblikk på skiva finner vi på låten ”Elements” hvor saksofonen til gjestemusiker Stefan Höllering gir lyd fra seg. Melodiføringa er passelig leken men også passe irriterende i sin tidvis kommersielle tapning, og skiva er på voksne 55,19 minutter. Det er temmelig lenge med en slik musikk som er lovelig nær musak, og som har en stor manko på essens og retning. I sum og sammen med de bleke låtene gjør dette at denne skiva ikke er noe vi kan anbefale annet enn til de som vil har fjærlett, kommersiell og flytende musikk som er nesten totalt blottet for mothaker og essens.

1. Space
2. Clouds
3. Surroundings
4. Tradition
5. Creatures
6. Breath
7. Elements
8. Sense
9. Sleep
10. Eternity

Thorsten Sudler-Mainz – Keyboards, programmering og h.h.v. gitar og perkusjon på en låt

Gjestemusikere,

Matthias Krauss – Keyboards på halvparten av låtene
Thorsten Rentsch – Gitar på en låt og perkusjon og båndløs bass på en annen låt

Stefan Höllering - Saksofon

Aranis – Roqueforte

58 minutter og 22 sekunder med utfordrende og temmelig mørk og akustisk kammeraktig rock med et progressivt fundament fra disse belgierne. Som så ofte før er det Joris Vaninckenroye som trakterer dobbeltbassen som står for de heftige kreative men ofte sublimt vakre låtene. ”Roqueforte” er den fjerde skiva til Aranis, og de har levert ganske så flotte verk før, men det spørs om ikke dette overgår alt annet utrolig nok! Aranis har rendyrket sine særpreg og er nå i seg selv en egen sjanger fordi de er så unike i sitt uttrykk og tilnærming til musikken. Viljen til å ha en progresjon i musikken sin er noe Aranis bare må honoreres for uavhengig av om en liker det de serverer eller ei. I forhold til forrige skive ”Songs From Mirage”, er det en del nytt hva gjelder instrumentering. ”Roqueforte” er totalt instrumental, og naturlig nok er vokalistene fra ””Songs From Mirage” enn så lenge passivisert. Inn som gjesteartister kommer en grådig bra trommeslager i form av veteranen Dave Kerman kjent fra Present, Thinking Plague og U Totem. Andre nykommere er også Univers Zero sin pianist Pierre Chevalier og Stefan Wellens på bratsj. Selv om Aranis introduserer trommer på dette verket er det ikke akkurat rocka saker de serverer, men mer snakk om at en temmelig subtile rytmikk som betoner og farger musikken. Noen ganger er Kerman fremme i lydbildet, men som oftest så er det ikke det dominerende instrumentet. Likevel så høres det ut som Kerman alltid har vært en naturlig og integrert del av lydbildet, og det forteller vel en del om evnen til å arrangere og planlegge musikk skulle vi tro? I tillegg er det et flott fokus her er på den gode komposisjon, og det er også et fabelaktig samspill og samhandling mellom ekstremt dyktige musikere. Skiva krever at en lytter til den over tid og med konsentrasjon. Da blir en rikelig belønnet og får del i et verk hvor harmonier, spenning, strukturer og rytmikk blir mer og mer forstålig og det hele blir en ytterst lekker og vakker musikk. Dette flamske ensemblet er så absolutt noe for seg selv, og vi må bare berømme de for stor originalitet og at de stadig er utforskende og eventyrlyste. På ”Roqueforte” betyr det at bandets nikk mot postrock og folk er tonet ned og det er mer fokus på og utforske mulighetene innen avant prog og klassisk musikk. Noe forenklet kan vi kanskje si at Aranis på denne skiva spiller Bela Bartok i en rockkontekst! Uansett om dette er helt korrekt, så er det korrekt at trekkspillet til Marjolein Cools faktisk låter særdeles bra i denne sammenhengen, og det sier vi som absolutt ikke er noen stor tilhenger av det instrumentet til vanelig! Slikt har noe med settinga å gjøre, og nærmest som å trylle frem en kanin av flosshatten tryller Vanvinckenroy trekkspillet til et instrument som gir noen av komposisjonene et ekstra løft. Et annet ”løft” kommer fra at musikken er mer grublende og stenket med en mørk teint, og ikke minst at det er en elegant og skarpskåren råskap som gir et sound som er ytterst fascinerende. Nettopp ordet fascinerende sier mye om Aranis sin musikk og sammen med velspilt, spennende og toppet med glitrende og kreative komposisjoner er mye sagt om praktverket ”Roqueforte”.

www.aranis.be
www.myspace.com/aranis

1. Roque (5:54)
2. Ade I (1:03)
3. Past (5:31)
4. Ade II (1:33)
5. Noise (11:46)
6. Ade III (1:17)
7. Naise (10:54)
8. Ade IV (2:31)
9. Tissim (5:40)
10. Aila (8:12)
11. Forte (3:08)

12. PS (0:56)

Jana Arns - Fløyte
Liesbeth Lambrecht - Fiolin
Marjolein Cools - Trekkspill
Stijn Denys - Gitarer
Joris Vanvinckenroye - Dobbeltbass

Gjestemusikere,

Ward De Vleesschouwer - Piano
Stefan Wellens - Bratsj
Pierre Chevalier - Piano
Dave Kerman – Trommer og perkusjon

Flying Horseman - Wild Eyes

”Wild Eyes” er debuten til dette bandet hvor vokalisten Bert Dockx er rimelig sentral, og det er hva vi kan omtale som ambient folkrock stilistisk sett. Inspirasjonskildene er mange og varierte og vi kan nevne noen, Townes Van Zandt, Blind Lemon Jefferson, John Fahey, Velvet Underground, Nick Cave, Woven Hand og Joy Division. Vi synes at mye av sørgmodigheten og det tidvis ytterst vakre som Nick Cave kommer opp med klarer også Flying Horseman å meisle ut på sin måte. Viktig er det å få frem at Flying Horseman på ingen måte er noen klone av Nick Cave, og til de grader lager sitt eget mørke og atmosfæriske univers. Stemmen til Bert Dockx er jo viktig i så måte da han virkelig kan det med å skape en intens stemning og en ofte brutalt ærlig musikk. Det er tidvis et voldsomt sug og en snert i musikken som lett kan ta tak i lytteren og sørge for at en ikke blir latt upåvirket tilbake. I hvor stor grad lar en seg lett gripe av musikken avhengig til en viss grad om en rett og slett er mottakelig for en såpass nedstrippet musikk hvor stemninger er svært essensielle. Antwerpenbandet byr i alle fall på seg selv, og leverer et verk av det mer personlige slaget her hvor det er mange smått desperate sekvenser og hvor durakkordene ikke akkurat popper frem i hopetall! Intimt, styggvakkert, brutalt og personlig er fire nøkkelord slik vi ser det, og kritikerne vil sikkert føye til ord som stygt, lite melodisk, bråkete og kjedelig. De om det, vi setter stor pris på når musikere skaper stemninger og klarer å fremkalle og å trigge følelsene våre! ”Meditation Blues” har til Flying Horseman å være en noe fyldig musikk og de temmelig rå gitarene skaper et røft klima som det bare er å la seg synke ned i. Mye mer neddempet og ambient er ”Arrow”, men låten avgir virkelig flotte stemninger og er både intens og vakker på typisk Flying Horseman vis. På ” There Lives A House” er det faktisk like før det rocker virkelig heftig, men det er det suggestive, dramatiske (burn down the house), heftige og rå og støyende som gjør låten. En sireneliknende sak kombinert med lekker akustisk gitar åpner ”Feather” før Bert Dockx sin vare og uttrykksfulle stemme hever låten ytterlige. De virkelig gode ideene går det tom for utover i låten, og avslutningen er ikke av ønsket klasse. Klasse er det jevnt over nok av på dette verket selv om ikke alt er like smakfullt er ”Wild Eyes” et verk som har mye rett så bra melankolsk ambient musikk å by på.

http://www.myspace.com/flyinghorseman

1. Bitter Storm
2. Beats
3. Heap
4. Landmark/Lament
5. Climb Up The Wall
6. Meditation Blues
7. Arrow
8. There Lives A House
9. Feather
10. Wild Eyes

Bert Dockx – Vokal
Alfredo Bravo – Trommer
Laurens Duerinck – Bass
Milan Warmoeskerken – Gitarer
Martha Maieu – Bakgrunnsvokal
Loesje Maieu - Bakgrunnsvokal

Chris - Making Sense

Lyrikken på denne skiva forteller historien om en manns søken for identitet, sannhet og hensikt. Så vannvittig dype er ikke tekstene, men likevel langt over mye av det andre artister kan by på. De symfoniske arrangementene fra debuten ” A Glimpse Inside” er fortsatt tilstedeværende, og dette er en fin oppfølger. Lag på lag av vokal finner vi også denne gangen, og dette utføres ofte slik at det høres bra ut. Influensene og inspirasjonen er hentet fra blant annet IQ, Yes, Klaatu, Genesis og Beatles. Multiinstrumentalisten Chris Bruin spiller trommer i det nederlandske hardprogensemblet Sky Architect, og lager her musikk i randsonen mellom neoprog og symfonisk rock. Det blir aldri spesielt originalt og nyskapende, men det er derimot som i for eksempel tittellåten mye likt den første skiva. Det er melodisk oppegående musikk som er lyttervennlig og med et ofte lettpolert sound. Låten ”To Fly” trigger oss ikke tilstrekkelig selv om det rigges til med diverse stemningsskapende artefakter, så blir det aldri musikk som direkte setter følelsene våre i kok. ”Resemblance” er stemningsfull og rolig låt hvor Chris har en vokal som ikke klarer å løfte låten tilstrekkelig, og tilstedeværelsen av noe seighet gjør at det hele ikke treffer oss ”midtskips” akkurat. ”Waking From A Dream” er noe mer sjenerøs låt med fint piano og gitar spill i en låt med både snert og tilstedeværelse, men vokalen er tidvis også her et lite problem for oss. Låten har flust med neoprog i begynnelsen, men ok harmonier og dramaturgien har progresjon utover i låten da også flo og fjære prinsippet brukes og løfter låten. De instrumentale mellomspillene er meget ok, og blir bare bedre og bedre ettersom låten skrider frem. Det blir riktig så heftig mot slutten, og finalen er bra den. En låt som vokser når den spilles flere ganger er ”Fantasy” som har deilig koring, men også lekker gitarspilling i åpningen. Chris synger faktisk bra fra begynnelsen her, og låten kan best beskrives som vakker og laidback helt til det blir røffere partier. De herlige gitarlinjene hentes fornuftig nok frem på nytt før det catchy og smårøffe refrenget igjen kommer inn. Som i mange andre av låtene til Chris skrues intensitet opp ettersom det hele skrider frem. Flotte, nærmest tivolipregede mellomspill frisker opp denne episke låten som klokker inn på over 10 minutter. Det er et par minutter for mye etter vår smak da de gode ideene strekkes ut til de faktisk brister. Utover det og at vokalen i de mest intense partiene ikke er topp, er ”Fantay” en meget bra låt. Det er også skiva ”Making Sense”, uten at det noen gang blir uhørt spennende og velklingende. Låtene er jevnt over ok og alternerer mellom rolige og behagelige partier frisket opp med sekvenser hvor det dynamiske og røffe mer råder grunnen. På ”Wishful Thinking” kan vi høre at Chris liker Beatles og dette observeres lettest i harmoniene og melodiføringa. Skiva er altså ikke banebrytende, men et godt musikalsk håndverk for de som vil ha harmonisk musikk som likevel har noe gnell i seg og ikke minst bra melodiføring og med en viss ”tyggemotstand” i kraft av noen utfordrende partier og sekvenser.

1. Resemblance
2. Walking From A Dream
3. To Fly
4. Making Sense
5. Fantasy
6. Sky Castle
7. Shade
8. Eve Of Destiny
9. Wishful Thinking
10. The Final Hour

Yogi Lang - No Decoder

Om det er tilfeldig eller ikke så er denne skiva klar akkurat i tide til det tyske bandet RPWL sitt 10 års jubileum. Yogi Lang er vokalist, keyboardist og frontmann i nevnte RPWL, men er likevel nest sistemann ut av de fire musikerne i bandet som har kommet ut med soloskiver. Gitaristen Kalle Wallner har gitt ut metallinfiserte skiver med ensemblet Blind Eye. I tillegg kom bassisten Chris Postl for et år siden ut med sitt første soloalbum sammen med gruppa Parzival Eye. Lang har på ”No Decoder” sørget for å få med seg et knippe dyktige musikere for å få det til å lyde så bra som mulig. Vi kan kjapt nevne bassisten Guy Prat kjent fra Pink Floyd, og fiolinisten Anne De Wolff fra blant annet Rosenstolz, og vokalisten i Lazuli, Dominique Leonetti. Disse er supplert med Torsten Weber på gitar fra Doors Of Perception, og trommis Manni Muller kjent fra blant annet RPWL og Claudia Koreck. Yang har et mantra som vi virkelig har sansen for ” en god låt er bare en god låt om den har et budskap”! Det er derfor en solid lyrikk som ligger i bunn av musikken på denne skiva. I bunn av musikken ligger det også definitivt fragmenter fra RPWL sin musikk, og inntrykket forsterkes jo noe fordi Lang synger begge plassene. I tillegg så gir skiva oss et mer detaljert innblikk i Lang og hans tanker og ideer. Lang solo er betydelig mer neddempet enn RPWL og han er ofte nær hva vi kan beskrive som sanger og låtskriversfæren på ”No Decoder”. Både solo og med fullt band er det åpenbart at Pink Floyd er en viktig inspirasjonskilde. Viktig er det likevel å få frem at RPWL for lengst har trådt ut av skyggen til Pink Floyd og lager sin særegne og egenartede musikk som ofte står fjellstøtt på egne ben. Det gjør også Yogi Lang, og på ”Allsion” blir det også riktig så vakkert og friskt når Dominique Leonetti synger på sitt morsmål. Denne flotte vokalisten har skrevet teksten til ”Allison”, mens Hubert Trencwalder på trekkspill tilfører låten fine nyanser med sin flotte solo. ”A Milllion Miles Away” er svært stemningsfull, ambient og mystisk og ganske så spennende. Det er også ”Sail Away” i begynnelsen, men her blir det dessverre i overkant søtt og klissete mot slutten slika t låten nesten degenererer. Straks bedre er ”Can`t Reach You” med mye ytterst flott, effektfullt og stemningsfull gitarspilling i en instrumental låt. Helt i toppklasse er ”Sacrifice” som lett kunne sklidd rett inn på neste RPWL skive. Dramaturgien er satt i høy beredskap og Lang viser hvor mye bra han kan trylle frem fra sin kjære moog. Det instrumentale er på godt norsk ”outstanding”, og det er en låt som virkelig er subtil og spennende. Som tidligere nevnt er det solid lyrikk på skiva, og i fokus er hva vi kan kalle vokal samhandling og gjerne mangel på sådan. På agendaen er det altså snakk om det å kommunisere på en god måte, og det å snakke forbi hverandre og hvor generelt sett vanskelig det er å forstå hva andre egentlig mener. Kort sagt en mangesidig bakgrunnsteppe for en låt, og på for eksempel ”Say Goodbye” hvor mangelen på forståelse dramatisk ender med hva låttittelen tilsier! ”Say Goodbye” er en melankolsk, trist, og suveren låt hvor fiolinisten Anne De Wolff gir akkurat det perfekte ekstra tilskuddet med sin spilling. Det er mye bra på denne skiva, men også noen partier som er litt vel søtladne og som ikke akkurat gjør at våre musikalske smaksløker får lyst til å slå salto! I sum er det ei stemningsfull skive med mye fin musikk og ikke minst fin korrelasjon mellom lyrikk og musikk.

www.myspace.com/54421242
www.yogilang.com

1. Can`t Reach You 2,20
2. Sacrifice 9,30
3. Our World Has Changed 5,26
4. Sail Away 5,16
5. Our Modern World 2,58
6. No Decoder 5,30
7. Alison 3,48
8. A Milllion Miles Away 8,08
9. Any Goodbye 4,40
10. Sensvalue 4,57
11. A Better Palce For Me 3,40

Yogi Lang – Vokal, gitarer og keyboards
Guy Prat - Bass
Anne De Wolff – Fiolin på “Say Goodbye”
Dominique Leonetti – Vokal på ”Alison”
Torsten Weber - Gitarer
Manni Muller - Trommer
Claudia Koreck – Vokal
Carmen Maier – Perkusjon
Hubert Trencwalder – Trekkspill på ”Alison”
Ferdinadn Settele – Saksofon på ”Sail Away”
Ian Salmon – Fortellerstemme på ”A Million Miles Away”

Life Line Project - Distorted Memories

Symfonisk musikk i bøtter og spann nok en gang fra Hollandske Life Line Project, som definitivt har mye 70 talls prog i seg men som er behørig og nødvendig oppdatert med dagens prog- og jazzelementer. En gammeldags Mini-Moog påvirker lydbildet og da spesielt i låter som, ”Reaper Of The Keys”, og nesten 10 minutter lange ”Life Line Suite 2010”. Det faktum at besetningen er den samme som tidligere har medført at det er mulig å spille mer kompleks musikk og ikke minst at samspillet er ytterlige at hakk bedre. Følgelig presterer kollektivet Life Line Project på et enda høyere nivå, noe som gir en enda bedre lytteropplevelsen! Skiva er så lang som på over timen, men det trengs fordi Erik De Beer har så mye å fortelle. Samme mannen står også for alle arrangementene med unntak av ”Ignition” og ” Caelu Aurum” som er ved Jason Eekhout. Hovedingrediensene i musikken er uten noe som helst form for rødming fortsatt melodiske tematikk og varme harmonier. Her er det altså langt mellom de rå og skitne, og mer et fokus på det estetiske og vakre. Rocka blir det skjelden, men det har på ingen måte vært intensjonen. Pur symfonisk nytelse vil nok mange si, mens kritikerne kanskje vil trekke frem ord som brodering og lite målrettet musikk. Likevel så kan ingen underslå at ”distorted Memories” har flust av ytterst dyktige musikere som samhandler og som spiller hverandre enda bedre. Det og faktisk å musisere som Life Line Project gjør med bravur her, står i skarp kontrast til mye av dagens musikk hvor det er et voldsomt fokus på programmert rytmikk og ukritisk bruk av effekter for å avlede fra at det er fint lite musisering! Mange fra nevnte musikalske bekjennelse vil sikkert innvende mot denne skiva at det er for lite fart i sakene og til og med at det skjer for lite! De om det, for dette dreier seg om ei skive med masse deilig keyboard i en setting som uten blygsel har stor respekt for symfonisk prog fra den gylne æra, les: 70 tallet. Igjen er det enkelte forførende og fine folkelementer i musikken, som på den Hollandske folk sangen ”Hop Marjanneke” i ”The Dancing Dutchess” som er bonus sporet på albumet. Både elektrisk og akustisk fiolin på dette albumet spilles av Josine Fraay som bare 17 år gammel spilte med Tempesta Consort, og som nå er blitt rutinert og 29 år gammel og med utdannelse fra musikkonservatoriet som både rock- og klassisk fiolinist! Hun får virkelig glimtet til der hun spiller, og viser hvor fabelaktig bra en fiolin kan låte om den brukes med omhu. Den som lytter til tittellåten ” Distorted Memories” vil selv kun høre hvor heftig Josine Fraay spiller. Heftig blir også låten ”P.C. Left Is Right !” når den får gått seg til. Før det blir full tenning på alle sylindrene er det en fin underliggende mystisisme og en flott nostalgisk tematikk med blant annet bruk av obo som preger låten. En låt som er noe av den hardeste låten vi har hørt fra Erik De Beer og co. og vi tar mer enn gjerne mer av slikt i fremtiden. Betydelig mer neddempet er låten ”Frozen Heart” som likevel har noen skarpe ”klør” i form av heftig tromming tidvis. En særegen og spesielle dissonant vokal fra Marushka Kartosonto som med sin spesielle sjarm fascinerer og er med på å løfte låten ytterlige. Vi vil derimot ikke løfte denne skiva selv med såpass mye spenstig musikalsk innhold inn i noen ”hall of fame”. Likevel er den er et flott verk fylt med symfonisk prog som appeller til følelsene dine, som er meget velspilt, stemningsfull og med gjennomtenkte og jevnt over gode melodier. Mye revolusjonerende nytt innen musikk får vi selvsagt ikke i løpet av dette verket, men vi får definitivt mye musikk hvor tangentene er i fokus! Skiva er også Life Line Project sin beste til nå, og utsonderer masser av selvtillit og ikke minst inspirasjon.

http://www.myspace.com/lifelineprojectband

1. Ignition (0:38)
2. Distorted Memories (5:26)
3. Life Line Suite 2010 (9:55)
4. Frozen Heart (4:45)
5. Caelum Aurum (6:44)
6. Interlude (1:20)
7. Reaper Of The Keys (5:39)
8. P.C. Left Is Right ! (5:24)
9. Acoustic Spring (1:59)
10. Steamroller (6:39)
11. The Final Word (13:20)

Bonuslåt,

12. The Dancing Dutchess (2:45)

Maruschka Kartosonto - Vokal
Elsa de Beer - Fløyter
Dineke Visser -Obo
Josine Fraaij - Fioliner
Jason Eekhout - Gitarer
Jody van der Gijze – Klassik og elektrisk gitarer og bakgrunnsvokal
Erik de Beer – Elektrisk og akustisk piano, orgel cembalo, Moogs, synther, gitarer, lutt, chitarrone , mandolin og bakgrunnsvokal
Iris Sagan - 4 og 5 strengs bass
Ludo de Murlanos – Trommer, perkusjon, rennesanse trommer, roto-toms, tamburin, kubjeller og claves (små trepinner til å slå rytmen med)

Rotor – 4

Denne Berlinske trioen server oss stonerrock som tidvis er innovativ og dynamisk. 7 av sporene er instrumentale, mens to faktisk har vokal. Bandet har hatt samme besetninga gjennom hele levetiden som nå er på nær 12 år. Dette skaper en fin stabilitet og sammen med en rimelig intens turnering gir dette mange spenstige musikalske muskler og en fin rutine. Rotor har vært oppvarmere fra våre egne Motorpsycho, men også for Clutch, Nebula, The Hidden Hand, Nebula og Anathema. Rotor har en fremtredende plass i tysk undergrunnsmusikk, og de har et sound som definitivt er egenartet men også passe komplekst men likevel tilgjengelig . Låtskrivningen er basert på en bohemisk innfallsvinkel i god undergrunnstradisjon. Groovy beats, overraskende tempoendringer, beinharde gitarer og forvrengt bass er noen av de musikalske artefaktene. Dynamikken tryller bandet frem med melodiske linjer og ”headbanging” partier, og det hele gjøres enda mer spennende med injeksjoner av postrock, progjazz og mye annet! Fans av Color Haze, Melvins, King Crimson, Black Sababth, Kuyss og Soundgarden kan meget vel også finne Rotor som uimotståelig musikk. Skiva er også deres mest progressive så langt, og det har vi pussig nok ikke vi noe imot! Visse hippietendenser frisker også opp, og det er en ganske så musserende stykke musikk dette instrumentale bandet kommer med på ”4”. Bandet er verken mørkest, tyngst eller skumlest i klassen, men mer et band med en ofte temmelig kompleks musikk. På tross av denne kompleksiteten så er det altså besnærende musikk som er passe vellydende og utfordrende og spenstig. De store rifforgiene forekommer mest på låtene ”Die Weisse Angst” og Derwisch”, og her er det mye å kose seg med for de mest riffelskende av oss. Selv om Rotor først og fremst er et instrumentalt band, så forhindrer det de ikke fra å hente inn sanghjelp. På coverlåten ”Neatz Brigade” av Obsessed er det Nico Kozik som farger en ellers bra versjon av en klassisk låt med flott vokal. Farge til det mystiske aspekt rundt bandet Rotor gir også innholdsfortegnelsen på CD-en. D.v.s. det er egentlig mangelen på informasjon om hvem som egentlig er spillemenn i bandet som skaper mystikken. Det er det faktisk ingen opplysninger om, og det er selvsagt bevist for å tåkelegge og å skape myter! Nå trenger ikke Rotor egentlig slike stunt fordi musikken taler for seg, men det er jo ikke farlig å skape en og annen vandrehistorie da! Sprelske gitarpiruetter, dynamikk og variert og velspilt musikk med en helning mot upretensiøs prog sørger for at det musikalske er vel ivaretatt gjennom mye av verket med det fengende navnet ”4”. ”Costa Verde” er en låt hvor kontrastene og dynamikken i musikken til Rotor kommer til syne. Stonerdroner kontanteres med lekker neddempet gitar i en virkelig fin og dynamisk låt. ”Drehmoment” er en låt vi ikke helt får taket på, og hvor tematikken ikke helt matcher våre musikalske preferanser idet det blir for lite å ta tak i og for uspennende. Mye mer stil og spenst er det over nevnte ”Die Weisse Angst” som har en underliggende mystisk kontekst og hvor spenningen bygger seg opp forbilledelig. Det blir riktig heftig utover i låten, og vi tas med på en saftig reise i rotekte stonerterreng. Rimelig aggressiv og fet er stemningen på “An3”, og det er mye gjesteartist André “An3” Dietrich fra støyrockerne i Dÿse sin skyld. Rotor låter tidvis ganske tøft og kraftfullt, men har nok balanserende partier og er et noe utypisk men spennende stonerrockband. De som er fan av sjangeren og vil ha noe litt på siden av det vanelig, eller de som vil ha musikk med progvibber fra et noe uvant hold, bør sjekk ut disse musikerne.

www.rotorotor.de

1. Präludium CV
2. Gnade Dir Gott >mp3
3. Karacho/Heizer
4. An3R4 >mp3
5. Costa Verde >mp3
6. Derwisch
7. Drehmoment
8. Die Weisse Angst
9. Neatz Brigade

? –

? -

Gjesteartister,

André “An3” Dietrich – Vokal på spor 4
Nico Kozik – Vokal på spor

Been Obscence - The Magic Table Dance

Så veldig ofte er det ikke at vi omtaler musikk fra Østerrike, så det er hyggelig å ha et band fra dette vakre fjellandet under lupen. Been Obscence er fra den flotte byen Salzburg og ”The Magic Table Dance” er bandets debut. En debut som er temmelig av 70 tallet, men bandets forsøk på å tenke nytt gjør skiva til en ok opplevelse. Musikken er stonerpreget og mer spesifikts så er det hva noen ynder å kalle eurostoner. Arrangementene har noen snertne ideer, og 4/4 takt blandes fiffig med betydelig mer komplekse rytmer. Fete riff og melankolske partier sørger for nødvendige kontraster og det er tidvis en fornøyelig, inspirert og passe skitten rock vi serveres. Korte spor som gjøres unna på knappe 90 sekunder avløses av lange spor på opp mot 14 minutter. Bandet har visse slektskap med Queens Of The Stone Age, Corrosion Of Conformity og Colour Haze, men forsøker å lyde friskt og freidig uten at det noen gang blir så veldig originalt. Brennhete gitarsoloer og psykedeliske vibber er derimot noen av de musikalske godsakene Been Obscence byr på. Gitarlyden er tidvis vel nær opp til Kyuss uten at det noen ganger blir påfallende. Om ikke påfallende men heller ytterst bra, er den nesten fjorten minutter lange låten ”Demons” hvor det er et heller drømmende og melankolsk musikalsk landskap som åpenbarer seg i begynnelsen. Bass og gitar samhandler i fred og harmoni før enda en gitar forrykker balansen og det blir et tøffere klima. Vokalen som senere dukker opp tilbakefører det hele til mer melankolske og roligere farvann. Slik bukter og snor låten seg og stemningsskiftene er mange og til dels lekre og meget vel utførte. Låten har et ”sug”, en spenning og er en skitten stonerlåt fra øverste skuff. Tittellåten ”riffer” seg også forbilledlig opp, og det blir snart riktig så spenstige og intense saker. Denne instrumentale utgaven av Been Obscence viser et band som kan det å jamme, og det hele fortsetter på ”Uniform”. Her varieres det med vokal, og vi får følgelig de første vokalpartiene på skiva. Variasjon er også et nøkkelord på ”Come Over” hvor Been Obscence viser at de også behersker bluesrytmer som sammen med kvinnelig vokal fører låten over i et spennende krautrock terreng. ”Come Over” er en låt som vi lett kan lære oss å sette stor pris på. Det klarer vi også uten problemer med bandet Been Obscence som om de ikke er spekket med originalitet er både sjarmerende og dedikerte stonerentusiaster. Bandet lager med ”The Magic Table Dance” europeisk stoner som de fleste elskere av sjangeren burde ta seg tid til å lytte til da de absolutt ha mye å fare med.

1. The Magic Table Dance
2. Uniform
3. Come Over
4. Freakin` Rabbit
5. Impressions
6. Demons
7. Ring Ring
8. How It Feels

Thomas Nachtigal – Vokal og gitarer
Peter Kreyci – Gitarer
Philipp Zezula – Bass
Robert Schoosleitner – Trommer

Gjesteartister,

Haris Turkanocic – Vokal på spor 2,3 og 6
Angela Luger – Vokal på spor 3
Emanuel Krimplastatter – Vokal på spor 8

Hypnos 69 – Legacy

Hypnos 69 så dagens lys i 1994, og dette er de belgiske psykedeliske spacerockerens femte skive. Byen Diest var hvor bandet sin ”krybbe” stod, og stolt ”far” var Tom Vanlaer som hadde et ønske om å revitalisere 60 og 70 tallets psykedeliske undergrunnsmusikk. Navnet Hypnos 69 betyr hva tallet gjelder likevekt og stabilitet, mens hypnos er en gammel gresk gud for søvn og underbevissthet. Selv med navn fra en gresk gud for søvn, er det slett ikke noe søvndyssende over Hypnos 69. Dette fordi bandet er en meget energisk og fascinerende musikalsk ekvipasje med mangt og meget på agendaen. Som blant annet en klassisk rockintrumentering tilsatt deres kjennemerker som heftige saksofoner og spenstige og varierte keyboards. Variasjonen er også flott fra hardpakkede partier med gitaren først i sporet til mer jazza svinger, for deretter å tverrstille og skrense frem mer psykedeliske laviner. Kort sagt det skjer mye i Hypnos sitt musikalske univers, og den som klarer å kjede seg er nok å betrakte som temmelig musikalsk ignorant. Skiva har en friskhet og spilleglede som bare må oppleves, og som en lett kan tro tilhører et veldig ungt band. Når vi så vet at musikerne er erfarne og modne, så kan en jo spørre seg hvordan de klarer og holde på entusiasmen og overskuddet? Som en roper i skogen får en svar heter det seg, men mindre flåsete så kan en vel si at musikerne trives med musikken sin og at den gir inspirasjon og glede. Slikt avspeiler seg lett i fremføringa, og ”Legacy” må være ei skive som herrene 2 blad Houtmeyers, Marx og Vanlaer stortrives med. En slik amalgam av sprudlende trykk, drivende samspill og spilleglede er en fornøyelse å lytte til. Det er ikke underlig at Hypnos 69 med årene er blitt et kultband, med sin hjemmetappede, egenartede, dynamiske og energiske psykedeliske rock. Bandet varierer også pent fra det drømmende til mer voldsomme partier. Gode låter, vitalitet, spaca øyeblikk, saftige saksofonlinjer og gitarer med krutt i er noe av det bandet server oss. Det blir ofte rett så smakfullt og med de vibber til årgangsmusikk også akkurat passe nostalgisk legert. Visse likheter har Hypnos 69 med skandinaviske band som Motorpsycho og Anekdoten, men er først og fremst en opplevelse av musikk med egenart og vilje til å tørre være seg selv. Vi får mange fine stemninger og strukturer, og lytteropplevelsene kommer tålig tett. ”Legacy” er ei skive med mye kvalitet, og 7 låter som er varierte og velskrevne og meget vel utførte.

1. Requiem ( For A Dying Creed)
2. An Ariel Architect
3. My Journey To The Stars
4. The Sad Destiny We Lament
5. The Empty Hourglass
6. Jerusalem
7. The Great Work
Steve Houtmeyers – Dirigent, vokal og diverse instruemnter
Steven Marx – Treblåasere, messingblåasere, Rhodes- og Hammond orgel
Tom Vanlaer – Moog
Dave Houtmeyers – Metronom, Korg MS og perkusjon

Ginger - Going Through Arlanda

Inspirasjonen til Ginger sin musikk er hentet fra sent 60 tall og tidlig 70 tall. Den eksperimentelle og frittflytende musikken fra ”hine hårde dager” blir stenket med bandet sine ideer og fremstår som frisk og freidig. Funky rytmer og rocka riff samhandler med klagende gitarlinjer og skaper en ofte herlig svett stemning. Strukturerte linjer og arrangerte låter og jamming med psykedelisk helning kombineres finurlig slik at det å spille samme settet aldri forekommer. Musikken har en voldsom energi og det er temmelig åpenbart at musikerne koser seg idet samspillet er formidabelt og heftig. Ginger har sitt eget sound som er umiskjennelig og de fremstår som ærlige og kompetente instrumentalister.” Going Through Arlanda” er bandets første studioverk, da den tidligere produksjonen består av en EP og varierte liveskiver. Kvartetten fra Zurich i Sveits spiller en psykedelisk bluesrock som det virkelig svinger av og som har en spretten og sprudlende utsondering. Det gis også plass til mer ettertenksomme og stemningsvare øyeblikk slik at det er en fin dynamikk på skiva. Enkelte beskriver bandet som en perfekt embryo av Johnny Winter og Kyuss og det er nok ikke så dumt sagt. I et intervju for noe tid siden ble bandet spurt om hva som var fremtiden til bandet, og svaret var både enkelt og beskrivende. ”Play, play, play”. Eller sagt på en måte mange av oss lærte da vi var i småskolen, ”øving gjør mester”. Nettopp en slik ydmyk holdning gjør at dette låter så fett og med så mye autoritet og identitet at det er moro å lytte til. Hør for eksempel bare på den fete blueslåten ”Crosstown Bar Blues”! Eller lytt til trompeten til Micah på den snerte låten ”Raja” og du har noe av essensen til disse unge musikerne. Til å være en debutskive er Ginger jammen kommet godt i gang, og deres spesielle psykedeliske bluesrock har nok særpreg og nerve til at det allerede nå er mye bra musikk de serverer oss. At musikerne kommer fra rimelig forskjellige musikkmiljøer og har temmelig forskjellige musikalske preferanser gjør kanskje at dette lyder så dynamisk. Låtene er ofte lange og det gis rom for improvisering, noe som skaper en fin spontanitet. ”Drive Baby” svinger fint og heftig i begynnelsen før det mer psykedeliske aspekt overtar og lydcollager og forvrengte og saftige gitarlinjer råder. Det hele indekserer seg og bygger seg mot en heftig psykedelisk bluesrocfinale. At musikerne har opparbeidet seg en vikelig stødighet og instrumental kompetanse er det ikke vanskelig å høre. En virkelig flott debut fra et dyktig, ærlig og hardtarbeidende band.

1. T – 10 11,03
2. Who Are You 4,21
3. Flesh And Skin 9,33
4. Raja 5,02
5. Crosstown Bar Blues 9,03
6. Rosie`s 3,14
7. Drive Baby 6,06

Domi – Trommer
Arie – Bass og vokal
Marc – Gitarer og vokal
Micah – Vokal, gitar og trompet.

My Sleeping Karma – Tri

Dette bandet startet sin karriere som et avslappende sideprosjekt til stonerrockerne i The Great Escape i 2005. Når så å si prosjektet The Great Escape gikk til de evige musikkmarker i september 2006 ble My Sleeping Karma oppgradert. En oppgradering som innebar at Steffen, Matte og Seppi måtte bringe My Sleeping Karma opp på et høyere nivå enn den herlige men smått ufokusert jammingen de hadde holdt på med. Inn kom Norman med alle sine keyboards, og musikken ble straks mer psykedelisk legert. På slutten av 2006 kom så den selvfinansierte debuten som var spekket med en blanding av spacerock, postrock, stonerrock og psykedelisk musikk. Neste album ”Satya” var med flere buddhistiske referanser, samplere og kvinnevokal. I tillegg var skiva hypnotisk, tidvis eksplosiv og ganske så spacefundert. På ”Tri” blir dette utrykket ytterlige raffinert, og ”Tri” er da også spekket med lekre psykedelisk progartefakter. Tro mot tidligere utgivelser er det fortsatt rikelig med gjennomførte og flotte gitarriff. Den mer kosmiske delen av teksturen tar synthene seg av, og det hele låter rett så hypnotiserende når en tar seg tid til å synke inn i musikken. Inspirasjonskildene er som alltid mange, og denne gang er Dzyan, Hakwind, As Ra Tempel og Agutation det som lettest kan spores. Også noen av King Crimson og Isis sine musikalske ideer er tilpasset My Sleeping Karma sin verden, og fremstår som friske pust. Det som likevel er mest utpreget er at ”Tri” har en lysere teint enn de to første skivene. Selv om det er lysere så betyr ikke det at musikken er mindre spenstig og interessant for det. Rett nok er det ikke mye fart i ”Vishnu”, men den dvelende og selvgranskende låten har noe udefinerbart som gjør at en lett blir fascinert der den nærmest sklir over i neste låt ut. Som er den spenstige og kraftfulle ”Lakshimi” som er en fin amalgam av postrock og spacerock som er legert på typisk My Sleeping Karma vis. Typisk er nok også selv albumtittel ”Tri”, som vi en viss kvalifisert gjetning tror har med de tre hovedgudene i Hinduismen. De tre er som sikkert alle vet Shiva, Vishnu og Brahama, men det kan jo gjerne være at dette er album nummer tre? Uansett så har alle de tre nevnte guden fått vær sin låt på skiva. For eksempel så har ”Brahama” fått sin hyllest i en ganske så snedig låt som er spekket med hinduvibber i en kontekst av heftig røff prog og stonerrock. I det hele tatt så klarer My Sleeping Karma å gi et fint liv til låtene der mange andre innen samme musikalske segment fremstår som litt vel monotone i sitt psykedeliske landskap. ”Tri” er et album som de mange som liker psykedelisk spacerock spekket med stonerrock vil kunne nyte til fulle.

http://www.myspace.com/sleepingkarma
http://www.mysleepingkarma.com/

Seppi - Gitarer
Steffen - Trommer
Matte - Bass
Norman - Keyboards

1. Brahama 7,37
2. Parvati 2,02
3. Tamas 5,34
4. Sattva 3,04
5. Shiva 5,21
6. Vishnu 2,18
7. Lakshmi 6,09
8. Rajas 1,58
9. Sarasvati 6,04

Terra Nova – Come Alive

Brødre Hendrix og deres kjære Terra Nova er faktisk allerede ute med sitt femte studioalbum her. Målet for dette verket var å forsøke å gjenskape soundet fra debuten ”Livin` It Up”. Akkurat det indikerer jo at de var særdeles fornøyd med debuten, og kanskje også at skive to, tre og fire ikke var så mye å gå av hengslene av? Nåvel digresjon til side, og over til de harde fakta. Terra Nova har standard rockebesetning supplert med keyboards, og spiller musikk i skjæringspunktet mellom AOR og melodisk rock. Faktisk er det ikke bare soundet som er av ”gammel” årgang men også besetningen fra hine hårde dager (1996 faktisk) er nå inntakt. Nederlenderne levere ikke akkurat overraskelser på løpende bånd på ”Come Alive”. Det er heller snakk om et solid musikalsk håndverk som er temmelig forutsigbart, men altså rimelig velspilt og med veldig catchy låter. Terra Nova kan for eksempel beskrives som en miks av Journey, Giant, Asia og Survivor. Potensielle hitlåter kryr det av, og først i køen er nok ”Under Pressure”, ”My Own Way” og ”Come Alive” kanskje. Muligens er køordningen likevel denne, ”Here Comes The Night” og ” Those Eyes”. Denne beviste vinglingen visualiserer at låten med hitmuligheter er det flust av, og at det er smak og behag som avgjør hva som fenger mest. Fenger er et nøkkelord, men så mye utover det er det ikek sankk om, og dypdykk i musikekn vil nok føre til skallebank. At ”Come Alive” er svært nær opp hva et gjennomsnittlig AOR fan i sine mest optimistiske øyeblikk kan drømme om. Derfor kan vi ikke skjønne annet enn at dette er midt i blinken for AOR fan, selv om dette verket nok ikke vil interessere så mange proggere mer enn for eksempel enn…..fashion?

www.myspace.com/terranova2

1 Come Alive
2 Fighting Yourself
3 Holy Grail
4 Here Comes The Night
5 Those Eyes
6 Under Pressure
7 Do Or Die
8 Who Can You Count On
9 My Own Way
10 The Final Curtain

Gesuino Derosas – Gitarer
Lars Beuving – Trommer
Ron Hendrix – Keyboards
Fred Hendrix – Vokal
Eric Coenen - Bass

Longshanks – The Return Of Longshanks

Disse musikerne startet i 1987 med å skrive en låt som var en hyllest til Rush, ”Cycles And Circles”. Dette ga åpenbart mersmak, og det ble kjapt nok materiale til en demo. ”Og dett var dett”, og Longshanks forsvant inn i glemselen. Akkurat det har skjedd med nokså mange band opp gjennom årene, men disse musikerne var av den mer standhaftige typen. I 2007 ble bandet trommet sammen igjen, og låten ” The Web Of Life” ble spilt inn, og da den var såpass vellykket var ikke veien lang til et helt album. Vi har i våre evige søken på info om navn funnet ut at Longshanks var et kallenavn på Edward I som var eldste sønn av Henrik II. Edward I ble ofte kalt Edward Longshanks, men også “Hammer Of The Scots”. Den nederlandske utgaven av Longshanks er ikke så hardtslående, men desto mer subtil i sin tilnærming til musikken. I front her er utvilsomt André Kamer som spiller så å si alle instrumenter som er mulig. I tillegg er han også usedsvanelig dyktig til å traktere instrumentene, men like viktig er han meget høy kompetanse som produsent. Det nyter skiva godt av, og på den fine låten ”In Dreams” høres dette spesielt. Låten er en mangesidig affære som starter med synthbølger og tikkende klokke. Utover i låtene er den soniske palletten velutstyrt med for eksempel spansk gitar, fløyter, dovne spoken words og et klassisk symfonisk orkester. En virkelig klassisk proglåt i alle henseender og med lyrikk hentet fra Tolkiens verden, og låten er prydet med vokalen til Anita Van der Graaf. Så vidt vi kan skjønne er Anita søster til bandets Alex Van De Graaf. Hele ”The Return of Longshanks” har lyrikk med en fellenevner, og det er diverse og varierte eventyr for reisende. Longshanks er helt klart påvirket av gamle britisk progstorheter, men lager sitt eget musikalske brygg som er rett så velsmakende og velspilt. Rett så fornøyelig er også låten ”The Wandering Merchant” som er dansbar og med en fin gitarsolo. Lyrikken er om en reisende som forsøker å komme vekk fra en geskjeftig selger, og det brukes samplere som forsteker stemning i form av hestegnell og plystring. Flamencogitar pryder ” The Travelling Song, part 3”, mens spoken words er essensiell på “I Have A Dream”. Det er selvsagt ikke hvem som helst som snakker her, og Martin Luther King sine ord er satt i front av Beethoven sin femte symfoni. En luftig og fin søskenduett er ” I love The Road” utstyrt med, og heftige og harde gitarriff kontrasteres fint av en middelaldersk stemning. I sannhet en meget bra og kreativ låt det her. Også ”The Way Of Life” viser Longshanks sin bredde og musikalske evner og muskler. Melodisk vokal og harde riff står skulder ved skulder, og orgelstemninger og klimprende gitar farger denne supre låten ytterlige. Låten har som seg hør og bør også har en fin gitarsolo og Uriah Heep vokal. Om Longshanks brukt lovelig lang tid på å få trøkt ut sin førstefødte, var det vel verdt å vente. Dette er ei skive om slett ikke er ufeilbarlig, men den har særdeles mye spennende og spenstig musikk og er utrolig sjarmerende og velegnt for å bli glad i.

http://www.longshanks.nl/dhtml/index1.html

1. The Web Of Life
2. In Dreams
3. The Wandering Merchant
4. Leave Me alone
5. In The Desert
6. The Bath Song
7. All My Days
8. I Love The Road
9. The Travelling Song Part 3
Bonusspor,
I Have A Dream 2008 versjon
The Wandering Merchant ”Streetorgan” versjon

Alex Van De Graaf – Vokal og perkusjon
Bregje Kaasjager – Vokal
André Kamer – Gitarer, bass, synth og synthtrommer

Gjesteartist,

Anita Van der Graaf – Vokal på spor 2 og 8

Primal Fear - Live In USA

Baden-Württemberg bandet slår her til med en liveskive fra turneen i USA og opptakene er fra konsertene i Atlanta, New York og Los Angeles. Dette bandet ble etablert av medlemmer fra Sinner og ikke minst av lederen selv Ralf Scheepers som kom fra Gamma Ray. Før Primal Fear ble en realitet så var faktisk den godeste Ralf Scheepers på audition hos Judas Priset, men pussig nok så rakk han ikke opp i konkurranse med Michael Kiske. Nå ble det altså i stedet i Primal Fear hvor vokalfenomenet Scheepers fra 1998 skulle la sin myndige røst runge. Skiva er det første offisielle livealbumet fra denne metallkonstellasjonen, og er fra de siste konsertene på ”16.6 – Before The Devil Knows You’re Dead” turneen. Låtene er fjorten i tallet, og er en fin antologi over dette bandet sin karriere. Vi savner sterke låter som ”Black Sun” og ” Seven Seals”, men en får jo som de fleste har erfart ikke alt en peker på her i livet. Skiva viser et godt liveband med mye gnell i og med stor spilleglede, og produksjonen fanger opp konsertstemningen på en flott måte. Primal Fear er et av disse bandene som åpenbart trives svært bra på scenen, og det nyter denne skiva godt av. Likeså er det med den fargerike vokalisten Ralf Scheepers som vekselvis flørter og konverserer med publikum, og som med sin spesielle stemme som tidvis går rimelig høyt for å si det pent. Omtalte Scheepers har en artig duett Pamela Moore (Queensryche’s Sister Mary) på den orkestrale balladen ”Fighting The Darkness”. Vi hygger oss også med en akustisk versjon av låten ”Hands Of Time”, hvor alle bandmedlemmene tar sin turn bak mikrofonen. De fleste av låtene er spilt inn i små konsertlokaler og følgelig ganske så intime settinger. Dette gir et sound som er såkalt ”crispy” og selv bakgrunnsvokalen blir også en mer integrert del av lydbildet enn på større scener. Med litt fantasi kan en lett la seg rive med og innbille seg at en faktisk er tilstede på konsertene. Dette gir selvsagt en høyst levende musikk som det er fullt mulig å la seg forføre av. I sum er dette en meget ok live skive fra et dyktig metallband som er både inspirerte og som spiller virkelig bra som kollektiv og gir publikum det de kom for.

1. Before The Devil Knows You`re dead
2. Under The Radar
3. Battalions Of Hate
4. Kilbound
5. Nuclear Fire
6. Six Times Dead (16.&)
7. Angel in Black
8. Sign Of Fear
9. Fighting The Drakness
10. Riding The Eagle
11. Final Embrace
12. Metal Is Forever
13. Hands Of Time
14. Chainbreaker

Ralf Scheepers - Vokal
Mat Sinner – Bass og vokal
Randy Black - Trommer
Henny Wolter – Gitarer og vokal
Alex Beyrodt – Gitarer

Gjesteartister,

Magnus Karlsson - Gitarer
Stefan Liebing- Gitarer
Pamela Moore - Vokal

Day Six - The Grand Design

Siden dannelsen i 2002 har Day Six vært i front innen hollandsk progmetall, noe flere utmerkelser i from av prisedryss har vist. Denne skiva er tenkt å skulle introdusere bandet for et større publikum, og selvsagt er det da snakk om på verdensbasis. Noe annet ville jo vært for beskjedent da Day Six har et spesielt sound. Et sound hvor det mørke partier stilles opp mot mer lyse partier, og elementer fra hele proghistorien brukes flittig og skaper en fin ramme rundt musikken. Skal vi dristes oss på en sammenlikning er ikke en miks av Rush, Dream Theater, Opeth og Pink Floyd en så halvgæren beskrivelse. De store og fete riffene sammenfiltrer og støter sammen med små og store synthlaviner som i sum gir en selsom men ofte lett hypnotiserende og fengslende effekt. Musikken er grandiost anlagt og byr på en musikalsk reise hvor denne musikalske ekvipasjen virkelig forsøker å gi av seg selv, og ikke låte likt tusen andre innen samme sjanger. ”The Grand Design” gir også mye musikk for pengene da skiva faktisk er på over sytti minutter. Det trengs egentlig fordi det skal bli plass til fortellingen om et utenomjordisk romskip som blir funnet i Lake Vostok i antarktisk. Historien følger de fem vær forskerne som finne romskipet, og generer masse dramatikk. Disse litt gammelmodig viderverdigheter spinnes musikken rundt, og gir oss et ok konsept. Vi får en slags 50-talls UFO historie som er lett naiv, men fornøyelig nok. Enda mangler Day Six noe på sine evner som låtskrivere, men soundet er bra og bærer bud om et band med talent. Foreløpig har dette talentet avleiret musikk som har enkelte fine tilløp, men musikken flyter ikke så bra som en kan håpe på, og den vokser seg heller ikke stor og sterk med gjentatte lyttinger. Likevel er dette en spennende platedebutant, som vi tror bare kan bli bedre med tiden. 70 minutter er for lenge, og det hadde vært mye bedre med kortere spilletid, og mer spissede og forbedrede låter. Meget bra er den lange låten ”Lost Identity” som har fin flo og fjære veksling. Som en ekstra bonus her får vi også lekre gitarlinjer og fine klanger og stemninger. Nærmere Porcupine Tree enn på 16 minutter lange ”Inside” kommer ikke Day Six på denne skiva, men tross nevnte beundring er det partier som står seg bra her. Day Six byr også på en fin ballade i form av ”A Soul´s Documentary”. Gitarene gir oss også her mye snacks som det bare er å nyte til fulle. Day Six er et hyggelig nytt bekjentskap som har et stykke vei å gå før det blir virkelig bra. Enn så lenge hygger vi oss likevel med det de får til, og venter på enda bedre musikk på neste skive.

1. Massive Glacial Wall
2. Lost Identity
3. Castel Gandolfo
4. Inside
5. Fergus Falls
6. A Soul´s Documentary
7. Age of Technology
8. 7th Sign
9. In the End...

Robbie van Stiphout – Gitarer og vokal
Daan Liebregts - Trommer
Nick Verstappen - Bass
Dolf van Heugten - Keyboards

Shizoey – Lineaments

Tidløs og atmosfærisk „crossover“ heavyrock album som øser fra grunge og 90 årens HR men også tilsatt en dose med westcoast 70 talls rock. Gitarene er særdeles viktige på denne skiva, og gir oss hva bandet selv definerer som ”blood rock for your soul/ shizo rock”. Heftig musikk er det så absolutt, og om ordstillingen rett-i trynet noen gang er på sin plass så er det her. Melodiene har det spesielle element som vi kan kalle vindskeiv dogmatikk og det er smått en deilig og bekymringsløs innfallsvinkel til musikken. En musikk som har en ofte rå energi toppet med ville primal skrik og stenket med humor og glimt i øyet. Shizoey er hjemmehørende i Voralberg i Østerike, og vi er helt sikre på at det er mindre enn ti band vi har omtalt som kommer fra akkurat den byen! Gitarene er ofte av den temmelig briljante typen og holder på med psykedelsike lyder, jazz, blues og generelt sett alt hvor en gitar kan briske seg med . Shizoey kan meget vel være et velegnet objekt for intens kjærlighet fra de som liker det ekte, heftig og med nok særpreg til og ikke å likne alle de andre til punkt og prikke. Bandet tar oss tidvis med tilbake til en svunnet tid, hvor lidenskapelig energi wah-wah bluesrock fantes men her på ”Lineaments” også med en godfot i nåtiden. En låt som ” Oriental Dream” tar lytteren med på en psykedelisk eventyrreise i et crossover terreng, hvor også tematikk fra midtøstens folklore forefinnes. Aller beste låtene er ”Diving For Something” som er herlig catchy og original, mens andre låter gir oss tøff fuzzbass. Kompositorisk er det høyst oppegående og det er rikelig med temposkifter, mens det også er mer punkete artefakter i syngingen. For å gjøre det hele ekstra spenstig er det rikelig med fete riff og gitarer i et hardrockmodus. I sum gir dette en musikk som skiller seg ut i mengden, men som enda her behov for noen justeringer før det virkelig er aktuelt at dette tar av. Lovende er det så absolutt, og det er fine kontraster med mer ”snille” partier, psykedeliske vibber og faktisk ganske flotte bluesgitar linjer. Også post-hardcore elementer er mulig å finne på denne skiva, men først og fremst er det snakk on en eklektisk miks av musikk som skiller seg ut fra de fleste andre. Noe uferdig på enkelte punkter, men absolutt et band å merke seg som forhåpentligvis har enda bedre musikk å by på i fremtiden. I mellomtiden kan vi hygge oss med ”Lineaments” som har mange og meget bra å by på.

http://www.myspace.com/shizoey666

1. Intro
2. Diving For Something
3. Locco
4. Lesson To Learn
5. St. Anton
6. Shizoey
7. Black Stones
8. Dead Baby
9. In mY Dreams
10. Flow
11. Oriental Dream
12. Empty eyes
13. Outro

Bernd – Gitarer og vokal
Daniel Bass og vokal
Marcel - Trommer

Crystal Palace – Reset

Neoprog har en tendens til å være temmelig forutsigbart, men om det innhentes inspirasjon annetsteds fra så løftes gjerne musikken opp noen hakk. Det har Crystal Palace tatt konsekvensene av og henter blant annet fra hyllene til ambient musikk, psykedelisk musikk og mer røffere prog. Når så også gitaristen Jürgen Hegner gjør come back og Felix Weber er ny på trommekrakken så ligger mye til rette for spenstig musikk. Før var det mer i samme gate som Pallas, Arena, Pendragon og tidlig Marillion, mens”Reset” tar et sprang mot Porcupine Tree terreng pyntet med noe Opeth og Dream Theater følere. Siden starten i 1992 og debuten i 1995 ” On The Edge Of The World” har Crystal Palace utviklet seg flott. Berlinbandet har aldri vært blant de mest kjente men har levert solide om enn noe anonyme saker. Utallige mannskapsskifter har ikke akkurat gjort sakene bedre. Nå derimot ”går alt så meget bedre” som en av våre tidligere statsministere sa det, blant annet med en ren og flott produksjon. Slett ikke noen amatører i så måte, men en produksjon som står bra til musikken. En musikk som ofte er catchy og med episke og mer svingende segmenter skulder ved skulder. Variasjonen er bra og det er et temmelig sofistikert verk som Crystal Palace stolt nedkommer med. Det er jo en flott betaling for nær innpå to års knallhardt arbeid med den skiva, som faktisk avleirer så mye som over en times musikk. Kanskje kunne det med fordel vært kuttet ned noen minutter, men hva gjør vel det når vi får låter som ”The Darkest Hour”? Her er det jammen ikke mye neoprog, men mye mer soleklart at dette er et band med selvtillit og med glede over å spille musikk som står godt til mannskapet. Låten er på tolv minutter og er både atmosfærisk og psykedelisk og sitter godt i øret. At låten blir både romantisk og melankolsk mot slutten er noe vi setter stor pris på. Jevnt over virker låtene å være skikkelig gjennomarbeidet og velformulert uten at det noen gang blir for polert og gnikket i stykker. Låtene har også en viss korrelasjon og låtporteføljen flyter pent av sted, og det er ikke mange svake punkter å spore i sortimentet. Crystal Palace er ikke dryppende originale, man har et sound som definitivt er deres eget og som de kan være mer enn bekjente av. Innefor disse rammebetingelsene popper det opp åtte låter som alle er temmelig forskjellige. Aldri har nok dette ensemblet vært hardere, så distinkte og fokuserte og med så mange gode ideer som de vel ivaretar i form av låter som har det lille ekstra som er så viktig. Noen vil garantert kritisere overfloden av synther, men vi synes nevnte instrument fremhever og farger musikk mye mer en vice versa. At bandet har lyrikk med brodd og mening er den politisk stenkede låten ”Sons Of God” et eksempel på der den med nennsom bruk av blant annet samplere av stemmene til ofrene for Twin Tower angrepet lager en ytterst fin kontekst. ”Cincescope Dreams” er pianobasert og filmaktig, mens den sprell levende og episke ”Break My Wings” er andre eksempler på hvilken høy musikalsk kvalitet Crystal Palace anno 2010 leverer. Vi er ikke satt helt ut, men usedvanelig positivt overraske over at ”Reset” er blitt ei skive med så mye virkelig spennende og flott musikk, og en hyggelig overraskelse.

1. The Darkest Hour (12:46)
2. Sons of God (8:50)
3. The Human Stain (6:38)
4. Drowning on Dry Land (4:10)
5. Distant Shores (4:42)
6. Damaged Goods (8:04)
7. Break My Wings (9:52)
8. Cinescope Dreams (5:56)

Jürgen Hegner - Gitarer
Frank Köhler - Keyboards
Feliks Weber - Trommer
Jens Uwe Strutz – Vokal og bass

Vanden Plas - The Seraphic Clockwork

Å følge opp ei skive som har oppnådd gjennomgående meget bra kritikker er ikke alltid så enkelte. ”Christ O” som det tyske progmetallensemblet Vanden Plas slapp for fire år siden skal nå helst toppes av ”The Seraphic Clockwork”. Teknikken har det aldri vært noe å si på, men det alene er jo ikke nok da selve komposisjonene er basisråvarene for å lage musikk som har det ekstra i seg som skiller klinten fra hveten. Her synes vi at Vanden Plas har hatt en del å hente, selv om sikkert mange vil være dyktig uenige. I god progmetall tradisjon er det et konsept som ligger til bunn i musikken her, og det er faktisk et heftig science fiction plott som utspiller seg. Tidsmessig er det fra det sekstende århundrets Roma til Jerusalem i 33 før Kristus. Hovedpersonen har etter en undergangsvisjon fått ferten av en gammel testamentlig spådom, og må foreta en tidsreise. En reise som fører han tilbake til sin gudgitte skjebne osv. Historien er ført i pennen av voaklisten Andy Kuntz, og han er flink til å skrive gode og fascinerende historier. Denne evnen er nok ytterlige skjerpet og utviklet gjennom hans arbeid i teaterverden hvor han skriver mange av stykkene som oppføres. Når en får visualisert det en skriver på scenen, er det naturlig at en evner å skrive meget bra konsept til musikk og treffe rett i innslagspunktet for dramaturgien for å nevne noe. Det er hevet over tvil at musikken står svært godt til historien, og vi får en såkalt synergieffekt i så måte. Hør bare på ” On My Way To Jerusalem” som vi synes er noe av det beste Vanden Plas noen gang har laget. Tretten minutter med en eventyrlig musikalsk reise som er variert men sydd sammen slik at det hele fremstår som en herlig bombastisk og storslått progmetallåt av meget høy klasse. Nennsomme pianotoner og harde riff sørger for flo og fjære, og spekket med lekre detaljer og musikere som åpenbart trives med låten og følgelig gir det lille ekstra som er så viktig. Vanden Plas klarer også for alvor gjennom mesteparten av denne skiva å meisle ut sitt eget unike sound som har både særpreg og intensitet. En intensitet som også er stenket med flotte melodiøse toner, men også med nok mothaker til at lytteren utfordres og det hele ikke blir for søtt. Catchy er derimot refrengene på ”Heal The World” som kontrasteres med fete riff og pyntes med fin teint av teatermusikk som smaksetter låten på en ypperlig måte. Musikken er episk og ofte kompleks men tilgjengelig og lett å innta, og i tillegg er musikken også meget variert og kløktig arrangert. Kort sagt så er dette et sabla bra musikalsk verk innen progmetall, og vi skulle ønske flere av aktørene her ville lære av Vanden Plas. Lære å stole på seg selv og å skape musikk med særpreg og ikke bare etterape andre, men skape noe ekte som kommer fra der det kreative bor og ikke tenke bare kommersielt og resirkulering. Stort bedre progmetall enn dette er det ikke lett å lage ut fra vår ringe erfaring.

1. Frequency
2. Holes In The Sky
3. Scar of an Angel
4. Sound of Blood
5. The Final Murder
6. Quicksilver
7. Rush of Silence
8. On My Way to Jerusalem

Andy Kuntz - Vokal
Stephan Lill - Gitarer
Günter Werno - Keyboards
Torsten Reichert - Bass
Andreas Lill - Trommer

Life Line Project - Beyond Time

Det er tett mellom utgivelsene til Life Line Project, men forklaringen er så enkel som at dette også er en reutgivelse fra tidligere tider. Tider hvor primus motor i bandet Eric De Beer var betydelig mindre kjent enn han er i dag. Heldigvis har De Beer ork og energi til å gi verden disse til dels gamle, men virkelig flotte låtene. Både ”Overture” og ”Finale” skriver seg helt tilbake til 1976, og en tid hvor De Beer var aktiv i de symfoniske bandene J.S. Quasar & Brancard. Skiva er på hele 50,32 minutter og har et udiskutabelt 70 talls sound, og ikke minst den supre låten ” Shadows Of A Distant Past” visualiserer dette aspektet. HeldigvisNostalgifanen holdes utvilsomt høyt hevet, og det er mange solide og flotte låter vi serveres som er vel verdt å lytte til. De to bonuslåtene ”Last Run” og ”Little Alice” er på ingen måte overflødige, men viser tvert imot Life Line Project sine musikalske ”livemuskler”! Det øvrige sortimentet er i sin helhet spilt av Eric De Beer, og når en mann står for all musikken er fallhøyden vanligvis stor. Den svenneprøven klarer De Beer med glans og tryner på ingen måte. Tvert imot leverer denne multiinstrumentalisten et virkelig bra verk her, og det er mye lekkert musikalske snacks vi kan smake på. Gammeldags keyboard er ofte flott og høre på, og når det spilles med kløkt og innlevelse blir det som her direkte herlig å lytte til. Gitarsoloene er jammen ikke langt unna samme høye nivå, og lekre fløyte-og obolinjer står skulder ved skulder. I sum blir dette en fornøyelse for de som liker snedige, subtile proglåter med umiskjennelig 70 talls preg. Trommelyden kommer delvis fra akustiske trommer, men også fra Roland elektroniske trommer, og vi sier ikke mer om det! Arrangementmessig er det mange flotte detaljer og gode ideer som bobler frem, og hele skiva avleirer en godfølelse og bøtter og spann med positive vibber. Den lengste låten som også er identisk med tittel på skiva klokker inn på solide 17,33 har mangt og meget å aktivisere ører og sinn med. Tematikken på den låten er variert og det svinges også innom mange forskjellig stemninger og taktarter i god gammeldags progestetisk stil. ”Beylond Time” er ei vakker skiva, som har nok essens og dynamikk til at lytteren henger med gjennom hele verket og får en fin musikalsk opplevelse.

http://www.myspace.com/lifelineprojectband

1. Overture (1:41)
2. Shadows Of A Distant Past (8:36)
3. Acceptance (1:40)
4. Beyond Time (17:33)
5. Like Never Before (4:29)
6. Liberty (6:05)
7. Finale (2:33)

Live bonusspor:

8. Little Alice (4:23)
9. Last Run (3:10)

Erik de Beer - Gibson SG & ESP Casio MG 510 elektrisk gitar, Royé classical, Martin D28, akustisk & Aria 12-strengs gitar, Fender jazz bass & renaissance lute
Roland JX 8P & Roland D5 synthesizers, 2x Roland U110, Kawai 1r & EMU
Vintage Keys modules, Roland elektronsike & Tama Swingstar akustiske trommer Linko rototomtom, Sabian,
Tosco, Pearl & Kashian cymbaer & tamburin
fløyter

Reebosound - This Is Rebosound

Ifølge reklamen er dettealbumet som en god novelle p.g.a. all dynamikken, og p.g.a. av albumets upolerte og autentisk herlig forfriskende musikk. Store ord, men et faktum er i alle fall at dette bandet ble etablert av Hannover i 2005. Som alltid når det gjelder Reebosound er Sven ”Missu” Missullis meget essensiell idet han står for mye av vokalen og spiller de fleste av instrumentene. Denne skiva er nummer to i porteføljen, og en oppfølger til debuten som bare her ”Reebosound”. I forhold til den skiva er det nå et mer kraftfullt uttrykk som Reebosound forretter, men også en større sonisk palett er tatt i bruk. De som liker band som Smashing Pumpkins, Pixies, Tom Waits, Foo Fighter eller Queens Of The Stone Age vil kanskje også like musikken til Reebosound. Likefullt er dette bandet enn så lenge å betrakte som et kultband, og har fått seg en trofast fanskare blant de som liker såkalt undergrunnsmusikk. En musikk som har en temmelig uformell og vindskeiv indierock appell og med en låtskriver som har mange gode ideer på lager. Egentlig så begynte Reeboound som en avslappende hobby for dette ex. Payola medlemmet, men så lenge det ble så mye musikk funket så bra er nå Reebosound et permanent band. For de som ikke til enhver tid er oppdater så tar vi med at Sven ”Missu” Missullis er den ene halvparten av det flotte ”spaca” bandet The Psychedelic Avengers. På ”This Is Reebodound” er det lite spacerock men mer en alternering mellom indiepop og indierock med en kløktig og fin og tidvis ganske mørk teint. Missullis er om ikke en gudbenådet låtskriver en kar som har øre for å fremtrylle atmosfærisk, smittende, fascinerende og suggererende musikk. Skal en slik reise i et stemnings- og følelsesbetont terreng fungere må musikken være ekte og komme fra dypet av personligheten. Det mestrer Missulis bra, og fremskaffer en tålig frisk musikk med mye bruk av gitar, bass og trommer som fungerer bra p.g.a. gjennomtenkte låter og arrangementer. Mulig at powerpop er en dekkende betegnelse, og musikken er ofte catchy og ofte særpreget, spennende og med mye essens. Skiva har også ofte nok tyngde til at det ikke bare blir en lett sommerbris, og denne tyngden passer bra inn i en catchy og melodiøs Reebosoundverden. Vokalen til Sven Missulis er utrykksfull og flott og kan minne om Kurt Cobain til tider. Kvikke og smarte melodier skaper her en plate som er blant de bedre eksempel på hva alternativ poprock kan frembringe i all sin slentrende, smittende og uhøytidelige eleganse.

1. Ruins
2. Dark Water
3. Whatever You Say It`s Alright
4. Go To Bed World
5. Hole In The Sky
6. Leave This City
7. Ghost Lights
8. Hey You!
9. Bonnie And Clyde Revisited
10. Mother Earth
11. Woo Hoo
12. Broken Glass
13. Bad Luck
14. Gone

Toni Karnas - Trommer
Arne Borchard - Bass
Niklas Pfeil - Gitarer
Sven Missullis – Gitarer og vokal

Get-stas! – And Don`t Lose It

Et femhodet progband fra Noord-Brabant i Nederland som her er ute med sin debut, og tre av hodene tilhører sannsynligvis samme familie. Van Der Heijden familien utgjør altså 60 % av musikeren, og Marc Van Der Heijden står etter hva vi kan skjønne for nær 100 % av komposisjoner, lyrikk, arrangering og produksjon. I tillegg så spiller Marc Van Der Heijden keyboards og gitarer, og det blir raskt klart at han kan det med å lage låter som fenger og som har eleganse og substans. Låtkolleksjonen er jo på grensen til ekstremt viktig for å få frem et verk som funker, og ”And Don`t Lose It” funker som pokker faktisk. Rett nok så er inspirasjonskildene mange, og spesielt har Van Der Heijden latt seg inspirere av neoprog og mer melodiøse hardrock aktører. Det hele er sydd sammen slik at det låter veldig bra og catchy og med nok smålekre detaljer og innfall til at interessen holdes ved live gjennom hele skiva. I live i høy grad og såkalt ”livat” er utvilsomt Twan Van Der Heijden traktering av bassen gjennom hele skiva, hvor han trer ut av skyggen som en ren rytmesnekker og bidrar med ganske så svette og rødglødende basslinjer. Gitarene er også en vel utført part av denne skiva, og gestalter mye virkelig mange herlige stunder for lale de som liker seksstrengeren. Den øvrige musikken er også varm og heftig, og så full av livsglede og derfor meget velegnet for å etablere et lidenskapelig forhold mellom musikk og lytter. På ”Red Shoes” er det lett å henge med å få for i en nesten komersiell legert låt hvor både bass og gitar er i sitt ess. ”I Breathe” sneier innom neosegmentet og er en bra låt, mens ”Daily Life er en fin og heftig ballade. På ”Set Me Free” bygger det hele seg forbilledlig opp og låten er rett så interessant. Syng-med-faktene er fremtredende på ”It Makes Me Feel Alone”, mens ”War Ghost” er solid smidd med en superb legering av meget bra vokal og rikelig med fine progelementer. Låten skiller seg også ut lyrisk sett med en tekst som ikke omhandler kjærlighet, men faktisk noe så grotesk som krig. Akkurat det er et ankepunkt da lyrikk for ofte er noe ensidig sånn sett. Den kanskje mest rikholdige låten er ”Priscilla” hvor gitarsoloene er knallbra og keyboardene viser hvor skapet skal stå i en ellers saftig låt. ”And Don`t Lose It” viser et band som har rikelig med talent, og som gjør en debut det står respekt av og som har mye ”sneisen” musikk å by på.

1. I Breathe
2. Dangerzone
3. Daily Life
4. Catgirl
5. Set Me Free
6. Priscilla
7. It Makes Me Feel Alone
8. True Love
9. War Ghosts
10. Red Shoes
11. Garden Of Eden

Martin Stone - Vokal
Bas Van Der Heijden - Trommer
Twan Van Der Heijden – Bass
Pim Van Der Neut – Keyboards
Marc Van Der Heijden - Gitarer

Scarlet Utopia – Adventures Under Black Light

Fra Neuss, Nordrhein-Westfalen i Tyskland kommer Scarlet Utopia som kjører på med sin særegne spacerock. ”Adventures Under Black Light” er disse musikernes debut, og det er mye følelser, stemninger og dramaturgi i en setting av eksperimentell rock. Denne skiva kommer ut på både grønn og sort vinyl for å ha nevnt det for de spesielt interesserte. Vokalisten Scarlet Rose O'Silver har visse likheter med kjente størrelser som Grace Slick og Maggie Bell, og er temmelig viktig i lydbildet. Et lydbilde som blander jazz, blues, rock og prog og som også innehar gode låter og et drivende groove. Skal vi sette noen merkelapp på musikken som forrettes er kanskje psykedelisk trance spacerock med kvinnevokal i en hovedrolle, ikke en så halvgæren beskrivelse. Ifølge gitaristen Jean d'Auberlaque er noen av inspirasjonskildene skandinaviske band som Jex Thoth, Witchcraft, Candlemass og Dark Sun. Scarlet Utopia er ikke akkurat raus med spilletiden da den bare er ca. førti minutter, men desto rausere med låttitler og lyrikk som passer som hånd i hanske til spacesjangeren. Musikerne er hentet fra indierock band i området rundt Køln og Düsseldorf, og spesielt bandet Silverheat har vært storleverandør i så måte. Navnene på musikerne er stenket med alias, og skiva ble noe forsinket p.g.a. en ulykke som trommeslageren Peter "The Saint" Sherman var involvert i. Låtene på dette albumet er jevnt over lange med unntak av sjarmerende ”Prüfung” som mer er en tøyselåt med en instruksjon på å stille inn stereoanlegget ditt. Mer ”swung” er det over ”Black Sun” som er tuftet mye på et hypnotisk repeterende og rått groovy bass og trommer som basis, hvorpå vokalen og gitaren kan utføre diverse krumspring. Hvilket de da selvsagt benytter sjansen til, og gitaristen Jean d'Auberlaque viser til fulle hvor dyktig han er. Vokalen til Scarlet Rose O'Silver gir låten det siste ekstra sammen med en krautrock infisert finale som er herlig sprø og original. Med en robotaktig stemme laget med vokoder fyrer bandet av låten ” NGC 1365 Spiral Galaxy”. Atter en gang så skinner gitaren til d'Auberlaque, og denne gang i et mer neddempet, og vakkert modus, og viser at d'Auberlaque virkelig kan trylle frem de mest melodiøse og vare stemninger. Låten er for øvrig veldig melodisk og beriket med de heftigeste basslinjene fra Steven James Tefkey og en underliggende bluesfølelse. Følelsen av god lydkvalitet skal aldri undervurderes, og ”Adventures Under Black Light” stiller sterkt i så måte. Skiva har bra låter og er melodisk legert men dette kontrasteres flott av gitarene som oftest men også av tromminga selv om den (tromminga) definitivt ikke er av de mest utagerende vi har hørt! Alt i alt ei fin skive innen spacerock segmentet her med nok særpreg og originalitet til å gjøre oss vel fornøyd, og å synes Scarlet Utopia er et band med mye spennende på agendaen på denne debuten.

http://www.myspace.com/scarletutopia

1. Black Sun (12:15)
2. NGC 1365 Spiral Galaxy (8:44)
3. Prüfung Der Lautsprecherpolung (0:13)
4. Omega Space Walk (9:08)
5. Moonlight Society (9:40)

Scarlet Rose O'Silver - Vokal
Jean d'Auberlaque – Gitarer og elektronikk
Steven James Tefkey - Bass
Peter "the Saint" Sherman – Trommer

Gjestemusikere,

Def Wieschollek – Trommer
Ian Christ Som Mèr - Trommer

Samsara Blues Experiment - Long Distant Trip

Dette er vokalist og gitarist Christian Peters sin musikalske kreasjon, og Samsara Blues Experiment så dagens lys en varm sommerdag i 2007. Hvorvidt det har påvirket musikken som spilles er uvisst, men i likhet med det omtalte været så er dette brennhete saker ”Long Distant Trip” tilbyr lytteren. Musikken kan kanskje best beskrives som psykedelisk spacedoom med blues som et fundament, og med spirituell innflytelse fra blant annet indisk raga musikk. Det hele eltes og shakes og den musikalske cocktailen Samsara Blues Band serverer er jammen både pent variert og med særpreg. Tvillinggitarene er også et særpreg, og likeledes de grådig bra ekskursjonene inn i et temmelig hypnotisk krautrock terreng. Christian Peters og Hans Eiselt har et lekent og utfordrene samspill som lytterne nyter godt av i all dets prakt og finurlighet. Låten ”Singata Mystic Queen” viser dette med all verdens tydelig, og er en lang låt med en formidabel samhandling mellom gitaristene. Ganske så svevende og spaca og rifforienterte gitarimprovisasjoner snor og bukter seg om hverandre i et herlig lealaust finurlig og lekelysten modus. Orgel- synth og sitar bidrar med heftige injeksjoner slik at låten blir akkurat passe variert og interessant. Bandet har generelt sett god tid, og på denne debuten bretter de ut alt de har på hjertet over voksne 66,26 minutter. Bandnavnet er avledet fra sanskrit, og betyr noe sånt som ”evig vandring”. Sanskrit er for øvrig er et av de eldste språkene i den indoariske greina av den indoeuropeiske språkfamilien og mange moderne indiske språk nedstammet fra dette klassiske kulturspråket. Gjennom indisk historie har sanskrit hatt en betydningsfull rolle som medium for utbredelse av ideer og som bærer av høykultur. Det er således bevist lyrikk som Samsara Blues Experiment tar for seg, og deres jamming er også bevist retro i sin legning og ikke minst i deres atferd. En heller kosmisk reise er hva vi tas med på i låten ”For The Last Souls” som utover groover mer og mer og er ellers utstyrt med melankolske og leken wah wah dominerte gitarer. Den lengste låten er ”Double Freedom” som har lag på lag med gitarer men fint ”brekkes” med en liten ”klatt” sitar slik at klangfargen blir noe forandret. De som liker stoner og krautrock får så det holder i en låt som vi synes er bra men utover blir noe ufokusert og utflytende. På ”Wheels Of Fire” roes det hele noe ned, og bandet viser her at de også behersker ”leirbålromantikk” og akustisk musikalsk scenarioer meget bra. En sampler med bedagelig lyd av sjø og dobbel akustisk gitar gir akkurat denne låten et kjærkommet avbrekk fra doom estetikken det øvrige sortimentet besitter. Den temmelig lange låten ”Army Of Ignorance” starter med et ganske så tunglynt og brennmørkt riff og gir oss ekte og sugende doom til tusen! Noe av styrker til Samsara Blues Experiment er at de så elegant binder sammen de forskjellige musikalske territorier de sneier innom. Det hele flyter så naturlig av sted, selv om stemninger om form og innhold veksler at det er en fornøyelse å høre på. Som alle band som operer under tilnærmelsesvis sammen paraply er det en viss fare for at det hele blir vel ”seigt” og repeterende til tider. Slikt er det jo selvsagt ørene som hører og persepsjonen som avgjør, men for oss blir det periodisk noen partier som ikke gir oss full valuta. Perkusjon er et viktig instrument og Thomas Vedder gjør en god jobb som rytmisk fundament for en musikk med rikelig med kosmiske vibber som står godt til den psykedeliske stonerrocken. En fin debut om enn ikke perfekt dette her, og jammingen er det jammen både rikelig av og i en ikke ueffen variant. Muligens er musikken en forløper til det 21ste århundre sin variant av krautrock, men i alle fall er dette en debut som mange som liker hard psykedelisk musikk vil kunne ha stor glede av.

http://www.samsarablues.de.vu/
http://www.myspace.com/samsarablues
http://www.youtube.com/user/samsarablues07

1. Singata Mystic Queen (11:36)
2. Center Of The Sun (4:35)
3. For The Lost Souls (9:56)
4. Army Of Ignorance (13:08)
5. Wheel Of Life (4:27)
6. Double Freedom (22:44)

Christian Peters – Gitarer, sitar, orgel, vokal og synther
Hans Eiselt - Gitarer
Richard Behrens - Bass
Thomas Vedder – Trommer og perkusjon

Obskuria - Burning Sea Of Green

Alle sporene her med unntak av Slayer coveren ” Black Magic” er fra en jamming hvor det ikke var noen hodetelefoner og alle artistene var i samme rom. Logisk nok så er musikken spontan og ekte, og vi legger til at den er en brennende hard psykedelisk opplevelse med mange 70 talls vibber. Stemning i studioet er hektisk og oppstemt og her er innlevelsen av ypperste merket. Skiva er bandets oppfølger til den gode debuten, og musikerne kommer fra band som La Ira De Dios og Dragonwyck. Obskuria har base i Tyskland men medlemmene er fra Peru, USA og Tyskland, og kan betraktes som er supergruppe. En supergruppe som i 2008 slapp den flotte debuten ” The Discovery Of Obskuria” som var mindre sangorienterte enn denne oppfølgeren. Her er det følgelig strammet opp litt, og et snev av struktur har slett ikke skadet det til tide temmelig unike soundet som Obskuria tryller frem. Tvert om så er musikken mer fokusert og bedre nå, og spontanitet, kreativitet og driv er fortsatt høyt aktede verdier hos disse musikerne. Verdier som de til fulle etterlever når de med et voldsomt fett samspill og en musikk med et enormt sug og sult utmeisler skiva ” Burning Sea Of Green”. De fleste låtene klokker inn på 4 – 5 minutter, og Slayer cover ” Black Magic” er en virkelig artig sak. En tolkning som nok få en og annen Slayer entusiast til å heve både ett og to øyebryn for å underdrive kraftige! En Slayerlåt som transformeres til en knallbra 60 talls garasjeversjon vil jo lett avstedkomme sådanne! Også tittellåten ” Burning Sea Of Green” skiller seg ut blant annet på lengden som er anselige tretten minutter. På like lang til som en virkelig god skøyteløper bruker på en 10000 meter klarer Obskuria på en virkelig god måte å fremtrylle en psykedelisk rifforgie. Som i sum gir en musikkorgie som har dette avslappede og hjertegode over seg, og som føder en musikk som definitivt har sine røtter i flower power orienteringen. For vi kan ikke underslå at denne skiva tar oss tilbake til 60 og 70 tallet med denne periodens syredryppende sound. Fuzzgitar lukta er metaforisk selvsagt høyst tilstedeværende, og Hammond orgel og diverse psykedelisk effekter er bandet temmelig rause med. ”Burning Sea Of Green” er ei skive fylt med entusiasme, fete stemninger og en nesten euforisk spilleglede i en setting av rå energisk entusiastisk rock'n'roll.

1. A-Bun Dance
2. Somewhere
3. Why?
4. Black Magic
5. Under The Gallows
6. Slow Stone
7. Memories Of Mysteria
8. Screaming Like AWhirlwind
9. Burn
10. Burning Sea Of Green
Tom Brehm - Gitar
Miguel Angel ( Chino ) Burga - Gitar
Carlos Vidal - Bass
Sandra Dee - Keyboards
Matthias Schäuble – Vokal og tekster
Muriel Stadelmann - Vokal
Enrique de Vinatea - Trommer

Noetics - Delayed Back

Det er faktisk så mye som åtte år siden dette bandet ga lyd fra seg i CD formatet, men til gjengjeld har de vært svært aktive på konsertfronten. Forbildene er blant annet Ozric Tentacles, Jimi Hendrix, Tom Tyler, Cinematic Orchestra, TM Juke, Ernest Ranglin og Bugge Wesseltoft. Soundet til Noetics er også svært influert av en generasjons klubbkultur, og musikken kombinerer energien til elektroniske ”beats” og dybden til syntetisk sound med intensiteten og spontaniteten fra livekonserter ifølge reklamen. Influenser er rock,dub, electro og downbeat integrert med jazz, trommer og bass og psykedelisk trance som smelter sammen til unike lydspor. Dette må jo sies å være et stykke fra Merlinprog sitt vanlige kjerneområdet for å si det pent, og i høy grad et utfordring å mene noe objektivt om! Noetics velger å stå på uten leder og uten vokalist, idet de ønsker at lytteren skal nyte musikken deres uten å fokusere på en frontfigur eller på ord . Bandet søker å oppnå at publikum projiserer energien på en ”collective dance hypnosis” (Tinnus Mag) . Med bandets energi har de oppnådd å få en rimelig stor og trofast fanskare som består av hippier, spacerockere og de som foretrekker elektroniske beats. Etter mer enn ti år eksistens er liveopptredene blitt en forestilling hvor bandet er ytterst samspilt og hvor ord er overflødige for å kommunisere på scenen. Med heftige gjestemusikere på scenen og at fyrverkeri- og lysshow av format er enhver konsert å betrakte som en unik opplevelse ifølge ryktene. Selve bandnavnet kommer fra det gammelgreske ordet nous. Nous mangler en nøyaktig oversettelse, men for enkelhetsskyld så refererer det seg til indre viten, eller en intuitiv bevissthet som gir tilgang til en viten som normalt sett ikke er mulig å oppnå med normal ”sensing” og med kraften til vanlig deduksjonsevnen. Selv uten noen indre viten kan vi lett si at Noetics har visse likheter med Ozric Tentacles og liknende band. I tillegg så har Noetics ofte en heftig bruk stammerytmikk, altså det som heter tribal rytmikk. Bandets styrke ligger utvilsomt i det messende og hypnotiserende og at lytteren skal bli fanget i det universet. Vi blir ikke akkurat fanget av musikken på ”Delayed Back”, men registrerer at det er enkelte gode ideer her og der. Spesielt låten ” Vibrant Hydrant” liker vi godt, og hadde den øvrige kolleksjonen vært av samme kaliber så hadde vi virkelig trivdes med denne skiva. I sum blir dette likevel for slapt og intetsigende, og er et stykke fra musikk vi kunne tenke oss å bruke særlig mye tid på. For vassent og kjedelig rett og slett, og for lite essens og fremdrift er vår strenge dom.

www.noeticsde
http://www.myspace.com/noetics

1. Peninsolar
2. Vibrant Hydrant
3. Rumpankong
4. Rotterdub
5. Der Heinkle Mann
6. Dschungelgeløt
7. Schinkenwurst Dub
8. Grant Lump & The Elevator
9. Santa Grinse
10. Mahdrescher

Ole Ohledorf – Keyboards og synther
Christian Schmidt – Perkusjon
Christoph Majewski – Gitarer og gitarsynther
Patric Wurster – Trommer
Arne Borchard - Bass

Yordan Orchestra - Psych Introduxeon

Denne skiva er for som liker krautrock, tidlige Pink Floyd, Brian Jonestown Massacre og Beatles fra deres syreperiode. Musikken er kledelig uttrykksfull, melankolsk og catchy og beveger seg i et terreng med progpop og progpsykedelisk musikk oppgradert med mange spennende psykedeliske vibber, klassiske instrumenter og virkelig finurlig lyrikk. Yordan Orchestra øser fra 60 og 70 tallet med langt hår og en opprørsk trang. Jack Aleister som er lederen av dette ensemblet har en forkjærlighet for å tilføre musikken en nokså breial masse av instrumenter. Dette fungerer her meget bra, men kan nok være å betrakte som ballansegang på stram line da det lett kan bli i overkant dramatisk. Vanelig rockinstrumentering kompletteres med blant annet fløyter, cello, elektriske orgel, fiolincello, diverse blåsere, rørklokker, vibrafon, klokkespill osv. Slikt fører til at Yordan Orchestar kan for at vi skal trene oss i å unngå klisjeer, betraktes som en burlesk, barokk og grønsjbefengt utgave av de som noe senere spilte inn den ikke ukjente skiva ”Dark Side Of The Moon”! Bandet har åpenbart også lært et og annet av Ployphonic Spree som de har varmet opp for på mange konserter. Musikken er som oftest svært tilgjengelig og melodisk til tross for diverse soniske eksperimenteringer, og ”sitter godt i øret”. Hvor bra konseptet med en skjult låt sitter er vi noe usikker på? Faktum er at om en holder ut fem minutters stillhet etter femte spor så gir det en bonus i form av at låten ” T-Borne Egg” brått åpenbarer seg! En låt som vi ikke har noe tanke for å skjule er ”Faced You In A Neon Light” som er en riktig så heftig sak stenket med det fineste psykedeliske krydder og en stor porsjon dramaturgi. I en verden hvor det å lage musikk som skiller seg ut fra de store massene, klarer Yordan Orchestra seg bra. Deres evne til å arrangere låtene bidrar mye til dette, men også det å tilføre en kontrollert porsjon galskap farger skiva slik at den ikke blir kommunegrå som mange andre musikere dessverre henfaller til. Bandet er retroorientert, men på sine egne premisser og deres hang til det episke og orkestrale aspekt er også velfungerende og bra smidd. Denne skiva er akkurat så spennende som vi kunne håpe på, og Yordan Orchestra er absolutt et band å regne med og vel verdt å lytte til på myspace for eksempel.

1. Käpt’n El, HansIG

2. Faced You In A Neon Ligh

3. RMDK

4. Washington Z (Zodiac Fullhorn Set Monarch)

5. Marjolyne

6. T-Borne Egg

Jack Aleister – Gitarer og vokal
Nick Tallman – Trommer, perkusjon og vokal
Carl Marcks - Bass
Edita Karkoschka - Piano, vokal og perkusjon
Joel Mozes – Saksofoner, fløyter, gonggong og perkusjon

Gjestemusikere,

En hel skokk med venner som spiller blant annet cello, elektriske orgel, fiolincello, diverse blåsere, rørklokker, vibrafon, klokkespill, kvinnelig sopran osv.

Wrong Object – Feat. Stanley Jason Zappa Live At Zappanale 2008

Disse belgierne er her ute med ei liveskive hvor den berømte tenorsaksofonisten Stanley Jason Zappa deltar på spor 8,9,10 og 11. Som tittelen klart forteller er dette hentet fra Zappanale festivalen i Bad Doberan i Tyskland i 2008, og her er det virkelig mye heftig musikk å hale! Stanley Jason Zappa som er kjent for sin frijazz og ukelige vilje til å eksperimentere med musikk er gjesteartist. Han er også utstyrt med dobbeltnavn som sine mer eller mindre kjente søsken, Frank Vincent, Patrice Joanne og Charles Robert. Antakeligvis har det vært en slags hobby i familien Zappa i hine hårde dager og alltid å ha to navn på avkommet som ikke nødvendigvis alltid matchet perfekt! Skiva er produsert av Markus Stauss som sin vane tro begir seg til verket med liv og lyst og gjør en meget god jobb her. Produksjonsmessig er det vanligvis noe å sette fingeren på, enten så er lyden for tørr eller så er det et instrument som er for langt fremme eller bak i miksen, eller et instrument som har ullen lyd. Det er så å si alltid et eller annet som ikke funker, men her finner vi bare en usedvanelig god liveplate uten plett og lyte. Med slike rammebetingelser kan en konsentrere seg om å nyte musikken og ikke irritere seg på sjenerende elementer. Wrong Object er også kjent for å lage en spenstig amalgam avelektroniske artefakter, pumpende og rastløs jazz og en ganske så røff utgave av Canterbury fenomenet. Influensene hentes fra mange kilder som Soft Machine og Gong, Béla Bartok, Squarepusher, Aka Moon, Frank Zappa, Charlie Mingus og Sonic Youth. Det er jo derfor litt morsomt og artig at Frank Zappa sin yngre bror faktisk spiller på de fire siste sporene på den konserten. En konsert som er en høyoktan variant av en liveopptreden hvor bandet virkelig har dagen og gir oss en meget inspirert opptreden. Det svinger av skiva og tross bandets trang til friform jazz blir det ikke mye kaudervelsk elektroniske ekspedisjoner her. De gangen det tar litt av i så måte er det mye mer som krydder å betrakte enn som forstyrrende elementer. Det brukes altså en del elektronikk, men det er så musikalsk legert at en kan bli grønn av misunnelse. I hendene på ukyndige personell kan jo slikt låte veldig plastisk, men musikerne i Wrong Object ha den herlige evnen at elektronikken virkelig blir en integrert del av musikken. Forklaringen er jo så enkel at det er snakk om ytterst dyktige musikere som har stålkontroll på sitt fag og vet akkurat hva de vil og hvordan. Bandet har også med seg Nick Skrowaczewski som spiller perkusjon på spor 8,9,10 og 11, og selvsagt kan han sine ting til det fullkomne ellers ville han neppe fått innpass her. Musikken til dette ensemblet er ellers et godt eksempel på at det er mulig å komme opp med noe som ivaretar både fortid og nåtid på en verdig og dyktig måte. Dyktige er som nevnt musikerne, og det til de grader faktisk. De får forstålig nok alle tildelt noe tumleplass på denne konserten, og responderer med å gi jernet og komme opp med de fete soloene. Jazzsiden til Wrong Object er mer fremtreende på denne konserten enn noen gang før, og monstergitaristen Michel Delville er om mulig på sitt aller ypperste her. Den instrumentale trakteringen Delville kommer opp med på denne konserten er så vannvittig bra at det bare må oppleves. Det er derfor bare å sette seg godt til rette å lytte og nyte for eksempel de fete og melodiske basslinjene, synthgitar soloene, fabelaktig tromming av Laurent Delchambre og massive og heftige blåsere i full galopp!

http://www.myspace.com/wrongobject
http://www.fazzulmusic.ch/
http://www.wrongobject.com
http://www.youtube.com/watch?v=D4ASwxS_dNk
1. Ouverture
2. Saturn
3. Big Swifty
4. Blessed Releif
5. Trommesolo
6. ”Five-Five-FIVE”
7. Sheepwrecked
8. Strangler Fig
9. The unbeliveable Truth Part 1
10. The unbeliveable Truth Part 2

Michel Delville – Gitarer, gitarsynther og elektronikk
Fred Delplancq – Tenorsaksofon
Jean Paul Estiévenart – Trompet
Damien Polard – Bass og elektronikk
Laurent Delchambre – Trommer, perkusjon og samplere

Gjesteartist

Stanley Jason Zappa – Tenorsaksofon
Nick Skrowaczewski - Perkusjon

Touch The Spider - Tales Of Woe

Denne duoen blander sammen fragmenter fra psykedelisk musikk med doom, gotisk musikk og fragmenter av 70 tallets estetikk på deres tredje skive. Inspirasjonskildene er utallige og vi kan nevne i fleng Motörhead , Black Sabbath, Joy Division, Pink Floyd på et tidlig stadium, Hawkwind, , Pentagram og Saint Vitus. Atmosfæren er meget melankolsk men også pent catchy slik at det blir passe tilgjengelig og ikke bare en sær øvelse for spesielt interesserte. Touch The Spider har vi omtalt to ganger før, og dette er utvilsomt deres jevneste og beste skive så langt. Det er ikke mulig å kalle musikken på ”Tales Of Woe” for en lykkebombe, selv om bandets gjennomsyrede melankolske sound nok likevel vil fremkalle stor lykke for de som nyter å holde på med lite lystige emner som hat, smerte, grådighet, selvmord og satanisme. Sånn sett er denne skiva svært vellykket da den trigger de melankolske tendensene til det fullkomne med et nærmest perfekt sound for et slikt formål. Musikken blir også beskrevet som Black Sabbath som jammer med Joy Division. Vokalisten til Joy Division utførte jo også noe som kanskje kan betegnes som det ultimate stuntet for all verdens mest ekstreme melankolikere idet han jo gikk bort og hengte seg! Derfor kan vi trygt fastslå at musikken på denne skiva er for de som koser seg med livets mørkere sider i forskjellige avskygninger, og her er utvilsomt Touch The Spider virkelig gode. Nå har bandets to faste musikere hatt tid på seg til å foredles soundet, og jammen om de ikke har klart å foredlee og utvikle seg i så henseende. Musikken er temmelig monoton og styrken er at det er usedvanelig lett å la seg bli fjetret av det messende og hypnotiske denne skiva gestalter. Unholy Ghost og Cosmic Energy er begge virkelig aggressive og smått besatt på ”Tales Of Woe” slik at det aldri blir kjedelig men at en lett lar seg rive med av alle de snertne goth, doom og psykedeliske elementene. I sum en miks som har nok særpreg til at bandet virkelig skiller seg ut, og lager musikk som er interessant og dyktig smidd. Vi kan ikke se at det er noen andre band på vår radar som gjør noe liknende av det Touch The Spider gjør, og det liker vi. Når de også gjør det så bra, blir skiva et festmåltid for de som liker musikken skitten og med flust av depresjon og avmakt. De fleste av låtene kryper inn i ørene våre og med en gjennomtrengende kraft blir vi tildelt stor doser av doom på sitt mest kliniske. Låten ” A Last Goodbye” oppsumerer alt det beste på ”Tales Of Woe”, og er en fremtidig klassiker som alle må ta en konsentrert lyttesesjon til. Enhver doomfan som liker det ekstra i musikken må kjenne sin besøkelsestid, og skaffe seg denne skiva.

1. Tales Of Woe
2. Bloodshed
3. It`s Coming …Alive
4. Sniper
5. Weight Of The World
6. Death Is My Destiny
7. Blood And Stone
8. A Last goodbye
9. No Room In Hell
10. My Weeping Willow
11. Counless Eyes

The Unholy Ghost – Bass, vokal, gitarer og keyboards
The Cosmic Energy – Trommer og keyboards

Modest Midget -The Great Prophecy Of A Small Man

Debut albumet fra dette bandet som vi tidligere har vurdert EP-en til, og som altså kalles det manglende mellomleddet mellom Beatles og Frank Zappa. De første fjonene til dette album ble til med en virtuell fantasi av Modest Midget sin ubestridte frontmann, Lonny (Lionel) Ziblat. Han sørger for at skiva er farget med en stor miks av stilarter som kobles sammen og fra hverandre på ofte temmelig uventede måter. ”The Great Prophecy Of A Small Man” er ofte en fin opplevelse, som leveres av et engasjert band som ønsker å vise verden at musikken ikke er på en usikker innerski med faktisk står fjellstøtt i all sin vitalitet og habilitet. Dette bandet fra Amsterdam som jo er kjent for sine vakre tulipaner leverer ei skive som står gått til dette, idet musikken er nokså blomstrende og i full knopp og ofte svært vakker. Av de tretten låtene på denne CD-en var fire med på omtalte EP, men de resterende ni er på mange måter en naturlig fortsettelse av det EP-en gav oss. Låt nummer 3,6,8 og 11 var på EP-en ”Partial Exposure” så det er nevnt og de mest detaljorienterte har fått sitt. For de som vil sette en klar merkelapp på musikken til Modest Midget så er dette knapt mulig da musikken blant popfolket kanskje vil bli kalt jazz. Derimot vil ganske sikkert jazzfolket kalle dette rock, men rockerne muligens vil dra frem betegnelsen teater musikk, og for å skikkelig grumse til et hvert tilløp til båssetting så finnes det elementer av musikken til Back, Strawinsky og Bizet spredt pent utover. Forklaringen på dette kan være at bandmedlemmene har såpass forskjellig musikalske røtter at musikken blir et såkalt fargerikt fellesskap. Noen har jobbet med André Hazes, noen med Kayak og noen med Wouter Hamel, og de kommer fra så forskjellige destinasjoner som Portugal, Holland, Polen, Israel, Argentina og Latvia. Alle låtene er skrevet av Lonny (Lionel) Ziblat, og samme mann har arrangert alt og produsert skiva! Styrken til Ziblat er at han klarer å integrere og samle alle sine musikalske stunts og følere til et hele som er meget bra utført og som i tilegg ofte er veldig catchy uten å gå på akkord med den høye musikalske kvalitet. Et eksempel er ”Contemporary Ache” som blander Beatlesvibber med klassiske toner og følere til King Crimson i en låt som har et voldsomt driv og som er ytterst lekker og finurlig. Den påfølgende låten ”Troubles In Heaven” er ikke mindre sofistikert og catchy i all sin prakt og med den bivirkningen at låten lett fester seg i hjernebarken. Mye prakt er det også på ”Evollution” hvor jødisk musikk og gammelprog forener krefter på en imponerende og vellykket måte. ”The Great Prophecy Of A Small Man” er ei skiva hvor det enkle og det mer avanserte fusjones flott , og i hendene på en dyktig og frisk låtsnekker som Lonny (Lionel) Ziblat blir skiva rett så trivelig, spennende og en absolutt velkommen gjest i spilleren vår.

www.myspace.com/modestmidget
www.modestmidget.com

1. Follow The Noise 0,55
2. Contemporary Ache 5,17
3. Troubles In Heaven 3,13
4. Coffee From Yesterday 2,4
5. Back From My Trip 3,34
6. Home Seek 4,26
7. Here I Go 3,22
8. Baby 3,05
9. Jorge Knows How Difficult a Musician's Life Can Be, but then again, who doesn't? 4,00
10. Buy Me !
11. Evolution
12. I Cane, I Saw, I Left 5,29
13. The Last Straw 5,13

Lonny Ziblat - Gitarer, litt keyboards, perkusjon og vokal
Emiel De Jong – Saksofoner, klarinetter, fløyter og vokal
Artis Orubs – Trommer
Tristan Hupe - Keyboards

Gjesteartister,

Bas Wiegers - Fiolin
Ilse Eijsink - Klarinett
Vera Van Der Bie - Fiolin
Oene Van Geel - Bratsj

Überfall - So Uferlos Im Abendwind

En sveitsisk trio som holdt på mot slutten av åttitallet og noe inn i nittiårene, og denne skiva er hva en ”samler” av bandets tre første studioskiver. Stilistisk er det avantgarde jazzrock, og så lenge det er en kombinasjon av slikt og Sveits så er selvsagt Markus Stauss med! Her synger han til og med, og ikke nok med det han unnslår seg ikke for å rappe, og den begivenheten kan de interesserte lytte til på låten ”Nah Und Fern”. Kompositorisk er Stauss også tungt inne her, og vi kan høre fragmenter av hans fremtidige musikkestetikk, og således er skiva faktisk også av stor musikkhistorisk valens. Ikke for det ”So Uferlos Im Abdenwind” står trygt på egne ben og gir oss 73,19 minutter med låter som er forut for sin tid, basert på synthtemaer. Det er jo ikke akkurat noe vi er vant til når vi har med Stauss sin musikk å gjøre, men det skaper jo en nye og interessant og spennende innfallsvinkel. Interessant er det også at avantgarde jazzrocken friskes opp med ekskursjoner til terreng med funk, kabaretmusikk og faktisk også visse popfølere, men den mest vanlige stemningen på skiva er kledelig mørkt legert. Å sette denne musikken i bås er egentlig en meningløs øvelse, og det er mye viktigere at musikken er eventyrlysten, frisk og humoristisk. En humor som vi kan føle på når de driver ap med for eksempel pop med et utsøkt satirisk glis og en uhøytidlighet som er verdt inngangspengene alene. Überfall er et temmelig ukonvensjonelt og underholdene band, og deres smått ondskapsfulle pop er virkelig noe som det svinger av i all sin merkverdighet og parodiske herlighet. Sarkasmer er en undervurdert kunstart, og som svar på det Zappa en gang spurte om, ”Do humor belong in music?”, svarer Überfall et unisont JA. Vi svarer også et unisont ja på spørsmålet om denne musikken fra tre album utgitt mellom 1986 og 1991 har tålt tidens tann! Bandets eksperimenteringsvilje er stor, men det utføres på en måte som gir en nærhet og tilgjengelighet som er så lekkert utført. Skiva har også en rockhelning som vi finner tiltalende, og fragmenter av musikkstilen til både Gong og Zappa dukker plutselig opp på ” So Uferlos Im Abendwind”, og tilfører en fin dynamikk. Det er også viktig å sette denne skiva inn i en kontekst og midten av åttiårene var jo en alt annet enn stor periode hvor det jo faktisk ble laget mye ganske så elendig musikk. Derfor er denne skiva et viktig og hederlig unntak med all sin mangel på kompromisser og kjemiske fritak for restriksjoner. Det skreller ned til at vi her har musikk som vil, tør og kan gå sine egne veier, og som til slutt ender opp med stort særpreg og egenart som er forbilledlig. Intelligensen og den musikalske følingen er hele tiden eksepsjonelt tilstede på dette verket, som inneholder en kløktig, kompleks og tilgjengelig musikk.

1. Treibsand
2. Nah und Fern
3. Positives Lied
4. Happiness
5. Kulturbetrieb
6. So froh
7. Sprachlos
8. Uferlos -
9. 24
10. Eiszeit
11. Oh Mensch
12. Alles klar
13. Alles im Griff
14. Rock
15. Abendwind

Pit Kayser – Synther og vokal
Andi Muckenhirn – Trommer og perkusjon
Markus Stauss – Saksofoner, vokal, synther, sequenzer og elektronikk

Gjestemusikere,

Jean Chaine – Elektrisk bass
Caroline Fahrni - Fiolin
André Müller – Alt- og baryton saksofon

Markus Stauss Projects – New Duos N Trios

En trio som slår til med en frijazz tilsatt og smaksatt med mange støyelementer og en spilletid på hele 69 minutter og 56 sekunder! Skiva kom i 1992 og sjokkerte mange med sine noe uvanelig og til dels spør lydlandskaper. Slike landskaper var noe David Moss allerede var fortrolig med, og hadde utforsket intenst på sitt debut album. Her skal det nevnte støy konseptet utforskes med hjelp av to jazztrioer som sammen utfører halsbrekkende improvisert støyjazz på scenen. Trioen Christi, Ulrich og Hirt møter trioen Stauss, Chaine og Moss, og resultatet er meget spesielt og noen vil helt sikkert si sært. De som kjenner Zappa vil dra kjensel på vokalpartier som på ”New Duo N Trios” har mye til felles med mesteren sin måte å fremføre slike på. Å kalle dette musikk i A¤ formatet vil være å misforstå noe grassat, da det er et album med mye positiv galskap, men det er også partier som er vakre og da spesielt på ”Mayenzeit” som er en mer tradisjonell låt. Ofte så spiller begge trioen på likt og lager en kakofoni av kaotisk lyder og eksperimentelle stunts, men av og til hviler den ene trioen mens den andre står på for fullt. Musikken er her er definitivt spennende og trigger oss tidvis kraftig, men det er neppe ei skive som vil blir plukket frem og nærmest spilt i filler! Likevel et stort pluss for viljen til å lage noe unikt, som i all sin improviserte kraft er snodig og morsom og en motpol til stramt komponert musikk. Et ord som slår en er rampete, og nettopp den godfølelsen vi får av den rampete musikken på denne skiva sammen med en fabelaktig kjemi mellom musikerne er noe av essensen. En essens som gestalter unik musikk med mange interessante lyder som leder til en bevissthetsutvidelse en lett får et kick av. Selvsagt fordrer dette at en lytter til verket med helt blanke ark, og ikke på noen måte er forutinntatt. En slik innstilling burde jo strengt tatt være et must når en lytter til musikk, fordi en ellers lett vil kunne øve hardtarbeidende musikere urett! Den åpenbare spillegleden disse musikerne har gjør sitt til at skiva tross inne skrik og skrål står seg meget bra. Meget bra er også de heller komplekse lydlandskapene som rades opp, og som både de som er henfalne til avansert jazz og prog nok regelrett vil elske. ”New Duos N Trios” er kompakt kraftpakke fylt med eventyrlig musikk laget av seriøse og svært dyktige musikere. Jo mer skiva spinner i spilleren jo mer av det subtile innholdet avdekkes, og det blir rett så festelig i mange henseende.

1. Sound blocks (s/k/u)
2. D 24 A (k)
3. Tempest (m)
4. Medley: Outside (s/c/m), Devils drive (u)
5. Animals (k)
6. Mayenzeit (Neidhard von Reuenthal)
7. D 24 B (k)
8. Down town(s/c/m)
9. OG (s)

Markus Stauss – Saksofoner og elektronikk
Jean Chaine – Elektrisk bass
David Moss – Trommer, vokal og elektronikk
Ellen Christi - Vokal
Thomi Hirt - Bass
Dieter Ulrich – Trommer og elektronikk

Yolk - Die Vierte

Ifølge myspace siden til dette bandet så spiller de garasjeprog, og at de ikke er verdens beste band, men definitivt verdens lateste band! Aner vi et snev av humor? Eller kanskje til og med masse humor, da bandet også sier at de gjerne vil være popstjerner men vil ikke løfte en finger for å oppnå det! ”Er det en stor, fet og rik manager så vær så snill å gjøre alt for å få oss til å bli rike”. ”Likevel må du (manageren altså) ikke forvente takknemlighet da vi er alt for dovne til å ta deg i handa! En kilde beskriver musikken som at Yolk starter der trender slutter, og er totalt upåvirkelig av tidsaspektet da en låt kan være på ett eller ti minutter og kan gjerne være skrevet for 40 år siden. De som ikke nå har skjønt at York er et temmelig unikt band vil nok ikke skjønne det noensinne. Musikerne i Yolk innrømmer glatt at deres spesielle form for humor ofte kan virke forvirrende på enkelte sarte eller/og humørløse skjeler. Denne skiva her er en glemt perle som lå og støvet ned et eller annet støvete arkiv før Fazzul Music og Raoul Caprio kom på banen. Nå utgis omsider dette glemte verket som blant annet inneholder Leo Brouwer sitt verk ”Micropiezzas” slik at alle kan nyte det. Yolk ble grunnlagt i Basel i Sveits i 1991 og hadde en visjon om å eksperimentere med forskjellige stilistiske retninger og lyder og lage musikk innen progsegmentet som likevel var fjernt fra for eksempel neoprog. Rytmeseksjonen med herrene Sträuli og Burkhard har en kjemi og en samhandling som er smått utrolig, og med deres usedvanelig høye kompetanse skaper de et rytmisk grunnlag som nesten skaper nye standarder for tradisjonell rytmikk med sin voldsomme groove. Willy Riechsteiner kjenner sin besøkelsestid og denne gitarvirtuosen gir av sin overflod og leverer mange ytterst smakfulle gitarlinjer uten noen gang å være pretensiøs men alltid utsøkt. Skiva sitt jazzalibi står gjestemusiker og saksofonisten Stefan Hugi for. Variasjonen er stor på ”Die Vierte” og på menyen står blant annet vibber fra moderne klassisk musikk i ”Musica Incidental Campesina Suite” og spennende avantgarde på ”The Milk Sucking Tick” og ”Klabautermann”. Også terreng hvor festelig funkrock bor som for eksemepel på ”Gräbbs” farger skiva, og jazzrock finner vi på den spenstige låten ”Baltimore”. På ” Killmoulis” går tankene til Frank Zappa, og en styrke er det at det hele tiden skjer noe slik at det er en temmelig levende musikk vi får. Det vokale er greit nok, men ikke akkurat noe som vi kan betegne som Yolk sin styrke. Da er det uforutsigbare mer Yolk sin styrke, og den herlig ”snåle”, overraskende og morsomme atmosfæren verket gir oss, som om vi hadde vært hund ville fremkalt ellevill logring! Med glade bjeff så kan vi berette om at ”Die Vierte” er et album som skiller seg ut i mengden og har utsøkt musikere i sin midte. Musikere som spiller hverandre enda bedre og lager musikk som ofte er berusende og rett så melodisk men med mer enn nok essens til å holde på lytteren.

1. Klabautermann (S)
2. Bio & der Erdbeer (R)
3. Gräbbs (B)
4.-7. Musica Incidental Campesina (LB)
8. Killmoulis (S)
9.-15. Micro Piezas (LB) & Zwispi (S,R,B)
16. The milk sucking tick (B)
17.Pendule (R,B)
18. Gluck glotzt (S)
19. Tanko (t)
20. Pietro Pazzo (B,S)
21. Baltimore & die Kürbisschmuggelaffäre (B)
22. Gräbbs radio utgave
23. Gluck glotzt radio utgave

Komposisjoner: (S) = Sträuli, (R) = Riechsteiner, (B) = Burkhard, (LB) = Leo Brouwer, (t) = trad.

Beat Burkhard - Bass
Willi Riechsteiner - Gitarer
Rémy Sträuli – Trommer , keyboards og vokal

Gjesteartist,

Stefan Hugi - Saksofoner

Stauss, Anliker, Kayser & Vogt – Echoes

Det kompositoriske for dette ensemblet her er det Markus Stauss som står for, og han har altså prestert å anrette musikken med fravær av bass og trommer! Noen av de syv låtene har vært med på Stauss sine tidligere album, og kommer her tilbake i omarrangerte versjoner. Omarrangert er faktisk et ord som knapt dekker forandringen da det er snakk om en nærmest totalt hamskifte, og helt nye innfalsvinkler til musikken. Dette er jo så typisk for kreativiteten til Markus Stauss, og nærmest selvsagt så er det fabelaktig spennende musikk vi finner på ”Echoes”. Musikken kan kanskje best beskrives som moderne elektroakustisk samtidsmusikk i fri dressur og uten hemmende begrensninger. Her er det fritt frem for fire dyktig musikere som samhandler i virtuose vendinger som duo og trio, og tidvis som kvartett med en rimelig fyldig symfonisk musikalsk struktur som resultat. Lytteren blir virkelig satt på prøve her, og det er mangt og meget briljant som den oppmerksomme bør ha en fair sjanse til å oppdage. På ”Looking 4” startet det pent og pyntelig og i et rolig tempo og vi får rikelig anledning til å nyte saksofonspilling fra en virkelig mester, og en fin jazza stemning. Låten utvikler seg videre og de blå toner dukker opp, i en kontekst hvor blues regjerer før jazzrock med fiolin og saksofon som førende instrumenter overtar. I finalen er det atter blues som utforskes før denne fine låten avsluttes. Før vi får en kammeraktig musikk på ”Another Sad Song” er det rimelig vel utførte fiolinlinjer som utsmykker musikken. Selvsagt så er det forvent det uventede som gjelder når vi har med en låt som Stauss har arrangert, og jada det er mye spennende videre på ”Another Sad Song”. Saksofon i et jazza og heftig modus møter oss, og den vare og skjøre stemningen blir brått og brutalt knust. Deretter returner låten til oppstartsmoduset men med en noe mer rastløs stemning, slik at en bare sitter og venter på et nytt heftig utbrudd. Som aldri kommer! Bare den overraskelsen er nesten verdt inngangspengene alene synes nå vi! Apropos inngangspenger så er det mye annet snadder på denne skive, for eksempel i from av utsøkt vakre partier i denne kammermusikk settinga. Dynamikken får jo noe mindre topper og bunner uten trommer og bass, men blandingen av jazz, folk, avant garde og kammermusikk er så utsøkt at en ikke akkurat bruker mange kalorier på nevnte problemstilling. Det virker som om skiva er et skikkelig teamarbeide, og selv om det er mye moro er skiva så absolutt fokusert. De improviserte partiene er ikke så fremtredende, men med kraftige og gode låter som gir intens, velspilt og underfundig musikk. Skiva sklir glatt inn i den musikalske porteføljen til Stauss, og rekrutterer nok nye fan heller enn å miste gamle. Som alltid er det noe nytt og spenstig å oppdage når Stauss lager musikk, og dette verket er faktisk noe så sjeldent som utsøkt vakkert men også kledelig utfordrerne.

1. OG
2. Looking 4
3. Echoes
4. Deep inside
5. Slow Waves
6. Another Sad Song
7. Perpetuum 4

Markus Stauss- Tenor- bass- og altsaksofon
Hans Anliker - Trombone
Pit Kayser - Keyboards
Oliver Vogt – Fiolin og bratsj

The Finnegans Wake - The Bird And Sky Above

Dette er ei skive som plasserer seg temmelig langt fra den tidligere musikken til Finnegans Wake, og som er et stykke musikalsk nybrottsarbeid og således svært progressive i sin legning. Fokuset er på improvisasjoner uten taktmåler, og dette er noe som bare finnes i klassisk samtidsmusikk så vidt vi vet. Komposisjonene står Henry Krutzen og Marcilio Onofre i fellesskap og hver for seg . Marcilio Onofre har laget Part 3 og 6, mens Henry Krutzen står for Part 1 og 4. Disse to har i fellesskap nitidig meislet ut Part 2 og 5, og det vil si at Markus Stauss faktisk og svært overraskede ikke har noe med komposisjonene å gjøre! Likevel gir han definitivt lyd fra seg musikalsk sett, og spiller som alltid med sin vanelige glød, intensitet og virtuositet gjennom samfulle 44.43 minutter som denne skiva varer. Likevel tilpasser han seg selvsagt albumets konsept som er fokusert på det mer meditative toner, og de heftige utbruddene er sjeldne og mye mildere enn vanelig fra Stauss. Bandet må her klare seg uten bassisten og et av de opprinnelige medlemmene, Alain Lemaitre. Det går greit uten at vi merker så mye til det, da vi er mye mer opptatt av at Finegans Wake nå har tatt en 180 graders sving. En sving som resulterer i en totalt annen musikalsk retning, som til de grader krever sin lytter. Vi innrømmer villig vekk, at ”The Bird And The Sky Above” er ei av de mest utfordrende skiva vi noen gang har lyttet til. Når det ikke er de vanelige taksslagene og velkjente metronomiske artefakter som leder oss kan en lett bli forvirret. De vanlige referansene og rammebetingelsene er med ett borte, og de fleste av oss må i beste fall bruke litt tid på å orientere seg i et slikt musikalsk landskap. Nå er det jo ekte musikere med skyhøye kompetanse som spiller, og ikke bare en masse tilfeldige blipper og blopper som vi får servert. Musikken myldrer fritt og kreativt i en setting hvor trompeter, fløyter, dype saksofoner, piano og sparsom perkusjon rår. Elektronisk forstekende instrumenter glimter med sitt fravær, og det skaper en spesiell ramme rundt musikken. Mange lyttere vil nok likevel finne dette albumet uharmonisk og til og med umusikalsk, men da yter de definitivt ikke musikeren rettferdighet! De som forventer kammer rock eller jazz i fri dressur blir nok også en tanke forvirret. En tanke kryptisk er også tittelen, men kanskje den er relatert til Charlie ”Bird” Parker, eller er det snakk om en annen vinkling? Kanskje er tittelen noe som henspeiler seg på at i denne konteksten er musikerne fri som fuglen, og uten hemmede stengsler kan den ultimate musikken skapes? ”The Bird And The Sky Above” som er Finnegans Wake sjette skive byr på fri alle fall på stor dynamikk, en atonal frasering, rikelig med luft og plass, arytmiske toner, tenksomme seksjoner som selvsagt kontrasteres med noe mer røffere øyeblikk. Skiva har stor formidlingslyst og innlevelse og er kanskje stenket med en musikalsk tonsetting av forfuglenes forunderlig verden? Dette er basert på tittelen som garantert har en dypere betydning! Det som derimot er helt sikkert er at musikken er ytterst uvanelig, eventyrlig og utfordrende. Dette er nok ikke for ”Hvermannssen”, men de som har viljen til å lytte og la seg utfordre kan meget vel ha et musikalsk mesterverk i hende, for så bra og unik og fri som fuglen, og uten hemmede stengsler er ”The Bird And The Sky Above”!!!

1. Part 1: Still Dreaming 5:44
2. Part 2: First Flight 9:33
3. Part 3: Walking on the Ground 2:25
4. Part 4: Stealing on the Picnic Table 7:43
5. Part 5: Dark Clouds 13:17
6. Part 6: Infinite Background 5:59

Alexandre Johnson - Fløyte og G-fløyte
Henry Krutzen - Tenor saksofon, perkusjon og piano
Marcílio Onofre - Piano
Markus Stauss - Bass saksofon
Antonio de Pádua – Trompet og slide trompet

Gjestemusikere,

Dudú Campos - Perkusjon

Ulterio Lux - The Dancing Man

Detter ei skive som den smått legendariske trommeslageren Dimthingshine er med på, og hans tilstedeværelse merkes kan vi love! Ikke for det, bassisten Jean Chaine har så absolutt dagen på “den dansende mann”. Hans tidvis frenetiske og piskende basslinjer snor seg i og rundt en musikalsk kafthybrid inneholdende improvisert prog, frijazz og mer funky saker. Nevnte Dimthingshine er i positiv forstand et villdyr bak trommesettet. Hva slags kosthold og inntak av annen føde mannen har vites ikke, men det er en ekstremt tilstedeværende, opplagt og potent trommis dette her. Her er det så absolutt ikke noen pinglete takslag i det hele tatt, men en trommende kraftpakke av dimensjoner, og noe som bare må høres. Med en slik fabelaktig rytmeseksjon kan virkelig Markus Stauss boltre seg, og selvsagt gjør han det fordi han har så fabelaktige mye å øse av med sine kjære saksofoner. Vi får tildelt en mengde av Stauss sine alltid like velsmakende og spennende saksofonkunster på skyhøyt nivå. Samhandlingen mellom disse tre musikerne er også verdt å merke seg, og gjenspeiler en åpenbar respekt og forståelse for hva de andre kan bidra med. I sum så gir dette en nærmest uhørt ”go” i musikken, og en får en berettiget mistanke om at disse tre musikkfenomenene egger hverandre til strid og til å gi jernet metaforisk sett. En annen relevant analogi er at disse tre ”pusher” hverandre til ekstreme ytelser slik toppidrettsfolk kan gjøre når de trener sammen. Selvsagt får det nylige nevnte ekstra gode kår i denne sammenhengen hvor det improviserte har slik fremtredende plass. Det er definitivt viktig å høre på denne skiva med et åpent sinn, og med ørene ”on-line” så å si. Er en ikke konsentrert og på allerten lyttemessig, vil kanskje musikken fremstå som et berg av bråkete jazz uten struktur og fremdrift?! Det vil i så fall være en unnlatelsessynd av dimensjoner, fordi om en tar seg tid så er det i bøtter og spann med spennende musikk på ”The Dancing Man”. Hør bare på ”K1, The Ballade” hvor stemningene er ytterst spennende med truende elementer som bare venter på å bryte gjennom. En heller heftig bruk av elektroniske artefakter gjør også susen, men viser også hvor utrolig langt fremme på dette området dette bandet er da skiva jo er fra 1990! Tittelvalget viser også en fin form for humor og ironi da låten er et godt stykke fra en ballade. På ”In A Mental Peachcan” får vi hygget oss med Jean Chaine sin heller spesielle form for vokalutøvelse. Låten trør også inn i et avant-rock territorie som er av den virkelig utsøkt og søkende og triggende typen. Rytmisk er denne skiva av en så høy kvalitet at at det bare er å la seg målbinde, og ditto for dialogen instrumentene imellom. Den energien skiva gestalter og som strømmer ut av våre høyttaler er det nok mange andre artister som kunne ønske å ta patent på! Når så det hele forettes så sofistikert og er så velspilt er ”The Dancing Man” et must for de som vil ha en injeksjon av virkelig kvalitetsmusikk.

http://www.fazzulmusic.ch/deutsch/ulteriorlux.php?th=254&d=The dancing man

1. Waste of time
2. Slant lines
3. Bloodriffs
4. Outputblues
5. K1
6. Mental in a peachcan
7. Look for your own way
8. Ghosts
9. A 90
10. K1, the ballade
Jean Chaine – Elektrisk bass og vokal
Markus Stauss – Saksofoner og diverse ekstra
Dimthingshine – Trommer og vokal

PBII - Plastic Soup

På restene av Plackband dukker PBII opp, og låtene og strukturen er et stykke fra Plackband sine, slik at det ikke er snakk om et nytt album fra disse. En annen stor forskjell er den nye bassisten Harry Van der Hartog som har tatt over for Albert De Keijzer. Årsaken er at Hartog tilfører soundet tidvis mer melodi med bassen, og i tillegg trakterer han synther. Et eksempel er låten ”Fata Morgana” hvor Hartog spiller hovedmelodien med en slags arabisk synth løytelyd på sin Roland VB-99 synth . Også på korte ”Ladrillo” skiller Hartog seg ut med den fete bass soloen som er understøttet av synther. PBII legger seg tidvis nær opp til musikken til Frost og da spesielt på deres andre skive, men også Porcupine Tree er aktuell som en referanse. Disse likhetene er ikke overdrevne, og først og fremst er PBII et musikalsk ensemble som står støtt på egne ben. Fullt så støtt er ikke det plastikkberget som platetittelen refererer til, og som befinner seg i stillehavet! For å fokusere på denne tikkende miljøbomben ble det til at albumet fikk navnet ”Plastic Soup”. Låten ” The Great Pacific Garbage Patch” er jo også i høy grad relevant i denne konteksten, og dveler med verdens generelt sett økende forutrensningsproblemer. Gjesteartistene er John Jewitt fra IQ og Arena, og John Mitchell fra Arena og It Bites. Mitchell har noen flotte gitarpartier på ”Cradle To Cradle”, mens Heidi Jo Hines synger ypperlig på den smektende balladen ”It`s Your Life”. Heidi Jo Hines er forøvrig datter av Denny Laine som er kjent fra Wings og Moody Blues. Disse to bandene er jo av den eldre årgangen, og PBII tar generelt sett vare på eldre prog sine beste sider, men klarer også å finne en fin balanse mellom eldre og mer moderen prog. Alt i alt så lyder ”Plastic Soup” som ei ganske så moderne skiva, og all mulig honnør til PBII for deres vilje til å lyde oppdatert. Bruken av mellotron samplere sørger for akkurat tilstrekkelig av nostalgiske elementer. Midtpartiet på ”In The Arms Of Gemini” er ganske så melodisk og velklingende, og låten topper seg virkelig med den potente avslutningen. Tidligere omtalte ” The Great Pacific Garbage Patch” er skivas lengste låt med en åpning hvor ”spoken words” setter stemningen. Kaskader av flotte keyboards fører an i en generell smårøff og hurtig låt, før det hele roes ned med stemningsfull og avslappet melodisk gitarspilling. Det hele fyres opp et par hakk i avslutningen på en ellers bra låt. En ganske smakfull og fin instrumental låt er ”Cradle To Cradle” som åpner med gitar i et jazza modus som fører an før brettene trør til. Disse gir oss noen vakre melodiske linjer før atter gitarene overtar dominansen i låten. Styrken til denne låten er den fine balansen mellom de melodiske og de mer jazza musikalske landskapene. ”Plastic Soup” er ei bra skive som en ikke akkurat fråtser i all verdens inntrykk får mangt og meget å hygge seg med. Instrumenteringen er vel utført, men vokalen er ikke den beste vi har hørt, men grei nok. Skiva er en naturlig utvikling av Plackband, men det tilkommer elementer av jazzrock hos PBII som vi synes meget bra om. De som liker symfonisk neo prog med hint av Frost og Porcupine Tree vil nok ta imot dette albumet med åpne armer.

1- Book of Changes (8:33)
2- In the Arms of a Gemini (7:02)
3- Ladrillo (2:18)
4- Loneliness (8:42)
5- The Great Pacific Garbage Patch (12:49)
6- Criticize the Critics (6:08)
7- It's Your Life (4:44)
8- Fata Morgana (3:57)
9- Living by the Dice (8:39)
10- Cradle to Cradle (6:21

Michel Van Wessem – Keyboards og vokal
Ronald Brautigam – Gitar og vokal
Tom Van der Meulen – Trommer
Harry Van Der Hartog – Bass og vokal

Gjesteartister,

John Jewitt – Bass
Charles Moore – ”Spoken words”
John Mitchel – Gitarer på spor 10
Heidi Jo Hines – Vokal på spor 7

This track has also a guest performance of the well-known bass player John Jowitt (IQ, Arena), who needs no further introduction here. Other guest musicians on the album are John Mitchell (Arena, It Bites) and Heidi Jo Heines. John Mitchel plays some fine guitar parts on Cradle To Cradle. Heidi is the daughter of Denny Laine who played in The Moody Blues and in Wings. She did the lead vocals on the fine ballad It’s Your Life.

Ulterior Lux – Adventure

Med bare saksofon, bass og trommer pluss litt keyboard er det her ikke akkurat en overflod av instrumenter på ”Adventure”. På tross av denne tilsynelatende litt sparsomme instrumenteringen fremstår musikken som frodig, aggressiv og med nok av spennende detaljer. Forklaringen er så enkel som at gode låter med snertne arrangementer, ytterst dyktige musikere som har det moro og som samhandler fabelaktig ofte avleirer virkelig god musikk! En musikk som beveger seg i gråsonen mellom grådig bra jazzrock, avant garde flørt og en egenartet kammerprog, og som blir ganske så fargesprakende. Denne prakten kommer blant annet fra møtet mellom Stauss sine saksofoner og en kompakt og distinkt rytmeseksjon som virkelig gir jernet som det så prosaisk heter. Stauss setter stemningen med sine tidvis voldsomme saksofonutbrudd men også mer ettertenksomme øyeblikk, og får umiddelbart svar fra bass og trommer i en ganske så tiltalende samhandling. Tidvis trår Rémy Sträuli til med noen synthlinjer som er fine injeksjoner til lydbildet. Saksofonriffene er som alltid elegant og smakfullt utført av Stauss, og soloene er av ypperste merke, eller mer korrekt, av verdensklasse. Ny mann om bord i Ulterio Lux skute på denne skiva er Rémy Sträuli som til vanlig er leder av Yolk. Han erstatter Dimenthingshine, og det er jammen en formidabel oppgave. En oppgave som Sträuli løser til fullkomne med sine store og velutviklede musikalske muskler, og sklir rett inn i Ulterio Lux sin finurlige musikalske verden. En verden som er preget av Stauss sine komposisjoner som er frodige og ofte forbausende catchy, men også intense og fylt med livslyst, og som gir rom for ettertanke og minimalistisk injeksjoner. Teknisk er musikerene av meget høy klasse, men det går ikke på bekostning av den alltid like viktige lekenheten. Denne lekenheten er kombinert med en flott aggresjon, som rundt midtveis på skiva blir erstattet med noe neddempet musikk. Til gjengjeld så får vi en rimelig kompleks musikalsk struktur og tematikk som er krydret med lekre detaljer som krever en observant lytter, om alt ”snadderet” skal avdekkes i all sin prakt. Praktfull er også de gangene bandet kjører på med improvisasjoner, og med så dyktige musikere som er så samspilt er det som oftest en utsøkt fornøyelse å høre på. Ulterior Lux er et band som lever opp til munnhellet, ”forvent det uventede”, og som nærmest flommer over med overraskelser og inspirasjon. På for eksempel ”In Between” får vi heller drømmende saksofonspilling som fint understøttes av en temmelig melodisk bass, mens ”Skyline” pensler ut noen riktig så spennende lydlandskaper. Til å være såpass kompleks er dette en forbausende tilgjengelig skive som virkelig er spekket med stor og spennende musikk.

http://www.fazzulmusic.ch/english/ulteriorlux.php

1. Shortstories 4:43
2. Jean's 7 Nightmares 5:46
3. In between 3:33
4. Kater Carlo 5:44
5. Deep Inside 9:35
6. Again 3:32
7. Skyline 6:15
8. Twenty-six 6:05
9. à bientôt 1:14

Markus Stauss – Saksofon og diverse
Jean Chaine – Elektrisk bass
Rémy Sträuli – Trommer og synther

Trank Zappa Grappa In Varese - Play Zappa Live In Waremme 08

Seks komposisjoner av vår store musikalske helt Frank Zappa, er jammen ikke et halvgærent utgangspunkt for en konsert for å si det mildt. Når så også fabelaktig dyktige Markus Stauss har om arrangert låtene slik at de står til TZGIV sitt konsept. Da er det alt annet enn med små forventninger vi lar denne skiva snurre i spilleren! Besetningen på skiva er nevnte Stauss pluss medlemmer fra Belgiske The Wrong Objekt, som i solid samklang lager musikk basert på tidlige komposisjoner av Zappa. Mesteren selv hadde nok nikker anerkjennende til de nye friske og kreative utgavene av hans opp til 40 år gamle komposisjonen. Årsaken er så enkel som at dette er seks ytterst vellykkede instrumentalversjoner av Zappa sine klassiske låter fordelt over ca. 25 minutter. Akkurat disse 25 minuttene er et ankepunkt mot skiva, fordi det er alt for lite! Vi har heldigvis lært at det vi ikke kan gjøre noe med må vi ikke bruke særlig tid på. Vi kan likevel heller ikke annet enn beklage at innspillingsutstyret bryter sammen mitt i låten ”King Kong”. Bryte sammen gjør heldigvis ikke Michel Delville og Markus Stauss der de leverer den ene heftige og smakfulle soloen etter den andre. Likevel er først og fremst denne skiva et eksempel på et brennende samspill på et skyhøyt plan. Disse fire musikerne samhandler og spiller hverandre enda bedre slik at det er en fryd å lytte til gjennom samfulle tjuefem minutter. Fryd gir også den sikkert lettere ukjente låten ”Mother People”, hvor den opprinnelige vokalen på en smakfull og spenstig måte erstattets av gitar og saksofon. Rytmikken og harmonikken på denne låten er også vel verdt å lytte til med påfølgende forbauselse. Neste låt ut er ”Gumbo Variations” hvor bandet tilkjennegir sine talenter for improviseringens kunst i en låt som blir ganske så vellykket. Zappa er ikke akkurat den letteste artisten å lage coverversjoner av p.g.a. en såpass avansert musikalsk struktur og svært tekniske passasjer o.s.v. Likevel fremstår denne skiva som er respektfull og kjærlig hyllest til mesteren og det musikalske geniet, og alt her på dette verket er utført i god Zappa ånd. D.v.s. at musikken her både frisk og spenstig, dristig og forførende, smakfull og spennende! Smakfull finner vi også at låtvalget i høy grad er. Miksen av låter fra Zappa kolleksjonen er interessant idet vi får både hans satiriske låter representert, og selvsagt de mer jazza sakene. Dette gir jo i sannhet er identisk portrett av Zappa og hans musikk, og føyer seg pent inn i hyllesten TZGIV gir på denne skiva.

http://www.fazzulmusic.ch/english/t-z-g-i-v.php

1. Willie the Pimp
2. Mother People
3. The Gumbo Variations
4. Mom & Dad
5. Apostrophe
6. King Kong

Michel Delville – Gitarer, gitarsynther og elektronikk

Markus Stauss – Tenor- og sopran saksofon

Damien Campion – Bass og dobbel bass

Laurent Delchambre –Trommer, perkusjon og elektronikk

Modest Midget – Partial Exposure

Beatlesinfluensene er der så absolutt på denne femten minutter lange EP-en, men bandnavnet gir jo sterke assosiasjoner til Gentle Giant. Dermed er vi altså rimelig kjapt over i avdelingen som sørger for å gi en beskrivelse av musikken. En musikk som vi for enkelthets skyld kan si er en slags popprog med innsmett fra blant annet jødisk musikk. Eller som bioen sier, ”tøff som Paul Simon, kommersiell som Ingemar Bergmann, og sofistikert som Brtiney Spears!”. Fornøyelig beskrivelse! Sentralt i musikken som forrettes er den Amsterdambasert komponisten og musikeren (Lonny) Lionel Ziblat. Han har en bakgrunn hvor en påvirkning fra svært forskjellige musikalske smaker og kulturer så absolutt er med å påvirke musikken på skiva. Musikken er rimelig gjennomarbeidet og sofistikert med også preget av at den er så tilgjengelig, og her møtes stilarter som normalt ikke er på ”talefot” og Ziblat får det likevel til å låte såpass bra. Forskjellig etnisk musikk forenes uten at det blir snakk om world musikk, og i den miksen tilsettes det også klassisk musikk og rock. Noen har sågar snakket om at Modest Midget låter som det manglende mellomleddet mellom Zappa og Beatles. Det er nok å ta litt hardt i, men likevel er det ikke tvil om at det er mye spennende kvalitetsmusikk på denne EP-en. Vi er såpass trigget av musikken her at vi virkelig ser frem til den nye CD-en ” The Great Prophecy Of A Small Man” som når dette leses nok er ferdigstilt og klar for salg. Det er da snakk om musikken til et band som i høy grad kan sies å være internasjonal. Latvia, Holland, Portugal, Argentina, Israel bidrar direkte og indirekte, og dette sørger for en livlig, sjarmerende og energisk musikk. Likevel er det ikke mulig å undervurdere betydningen av Lionel Ziblat når en snakker om Modest Midget. Han komponerer, arrangerer, synger, spiller gitar, piano og perkusjon. I sannhet et multitalent som også klarer å lage musikk med særpreg, og musikk som skiller seg ut fra massene. Han har også en slags sjette sans for det melodiøse, og om musikken og konseptet fra denne EP-en ytterlige utvikles og rendyrkes blir ” The Great Prophecy Of A Small Man” en utsøkt fornøyelse å lytte til. Åpningslåten ”Trouble In Heaven ” er også en fornøyelse å lytte til, med sine intelligente melodilinjer og keyboard og fioliner i fri utfoldelse. Vokalharmoniene er utsøkte på”Home Seek”, men låten blir noe for popinfisert etter vår smak. Da er ”Evolution” er mye bedre låt, som starter opp med herlige fiolinriff og er pent pyntet med progressive arrangementer, og en rytmikk som er hentet fra Sør Amerika. Herlig låt, som til fulle viser hvilket potensial dette bandet har, og vekselbruket mellom frodig og energisk musikk er flott.

www.myspace.com/modestmidget

1. Troubles In Haven
2. Baby
3. Home Seek
4. Evolution

Lionel Ziblat – Gitarer, keyboards, perkusjon og vokal
Emiel De Jong – Saksofon, klarinett, fløyte og vokal
Artis Orubs – Trommer

Gjestemusikere,

Bas Wiegers - Fiolin
Vera Van Der Bie - Fiolin
Ilse Ijsink Klarinett
Oene Van Geel - Fiolin

Life Line Project – The King

Tredje skiva fra Eric De Beer og hans kjære Life Line Project dette her, og ”The King” skriver seg faktisk tilbake til 1976 hvor spiren til dette prosjektet ble sådd. Først trettiår senere hvor De Beer ble diagnostisert til å ha kreft bestemte han seg for å fullføre dette verket. Heldigvis ble diagnosen forandret og De Beer ble erklært og ikke å ha en dødelig sykdom, og det hele var altså basert på en legetabbe av dimensjoner. En skal ikke lytte lenge før en skjønner at dette verket er et ”barn” av sin tid, syttitallet. Herlig pompøst og med en overflod av sarte og vare stemninger og keyboarddominerte musikalske landskap. Sart og melankolsk er definitivt låten ”It`s The End” hvor det er en berettiget gjetning at De Beer faktisk tar et musikalsk farvel med verden. Låten er fylt med akustisk gitar og fløytespilling som maner sinnet til et modus med refleksjoner øverst på agendaen. Vokalen her er derimot definitivt ikke noe vi er spesielt begeistret for å si det pent. Mer ” svung” er det over den episke låten ”The King” som faktisk utgjør 38 minutter av skivas totale 56 . ”The King” er delt opp i så mye som ti deler. Ifølge den medfølgende informasjonen er låten myntet på den rumenske diktatoren Ceaucescu men ved en tilfeldighet så passer den også på Geroge Walker Bush. Variasjonen innen disse ti delsporene er stor, fra heftig og begeistret og aggressiv til mer akustisk ladet musikk med ettertenksomme partier. Her er det mye å hygge seg med for den jevne prog fan som antakelig vil nærmest gå av skaftene i ren henrykkelse over en slik episk låt som har alt som en kan drømme om. På ”Dusk” er det momenter som trekker mot middelalderen, og fløyta styrer showet i en akustisk og atmosfærisk setting. Rundt midtveis blir vi til dels mer dramatisk gitar fra De Beer men låten beholder sine fine stemninger som også blir stenket med et vist nostalgisk preg etter hvert. Musikken på ”The King” er ikke spesielt original idet vi har hørt mye som likner før innen symfonisk til dels episk prog. Likevel avleires mange fine stemninger, og vi får en ”godfølelse” fordi det hele virker så ekte, og ikke minst er fullt av sjarme og varme. Låtene er dyktig arrangert og gjennomkomponert og det er en vellykket ballansegang mellom vokale partier og instrumentalpassasjene. Skiva er et fint bidrag til en allerede rikholdig symfonisk prog base hvor det episke er fremtredende.

http://www.myspace.com/lifelineprojectband

1. Opening (5:00)
2. Is this the End? (5:51)
3. Free Passage (2:36)
4. Dusk (4:15)
5. The King (37:58)
i. Haze and Overture
ii. Reflections - Saltarello - Reflections
iii. The Chosen Ones
iiii. Democracy (a mockery)
v. Invincible
vi. World of Steel
vii. Defeat
viii. Doom
viiii. Finale
x. Haze

Maruschka Kartosonto – Hovedvokal og bakgrunnsvokal
Peter Van Der Stel - Hovedvokal
Yvette Vrij – Tidvis hovedvokal og harmonivokal
Jody Van Der Gijse -Bakgrunnsvokal
Elsa de Beer – Fløyte og bass blokkfløyte
Dineke Visser - Obo
Anneke Verhagen- Klarinett
Ada Bienfait - Fagott
Jessica ter Horst – Alt og sopran blokkfløyte
Bram Vroon – Elektrisk rytmegitar
Erik de Beer – Akustiske gitarer, piano, orgel, cembalo, Moog og andre synther, lutt, chitarrone, fem strengs bass og bakgrunnsvokal

Ramon Bergwerff – Bass

Ludo De Murianos – Trommer, perkusjon, triangel, tamburin, kubjeller, renessanse trommer, toto-toms og kjeletrommer

Zauss – Neulich Neben Der Grenze

Veien fra Markus Stauss og Francesco Zago til bandnavnet Zauss er ikke lang om en har litt fantasi og sans for å sette sammen bokstaver fra etternavn! Saksofonisten Markus Stauss fra blant annet Spaltklang og Uleterior Lux og gitaristen Francesco Zago fra Yugen og The Night Watch forener krefter her. Til sammen blir det en musikalsk eksplosjon i skaperkraft når to så eventyrlystne, kreative og dyktige musikere driver med idédugnad. Det er knapt annet å vente, og vi får da også et ganske så unikt sound som vi finner å være rimelig besnærende og triggende. Stilmessig kan det beskrives som så enkelt som en progfusion-lydlandskap-ambient-avantgarde-duoJ Akkurat den beskrivelsen var kanskje noe vanskelig å forholde seg til, men lydlandskapene Zago rader opp har visse likheter med Pinas og Fripp sine verker, men først og fremst er musikken totalt sett en genuin musikk skapt av to musikere som elsker å utforske nye musikalsk landområder. Skiva gir oss hele 64,56 minutter og det vil jo ofte være drøy kost for mange å fordøye, og ved første gangs gjennomspilling er dette kanskje en følelse mange deler. Det pussige er at dette fortar seg når en hører verket flere ganger, og en tar seg i å skru tiden tilbake for at den ikke skal slutte så fort. Akkurat det er et meget godt tegn, og indikerer til de grader at ”Neulich Neben Der Grenze” er ei skiva som har mye å by på. At musikken nok er for de mest søkende og eventyrlystne blant våre lesere er utvilsomt, og den jevne neoprog fan vil nok ikke riste av henrykkelse over dette verket. Henrykket er vi av musikken, men også av selv den produksjonsmessige delen av verket som holder meget bra nivå. Tittel på skiva betyr oversatt til norsk noe sånt som nylig nært ved grensen, og det stemmer på mange måter i dobbelt forstand her. Først og fremst fordi disse to flotte musikerene utforsker de musikalske grensene, men også fordi lytterens musikalske grenser utfordres. Dette skyldes at om en ikke er en frisinnet lytter så vil en kanskje ikke investere tid i denne musikken slik at en ”kommer under huden ” på den. En slik investering kan meget vel vise seg å åpne opp for en stor musikkopplevelse. Som på for eksempel på låten ”Short Breath” som starter herlig atonalt og stenket med avant garde gitar loops hvorpå Stauss sin saksofon kan foreta solosaltomortaler i fri utfoldelse som bare han kan. Låten er et stykke fra det mer vanelige musikalske A4 formatet kan en trygt fastslå, og gir en myriade av inntrykk, impulser og triggende musikk. Den åpenbart improviserte låten “Heartbeat” er en energisk sak hvor musikerne virkelig slår seg løs og fyrer hverandre opp i åpningen. Utover på denne ni minutter lange låten blir det besøk i mer ambient terreng og utforskning av dette før duoen mot slutten igjen fyrer hverandre opp! Kun saksofontematikken fra begynnelsen virker å være planlagt, mens resten kanskje er basert på løselig ideer, og dette gir en dynamikk og egenart som er høyst interessant og spennende. De som liker eksperimentell jazz, meditativ elektronisk musikkelskere generelt og tilhengere av eksperimentell musikk, samt de som vil ha noe totalt nytt og egenartet innen musikk bør skaffe seg ”Neulich Neben Der Grenze”.

http://www.fazzulmusic.ch/deutsch/projekte.php

1. Senza eleganza 12.47
2. Nuages 6.50
3. Short breath 6.49
4. Sülz 7.02
5. Rondo senza un centro 9.55
6. Heartbeat 9.02
7. Immer grüner 3.16
8. Spastic blues 6.21
9. Tremori 2.54

Zago – Giatrer og elektroniske loops
Markus Stauss – Sopran saksofon

Spaltklang – Lotano

Spaltklang står for musikk som spenner fra jazz i fri dressur til folklore fra Europas sentrale republikker her på bandets tredje utgivelse kronlogisk sett. Lederen av ensemblet er den ytterst anerkjente saksofonisten Markus Stauss, som er med å bidra til en mangefaset musikk som nok passer best med etiketten, eksperimentell. Med seg har Stauss usedvanelig skolert og dyktige musikere hvorav Olivier Vogt står for spektakulær melodisk strengelek som tilfører mange spennende klangfarger til ”Lotano”. Stauss er en særdeles aktiv musiker og Spaltklang er bare et av hans mange prosjekter, og i tillegg så driver han plateselskapet Fazzul Music. På ”Lotano” som er Spaltklang sin andre utgivelse står Stauss for komposisjonene, mens han lar de andre musikerne stå for arrangering og improvisering. Det virker å være god ledelse basert på det å gi ansvar, og når vi så også vet at nevnte musikere er rimelig unge så må vi bare bli imponert av Stauss. Imponerende er også dette verket som er tilnærmet umulig å putte i noen egnet musikalsk bås, men som er herlig kreativt legert og med musikk som er milevis fra det så dvaske A4 formatet. Egenart og særpreg som vi har mast om så ofte, det har i høy grad Spaltklang. Når så musikerne er så samspilt som disse her, og entusiasmen og låtmaterialet er så bra da er mye gjort for å lage ytterst spennende og utfordrende musikk som fremstår som frisk og breddfull med energi. Stauss har mange strålende partier hvor hans saksofon virkelig lager vei i vellinga, men også Remy Sträuli (fra Yolk) slipper til med noen flotte synthsekvenser. Rytmeseksjonen Stephan Brunner og Remy Sträuli sørger for en solid, dynamisk og vital jobb gjennom hele skiva. Duellene mellom bratsj og saksofon er noe vi vikelig liker, hvor de nærmest kriger mot hverandre med sine respektive instrumenter. Musikken på denne skiva er progressiv i ordets opprinnelig betydning, idet den strekker grenser, begir seg ut i ukjent terreng og dyrker ny mark. ”Lotano” har tidvis en kammermusikk helning, men det er også avstikkere til jazzrock, avantgarde og RIO segmentet, rock, moderen klassisk musikk. Med så mye på agenda er faren tilstede for at det hele blir springende og pompøst, men dette unngås p.g.a. henholdsvis store musikalske muskler og en seriøs og disiplinert men humørfylt innstilling til musikk. De som ønsker musikk som er utfordrende, velspilt, original og temmelig genuin bør skaffe seg denne skiva.

http://www.fazzulmusic.ch/english/spaltklang.php

1. Antipasto
2. Nachner
3. Primo
4. Der Wurm
5. 1 +4
6. Secondo
7. Old & New
8. Berg 6 Tal
9. Dessert
10. Another Dance Tune

Remy Sträuli – Trommer og keyboards
Stephan Brunner –Elektrisk bass
Markus Stauss – Saksofon
Olivier Vogt – Elektrisk fiolin og bratsj

Spaltklang - En Suite

Med samme besetning som på den foregående skiva ”Lontano” er det ikke uten en viss spenning vi setter på Spaltklang sitt siste verk. Vi kan kjapt ane at også denne gang er eventyrlysten, utforskende og ytterst velspilt musikk vi lytter til. Som med all musikk fra Spaltklang krever også ”En Suite” diverse runder i spilleren slik at en klarer å oppfatte alle de subtile nyansene for etter hvert å avdekke skiva sin storhet. En storhet som blant annet kommer fra en uanstrengt og fabelaktig musikalsk sjonglering og slalåm mellom diverse sjangere slik at det hele fremstår som konsistent og helhetlig. Samspill på høyt nivå, spilleglede og ikke minst nærmest uhørt dyktige musikere er også viktige bidrag til at musikken blir så attraktiv og god. Spaltklang henter fra inspirasjon fra så forskjellig kilder som for eksempel kammermusikk, avant garde, moderne klassikk musikk, jazz, jazzrock, middelaldermusikk og rock, kombinerer dette og skaper sitt helt unike sound. Et sound hvor saksofonene til Markus Stauss er intense og tidvis piskende og ytterst heftige, mens Olivier Vogt sine bratsjlinjer ofte mykner og kontrasterer dette med sin mer melodiske vinkling. Stauss og Vogt kan dueller og utfordre hverandre fordi de som basis har en utsøkt og livlig rytmeseksjon. Her er det herrene Brunner og Sträuli som regjerer med kraft, fylde, presisjon og distinkt rytmikk. En krystallklar og svært god produksjon gir en godfølelse som gjør en enda mer nysgjerrig på skiva sine øvrige kvaliteter. Skiva er noe mer avslepen og dempet enn forgjengeren ”Lontano” uten at de musikalske kvalitetene på noen måte er forringet av den grunn. Det er fortsatt tidvis svært heftig musikk når Stauss og & dundrer i vei i sin jazz avant-chamber-rock tapning. Likevel er de heftigste utblåsningene sjeldnere og ofte mindre, og Spaltklang dveler og utforsker nå mer ved folk, rock og kammemusikk enn før. Melodisnekringen er derimot som før, og om mulig enda bedre. Stauss lager faktisk musikk som sitter svært godt i øret, og som er svært melodiøst legert til dels catchy, før for eksempel hans ofte frenetiske saksofonspilling sørger for å tilføre fine avant garde vibber! På tittellåten er bandet mer rocka enn vi har hørt de før, og noe vi gjerne kunne høre mer av, om ikke annet for å fastslå at også enda mer fokus på rock er noe som tidvis er kledelig for Spaltklang? Kledelig er definitivt bandets evne til å trylle frem et så rikholdig kogger av stemninger og inntrykk, som sørger for at musikken alltid er i bevegelse og ikke blir kjedelig. Kvartetten er åpenbart også et solidarisk kollektiv da musikerne får lov til å skinne hver for seg, og ikke noe instrument eller musiker dominerer. De som liker intrikat og kompleks musikk som likevel er som har mange melodiske kvaliteter og et fabelaktig trøkk burde ta en lytt til Spaltklang. Som er bonus får den eventyrlystne lytter også utsøkte låter og usedvanelig dyktige musikere som åpenbart har glede av musikken de spiller.

http://www.fazzulmusic.ch/english/spaltklang.php

1. Amuse-bouche
2. Von Anbeginn
3. Heratbeat
4. En Suite
5. Ideen
6. Evocazione
7. Open Directions
8. Molto Lento

Stephan Brunner –Elektrisk bass
Markus Stauss – Saksofoner
Rémy Sträuli – Trommer og keyboards
Oliver Vogt – Fiolin og bratsj

Trank Zappa Grappa In Varese? – More Light

Mye improvisering hos bandet med det artige navnet, og låtene er jevnt over like artige. Alltid like energisk Markus Stauss står for komposisjonene på ”More Light”, som er ei skiva hvor nevnte Stauss har fått med seg tre Belgiske musikere. Disse musikeren er for øvrig mest kjent fra nu-jazz ensemble The Wrong Object som vi tidligere har skrevet mye pent om. Når slike musikalske kapasiteter forener krefter blir det ofte ganske så heftig musikk som fødes, og denne skiva er intet unntak. Låtene er spilt inn under to konserter i Nederland og Belgia, og med en forbausende god lydkvalitet. Selv ørsmå nyanser er fanget opp, og det er bra fordi hver og en av instrumentalistene har såpass mye spennende på sin musikalske agenda at det ville være en unnlatelsessynd og ikke fange det opp. Skiva tilbyr plenty av frenetisk improvisasjoner, men i stedet for å kjøre sololøp så er det mer et samlet kollektiv som leverer varene. Det å spille hverandre gode, og den viktige samhandlingen har jammen gode kår i dette musikalske kollektivet! Gitaristen Michel Delville beskriver musikken som en blanding av punk jazz og middelaldermusikk. En noe spesiell blanding må vi innrømme, men det funker faktisk og punkens energi transformeres ypperlig inn det verket. Aller viktigst er at det er velspilt og frapperende interessant musikk som er temmelig breddfull av egenart, kreativitet og originalitet. En åpenbar inspirasjonskilde er dog Francis Vincent Zappa, og herfra er det jo et arsenal av ideer og vinklinger som er meget velegnet som en kime til musikk som virkelig har kreativitet. Michel Delville er tydeligvis en meget stor Zappa fan basert på hans gitarsoloer. Samme Delville styrer også elektronikken med fast hånd slik at den blir som et krydder å betrakte, og slett ikke noe forstyrrende element. Som alltid leverer Markus Stauss saksofonspilling av så høy kvalitet at en sitter tilbake med et lite kledelig lamslått uttrykk i ansiktet. Det er bare å gi seg ende over for hva den mannen kan prestere på sine kjære saksofoner. At Stauss er i ypperste verdensklasse er så åpenbart at vi bare sier det for å vekke de to eller tre leserne som ikke har skjønt detJ Rytmesnekkerne er som alltid når Stauss har en finger med i spillet fra desidert øverste hylle, og Delchambre og Campion har musikalske muskler de fleste kunne misunne dem, og som dette albumet til fulle nyter godt av! 70 minutter med frenetisk jazz relatert musikk kan høres mye ut, men når først den skiva synker inn og får festet seg er det faktisk akkurat passe! En liten digresjon, denne Varese som bandet har i navnet sitt er så vidt vi kan skjønne Zappa sitt store musikalske forbilde, Edgard Varèse. Med en slik fremragende detektivvirksomhet vel i havn forsetter vi med ”More Light”. Det er ei skive som mikser avant garde med jazz og mye annet på en slik måte at en knapt kan unngå å bli imponert. Uventede musikalske vendinger, improvisert spilling, masse humor og spilleglede og en positiv forrakt for sjangerdogmatikken mange lider under gir her ei skive som utråler musikalsk kreativitet og kraft. TZGIV er navnet.

http://www.fazzulmusic.ch/deutsch/projekte.php
http://www.myspace.com/trankzappagrappainvarese

1. Opening The Objects
2. Perpetuum
3. Og
4. More Memories
5. Little Fragments
6. Surinam
7. For Jean
8. Kater Carlo
9. Alone At Lost And Found

Michel Delville - Gitarer, gitarsynth og elektronikk
Markus Stauss – Tenor- og altsaksofon
Damien Campion – Bass og dobbelbass
Laurent Delchambre – Trommer, perkusjon og elektronikk

Markus Stauss – Neolithicum ( Bass Saxophones Solo & Extras)

En mann, Markus Stauss, hans bass saksofon og diverse elektronikk velegnet for å lage musikk er hva vi forholder oss til her. Rent umiddelbart kan det høres ut som alt annet enn et opplegg til en festlig og interessant musikalsk lyttestund. En viss analogi er det til Joris Vanvinckenroye og hans alter ego Basta og albumet ”Cycles”, hvor det faktisk ble rett så interessant musikk selv med få instrumenter. Både Vanvinckenroye og Stauss er store musikere og glitrende komponister, og kan faktisk klare å lage spennende og god musikk i de fleste settinger. I denne settingen forteller tittelen mye om verkets intensjoner idet så vidt vi kan forstå ”Neolticum” referer til yngre steinalder. Altså en tilbakevending til menneskehetens musikalske røtter, til en tid da musikken var basert på enkle midler og lyd og vibrasjon var noe annet enn nå. Paradoksalt nok så oppnås denne tilstanden her med bruk av elektronikk, men det er forståelig for å få frem nyanser som kulde, og andre mer primitive stemninger fra vår fjerne fortid. Primitiv klangfylde filtreres gjennom avant garde, samtidsmusikk og rock. Med denne viten vel om bord, blir lytteopplevelsen av ”Neolticum” en høyst spennende og inspirerende affære. Aldri likegyldig, men kald og til og meg grotesk skrider dette verket frem, og Stauss gir lytteren rikelig anledning til og virkelig kunne høre og reflektere over hver lille detalj. Meditativt, minimalt og tidvis direkte rart er musikken, men så kommer Stauss listende med sin bass saksofon og han virkelig tryller med sine instrumenter. Trylle frem stemninger og hypnotiske lyder vi knapt ante at fantes og det hele gjøres på en svært særpreget måte, og således er dette den mest personlige skiva Stauss noen gang har laget. Stauss frembringer de mest overraskende og uvanelige resonanser, og spiller som en smådjevel på den 130 cm høye bass saksofonen. Dette verket er sannsynligvis mest egnet for de som har en genuin interesse for musikk som virkelig kan smykke seg med tittelen eksperimentell og utforskende. De vil blant annet få noen heftige musikalske dialoger mellom bass saksofon og elektroniske lyder de knapt har hørt noen gang! Skiva krever definitivt mye av sin lytter, men den fordomsfrie vil faktisk kunne få stort utbytte av skiva som er totalt ulik alt annet vi nonegang har hørt. Intelligent, kontrasterende, full av overraskelser, ekstatisk, meditative og ikke minst insisterende.

http://www.fazzulmusic.ch/deutsch/projekte.php

01 Gallarate Statione 04:32
02. for Jean 00:57
03. Spastic Funk 02:42
04. Do nothing? 03:46
05. Intermezzo 00:49
06. Mystery G 'n' R 02:21
07. Periwinkle 03:12
08. Construction 05:04
09. Rays 04:57
10. Fortunately 02:12
11. Promenade 01:52
12. Skyline 03:37
13. Thanksgiving 02:26
14. Happiness IV 01:58
15. The Urloop 01:49

Markus Stauss: Bass saksofon, Korg Digital Delay SDD 3000, Akai Sampler S 612 spilt med Yamaha WX 11 digital

Nemesyz - Phase Zero

Debut EP-en til dette nye nederlandske bandet som ifølge presseskrivet spiller symfonisk metall slik de selv ønsker det, og uten noen kompromisser og hemmende grenser som hindrer de i å gjøre akkurat hva de måtte ønske. Slike utsagn lover jo bra og vi får en småtøff om ikke unik miks av metall og symfonisk rock som er pent krydret med progressive elementer. Bandmedlemmene har diverse influenser og nevner selv, Foo Fighters og Jean Michel Jarre og alt i mellom disse. I tillegg så nevnes Offspring og Dream Theater og også her alt i mellom disse artistene. Ganske stort utfallsrom altså, men produktet er rimelig variert og det melodisk har høy prioritert i en setting av dynamisk metall hvor kontraster brukes flittig og flott. Bandet har historie helt tilbake til år 2000 da Van Leeuwenstijn og Fabriek startet opp dette konseptet. Synthene og Roland Le Fevre kom til i 2006, og den soniske paletten ble straks pent utvidet. I 2009 kom Tom De Witt med, og han er utvilsomt en meget viktig årsak til at denne skiva nå er et faktum. De Witt står for det kompositoriske som jo selvsagt er svært viktig for alle band. De som kjenner De Witt fra hans TDW vil ikke være i tvil om at det er han som står for komposisjoner og arrangementer. Umiskjennelig De Witt altså, og hans musikalske estetikk og dogmatikk. På mange måter er derfor denne skiva en naturlig fortsettelse av skiva ”The Haunts” fra TDW, med den forskjellen at det nå er et fullt band som spiller. Den rette bassisten ifølge presseskrivet er nå også en del av Nemsyz og han heter Joey Klerkx. Lyrikken på EP-en omhandler hvordan folk forholder seg til variable situasjoner i deres liv, og også om hvordan en kan overvinne og vokse på motgang. Mange av medlemmene har så vidt vi skjønner bakgrunn fra blant annet punken. Uansett så tar de med seg noe av denne sjangerens holdninger og friskhet med i innspillingsstudioet. Det er derfor noe friskt og freidig over musikken, mens samtidig så hentes det også fra mer subtil kilder. Kilder hvor for eksempel de mer grandiose akkordene bor og kilder rikholdige på flotte atmosfæriske landskap da spesielt fra keyboardene til Roland Le Fevre. Ep-en avgir også mange fete og raske riff, og Nemesyz forteller verden at de er et band som er sulten på å vise hva de duger til. På denne skiva viser de at potensialet er tilstede og lager en ganske så ok musikk, men også at de har en del å gå på både når det gjelder låtskrivning og arrangering. i løpet av 2010 kommer en fullengder etter planen, og vi kan jo håpe på enda mer spennende musikk selv om ”Phase Zero” har mye bra å by på.

http://www.youtube.com/watch?v=Mhos4uuSDDE
www.myspace.com/nemesyz
www.last.fm/music/neMesyz
wwww.nemesyz.nl

1. Cold Light Of Monday 6,00
2. No One`s Child 4,13
3. Like A Toy 5,04
4. Phase Zero 3,16
Joe Fariek – Trommer og bakgrunnsvokal
Roland Le Fevre – Synther og bakgrunnsvokal
Joey Klerkx – Bass (live) og bakgrunnsvokal
Stefan Van Leeuwenstijn – Gitarer og bakgrunnsvokal
Tom De Wit – Vokal og bass på spor 1 og 4 og bakgrunnsvokal

Subsignal - Beautiful Monstrous

Subsignal er en slags fortsettelse av Sieges Even, som jo var et band svært mange hadde rimelige gode minner fra.Hos Subsignal er det vokalisten Arno Menses og gitaristen Markus Steffen som er hva mange vil kalles som kontinuitetsbærere, mens Ralf Schwager på bass og David Bertok på keyboards kommer fra Dreamscape. Fra Sun Cage kommer trommeslageren Roel Van Helden, og komplettere hva mange vil kalle et progressivt drømmelag av musikere. Nå skal det jo mer enn kjente musikalske navn til å lage musikk som står på egen ben, og har noe å trigge lytterne med. Når så kursen stakes ut mot et landskap hvor det mer poppete og mer harmløse musikken bor, er tanken på et drømmelag rimelig fjernt. Tvert om så får en fort på netthinnen andre såkalte supergrupper som har trynet kraftig. Det er ikke akkurat noen god følelse, og den følelsen bare forstekes etter hvert som skiva utfolder seg i all sin mangelfullhet. Lyttinga til denne skiva blir i hovedsak er heller traurig og strevsom affære, i stedet for en hyggelig bekjentskap med musikk som gjør at de musikalske smaksløkene nærmest tar salto pur glede og vellyst. Låten ”Paradigm” derimot gjør noe med de nevnte løkene, og viser at bandet kan når de vil i en låt som har mye av t hva en progelsker kan ønske seg. Nedturen blir derfor større når ”Paradigm” toner ut, og en snubler inn i neste låt ” Beautiful and Monstrous”. Denne låten er progressivt legert, med mange skifter og krokveier som bare ikke fungerer i våre ører. Også bruken av piano, cello og fiolin virker påtatt og kunstig og passer bare ikke inn. Låten er for oss en pretensiøs låt hvor det hele blir så overdrevet at det blir en nærmest patetisk låt. ”Beautiful Monster” bærer i seg mange svakheter, men hovedproblemet slik vi ser det er et svakt låtmateriale som ytterlige forringes av arrangementer som er klisjéfylte og innrettet for å tekkes platekjøperne. Den musikalske essens er derfor heller liten, og selv en ok produksjon redder ikke denne skiva fra å føles som et slags hastverksarbeide. Med så mange dyktige musikere er det all mulig grunn til å forvente både en klar skjerping og en klart bedre skive neste gang.

1. Where Angels Fear To Tread
2. Paradigm
3. The Sea
4. The Trick Is To Keep Breathing
5. Walking With Ghosts
6. I Go With The Wind
7. To Hope The Road Is Long
8. Beautiful & Monstrous
9. The Last Light Of Summer
10. Rain Is The Most Beautiful Color (Bonusspor)

Arno Menses – Keyboards og vokal

Markus Steffen- Gitarer

Ralf Schwager - Bass

Roel van Helden - Trommer

David Bertok - Keyboards

Contradicion - The Essence Of Anger

Femtifire minutter og femten sekunder med urgermansk Trashmetall kan være drøy kost for enkelte av oss, men det er nettopp hva vi får servert på ”The Essence Of Anger. Skiva er Contradictions sjette CD, og markerer bandets tjue års jubileum. Det store gjennombruddet har aldri Contradiction fått, men de er utsøkt trofast mot sin nisjemusikk, som altså er såkalt teutonic trashmetall! Bandet står på år ut og inn p.g.a. en kjerne av dedikerte fans som står last og brast i gode som i onde dager. Grunnleggeren med det norskklingende navnet Leif Jensen er med på to av sporene. Han bidrar med vokal som er litt forskjellig fra Oliver Lux sin stemme, men også her er det rått, skurrende og grovkornet. Alt på ”The Essence Of Anger” er egentlig å betrakte som status quo idet Contradiction ikke akkurat er de som tryller frem de store nyhetene. Soundet er aggressivt og hardt men noe mildnet og hørbart p.g.a. visse melodiske input. Riffene sitter om et skudd temmelig ofte, og soloene er akkurat så ondskapsfulle som en kan forvente, og definitivt nok til at trashmetallfolket blir tilfredsstilt. Stedvis trøkkes det til litt ekstra, og det er altså definitivt ei skive for et metallhead og knapt noe som vil fenge andre musikalske grupperinger. Vi blir ikke spesielt gira av denne skiva, selv om det helt klart er et ok håndverk innenn sitt segment. Fansen av Contradiction har derimot lite å frykte, for de får rikelig med det de vil ha, men vi savner det lille ekstra som hadde gjort ganske så stor forskjell. Teutonic trashmetall regnes for å være hakket råere enn det amerikanske motstykke, og det er akkurat hva den skiva lever opp til. Bitende tekster lever absolutt Contradiction, og de verbale fulltrefferne som rammer Bush Jr. er både fornøyelige og patetisk legert utrolig nok. Som er påle står også bandet og lar seg forbli upåvirket av alt og alle trender, bare klinisk leveranse av musikken de tror på for Contradiction er kjemisk fritt for musikalsk dilldall. Bare pur metall med noe fansen nok oppfatter som fet stemning og tonn av aggresjon. Slikt står det faktisk mye respekt av, selv om vi kan styre vår begeistring over at alle låtene synes for oss å være smidd i samme formen, og slikt ikke oser av originalitet. Produksjonen holder meget bra kvalitet, og stemningen på skiva lever opp til tittelen ” The Essens Of Anger”.

http://www.myspace.com/contradictionmetal

01. Perfect Combatants
02. The Essence Of Anger
03. Start The Action
04. The Spectator
05. Walk Of Shame
06. For The Light
07. Death Is Now
08. Life's End
09. Collateral Carnage
10. Reign Of Fear
11. Domesticated
12. Commandments

Andreas Westphal – Bass
Oliver Kamper – Gitarer og bakgrunnsvokal
Oliver Lux – Gitarer og vokal
Christoph Zelt – Trommer

Gjesteartister,

Leif Jensen – Vokal på 2 og 11

DeWolff - Strange Fruit And Undiscovered Plants

Fra Geleen i Limburg i Nederland dukker dette bandet opp som før den debuten var kjent for noen aldeles forrykende konserter. Show hvor delvis improviserte låter kunne vare mer enn femten minutter og var fylt med stor innlevelse og musikkglede fra denne unge trioen. Ung, fordi selv i skrivende stund er musikerne bare 16,17 og 18 år gamle så vidt vi kan skjønne. Sin alder til tross er det musikk som er inspirert av rock fra slutten av sekstitallet og begynnelsen av syttitallet som bandet forretter. Musikken er også kledelig rå og bluesstenket og med mange fine injeksjoner av psykedeliske takter, og ikke minst et heftig og vellydende Hammond orgel. Fan av Wolfmother vil sannsynligvis like denne skiva men at DeWolff har mer progressive elementer er det viktig å ha klart for seg. Hva gjelder attityden og den musikalske kjernen så har de derimot mye felles med band som Cream, Doors og Deep Purple, så også de som liker 70 tallets store artister bør nok sjekke opp dette bandet. Skiva her er den første fullengderen etter en EP debuten på vinyl i 2008 som enkelt og greit hette DeWolf. Denne skiva er spilt inn i Art Sound Studio i Belgia innimellom konserter og sommerfestivaler. Alt er faktisk spilt inn og lagret på analoge tapes, noe som kanskje forklarer det smittende ektheten som skiva gestalter når man lytter til musikken til disse spennende og altså pur unge musikerne som tilsynelatende dukker opp fra intet så å si. For å få et skikkelig og oppdatert sound har DeWolff hyret Fred Kevorkian og hans berømte Avatar Studios i New York til den så essensielle masteringen. Kevorkian har tidlige blant annet jobbet med artister om White Stripes, U2 og Iggy Pop. Det låter i alle fall svært bra, og sammen med jevnt over variert og et meget godt låtutvalg gir dette ei skive som er en formidabel debut. Formidabel er også låten ”Silver Love Machine” som det er rent utrolig at så unge mennesker kan skrive og arrangere og få til å lyde som de ikke har gjort noe annet i et langt liv! Hitpotensial har faktisk ”Medicine” som likevel har så mye substans at vi lar oss imponere. Også låter som uimotståelige ”Red Sparks Of The Morning Dust” med saksofonspilling som rocker, og vakre ”Parloscope” er meget velegnet til å fremkalle de store og høylytte ovasjonene fra oss. Det pussige her er at de svakere låtene nesten glimrer med sitt fravær, slik at bunnivået er forbausende høyt og det er det jammen ikke mange andre artister som klarer. Pablo Van De Poel har en stemme som er umiskjennelige amerikansk inspirert og noen vil sikker stusse på den nyansen men vi lever greit med det. Bin Piso er en brettist som det tidvis virker som er opptatt av å ta livet av orgelet sitt med sin store musikalske innlevelse, men som faktisk også tryller frem mer sensitive og subtile toner. En mulig kritikk mot DeWolff er at de låter nærmest ekstremt catchy og det er sikkert noen som kan henge seg opp idet. Vi derimot finner ”Strange Fruit And Undiscovered Plants” som ei skive med retrorock som har meget gode låter, musikere og suveren stemning.

1. Mountain
2. Medicine
3. Don`t Yoy Go Up The Sky
4. Desert Night
5. Wicked moon
6. Birth Of The Night Sun
7. Parloscope
8. Fire Fills The Sky
9. Red Sparks Of Morning Dusk
10. Silver Lovemachine
11. Leather God

Bin Piso – Orgel og vokal
Luka Van De Poel - Trommer
Pablo Van De Poel – Gitarer og vokal

Atomic Workers - Wall Of Water Behind Me

På bandets andre skive hvor det er om å gjøre alt så enkelt som mulig slik at gitarene faktisk lyder som nettopp gitarer. En slags ”back to basic” må det tolkes som, og målet må jo være å få frem det genuine og spontane uten å forstyrres av all verdens manipulering. Gary Roman er som den ypperlige musikeren han er fortsatt rimelig sentral i lydbildet, men Atomic Workers er definitivt et band og ikke en manns lekegrind. Michele Rossiello står for alle komposisjonene, og har sørget for et variert sortiment innen avdeling for hardere psykedelisk musikk. Bandet er samspilt og nyter godt av en spilleglede og jevnt over solide låter. Hør bare på ”Girl in The Tower” hvor det hele begynner i et folkaktig psykedelisk modus, før en snerten kursendring gir oss flower power musikk som kunne spasert rett inn 60 tallet, og gir oss litt tilårskomne er velkommen snartur mange år tilbake i tid. Også på ”Unpredictable” får vi i bøtter og spann med god gammeldags psykedelisk musikk hvor også den noe fremmedartede vokalen sørger for det lille ekstra. Noen av skivas mer fete riff finnes på ”I Must Confess” som har nok trøkk, tyngde, uforutsigbarhet og intensitet til og kanskje å være den beste låten på ”Wall Of Water Behind Me”. Ikke for det ” Through The Channel” er en bra låt som også har mye vilje til å være passelig eksperimentell, og uforutsigbar uten å være redningsløs. Den dynamiske vokalen kombinert med de fete gitarriffene og blytunge grooves gjør låten til et delikat måltid. Flott bruk av sitar og akustisk gitar bidrar også til en svært hørbar og sjarmerende skive. De som liker psykedelisk musikk av den røffere typen med en fandenivolsk holdning, og med tidvis akustisk helning og cool vokal bør merke seg Atomic Worker med rimelig stor interesse.

www.myspace.com/atomicworkers

1. Through the Channel
2. I Must Confess
3. Girl in the Tower
4. Scientist Mantra
5. Unpredictable
6. Waterfall
7. Six Afternoon

Michele Rossiello – Bass og vokal
Gary Ramon – Gitarer, Hammondorgel, sitar og vokal
Fabro Mongelli – Gitaere og vokal
Angelo Pantelo – Trommer
Daniele Sindaco – Gitarer

Gjesteartister,
Joolie Wood
Guy McKnight
Fabio Mongelli
Haj Yahya Ashraf

Atomic Workers - Embryonic Suicide

”Embryonic Suicice” er debuten til Atomic Workers som her kjører på en amalgam av garasjerock, psykedelisk infisert musikk og hardrock med masse 60 talls vibber. Musikken er knapt noe for de som vil ha det striglet, strukturert og med masse utbrodering. Her er det rått og autentisk, organisk og mystisk. Gitarene gnistrer og er ofte herlig ”syrete”, mens mellotronen og Hammond orgel tilfører fabelaktige stemninger og en god dose positiv nostalgi. Bandet er basert på musikere fra Sun Dial og That`s All Folks og er fra tre land, Italia, England og Nederland. Atomic Workers er tuftet på at Michele Rossiello i 2003 emigrerte fra Bari til London. I bagsajen hadde han nok materiale til en hel CD, og sammen med venner var han klar til å utgi Atomic Workers førstefødte. Og her på ”Embryonic Suicide” utmeisler bandet et sound hvor “attiuden” til punk og psykedelisk musikk er sentralt, og hvor vennskap og pasjon for musikk er fellesnevnerne. Gitarenes trøkk og dynamikk sammen med østlig inspirert tromming gjør skiva til ganske så spennende lytting. Spennende er så absolutt bandet cover av Donovans klassiske ”Hurdy Gurdy Man”! Normalt er de fleste cover versjoner i beste fall ok, men ikke i nærheten av originalen. Vel, her synes vi at Atomic Workers klarer det tilnærmet umulige! Deres versjon av Hurdy Gurdy Man” er bare sinnsykt bra, og alen verdt å kjøpe skiva for! Psykedeliske toner flommer i temmelig hardt modus på ”No Reaction”, som også blir temmelig ”far out” rundt midten, men alltid stenket med kreativitet som holder på lytteren. Basslinjene er deilig harde på ”Plastic Man” og vi får også en introduksjon til bandets mer ”jammete” sider. ”White” er en cool låt på nesten ni minutter hvor orgeltonene er herlig psykedelisk stenket og inspirerer åpenbart gitarene til å bli om mulig enda mer syrete. ”Embryonic Suicide2 er en virkelig flott debut som gir de som liker at garsjerocken er rå, psykedelisk, særpreget, heftig og dønn ærlig vil finne svært spennende.

www.myspace.com/atomicworkers

1. Embryonic Suicide
2. No Reaction
3. White
4. Plastic Man
5. Hurdy Gurdy Man
6. Down on Earth
7. Far Away (Lacrimae)
8. Breakfast on the Ocean (Part 1)

Laurenee O`Toole – Vokal, gitarer og Hammondorgel
Daniel Sindaco – Giatrer og keyboard effekter
Angeloa Pantaleo – Trommer
Gary Ramons – Giaterer, sitar, mellotron, perkusjon og vokal
Michele Rossiello – Bass og vokal

Atomic Workers - Third Disaster

Hos Atomic Workers på deres tredje utgivelse er det rikelig med atmosfære og harmonikk. Det er også som ellers et garasjerock preg, og tidvis obskure psykedeliske lydlandskaper men også spacerock som svinger heftig. Bandets mørker sider forefinnes i blant annet Black Sabbath vibbene som er allestedsnærværende, men spesielt synelig på ”Secret Way To Valley”. Synlig er inspirasjonene fra tidlige Pink Floyd på låter som ”You” med dens jamming og improviserte sekvenser, og på ” Chaos On The Breeze” som også fremkaller tankene på Syd Barrett. Nevnte jamming er som oftest flott å høre på i små doser, men Atomic Workers har spesielt på denne skiva en tendens til å overdrive noe, og muligens skyldes det at brønnen hvor de gode ideene er noe dehydrert? Ikke for det finnes også her virkelig bra låter som for eksempel, ” Here’s Where I Belong” som har noen fine østlige injeksjoner og flott driv. ”Breakdown” er en flott kraftballade hvor enkelte av 70 årenes helter hylles høylytt og gir oss en god hardrockfølelse, mens på ”Lost Pleasure” gir lovelig mye unødvendig støy. På avslutningslåten ”Kap_E Tone” begynner jamming lovende, men blir litt for langtrukket for våre ører. Også på ”You” er det en lovedne begynnelse, men igjen tar ajmmingiga overhånd. Bandets noe bisarre humor er aldri langt borte, som fint korrelerer med deres generelle avslappede holdninger til mangt og meget. Denne hodningen viser seg i at Atomic Workers fremstår som veldig seg selv, og det på ingen måte er noe påtatt, men bare rå ekthet. Med sitt fokus på hardrock med en rå garasjefølelse styrer også bandet klar av mange av de alt for utbredte klisjeene som mye hardrock er så rik på , og lager enda ei skive som har mye trøkk, tyngde og autoritet.

www.myspace.com/atomicworkers

1. Secret Way To The Valley (4:40)
2. Third Disaster (6:15)
3. You (5:32)
4. Chaos On The Breeze (4:07)
5. Lost Pleasure (2:36)
6. Here’s Where I Belong (3:21)
7. Home (4:13)
8. Breakdown (3:21)
9. Kap-E-Tone (7:45)

Michele Rossiello - Bass
Laurence O'Toole – Vokal og gitarer
Fabio Mongelli – Gitarer og vokal
Daniele Sindaco – Giatrer og vokal
Diego Mocci - Trommer

Dreamside - Lunar Nature

Dette bandet er veteraner i den gotiske leiren, og er her ute med deres femte album. Dreamside har selvsagt kvinnelig vokalist, men også elektroniske elementer, metall, og en vilje til å eksperimentere. Lyrikken dreier seg om det ofte om overnaturlige, og den stemningsfulle vokalen til Kemi Vita sørger for å skape de rette stemningene. Kemi Vita har en nokså særpreget stemme, som vi finner å være skivas fortrinn da det jo også virker som om stemningen i låtene som Dreamside har i fokus. I så måte er det vokale meget vel ivaretatt av en vokalist som kan minne om Dolores O´Riordan fra Cranberries tilsatt noen doser av Islands Bjørk! Musikken er litt melankolsk, men også tidvis vel syntetisk for vår smak, og produksjonen er langt fra i toppklasse. Til det er trommelyden for tander, og gitarene er ikke akkurat drivende og medrivende men heller som er noe ullent og tørt. Likevel klarer Dreamside ofte å lage en musikk som fremstår som både melankolsk og dramatisk og slik sett lage fine stemninger som har en slags mild og vakker ynde. Det tar litt tid før låtene blir avdekket og det indikerer ofte at de har tilstrekkelig essens og dynamikk. En som går rett hjem er ”Higher Ground” som har dette umiddelbare og udefinerbare som er så viktig. Skiva veksler pent mellom hardrock med goth og prog elementer til metall av den mildere typen, men også andre musikalske territorier besøkes. I sum medfører dette at Dreamside tar et skritt til siden, og faktisk kommer opp med musikk som skiller seg noe ut i gothsegmentet. Varierte arrangementer gjør også susen, og på ”Serpents Kiss” er det mye bra musikks om er temmelig dramatisk. Instrumentale ”Hush” er av skivas mest dystre låter, men avleirer en finstemning, mens ”Unspoken” er mystisk og spennende. Skiva har femten låter, og vi kan ikke unnslå og si at det nok burde vært kuttet noe ned, da det blir litt mye fyllstoff innimellom. Likevel er dette ei skive med mye kvalitet, og spilleglede og innlevelse er meget bra. I et gothsegment hvor det ene verket er til forveksling lik det andre er dette utvilsomt et meget bra verk, og det er derfor ekstra kjedelig med den tamme produksjonen.

www.dreamside.nl
www.myspace.com/dreamside

01. Everlasting.
02. Silently Awake.
03. When Stars Fall.
04. Higher Ground.
05. Sticks And Stones.
06. Carry On.
07. Lunar Nature.
08. Hush.
09. In Longing.
10. Sternenkind.
11. Serpents Kiss.
12. Seeds Of Pain.
13. Willing To Learn.
14. Unspoken.
15. Vlindertje.

Kemi Vita – Vokal
Roman Sconsee – Bass
Fried Bruggink – Gitarer
Cees Visit – Gitarer
Merijn Mol - Trommer

Morphelia - Waken The Nightmare

Med forbilder som Saga, Marillion, Pink Floyd og Dream Theater er tyske Morpelia ute med sin andre skive, og det er i sannhet en mye bedre musikk her enn på den heller mediokre debuten ”Prognocircus”. Nå har de jo hatt hele seks år på seg, og jammen var det ikke nok låter til en dobbel CD. Morphelia har modnet og forbedret seg så at vi bare må ta av oss hatten, om enn en imaginert sådanne da vi ikke har et slikt gammeldags hodeplagg for menn i vår samlingJ Fire av sporene passerer ti minutters streken med 27,14 minutter lange ” The End Is The Beginning Of The End” i spissen. Det er den siste låten, men ”Waken The Nightmare” har den gode evnen at albumet fenger så å si fra start til slutt, og det er temmelig utrolig når musikken varer i nær innpå 2 timer. Selvsagt er det partier som ikke er like bra, men straks så popper det opp noe som gjør at en bare må la seg rive med. At dette er et konseptalbum er vel neppe noen bombe, og vi følger drømmeren Elias Morph og den ondskapsfulle Captain Imaginos som er motstandere og motpoler. Dette plottet gestalter diverse stemninger og følelser og som gjør at en for en stakket stund kan drømme seg bort meget godt hjulpet av musikken. En musikk som er temmelig variert, men hvor det hele tiden musikalsk sett er en rød tråd som sørger for sammenheng og homogenitet. Musikken er overdådig og frodig og garantert vil dette fører til at enkelte kritiker vill snakke om å være pretensiøs og stormannsgal. Vi derimot koser oss med dette verket som også tidvis gir oss en mystisk og intens atmosfære nesten som fra en skrekkfilm. Når en først virkelig trer inn historien og musikken som Morphelia rader opp, blir det lett slik at en blir nærmest avhengig av stadig større doser av dette verket. Det er jo ganske utrolig forvandling fra forrig skive som ofte var så kjedelig at vi nærmest bare ønsket den skulle ta slutt. Her skal en være temmelig musikalsk ignorant for å kjede seg, og skiva er virkelig en smakfull musikalsks opplevelse. Årsaken til dette er blant annet at Morphelia nå har en flott evne til å stole på seg selv og selv om ikke musikken er stinn med originalitet, så er det på deres egen premiss og med rikelig med overraskelser og gode løsninger. Det hele er melodisk, passe kreative spenn og harmonisk og med nok gnell til at det blir potent og med fremdrift. Vakre instrumentale partier og en meget dyktig vokalist, samt en ypperlig stilistisk variasjon gjør susen. Electronica, ambient musikk, symfonisk rock, klassisk musikk, og metalliske vibber, det meste finnes på ”Waken The Nightmare”. Spesielt synes vi de mer metalliske innslagene er rimelig vellykket, og sørger for en fin motvekt mot de mer rolige partiene. ”In The Hall Of Stormy Oceans” og ” The End Is The Beginning Of The End” er to av de lengste sporene. Disse utmerker seg med en så rikholdig kolleksjon av oppfinnsomhet og diverse musikalsk tematikk at det er en fornøyelse å være lytter. Vi kan trygt anbefale dette verket for alle neoprogfan, men også de som liker symfonisk musikk og storslått musikk med mye stemninger og variasjon vil nok like ”Waken The Nightmare”.

CD1.

1. Walk Through The Park 3,57
2. The En-Trance (From The Outside Coming In) 1,20
3. Hunt In The Hall 10,24
4. In The Captain`s Room 6,00
5. Never Ending Steps 8,01
6. Blue Chamber 4,36
7. 365 Windows ( From The Inside Looking Out) 10,14
8. Mirror Labyrinth (Lost In The Way) 8,37
9. From The Room Of Silence 6,16

CD 2.

1. Iamginos (A Taste Of Evil) 6,47
2. On The Roof (A Taste Of Freedom) 7,44
3. In The Hall Of Stormy Oceans 15,42
4. The End Is The Beginning Of The End 27,17

Kurt Stwrtetschka – Vokal
Guido Fröhlich – Gitarer
Renko Rickerts – Bass og gitarer
Günter Grünebast – Keyboards
Elmar De Groot - Trommer

Barstool Philosophers – Sparrows

Fra Almelo i Nederland kommer bandet med et navn som bare er helt fabelaktig flott. Heldigvis er også musikken av samme kategori, og disse CD debutantene er i sannhet et meget hyggelig musikalsk bekjentskap. Bandet har faktisk hele fjorten års fartstid, så ”Sparrow” har jammen vært på beddingen i årevis. Noe av årsaken er at Barstool Philosophers opprinnelig var en arena for musikerne for å få et avbrekk fra deres respektive band. En arena hvor det ikke var noen musikalske grenser, og hvor den musikalske friheten var uendelig, og jamfaktene høye. Med tiden ble lysten til å gi ut musikken slik at alle kunne ta del i den såpass stor at det ble et konsist prosjekt. Etter uendelig mye slit og med René Kroon som produsent ble så “Sparrows” omsider et fatum i det herrens år 2009. Lyrikken er tidløs og omhandler et ekteskap som går over styr, og vi følger en mann og hans følelsesmessige kaos og alle de viderverdighetene han kommer opp i. På bakgrunn av dette er jo bandnavnet ypperlig da barkrakkfilosofi jo gjerne kan kjennetegne en nyskilt mann! Musikken på skiva er preget av en utsøkt vokalist i Leon Brouwer, men også enormt stødige og dyktige musikere som har åpenbar og ekte spilleglede. Låtsortimentet er meget pent variert, og også innen for de enkelte låtene er det med nennsom hånd brukt en fin variasjon mellom det mer rolige og ettertenksomme og mer energiske partier. Effekten av variasjon innen en enkelt låt er noe som er tidløst og effektivt og som mange musikere ikke synes å ta på alvor! På alvor tar så utvilsomt bandet musikken sin, da denne unektelige skiva er meget gjennomtenkt og velformulert. Likevel klarer altså Barstool Philosophers å spre en smittende spilleglede og komplettert med en musikalsk autoritet tilfører dette skiva det lille ekstra som er så viktig. Elektrisk gitarer er rimelig fremtredende i musikken, men også piano spiller en viktig rolle i for eksempel den utsøkt vakre balladen ”Lies”. Ingen av låtene fører faktisk til noen form for kjedsommelighet da alle innehar så kreative og dynamiske kvaliteter. Det nevnte er jo i høy grad et kvalitetsstempel, og sammen med at skiva vokser for hver avspilling er dette jammen en meget lovende debut. Når så også Barstool Philosophers har en fabelaktig presisjon, lekre detaljer og harmonikk og blant annet derav, en overflod av smakfull substans så må en bare la seg rive med. Dette ensemblet evner virkelig å begeistre, men har likevel og sannsynligvis noe å gå på om vi skal tillate oss å gjette! Vi venter derfor i spenning på fortsettelsen, og utroper denne skiva uten å nøle til en av årets beste debutanter.

www.myspace.com/thebarstoolphilosophers
www.thebarstoolphilosophers.com

1. Afterglow
2. Silence
3. Lies
4. Dreamscape
5. Eyes Show The Heart
6. Descendents Of The Fall
7. Fallen Angels
8. Endless Seasons
9. Away From Here

Martin Kuipers - Trommer
Bas Hoebink - Bass
Ivo Poelman - Gitarer
René Kroon - Keyboards
Leon Brouwer - Vokal

Ixion - Garden Of Eden

Ixion er her ute med sin tredje skive, og fortsatt er det Jankees Braam som skjuler seg bak dette navnet. Til daglig jobber faktisk Braam fire dager i uken som dataprogrammerer, og er også lydingeniør når Knight Area har konserter. Er det tid til overs så utøver han samme oppgave for S.O.T.E. Ulysses og Illumion. Innimellom alt dette så får han altså tid til sitt kjære Ixion, som jo må være et tidssluk av rang? Nåvel, til å hjelpe seg har Braam hentet inn tolv svært skolerte og dyktige musikalske venner fra de nevnte bandene. Selve masteringen står Peter Boer for, og han kjenner definitivt smaken til Braam og kan skreddersy musikken etter dette slik at det blir et optimalt lydbilde. ”Garden Of Eden” er et konseptalbum om vennskap som bryter sammen med en ødelagt verden som bakgrunnsteppe. En ganske så mørk historie og musikken er sirlig tilpasset og meget velspilt, samspilt og ikke minst variert. Den soniske paletten oppfyller også alle våre krav i en slik setting og det er fin fremdrift i musikken. Gjesteartistene har en nokså forskjellig musikalsk bakgrunn og dette er definitivt med å berike musikken da den blir sprell levende og ytterst interessant i de aller fleste partiene. Spesielt Knight Area's Gerben Klazinga gjør en formidabel jobb, med mange ytterst spenstige toner på sine utallige brettinstrumenter. Vi får også mange varierte og flotte soloer og en tidvis flott retrosound, og faktisk tidvis tre gitarister som samhandler forbilledlig slik at lydbildet aldri blir overlesset. Symfonisk så det holder altså er skiva utvilsomt og med et godt øye for neosjangeren, men uten å kveles av nevntes begrensninger da ”Garden Of Eden” står for både frisk og oppegående musikk. De vokale prestasjonene er ikke blant albumets høydepunkter, men om en er litt overbærende er dette ikke noe stort problem. Symfoniske ”Edge Of Sanity” har mye stemningsfull og intrikat gitar, mens har flotte arrangementer og en heftig gitarsolo. Ganske så dramatisk er ”Golden Cage” hvor nevnte Klazinga er i sentrum før låten bukter og snor seg akkurat slik at en etterlates med et stort smilefjes, og har lyst på mer. Trapped” og ”Virus” er albumets mest røffe låter, mens mer neddempede ”My Princess, My Queen” er en vakker og skjør låt med sin vakre celloskjønnhet. De som liker stemningsfull og symfonisk prog med nok fylde og gode låter bør nok sjekke opp Ixion. Skiva er som nevnt også meget vel produsert, og flust med interessante og bra låter til at den fremstår som et meget bra verk.

http://www.ixion-music.com/

1. Golden Cage (12:17)
2. Edge of Insanity (7:24)
3. My Princess, My Queen (3:17)
4. Storm (7:19)
5. Comfort Zone (3:57)
6. The Virus (8:16)
7. Garden of Eden (5:12)
8. Trapped (8:24)

Jankees Braam – Bass, keyboards, bass pedaler, gitarer, tekster og komposisjoner

Michael Hos – Vokal

Esther Ladiges – Vokal

Gerton Leijdekker - Gitarer og gitarsynther

Emilie Boellaard – Trommer og perkusjon

Martin Bos – Grand piano og spinett

Peter Boer – Stick og dobbelbass

Linde Faber – Cello

Irma Vos – Fiolin og elektrisk fiolin

Gerben Klazinga – Hammondorgel og synther

Evelin Van Mampen – Gitarsoloer

Sylvester Vogelnzang-de Jong – Gitarsoloer

Basta – Cycles

Aranis sin kaptein heter Joris Vanvinckenroye, og har tydeligvis behov for å lage musikk i en annen kontekst enn moderbandet. Ganske annen musikk egentlig, da det kun er Vanvinckenroye som spiller på sin kjære kontrabass! Antakeligvis høres det lite festelig ut for folk lest, men mannen skriver så gode låter og har så mye på hjertet at dette ikke er en analogi til en albansk spillefilm i sort og hvitt fra 1935. Faktisk er det ofte ganske triggende musikk og høyst utrolig at det er mulig å få en kontrabass til å lyde så mangeartet. Med Bastakonseptet viser Joris Vanvinckenroye til fulle at det er mulig å nyttiggjøre dette instrumentet på ganske så mange måter. Selvsagt er det mye overdubs og heftig bruk av studio sine muligheter, og så vidt våre ringe ører kan høre er det opp til fem ”Joriser” som spiller på likt på enkelte partier! Selv om Vanvinckenroye er ekstremt dyktig på kontrbass blir det aldri en forfengelig musiker vi møter her, som er opptatt av, ”se hvor flink jeg er”. Tvert imot så er ”Cycles” et ydmykt verk, som er personlig og hvor denne strålende musikeren virkelig gir oss noe genuint og høyst originalt. En musikk som blander jazzete toner, folkvibber, klassisk musikk og rock på en spennende måte. Basert på dette komme det en orkestral og minimalistisk, nærmest filmaktig fusionmusikk som er ytterst elegant forrettet. Selvsagt er ikke denne musikken for massene, men vel verdt for de som virkelig vil ha noe annerledes musikk, og som tåler en noe uvanelig musikalsk opplegg. Tittelsporet er kanskje skivas høydepunkt, og en verdig avslutning på albumet som en vil huske. Vi vil også huske en temmelig melankolsk stemning som ”Cycles” gestalter, som noen ganger er nøktern og rolig men fint kontrastert med heftigere utblåsninger. Vanvinckenroye har utvilsomt den styrken at han har en visjon som går på å utfordre musikalske regler og ta sjanser og stole på sine egne instinkter i jakten på å utøve særegen musikk. Mer progressiv tankegods enn dette er det ikke mulig å ha, og for å riktig understreke det nevnte så underviser mannen bak Basta musikkstudenter i improvisasjon og kreativitet. Snakk om rett mann på rett plass! Skiva blir aldri kjedelig da det er en så variert kolleksjon av låter fra mektig ”SRP” til ”Cycles” som har flamenco vibber. Fra jazz i fri dressur på ”Delayed” til ”Sonan” hvor vi brått tar en kjapp tidsreise til middelalderen. ”Cycles” er ei unik og spennende skive, som nok likevel mest er for de som søker virkelig kvalitetsmusikk som er modig og temmelig langt utenfor allfarvei.

1. Codis
2. S 20
3. Sonan
4. Linea
5. SRP
6. Folky tune 1
7. Delayed
8. Sleeping dogs
9. Bauw
10. Cycles
11. Folky tune 2
12. Basta

Joris Vanvinckenroye – Kontrabass og komposisjoner

Touch The Spider - Souls For Sales

Denne tyske duoen har vi omtalt før, og da kom de med ei skive som var ujevn idet bare annenhver låt holdt mål. Vi etterlyste da en vilje til å luke vekk de svake låtene og beholde de som funker og er bra. Siden sist har de faktisk klart det kunststykke å få sin noe spesielle musikalske cocktail til å bli temmelig catchy og en tar seg i å synge med på enkelte av de nokså dystre linjene. En noe surrealistisk situasjon oppstår derfor om en synger med på refreng som dette, ”It`s A Long Way To Hell” mens gitarene kjører sitt forstyrrede løp! Nå er så absolutt Touch The Spider mye mer enn ”nynn-med-musikk”, og de har faktisk meislet ut sitt eget sound med fint særpreg. Musikken er som nevnt en snodig miks av stonerrock i gråsonen mot funeral doom, tilsatt postgotiske elementer og med noen touch av pop faktisk! På for eksempel ”Nocturne” og ”Into The Unknown” er det derimot det rå og bekmørke som dominerer, og det er to låter som passer ypperlig til den temmelig rå produksjonen. En produksjon som knapt nok er noe for hi-fi entusiasten, men som med all sitt tilsynelatende hastverksarbeide har sin sjarme, og likevel står godt til de fleste av skivas femten låter. Sannsynligvis må det legges ned betydelig mer arbeid i produksjonen neste gang da slik low-fi ikke er noe å satse på over tid. Som på forrige utgivelse er ikke vokalen nå heller nå av toppklasse, men det kan en leve med når låtmateriellet er såpass ok. Musikalsk har bandet et vist slektskap med band som Alien Sex Gang og Chistian Death, men heldigvis navigerer de trofast etter egne idealer og skaper sin egen musikk. En musikk som forretter en dyster og melankolsk følelse som mange av doomfolket nok vil finne uimotståelig, mens nok enkelte andre vil bli lettere hypnotisert av denne skiva. Alle som digger angst, kval og ja, kort sagt skjærsildens håpløshet, vil nok favne ”Souls For Sale”. At Unholy Ghost og Cosmic Energy har utviklet seg musikalsk er temmelig åpenbart, da det bare er å høre på gode låter som ” Eve Of Despair”, ”This Ain`t A Love Song” og ”Souls For Sale” for å nevne hvor fremgangen er mest påtakelig. Denne musikken er nok ikke spesielt velegnet for sarte sjeler, og gir altså rikelig med dypdykk i den menneskelige avgrunn og håpløshetens rike. Vi håper nå at Touch The Spider neste gang har med noen gjestemusiker for å kunne utvikle seg videre. Om ikke så vil de lett sette seg fast i edderkoppens nett og stagnere. Vi sitter definitivt ikke fast i noe spunnet nett, og synes dette er ei skive som byr på mye bra innen doom segmentet, men med visse reservasjoner som nevnt.

http://vids.myspace.com/index.cfm?fuseaction=vids.individual&VideoID=60872790
http://www.myspace.com/touchthespider
http://www.touchthespider.de

01. Adore the Moon
02. Lost
03. This Is not A Love Song
04. The cast has been the
05. Solitude
06. Searching
07. Life is real
08. Broken
09. Eve of Despair
10. Souls for Sale
11. Long Way to Hell
12. My God is Dead
13. Into the Unknown
14. War-Heads
15. Nocturne

Cosmic Energy – Trommer, perkusjon, keyboards og cover art
The Unholy Ghost – Vokal, bass, gitarer, perkusjon og keyboards

Life Line Project - The Finnishing Touch

Erik De Beer serverer oss nok et album som er totalt instrumentalt, og hvor en overlates til å lage sine egen soundtrack i ens egen ”innebygde kino”, og med ens egen kreativitet. Akkurat det er en pussig sak da det for det store flertall overhodet ikke er vanskelig å forholde seg til de for eksempel mest avsindige musikk i et soundtrack når de ser en film. Med en gang musikken mangler vokal så tar panikken alt for mange, da må en jo faktisk tenke selv, og skape sine egne bilder eller filmatiske opplevelsen. Antakeligvis sier dette litt om fantasien til folk, og at alt for mye skal serveres ferdig tilbredt og enhver anstrengelse er som pest å betrakte. Med disse forhåpentligvis oppdagende ord så er definitivt tiden innen til å fokusere på musikken ”The Finnishing Touch” gestalter. En musikk som absolutt er tjent med at lytteren har nok fantasi og kan lage sine egne bilder og filmer eller hva nå de forskjellige individene får ut av lydlandskapene her. At det er mangt og meget å synke inn i er hevet over tvil, da denne skiva er rimelig variert og dynamisk. Samtidig er den en naturlig oppfølger til ”Modina” som jo var ganske så vellykket og behørig omtalt på disse sidene. Siden Erik De Beer var en liten gutt har han hatt en hang til symfonisk rock, og med sitt kjære Life Line Project får han i høy grad utløp for denne preferansen. Life Line Project baserer seg også på at Eric De Beer er i sentrum hva gjelder komposisjoner og opplegg, men han inviterer altså håndplukkede og ytterst dyktige musikere. De Beer har for øvrig en fortid i band som Brancars fra 1979 til 1989, og Zoundworks 1982 – 1985, og er i høy grad en erfaren og skolert musiker. På denne skiva har De Beer tatt sin musikk til et nytt og enda høyere nivå. Et nivå som er oppnådd takket være noen fyldige injeksjoner av folkrock, metall og også jazzrock. Dette er med og ytterlige å vitualisere lydbildet, og gir en flott spenst og fylde, som sammen med velformulerte og flotte melodilinjer sørger for at skiva gir mye liflig og spennende musikk. Det musikalske konseptet er blant annet bygget opp rundt en sjarmerende skatt fra det finske folketonenes arkiver som heter ”Tuoll On Mun Kultani”. Keyboardene til de Beer er rimelig sentrale på skive, men han sørger for og ikkeå overdrive og lar de andre musikerne få lov til å skinne klart og tydelig. Det gjør de i om lag en time, og i et musikalsk terreng som meget kledelig er som er mange hakk røffere enn forrige skive ”Modihna”. Dette vil sannsynligvis føre til at denne skiva appellerer til et større musikalsk segment en tidligere. Det er åpenbart at det ligger mye arbeid bak dette verket, og låten ” Saudades De Sor” er et eksempel på det. Et stykke jazzinfisert musikk bygget opp på en kordprogresjon fra Fernadno Sor, en komponist fra det nittende århundret, og utført på en kopi av en av Sor sine gitarer, en Panormo fra 1828! Energiske ”Tricky Dicky Finds The Rainbow's End” er en jazzete og en flott melodisk låt, mens “Little Alice” er en av De Beers gamle låter fra tiden i Zoundworks, men i ny drakt. Akustiske” I Miss You More” er usigelig vakker, mens “Desire” er en super finale på et meget bra album. Mangesidige og proggete ”Attical Problems”, og harde ”Theme Of James The Rover” er noen av de knallbra låten som gir oss en variert og velspilt skive. Samspillet er meget bra, og skiva er passe intrikat og utforskende, og det er absolutt ei skive vi forventer å spille mye i fremtiden, for så bra er den utvilsomt.

http://www.myspace.com/lifelineprojectband

1. The Finnish Overture (2:01)
2. Tricky Dicky Finds The Rainbow's End (5:20)
3. Attical Problems (5:17)
4. Theme Of James The Rover (3:40)
5. The Finnish Interlude (1:14)
6. The Missing Drink (3:40)
7. The 2nd Finnish Interlude (0:53)
8. The Finnishing Touch (0:42)
9. Little Alice (6:14)
10. I Miss You More (4:36)
11. Nimbo (3:50)
12. One Finnish Jazz Minute (1:14)
13. Saudades De Sor
14. Without Tears (3:57)
15. Pulsar (2:17)
16. The Finnish Finnish (3:48)
17. Desire (6:29)*

Elsa de Beer - Fløyte
Dineke Visser - Obo
Jason Eekhout – Elektrisk og akustiske gitarer
Jody van der Gijze - – Elektrisk og akustiske gitarer
Erik de Beer – Elektrisk og akustisk piano, orgel, Moog og andre synther, gitarer, cembalo, lutt, strengs bass, mandolin og chittaron
Iris Sagan - Bass
Ludo de Murlanos – Trommer, perkusjon, roto-tom, renessanse trommer og bongotrommer

Aranis –Songs From Mirage

En flamsk septett som spiller en tidvis minimalistisk samtids klassisk musikk farget med kammermusikk, postrock og folk. Tablåene som fremkommer er ofte både melodiske og tilgjengelig, men også musikk i fri dressur. Aranis viser i tillegg sider hvor musikken er repetitiv og også temmelig lik musikk skrevet for en film. Akkurat den påstanden kan vi ved selvsyn få dokumentert på deres internettside, der de sier at musikken er ”musikk for en imaginær film”! Vi vil påstå at Aranis sin musikk kan nytes optimalt ved at vi danner våre egne sanseinntrykk, og gjerne lager våre egne imaginære filmer i hodene våre basert på inntrykk fra ” Songs From Mirage”. Uansett så er skiva å betrakte som et svær vellykket ekteskap mellom klassikk musikk og rocksegmentet. Utrykket akustisks kammer rock beskriver musikken brukbart vil vi påstå. Særpreg er definitivt også er nøkkelord når musikken skal beskrives, og for oss er det ordet som oftest et hedersord! Når vi så har en instrumentering med piano, en dobbelbass, to fioliner, fløyte osv å gjøre er det ikke akkurat å betrakte som en standard i de fleste musikalske kontekster. Fyller vi på med en instrumental dyktighet, og meget gode og velformulerte melodier samt en forbausende evne til og også å låte melodisk har vi nok fanget noe av Aranis sitt musikalske univers. Vekselbruket mellom det klassiske konsept og rock konseptet har vi knapt hørt maken til noen gang. De som liker band som Cro Magnon, Present, Volapuk og Univers Zero vil nok også trykke Aranis til sitt bryst som det så prosaisk heter ifølge gamle tiders måte å utrykke seg på. Musikken til Aranis har definitivt forandret seg en del siden deres forrige skives, som for øvrig var meget bra. Ny retning er staket ut, og den peker inn i det terrenget som kalles ettertenksomhet, melankolsk og til dels mørkt, selv om det aldri blir ekkelt og vemmelig på noen måte. Bare er herlig tristesse og med komponist og lederen Joris Vanvinckenroye sin fabelaktige kontrabasspilling som markør for disse landskapene. Nytt er også koringen fra strupene til de flotte damene Els, Anne Marie og Herlinde som gir en viss assosiasjon til Magma og Christian Vanders Kobian konsept. Trekkspillet til Marjolein Cools tilfører også musikken en spesiell glød og intensitet, og selv om dette instrumentet er milevis fra hva vi forbinder med musikk som er spesielt hørbar, passer det utmerket her! Sannsynligvis er dette p.g.a. Joris Vanvinckenroye sine evner til å gjøre det umulige mulig. I så måte har han gått i forsporene til Francis Vincent Zappa, som jo også blandet sammen komponenter som allmennheten så var umulig å kombinere! ”Songs From Mirage” er ei utmerket skive som er fylt med inspirerende musikk, og visere et band som tør ta sjanser og tidvis å dyrke ny mark. Våre musikalske smaksløker nærmest logrer av glede, og nyter skiva til fulle, og de som vil ha noe som skiller seg ut fra massene bør fylle ørene med Aranis sin musikk.

http://www.myspace.com/aranis

http://www.youtube.com/watch?v=iu_BwXgDsZI&feature=related

http://www.youtube.com/watch?v=AMagnPhD3r4&feature=related

http://www.aranis.be/

1. Ouverture
2. Fresia
3. Chamber rock
4. Reprise
5. Lullaby
6. Airesym
7. Aynu
8. Lever in plakjes
9. Jelimena
10. Keria
11. Out ama
12. Enjuminenna
13. Ilah
14. Finale

Linde de Groof - Fiolin
Liesbeth Lambrecht - Fiolin
Marjolein Cools - Trekkspill
Stijn Denys - Giatrer
Axelle - Fløyte
Joris Vanvinckenroye – Kontrabass og komposisjoner

Els van Laethem - Vokal

Anne Marie Honggokoessoemo - Vokal

Herlinde Ghekiere - Vokal

Els Vrints - Piano

Ward De Vleeschhouwer- Piano

Reuter, Markus & Ian Boddy – Derwish

Med to tidligere samhandlingsverk på samvittighet er Boddy og Markus her ute med sitt aller mest ambisiøse prosjekt til nå. I 1999 nedkom de med gåtefulle og ambiente ”Distant Rituals” , og i 2004 kom ”Pure” med melodisk kompleksitet. ”Derwish” gestalter musikk som er inspirert av komponisten Olivier Messiaen teorier krydret med Reuter og Boddy i fri dressur. Noe som avstedkommer diverse musikalske stunt som nok bare de mest eventyrlystne og frisinnede lytterne vil ta vel imot. Det er nemmelig ikke til å underslå at ”Derwish” ikke er mainstream musikk, men heller svært eksperimentell lek med blant annet rytmikk. Her er ikke minst gjestemusiker Pat Mastelotto med å sette farge på verket, men også strengekvartetten på spor 1,4 og 6 bidrar med akustisk vellyd. På de syv sporene klarer Reuter og Boddy å navigere seg bort fra mer kjente og komfortable musikalske terreng for ambient og elektronisk musikk. En kursendring som sikkert lett vil føles ukomfortabel for mange, men som definitiv er kreativ og progressiv. Kryssende arpeggio, uforløste sekvenser som nærmest henger i løse lufta, atmosfæriske loops, og metalliske lyder som meisler ut et egenartet lydlandskap. Også potente dansetaktarter, svært vindskjev funk og ikke minst knivskarpe perkusjoneksplosjoner som er skremmende men også lager et fascinerende brennpunkt. Dette gir musikken som allerede er fylt med herlig fremdrift og spenning ekstra lag med kreativitet og mystisisme. Skiva klokker inn på 51,52 og ”Angst” begynner med nervøse og skjelvende støt og tromming i fri utfoldelse, før en morsk gitar ankommer for å bli ytterlige støttet av strengekvartetten. Uhyggen vokser og instrumentering gjør ingenting for å forhindre dette, tvert imot selvsagt. På tittelsporet viser Reuter sine formidable dyktighet på touch gitaren, som altså er en spesiell gitar som krever spesiell teknikk men som gir en særegen lyd. Fingrende til Reuter flyr som små raketter opp og ned på gitaren og skaper sprelske og buktende korder med kontrasterende men også melodisk villskap. Fiks rytmikk og snodige og odde taktarter setter seg, og et rikholdig utvalg av elektronikk gir ytterlige liv til låten. Strengekvartetten dukker opp fra tid til annen og gir sine viktige bidrag til en låt som alle bør få med seg. Den fabelaktige dynamikken ”Derwish” byr på er blant annet meislet ut ved hjelp av studios muligheter. Den digitale innspillingen er tilbakeført til analoge bånd. Disse ble så i sin tur kjørt gjennom gammeldags lydopptaker slik Bowie og Eno gjorde i sin tid. Nytt og gammelt i skjønn forening gir en friskhet og tilstedeværelse som er med å gjøre ”Derwish” til et uhyre spennende album, som definitivt har bøtter og spann av egenart.

1. Dervish 06:05
2. Stealth 06:23
3. Tableaux 06:31
4. Joker 06:05
5. The Watcher of Loneliness 07:18
6. Angst 07:45
7. Spiral Manoeuvre 11:42
Markus Reuter - Touch gitar og elektronokk
Ian Boddy - Programmering, sampler og synther

Gjesteartister,

Pat Mastelotto - Traps & Buttons på 1,2, 4 og 6
Ulrich Pollmann - Recorders på 2 og 5
SiRenée – Vokal på 1 og 7

Strengekvartett på 1,4 og 6

Karina Bellmann - Fiolin
Uta Maria Lempert - Fiolon
Wiebke Tschöpe - Bratsj
Juliane Gilbert - Cello

Silhouette – Moods

Andre album fra Silhouette fra Utrecht og det er tydeligvis mye som skal ut da skiva varer i hele78 minutter fordelt på tolv spor. Musikken til Silhouette ligger nær opp til Galleon, Mangrove, IQ, men også Genesis rundt ”A Trick Of The Tail” er en aktuell referanse. ”Moods” er en mye bedre skive enn deres førstefødte, som slet med en lavbudsjett produksjon, og låtene er også mer drivende og gjennomarbeidede nå. Musikernes samhandling er også betydelig mer konsis, og med tre vokalister som alle synger svært bra og preger musikken positivt. Tematikken på skiva er basert på et plott skrevet av Brian De Graeve, og produksjonen er av Gerben Klazinga. Han har sørget for et ganske flott og fyldig sound som kler bandet. Et sound som henter fra neo, syttiårenes gammeldagse instrumenter og innstilling, men det hele er ført i pennen med en moderne melodisk låtskrivning. Nevnte Gerben Klazinga er forøvrig medlem av Knight Area, og han ”lurer” inn elementer fra dette bandet her og der. Akkurat det beriker bare musikken da Knight Area jo har mye å fare med hva gjelder melodiøs men distinkt prog. Erik Laan får ut mye vellyd av sine mange tangentbaserte instrumenter, og er ofte ganske så spennende å høre på når han spenner opp diverse lydlandskaper. Musikken har få skarpe kanter og enkelte vil nok savne mer røffe øyeblikk antar vi. Albumet er definitivt et album for de som vil ha melodiøs musikk tett opp mot neo, og for de som liker velspilt musikk med fokus på velklingende melodier.

1. Concert Hangover
2. Don`t Threaten My Peace Of Mind
3. Searching For Her
4. Seconds Time Down
5. Don`t Mess with Me
6. Feeling good
7. Unreal Meeting
8. Cinema Backseat
9. Far Away
10. Moods
11. Another Bed Time Story
12. The Answer

Jos Uffing – Vokal, trommer og noe gitarer
Brian de Graeve – 12 strengs akustisk gitar ( Freshman), De Gier elektriske gitarer og vokal
Erik Laan – Keyboards, mellotroner, synther og vokal
Gerrit-Jan Bloemink - Bass

Gjesteartister,

Aldo Adema – Gitarsolo på 11

Reduntant Rockers – Heart

Progressiv electronica er det ikke så ofte vi støter på, men det er hva Bernhard Woestheinrich byr på. Woestheinrich er forøvrig synonymt med Reduntant Rockers som fokuserer på låter og stemninger på sin andre skive. Inspirasjonskildene er blant annet.Brian Eno, Roger Eno, Trevor Horn, Tuxedomoon, Ministry, Cabaret Voltaire, Klaus Dolding`s Passport og Klaus Schulze. Vi må bare innrømme at vi har litt ambivalente følelser for slik musikk til vanlig. Årsaken er at det er forholdsvis mye av dette som er pent sagt uinteressant å lytte til. På den annen side er det enkelte store øyeblikk hos for eksempel Tuxedomoon. Dette bandet på sitt beste er virkelig knallbra, og også tidvis kommer de andre også opp med musikk som er svært bra. Når vi så tar med at Bernhard Woestheinrich er en ytterst søkende musiker som liker å eksperimentere, så er vel bakgrunnsteppet behørig trukket på plass. Nesten femten minutter lange ” A Change Of Heart” runder av skiva, og er et episk electronica verk som er rimelig vellykket med sine mange gode ideer og innfall. Woestheinrich liker å krysse grenser uten nødvendigvis å ha noe pass med seg! Han blander villig vekk de forskjelligste elementer i sin musikalske gryte, og kommer opp med musikk som har egenart, selv om slett ikke alt trigger oss like mye. I miksen finner vi mye av Kraftwerk sine ideer, pop frierier, new wave, electronica, eksperimentell musikk og ambient musikk. Det sørger blant annet for at de vakreste musikalske tablåer møter mer potent musikk. Produksjonen står fint til lydlandskapene, og gjør sitt til at denne rock orientert elektroniske musikk ikke blir så kald, men tilfører en viss varme og et menneskelig touch. Musikken er ikke all verdens avansert, men som minimalistene blir det mye ut av få men utvalgte ingredienser. For de som vil ha en drømmende musikk med mange ettertenksomme øyeblikk med enkelte fyldigere avstikkere er nok dette interessant musikk.

1. Gold
2. Hypostasis
3. Compress
4. Renee As Yoko
5. Omnipotence
6. Odilon
7. Heavily Dependent
8. Alluvion
9. A Change Of Heart

Bernhard Woestheinrich – Det meste av alt!

Profuna Ocean – Watching The Closing

Med fire spor som på til sammen nesten førti minutter er disse Nederlandske debutantene meget godt i gang. Godt hjulpet av Rcik Wakeman og Treshold sin Damian Wilson som begge tente på musikken de hørt på en live demo av Profuma Ocean. Takket være sine to velgjørere har bandet fått en meget god start, og denne CD-en har faktisk fått verdensomspennende distribusjon! Derfor bør i all anstendighet musikken også holde mål, og ikke bare være nok en hype. Låtskriveren Raoul Potters har den innstillingen at det ikke bør være noen restriksjoner og barrierer for musikk, så lenge det høres bra ut. Vi kjøper med glede det, og observerer ved lytting at Potters så absolutt kan skrive låter som ikke er typisk i A4 format. Han sørger ofte for nok dynamikk gjennom å binde rolige partier sammen med mer rocka saker på forbausende modent og kreativt vis. Temposkiftene er helt klart et av bandets pre, og bør brukes for alt det er verdt. Samme Potters sørger også for en bra vokal, og gitarspilling som er vel verdt å høre på og ikke fjernt fra David Gilmour sin stil. For å ha et bra materiale til lyrikken har Potters ofte livets mørkere sider som basis, og det er mye ettertenksomhet å spore her. Musikken ligger tett opp mot neoprog, men riffene er ofte hardere enn sjangerens kutyme. Bandets flørt med blues- og jazzkorder gjør også at de tar et lite skritt vekk fra den mer erketypisk neo. I tillegg er keyboardene ofte veldig symfonisk legerte og tilfører en fin orkestral dimensjon. René Visser er rimelig dyktig og har nok hørt på Pink Floyd, og med et større budsjett på neste skive så kommer det nok til å låte enda bedre. Best på skiva er sistesporet S.C.I.T.S. som er en låt stappfull av spenstige vendinger og spennende vrier. Vrier som innbefatter en catchy side og en side med omfattende instrumentale ekskursjoner. Musikken er totalt sett ofte melankolsk og atmosfærisk, men alternerer ypperlig med noen mer heftige utbrudd. En fin debut dette som gir signaler om enda bedre musikk neste gang.

www.profuna-ocean.com
http://www.myspace.com/profunaocean
1. Changing Legacy
2. Lost Inside (The Landscape)
3. Sad silhouette
4. S.C.I.T.S.

Raoul Potters – Gitar og vokal
Fred de Hartog - Trommer
Arjan Visser - Bass
René Visser - Keyboards

OTR – Mamonama

On The Rocks betyr OTR, så slipper noen å lure på det. På vokalen har bandet John Lawton som har holdt mikrofonen i Uriah Heep og Lucifer`s Friend, og gitarist er Jan Dumée fra Focus. I tillegg er det tre unge talentfulle brasilianske musikere som utgjør dette ensemblet. Stilmessig er det klassisk rock med visse jazz- og proginfluenser som serveres på ”Mamomama”. Det melodiske er alltid tilstedeværende på skiva, og hadde dette blitt sluppet for tretti år siden hadde det sikkert vært regnet som en klassiker. For ”Mamonama” ligger ikke så langt fra for eksempel Deep Purple sin klassiske album ”Stormbringer”. Retro så det holder altså, men OTR tilfører altså jazzinfluenser og annet slik at det låter tidvis friskt. På for eksempel ” The Corner Club” er Steely Dan sin ånd nær i både sound og utforming, mens ”Ghetto” har visse funkfølere. En flott og følsom ballade får vi på ”Hello” som omhandler mor til Lawton og hennes Alzheimer sykdom. Jan Dumée skinner her, og tilfører touch av Focus sine bedre ballade sensibilitet. OTR er forresten et svært så internasjonalt band med medlemmer som bor i Rio, Rotterdam og London. Låten ”Face To Face” er opprinnelig komponert av Dumée for Focus men kom av en eller annen grunn aldri med der, men er her omarbeidet til en frodig hardrocker. Hardrock gestalter også ”Taking You Down” og vi mer enn aner at Deep Purple lusker i buskene, men låten er jammen ikke så verst for det, og atter en gang så imponerer Jan Dumée. At det er brasilianere med i dette ensemblet viser ”The Corner Club” hvor europeiske tradisjon blir fint foredlet av brasilianske elementer. Skivas mest progressive spor finnes på ”Steal The Night” som også er på nesten syv minutter. Også dette sporet var tenkt for Focus, men er temmelig omarbeidet og med vokal og totalt nye arrangementer. Låten har et vist jazzpreg over seg, og Lawton viser til fulle her hvor bra han kan synge. At OTR kan alternere mellom mer rolige og harde øyeblikk viser låten ”Woman” til fulle. Skiva avsluttes med ”Ride On” som går Uriah Heep i næringen og er en virkelig god hardrock låt. Kvaliteten på produksjonen er svært god, og her har Jan Dumée virkelig vært en god andrepilot, og han har stått for alle arrangementer og komposisjoner. Xander Figueiredo er også en ytterst spennende trommeslager som tilfører denne skiva mye knallbra rytmikk. Vi må heller ikke glemme Marvio Ciribelli som med alle sine Hammond orgler, Fender Rhodes og akustiske pianoer bidrar til at lydbildet blir såpass spennende og bra. ”Mamonama” er et noe uferdig produkt, som absolutt har mye bra å by på. Vi har såkalt virkelig tro på at neste gang kan slå ut i full blomst selv om dette i høy grad er meget bra musikk. Med så talentfulle musikere og en vilje til å ta enda større sjanser, er det duket for noe stort fra OTR i 2010 for eksempel.

http://www.otr-band.co.uk/
http://www.myspace.com/otrmusicrocks

1. Ghetto
2. Taking You Down
3. Hello (Dona Nobis Pacem)
4. The Corner Club
5. Mamonama
6. Steal The Night
7. Face To Face
8. Shine
9. Woman
10. Ride On

John Lawton - Vokal
Jan Dumée - Gitarer
Ney Conceicao - Bass
Xande Figueredo - Trommer
Marvio Ciribelli – Keyboards

Gjesteartist,

Sonia Genú – Vokal på 3

Klaus Hoffmann Hook & Bernhard Wöstheinrich - Conundrum

Et i utgangspunktet spennende samarbeid mellom to kreative artister, og med Ian Boddy og Markus Reuter tungt inne på produksjon, komposisjon og som gjesteartister er de fire glade DiN musketerer samlet for atter å lage annerledes musikk. Skiva varer i 56,45 minutter, og Bernhard Woestherich er trollmannen med sine utallige synther mens Klaus Hoffmaier Hook står for spacegitar og asiatisk krydret sitar. Hoffmaier Hook har en karriere som startet i slutten av sekstiårene da han var gitarist i diverse progensembler. Med årene ble han inspirert av musikk fra Asia, men også psykedelisk musikk var et musikalsk territorie han følte seg hjemme i. I 1974 kjøpte han seg en minimoog, og oppdaget straks at dette og liknende instrumenter åpnet opp ny musikalske muligheter. Dette førte til anskaffelse av blant annet 70 tallets ultimate instrument, mellotronen. Siden har han hatt et svært våkent øye til teknologiske nyvinninger, og behersker blant annet memotron og digital mellotron. Likevel er Gibson ES 335 hans hovedinstrument. Bernhard Wöstheinrich er grafisk designer og tegner i tillegg til å være musiker, og ha vært med i utallige prosjekter innen film, maling og performance art. Han har også sin bakgrunn fra bandet Subsonic Experience som nå heter Centrozoon. Han bruker en kompositorisk innfallsvinkel som har hentet inspirasjon fra sin erfaring med visuelle artister. Først så starter han med improviserte abstrakte sonisk strukturer før det gradvis utvikler seg til detaljerte og hørbare lydlandskaper. I denne prosessen bruker han kompleksiteten fra synthenens verden til fulle, og foredlingen av spontaniteten fra improviserte og intuitive eksperimenter. I sannhet så skaper disse musikerne en unik musikk, som vi selvsagt ikke kan garantere alle vil like. Det vi kan garantere er at du knapt har hørt maken før! Tittelsporet er svært drømmende og gjestartisten SiRené har en østlig infisert vokal som ligger oppå et hav av milde elektronisk legerte lyder. Følelsen av kameler som duver i ørkenen er stor, og looper og eteriske gitarer er med å skape en spennende låt. De hardest rytmene på albumet finner vi på ”Phased Raelity”, men før de gjør sin entre er det nokså uvante og sprø lyder som dominerer. Skarpt og presist og med en spissfindig gitarlyd skapes en fascinerende låt. Roligere er låten ”Bowed Vision” med kosmiske lydlandskaper og en laid back holdning. Nok injeksjoner av tidvis mer heftige rytmer farger låten slik at den ikke blir tannløst. Også her er gitaren et dominerende instrument, men hele tiden er bruken behersket og tilpasset fokuset på den gode låt. Også på ” 'Flavia's Paradise” er mild gitarklimpring, men pent tilsatt underlige elektroniske eskapader blir låten svært original, og den aller mest avslappede låten på ei ganske så rolig skive. Uansett så er oppfinnsomheten tidvis stor på ”Conundrum” og musikken her vil nok passe best for mer ettertenksomme stunder pryder med kvalitetsmusikk, da det ikke akkurat rocker heftig!

1. Virupaksha 8,00
2. Bowed Visions 8,12
3. Conudrum 9,21
4. Phased Realities 5,55
5. Swarmandel
6. 10,07
7. Flavia`s Paradise 6,40
8. Moonlit 8,17

Klaus Hoffmann-Hoock – Elektrisk gitarer og elektriske sitarer
Bernhard Wöstheinrich – Synther og programemring

Gjesteartister,

Markus Reuter & Ian Boddy – Tromme programmering og tilleggssekvenser
Markus Reuter - Gitar “bellscape” på 6
SiRené – Vokal på 3

Even Horses – Even Horses

Even Horses oppstod på restene av Last Turion og Greymalkin, og er en nye tysk konstellasjon som kan minne litt om Saga i utrykket. Også band som Marillion og Arena er ikke så fjernt fra Even Horses sin musikk, men noen røffere influenser er hentet fra Dream Theater. Vokalt kan det minne om Geddy Lee, og med andre likheter også med Rush er heller ikke dette bandet ulikt det Even Horses kommer opp med her. Skiva er på hele 76,30 minutter, og er et ambisiøst prosjekt. For ambisiøst muligens da fokuset på å lage spennende musikk virker noe uklart. Det er småpent og greit fremført men noe mer gnist etterlyses. Musikkverden tilføres her ikke mer enn nok et ok verk innen neo segmentet, og strengt tatt så er det ikke noe nytt som forettes på denne skiva. Vi har definitivt hørt det aller, aller meste før i forskjellige sammenhenger. I en verden hvor det flommer over av musikk kreves det oftest noe ekstraordinært for å skille seg positivt ut, kall det gjerne spisskompetanse. Foreløpig innehar ikke Even Horses det, selv om musikerne er ok nok, klarer aldri kollektivet å skape musikk som hever seg over gjennomsnittet. Låtene er brukbare, men arrangementene er litt for forutsigbare og lite spennende. Skiva vil nok være mest for de som aldri kan bli mett av neosegmentets musikk, eller for de som bare vil ha noe grei musikk som flyter av sted uten at en trenger å involvere seg eller anstrenge seg så særlig mye.

http://www.evenhorses.com/contact.htm

1. Nemesis
2. Holy Sun
3. Stranded
4. Out Here
5. Another First Time
6. U.S.C.H.I.
7. Oblivion
8. Crossroad And Deadends
9. Mojave Knew
10. Brazen Lies

Martin Garden – Vokal
Marc Imann - Giatrer
Thomas Janzon – Bass
Stefan Nawrocki – Keyboards
Olav Quick - Trommer

Taurus & Pisces – Inertia

Gert Bruins har fra astrologien, stjernetegnet fiskene (pisces) mens Peter Everts er tyren (taurus). De er to gamle venner som har holdt sammen siden 1985, og altså bruker sine astrologiske stjernetegn til å lage bandnavn av. For å få ut sin første CD tok det faktisk så lang tid som fem år, men med tålmodighet og optimisme går det meste bra. At disse to er erfarne musikere er en tøff underdrivelse, og Taurus har spilt gitar i diverse band mellom 1978 og 1990 før han var rådgiver og organisasjonsutvikler i mange år. Skomaker bli ved din lest som det heter, og i 2003 etablerte Peter Everts Innerspace Studio. Everts har sine musikalske røtter i de gylne 70 årene, men fokuset er å integrere diverse musikalske stilarter til et hele. I tillegg er det viktig å bryte ned musikalske båser for å skape nye stilistiske vendinger. Everts er også heftig opptatt av lyrikken, hvor blant annet den undervurderte dialogen er på dagsorden. Det å skrive om diverse aktuelle fenomener og få i gang en dialog er enormt viktig, da sjansen til å treffe en streng hos lytteren og således oppnå velfungerende kommunikasjon er stor. Viktig for Everts er også å gjøre musikken utfordrende og gåsehudfremkallende slik at musikken ”setter seg” hos lytteren, og ikke bare blir en flyktig fenomen som raskt forsvinner og går opp i røyk. Gert Bruins har bakgrunn fra band som Life Less Serious og Dikke Bertha, og har først nylig innsett at han evner i den kreative og skapende prosessen musikk er. Han er også maestro i bandet The Summer Breeze Project hvor han står for lyrikk, låter og vokal. I 1975 falt han pladask for Led Zeppelin, men er også en stor beundrer av mye symfonisk musikk, metall og rock hvor det uventede og kreative er fremtredende. The Tea Party, Rush, Japan, Tool og Porcupine Tree er noen av favoritten til Bruins, som også har eget hjemmestudio. Han er rimelig opptatt av å få til arrangementer som er fascinerende og spenstige, og bruker gjerne samplere og lydlandskaper for å få frem akkurat rett stemning. Visuelle komponenter er også viktig for Bruins, og han er blant annet også opptatt av cover artJ ”Inertia” er smykket med meget bra sådanne av Tom de Reus. Vi kan trygt fastslå at herrene Taurus & Pisces er to voksne og modne musikere som er svært dedikert til musikk, og har mye kreativitet på lager og som legger mye hardt arbeid ned i låtskrivning og arrangementer. Heldigvis har ”Inertia” blitt en både vakker, stemningsfull og variert plate fordi det åpenbart er så mye omtanke og arbeid bak verket. Et verk som er en femtito minutters musikalsk reise i ganske så spennende terreng. Akustisk skjønnhet kontrasteres med noen røffere gitarlinjer og flotte keyboard sekvenser. Trommene er ikke vår favoritt på plata da de er programmerte, men er faktisk ikke så gale, bare en tanke tørre. Det ene flotte atmosfæriske tablået etter det andre åpenbarer seg derimot utover på skiva, og lytteren har mangt og meget å hygge seg med. Albumet er smakfullt forrettet, og produksjonen er meget god og velfungerende. Gitarene har visse likheter med Tool og Pink Floyd, men først og fremt er det Taurus & Pisces gitarer, altså klar egenart! På ”Things Can Turn” er de på sitt hardeste og vi kunne gjerne hatt mer av dette på skiva. Den instrumentale låten ”1975” er en usedvanelig vakker og stemningsfull låt, mens Schooldays” har noe særegent og udefinerbart ved seg som fanger lytteren. Melodiske og interessante og symfonisk legerte ”Politics” har mye bra på menyen som blant annet riff hentet fra progmetall sfæren. Musikalsk har ”Inertia” mangt og meget til felles med Steven Wilson sine forskjellige prosjekter, men likevel med klar og udiskutabel egenart. Dette er nok ei skive som mange av de som liker symfonisk stemningsfylt musikk vil kunne ha stor glede av.

1. Things can turn
2. Mirror images
3. Borderline
4. Schooldays
5. Same
6. Politics
7. Under My Skin
8. Sweet Lucidity

Peter Everts – Diverse instrumenter
Gert Bruins – Diverse instrumenter og vokal

Sylvan – Force Of Gravity

Album nummer syv fra disse tyske veteranene, og dette er deres udiskutabelt beste kan vi allerede nå slå fast. Årsaken er bedre låter enn noensinne, og mye mer spretne og spenstige lydlandskaper. I tillegg virker bandet å ha en iver etter å formidle musikken som er svært smittsom for lytteren. Det er fortsatt melodisk, men hardere gitarer er svært kledelig, og keyboardpartiene har også et mye røffere preg enn før. Sylvan fremstår som mer rocka, og neopreget er ikke en ulempe lenger, men brukes nå som en utfordring til å kommunisere med lytterne. Den nye gitaristen Jan Petersen har nok også noe ”skyld” i dreiningen av lydbildet, og er udiskutabelt et pre for bandet. Som alltid er Marco Glühmann et pre for Sylvan, og hans vokal blir bare bedre og bedre, og han har så stor spennvidde at det er en fryd å høre på. Røffe og mer omtenksomme og rolige sekvenser går hånd i hånd på denne skiva, og skaper fin dynamikk. Stemningsfulle øyeblikk integreres med riffdominerte musikk og art rockens sensibilitet. Oppbygningen av ”God Of Rubbish” har mange fellesnevnere med Pearl Jam, og om det ikke er vår favoritt på noen måte, må vi gi kreditt til Sylvan for å begi seg ut i totalt nytt territorier. ”Vapour Trails” derimot er en virkelig knallbra låt, med både vakker melodi og lyrikk. Episk låt som starter med fioliner, piano og stemmen til Marco Glühmann som setter stemningen. Siden bygger det seg flott opp med instrumental fylde og diverse bakgrunnssamplere, og med et langt og ytterst vakkert pianostykke i midten. Sylvan viser på ”Force Of Gravity” sine praktfulle melodiske evner, og lager et album som alle med nese for slikt bør lytte til. Et noe annet modus får vi på ”Follow Me” hvor det er rikelig med gitar av den mer røffe typen og tung og noe uvant rytmikk som det tar litt tid før en blir familiær med. Duetten med gjestartisten Miriam Schell er hyllest til maleriet “The Sea Of Ice” av Caspar David Friedrich. http://en.wikipedia.org/wiki/The_Sea_of_Ice . Herlig musikk til et herlig bilde! Som den oppmerksomme leser vil skjønne, så er “Force Of Garvity” absolutt ei skive vi anbefaler at dere sørger for at får utallige spinn i spilleren.

1. Force of Gravity (5:12)
2. Follow Me (4:39)
3. Isle in Me (6:00)
4. Embedded (3:30)
5. Turn of the Tide (6:53)
6. From the Silence (5:43)
7. Midnight Sun (5:12)
8. King Porn (7:31)
9. Episode 609 (6:00)
10. God of Rubbish (4:01)
11.Vapour Trail (14:30)

Marco Glühmann - Vokal
Matthias Harder - Trommer
Sebastian Harnack - Bass
Jan Petersen - Gitarer
Volker Söhl – Keyboards

Gjesteartist,

Miriam Schell - Vokal

Tuner – Totem

“Totem” er debuten til Tuner, som består av Pat Mastelotto fra King Crimson og Markus Reuter fra Centrozoon. Musikken her er basert på elektronikk, industriell subsjanger og diverse eksperimentelle stunt. For det meste er det et instrumentalt album, med en gotisk og mørk undertone. Enkelte ”spoken word” og syntetisk kvinnelig vokal brekker det massive soundet med alle sine loops. Tuner har visse familiære likheter med King Crimson, men er først og fremst et temmelig originalt ensemble. Det organiske står Mastelottos fabelaktige tromming for, mens det er ørten digitale muligheter som utforskes og som utgjør Tuners sitt spesielle sound. Tidvis er det et organisert kaos vi får, og det tar litt av og blir litt for utagerende for vår smak. Det er rimelig harde dypdykk inn i avant terreng på ” A Test Of Faith”, og vi er litt i tvil om vi tør å være med på reisen av frykt for og ikke komme tilbake! Adskillig bedre er da “The Morning Tides Washes Away” som også er det eneste sporet med gjesteartist. Rette nok blir stemmen til Renee Stieger (Sirenee) bearbeidet med bits and bytes, men låten er både heftig, pulserende og suggererende, og viser Sirenee sin store stemmeprakt. ”Mouth Piece” starter med artige samplere og programmering som avføder flotte lydlandskaper. Det er lettere ambient en stund før drivende drums & bass” gjør låten catchy og lovelig kommersiell. Store doser av orgel på ”Better Take Your Head Off” som også smaksettes med electronica, før det blir betydelig mer brutalt og skifter retning i det basslinjene er rimelig heftige. Faktisk er dette eneste låt med en gitarsolo om enn en nokså beskjeden sak. ”Totem” har mye bra og by på, men vi synes ikke at elektronikken blir tilstrekelig integrert i lydbilde så det hele føles noe uferdig og som et band som enda ikke har meislet ut et klart uttrykk. Tuner er definitivt på vei mot noe spennende, og det er lett å si med fasit i hånden da vi jo nå har lyttet til oppfølgeren ”Pole” utallige ganger. Uansett så er ”Totem” et album som bare tidvis oppnår å skape musikk som har nok innhold til å unne kalles essensiell. Det blir for mye prøve og feile og for lite distinkt musikk som har nok trøkk, tyngde og kvalitet til å bli mer enn et ordinært forsøk på å lage noe spennende.

http://www.myspace.com/tunertunes

1. Flinch
2. Up, Down, Forward and Return
3. Mouth Piece
4. Totem
5. A Test of Faith
6. The Morning Tide Washes Away
7. Hands
8. Better Take Your Head Off
9. Kiss The Earth
10. Dexter Ward

Pat Mastelotto – Trommer, samplere, programmering og perkusjon
Markus Reuter – Gitarer , orgel, synther, vokal og programmering

Gjesteartister,

Renee Stieger (Sirenee) - Vokal

Tuner – Pole

Tuner er en duo om består av en tysker og en amerikaner, og som lager musikk som er en miks av flere stilretninger og ”Pole” er deres andre utgivelse. Electronica, artrock og prog blandes og eltes til noe rimelig nytt, og en variant for å beskrive musikken er King Crimson med elementer fra industrial eller electronica. Markus Reuter er fra Tyskland og er multiinstrumentalist, og hans hovedband er Centrozoon. King Crimson låner sin trommeslager Pat Mastelotto til Tuner prosjektet Pole, som er en hard nøtt å knekke. Den mest effektive nøtteknekkeren er å bruke mye tid til å lytte omhyggelig, da er sjansen stor for at belønningen blir av meget grandiose proporsjoner. Før denne belønningen må nok mange gjennom en avlæring! Årsaken er at en må vende seg av med å tenke konformt, og den gjennomsnittlige musikkelsker vil nok bruke mye tid på å forholde seg til musikken ”Pole” gestalter. Utfordringen er å forholde seg til uavlatelige skifter i tonalitet og tempo, samt at musikken flyr fra sjanger til sjanger fra sinnsstemning til sinnsstemning som en ekstra geskjeftig sommerfugl. Uten faste og trygge rammer blir det vanskelig å få tak på musikken, derfor nevnte avlæring! Heller komplekse rytmiske mønstre pryder ”White Cake Sky”, og gjesteartist Peter Kingsbery har et voldsomt spenn i vokalen der han leverer en kraftpakke av aggresjon og vindskjev vokal. Gitaren er også av den mer sinte varianten, mens det er kaskader av mellotronfløyter. Som en siste detalj er det en enkelt growlehyl fra Kristoffer G. Rygg. Den låten er nesten verdt alle inngangspengene alene. Mindre verdt er ”11 – 11! Som surrer og surrer og ikke helt kommer i mål slik vi oppfatter det. Muligens passer låten best som tonfølge til en dirrende scene i en film, mens det som ren lyttemusikk ikke trigger oss særlig mye. Derimot trigger paranoide ”Stalker” som har atmosfære som er både surrealistisk og trykkende, og låten er nærmest selvgående å regne, med sitt voldsomme sug. Mer vanlige rockere er ”Pencilhead” og ”Dig”, men Markus Reuter sørger med sitt musikalske signatur for at det blir noe særpreget ut av låtene. Musikken på ”Pole” er så variert og underfundig at det er en fryd, der den snor og vrenger seg og til enhver tid utfordrer vedtatte sannheter. En eventyrlig musikalsk reise hvor selvsagt ikke alle plasser er like spennende, men med mer enn nok essens, aggressivitet og med flust av stort sett meget smakfulle elektroniske stunt. De som vil ha musikk som i sannhet er frodig og progressiv bør sjekk ut Tuner, men det er nokså selvsagt at en må kunne godta at elektronikk er et av musikkens godtatte virkemidler.

http://www.myspace.com/tunertunes

1. White Cake Sky
2. Black Well Monotony
3. 11-11
4. Pole
5. Gate 9
6. Stalker
7. So High
8. Dig
9. Down Below
10. Repulsive and Delicious
11. Creatures
12. Pencilhead
13. Arson Dandy
14. URIM

Pat Mastelotto – Trommer og perkusjon
Markus Reuter – Gitarer og keyboards

Gjesteartister,
Pamella Kurstin - Vokal
Lisa Fletcher - Vokal
Laura Scarborough – Vokal
Peter Kingsbery – Vokal
Kristoffer G. Rygg – Growlevokal
SiRenée – Vokal
Deborah Carter - Vokal

Parzivals Eye – Fragments

Til daglig er Chris Postl å finne som bassist i Freisingbaserte RPWL, men han har tydeligvis behov for å ha den fulle og hele kunstneriske kontroll og er her ute med sitt soloprosjekt. Han legger seg temmelig nær moderskipet musikalsk sett, og det er melodiøs og stemningsfull prog, som er prydet med noen tøffere partier. Postl er rimelig aktiv i låtskrivningen i RPWL til vanlig, men det er noe eget å kunne plukke artister og lage låter i 100 % diktatorisk stil. Akkurat det var temmelig langt fra virkeligheten faktisk, da Postl er kjent som er usedvanelig hyggelig og demokratisk fyr. For de som ikke vet det er han også opphavet til P-en i RPWL. Her spiller han foruten sitt sedvanelige instrument bass, også keyboards og gitar. Som hovedgitarist har han fått med seg Ian Bairnson fra Alan Parson Project, som for øvrig tente på musikken han fikk oversendt og ville bidra med enda mer enn beregnet til Postl sin store glede. I tillegg er Christina Booth fra Magenta og Alan Reed fra Pallas ”headhuntet” for å ta seg av mye av vokalen. Yogi Lang, herav L-en i RPWL, tar seg av mye av keyboardene. Den musikalske inspirasjonen er hentet fra Pink Floyd, Genesis rundt ”Trick Of The Tail” perioden og fra Alan Parsons Project`s tidligste tider. På ”Meanings” brukes Christina Booth sin vakre stemme for alt den er verdt, og som en motvekt er det heller ondskapsfulle gitarlinjer. Låten er å betrakte som et lykkelig ekteskap mellom elktrofolk og rock som er krydret med mer østlige toner. Låtene ”Skylights” og ”Longings End” viser Postl sin forkjærlighet for Genesis, men han klarer å legge så mye av seg selv i disse to at de står trygt på egne ben, og er to meget bra spor. Chris Postl er for øvrig meget tro mot sine musikalske røtter, og uttaler at han aldri kunne laget musikk og gå på akkord med dette bare for å tjene penger. Derfor er også skiva pent variert, og på avslutningslåten ”Another Day” samles alle trådene. Her kombineres elementer fra de elleve låtene på en høyst kløktig og innovativ måte, og mer verdig avslutning skal det godt gjøres å få til. Vokalharmoniene holder også høyt mål gjennom hele skiva, og musikerne øser på av sine åpenbare talenter og gir oss en vakker midttempo skive med retroprog.

www.myspace.com/parzivalseye
www.parzivals-eye.com
01. Longings End
02. Signs
03. Fragments
04. Face My Fear
05. Meanings
06. Skylights
07. Disguise
08. Chicago
09. Where Have Your Flowers Gone
10. Through Your Mind
11. Wide World
12. Another Day (Bonus Track

Chris Postl– Vokal, bass, gitarer og keyboards
Christina Booth - Vokal
Alan Reed - Vokal
Ian Bairnson - Gitarer
Yogi Lang - Keyboards
Hannes Weigend - Trommer
Ossi Schaller - Gitarer

Psychedelic Shag – Sunlight Underground

Tyskere som stiller i klassen psykedelisk musikk, og kommer her med sin selvfinansierte debut. Mannen med noe som virker å være et utsøkt smakløst kunstnernavn, Tom Space er tydeligvis mye mer enn en ufrivillig ”navneklovn”. Han har skrevet all musikken, og produsert skiva, samt at han tar seg av trommer, keyboard og bidrar med vokal. Skiva hensetter en til Haight-Asbury 1967 og de dagene da psykedelisk musikk hadde sin storhetstid, og retrofanen heves for alt den er verdt. Dessverre er produksjonen for digitalt og lo-fi preget, noe sound og trommer tidvis lider under. Musikalske referanser er Ozric Tentacle, Pink Fairies, Hawkwind, Gong og Magma. Albumet er en frodig affære med bra låter som nok for enkelte vil høres noe ”far out”, men som har en udiskutabel sjarme og varme. En varme som er gir oss den hellige treenighet, love, space and peace, og med dette budskapet, don`t believe the propaganda….Låtene er fylt med meget bra lyrikk, og er stenket med livserfaringer, og en stor viten om tiden vi lever i. Geoerge Adam har en uttrykksfull vokal som er krydret med innlevelse og en messende fremføring. Rytmeseksjonen sørger for spenstig og flott rytmikk, og vokalharmoniene sitter om et skudd. Drømmende psykedelisk musikk får vi rikelig av, og her er absolutt ”Welcome To Fairyland” i førersetet. Kanskje ikke så rart når låten er nær opptil det Octopus Syng holder på med. På” The Good And The Bad Aliens” får vi i høy grads stiftet et positivt bekjentskap med låtskriveren Tom Space. En spaceballade som starter med sparsom synthbruk, men som langsomt bygger seg opp, og viser hans teft for den gode melodi. Det tråkkes noe i indie terreng på ”Orange Season”, mens ”Processor Overdrive” har mange Hawkwind vibber, men også er en fin psykedelisk rocker. Melodisk og spacy er ”Zombi Nation” som har spennende psykedelisk vokal. ”Sunlight Underground” står seg først og fremst på sin sjarme og varme, og låten er jevnt over bra. Energien har bandet rikelig av, og med teft for melodi og med et ofte tilstedeværende indiepreg er dette en ok debut.

www.myspace.com/psychedelicshag
www.psychedelic-shag.com
http://www.youtube.com/watch?v=g2k1TLgiLGM

1. Processor Overdrive
2. Zombi Nation
3. Go Back To The Bang
4. The Orange Season
5. Welcome To Fairy land
6. The Good And The Bad Aliens
7. The Sunlight Underground
8. Cosmic Fallout
9. Anunaki Powerstrike
10. Omnahmashivaya

George Adam – Gitarer og vokal
Tom Mannhart – Bass og vokal
Tom Space – Trommer, keyboards, vokal og programmering
Michael Meier - Gitarer
Backvoc – Programmering

Centrozoon – Blast

”Blast” er debuten til parhestene Reuter og Wöstheinrich som til sammen utgjør Centrozoon. Musikken er eksperimentell, og bruke mengder av elektronikk i fri dressur, eller som noen kaller det, improvisasjon. Musikken forsøker å nå lytteren med kontrasterende harmonier og bemerkelsesverdige klangfarger. Å sette denne musikken i bås er omtrent like vanskelig som å fange vinden, da den er temmelig unik og ikke likner på noe vi har hørt før. Temmelig kompliserte og originale synthtoner bobler, pisker, sprette og mange andre krumspringende fakter som et hav under den omarbeidede warrgitaren til Reuter. Melodiene som åpenbarer seg er ofte full av verdighet og beherskelse og det hele flyter ofte sakte og tidvis dukker det opp uvanelige loops og mønstre. Mye overlates til lytteren som må la seg flyte med på denne eventyrlige musikalske reisen, eller aktiv stritte i mot dette temmelig fremmedartede og heller velge å være hjemme og ikke reise av sted. Er det keiserens nye klær, eller er det intellektuell musikk som har plenty å by på? Vi kan ikke svare på det uten videre, men fastslå at ved mye og intens lytting er dette fascinerende. Kanskje er det nok å peke på at tyskere og synther og lydlanskaper ikke er noe nytt. Tangerine Dream, Kraftwerk og Can er jo gode eksempler ”knottevridere” på et høyt plan som lager/laget temmelig unik og spennende musikk. Musikken på ”Blast” tar seg som oftest god tid og bygger seg opp eller er i et slow motion modus her, og slik sett er utførelsen antitesen til tittelen på skiva som jo betyr tilintetgjøre eller eksplosjon. Konseptet bak musikken her er det motsatte av å revolusjonere musikken da veien blir til mens en spiller! Det er ikke noe egentlig mål og ikke noe egentlig hensikt utover at musikken flyter fritt og er løsrevet fra tiden. Et fokus på utvikling heller enn revolusjon er sannsynligvis tanken bak konseptet. På ”Sense” er det Reuter sin langsomme og flytende gitar som dominerer før det regelrett blir snålt med repeterende sekvenser og loops som aldri ser ut til å ende. Heldigvis er det nevnte det klart svakeste sporet, og de tre andre er mye mer spenstige og interessante. Mørk og grublende begynner ”Empire” før smakfulle og flotte synthdronene dukker opp, og låten blir pulserende og hypnotiserende. Særdeles uhyggelig er starten på ”Sign” som nok hadde passet som tonfølge til en nostalgisk skrekkfilm. Ambiente atmosfæriske landskap fødes og vokser for så å dø ut like før stafettpinnen overleveres til neste musikalske kreasjon. En usedvanelig vakker og fargerik låt med et hav av musikk å lytte til. ”Blast” er definitivt ikke ei skive som noen gang vil gå hjem hos de aller fleste. De som derimot synes det høres spennende ut og utforske nye musikalske landskap bør så absolutt ta en lytt til dette da det er utført med mye omtanke, kjærlighet til musikk og stor musikalsk kompetanse.

http://www.myspace.com/centrozoon

www.centrozoon.de

Empire (18.34)
Sign (13.30)
Sense (13.01)
Blast (17.07)

Markus Reuter - Bearbeidet Warr Guitar
Bernhard Wöstheinrich – Synther og tonal og rytmisk modulasjon

Centrozoon - Never Trust The Way You Are

Stemningsfull og eksperimentell elektronica for det moderne samfunn, og en oppfølger til EP-en ”The Scent Of Crash And Burns”. Centrozoon er nesten umulig å plassere i noen hensiktmessig bås, men her har de i det minste en viss kontinuitet da de følger opp forrige skive. Med Tim Bowness bak mikrofonen får faktisk Centozoon visse likheter med No-Man, og således er de faktisk ikke så unike lengre. Uansett så er jo god vokal aldri å forakte, og Bowness er et godt og naturlig valg, da han jo er på samme plateselskap som Reuter og &. Lyrikken har den godeste Bowness stått for og det er i hovedsak kjølig fremmedgjøring som er under lupen, og det på en meget vel utført måte. ”Cold and lonely” og ”can`t live without the pain” synger Tom Bowness på låten Ten Versions Of America, og budskapet i et slags mikrokosmos trer klart frem der. Atmosfæren på skiva er gjenomgående steril og det er et gufs av noe umennesklig og kaldt, og omtalte kjølige fremmedgjøring blir i sannhet meislet tydelig ut. Den nærmest spøkelsesaktige stemmen til Bowness gir jo også næring til den tilsiktede atmosfæren. Skiva henter elementer fra dark wave, ambient, art rock, indie pop og selvsagt elektronica. Tidvis kan tankene gå til bandet Japan og spesielt soloskivene til David Sylvain. Mange av låtene er bundet sammen med snodige og flotte små synthelementer, og lengden på låtene varier fra noen små sekunder til opp mot ti minutters varighet. Lydlandskapene som rades opp er gjennomgående ambiente, og er du ensom så blir du ikke mindre ensom av å høre dette verket. Coveret bygger også opp om tematikken med sitt svarte og hvite cover av et menneske, hvor følelsen av det ensomme, kalde og fremmedgjøringen siver ut. Mye på skiva er nesten høstaktig men det er elegant utformet og med utallige elektronisk krumspring. De som kan styre sin begeistring for så mye electronica i musikken vil nok fort lett kunne få nok av dette verket. I tillegg er det visse låter som for eksempel ”Carpet Demon” som er lovelig nær opp til Depeche Mode sin verden. Nokså mørk låt er ”Ten Versions Of America”, men den har så mye pop i seg at den lett kan bli en hitlåt som det kan danses til! Mange bra loops er det på elektronica låten ”Little Boy Smile”. Dette verket har mye positivt over seg, og rader blant annet opp de tilsiktede stemningene på en flott måte, men noen av låtene appellerer ikke nok til oss.

http://www.myspace.com/centrozoon
www.centrozoon.de

Like a 1000 stars 0:32
Bigger space 9:22
Ten versions of america 4:29
Carpet demon 3:59
Not you 1:28
Make me forget 4:57
Little boy smile 5:03
Song unsung 0:59
Pop killer 3:43
Skylight 4:13
The scent of crash and burn 4:07
Mother's call 0:49
To the other 2:45

Markus Reuter - Bearbeidet Warr Guitar, bass, loops og elektronikk
Bernhard Wöstheinrich – Synther, elektronokk og pekusjon
Tim Bowness – Vokal
Pat Mastellotto – Trommer på Bigger Space og Pop Killer
Michael Peters – Vokal på ”Ten version Of America”

Blind Ego – Numb

Gitaristen Karlheinz ”Kalle” Wallner er W-en i RPWL, og her med sitt sideprosjekt Blind Ego og det andre albumet som har fått det prosaiske navnet Numb”. Selve navnet Blind Ego kommer blant annet fra Wallner sitt ønske om å lage noe helt eget og derav Ego. Blind skriver seg fra Wallner sin total eller blinde engasjement for prosjektet. Et prosjekt som operer i den såkalte neoprog, og hvor diverse musikere fra sjangeren er viktige hjelper. John Jowitt fra IQ og Arena spiller bass, mens John Mitchell fra It Bites, Arena, The Ubane og Kino tar seg av vokalen sammen med Paul Wrightson fra Arena. På trommekrakken sitter Tommy Eberhardt fra Legazy og Breakfreaks mens Yogi Lange fra RPWL tar seg av produksjonen og noe av bakgrunnsvokal. På de mer rocka sporene er det John Mitchell som synger, mens de roligere og mer emosjonelle låtene synger Paul Wrightson. Musikalsk er det ikke all verdens avansert men stemningene pensles fint ut, i en slags neo setting hvor det er også er forbausende mye hentet fra metallens verden. Den lengste låten ”Death” er en låt hvor en forstyrret atmosfære meisles ut av basslinjene og en finurlig rytmikk. Et stykke ut i låten blir det besøk i temmelig metalliske men melodiske landskap, med flott gitarsolo. I sannhet en enkel men effektfull låt, og tekstene fastslår ettertrykkelig at det ikke er noe liv etter døden, og musikalsk så kunne gjerne Opeth eller til og med Katatonia ha laget låten. Mørk og spenstig er ”Guilt” som legger seg opp mot Pain Of Salvation sin verden, i en skarp låt som virkelig rocker. Også tittellåten har masse fylde og er en potent låt med fete riff, melodisk koring og ypperlig gitarsolo i en spenstig setting. Låten ”Numb” er i nærheten av RPWL terreng, men i en mer rocka utgave, mens ”Leave” er skivas ballade. Vakker jada, men noe tørt og noe kjedelig i utførelsen. Med låten ”Change” er vi tilbake i nærheten av det musikalske landsaket RPWL jakter i til vanelig, mens neste låt ut ”Seek” er en variert sak med en tøff gitarsolo. Blind Ego kurskorrigering mot røffere terreng, og mer rocka saker løfter bandet. Albumet er et godt stykke musikalsk håndverk med solid og god musikk pent arrangert og med nok innlevelse og kontraster. Det siste lille mangel allikevel slik at det blir litt nestenpreg over det hele. For elskere av Marillion, Arena og Pendragon er nok dette skikkelig snaddermusikk.

http://www.blind-ego.com/index.cgi?l=en&s=js&f=page&rh=1024&rw=1280&p=intro
http://www.myspace.com/blindego

Lost [6:09]
Guilt [6:15]
Numb [6:09]
Leave [6:52]
Death [9:38]
Change [7:19]
Seek [5:40]
Risk [3:52]
Torn [4:45]
Vow [7:01]
Change (reprise) [5:05]

Karlheinz Wallner – Gitarer
Tommy Eberhardt – Trommer
John Jowitt – Bass
John Mitchell – Gitarer
Paul Wrightson – Vokal
Yogi Lang – Bakgrunnsvokal
Clive Nolan – Bakgrunnsvokal
Sebastian Harnack – Bass
Iggor Cavalera – Trommer

Chris - A Glimpse Inside

Chris er en forkortelse for multiinstumentalisten Christiaan Bruin fra Nederland som på denne skiva gjør absolutt all musikken selv. Så vidt vi har skjønt er også cover art av Chris, og den er behagelig og god og står godt til skiva som også preges av å være behagelig og god! Variasjonen er litt for liten, men det overleverer vi det er såpass mye annet bra her. Heftig og intenst blir det aldri, men noen nydelige vokalharmonier og en avslappet og behagelig stemning avleirer musikken til Chris hos lytteren. Musikken er svært melodisk og catchy, men utfordrer likevel nok til at det ikke blir kjedelig og daut. Navnet vitner om en musiker som fokuserer på å lage musikk og ikke er opptatt av noe så trivielt som er fancy bandnavn. Låtene derimot har så mange uventede og artige stunt og vendinger at en unngår å bli sittende å vente på at skiva skal blir ferdig, og det er en meget ok neoprog vi får servert. Neo som ikke er så langt fra IQ, og fans av disse og liknende band vil nok like ”A Glimpse Inside” ekstra godt. Nå får vi til og med sjansen til å oppleve Chris live idet han omsider har fått satt sammen et band som skal ut å spille stoffet fra dette albumet rundt i Europa. Med seg her har han fått Arjan Bruin (broren?) på trommer, Bas Immerzeel på gitar og bakgrunnsvokal. Chris selv vil ta seg av vokalen og keyboardene, mens Rene De Vink trakterer bassen i livesammenheng. Vokalharmoniene er noe av det aller beste på albumet, og kan noen ganger minne om Beach Boys og noen ganger om Shadow Gallery. Godt arrangerte vokalharmonier har aldri skadet, og da gjør det ikke all verden at det ikke er så særlig avansert instrumentalt sett. Inspirert er i alle fall musikken, og det må være et formidabelt arbeid som ligger bak når vi vet at Bruin har stått for all innspilling, miksing, mastering osv. Den samme Bruin har en i våre ører god stemme som han altså her bruker for alt hva den er verdt. At han også har et godt øye til de gylne 70 årene er åpenbart, og forretter denne kjærligheten med en smittsom entusiasme gjennom hele skiva. Musikalsk er musikken på ”A Glimpse Inside” ikke så fjernt fra hva andre band fra samme land som Splinter og Knight Area holder på med. At musikken er gjort med hjerte er åpenbart, og når det like er åpenbart at hjernen ikke har vært på ferie blir vi imponert av denne debuten. Vi synes denne skiva er et meget anstendig musikalsk verk, hvor det er vanskelig og ikke å la seg sjarmere av Chris sin lidenskap til musikken. Vi ser også frem til neste skive, som kanskje er med full besetning og ikke et rent soloverk som dette jo er.

1 - Somewhere On Someday (7'37)
2 - A Glimpse Inside (4'36)
3 - From Time To Time (5'36)
4 - Under Your Spell (3'05)
5 - A New Life (4'16)
6 - For All Who Care (3'47)
7 - The Fainting Game (4'13)
8 - Out In The Dark (6'22)
9 - Another Day (4'00)
10 - Masquerade (4'46

Peter Swart – Rofloré

Nederlenderen Peter Swart har studert klassisk gitar og piano, og de to instrumentene er da også de viktigste i hans komposisjoner. Med ”Rofloré” er han ute med sitt femte album, og det er Peter Van Laan som har stått for lyrikken. Samme Van Laan står også bak fortellerstemmen på skiva, og med han har her skrevet en science-fiction historie som ligger til grunn for all musikken. De to nevnte ”Peterene” samarbeidet også i bandet Morphosis på to album, hvor Van Laan var vokalist. Konseptet på ”Rofloré” omhandler trubaduren Rofloré fra Nylyo som blir sendt på en reise til alle i solsystemet Kavhalán for å oppleve deres artistisk uttrykk, og basert på dette ha en selvrealisering og personlig utvikling. Etter to hundre år kommer han tilbake til Nylyo og blir Master Of Aräda. På albumet ”The Path” var Swart , som for øvrig jobber som psykolog, inspirert av bøkene til J.R.R. Tolkien. Swart er rimelig opptatt av å ha gode historier som basis for sine verker, og han legger heller ikke skjul på at han er meget påvirket av symfonisk rock fra 70 årene. På ”Rofloré” har elektrisk gitar fått en mye mer fremtredende rolle en på tidligere verker. På dette verket er det en flott avslappet stemning, som gjør at når det fyres mer opp på kjelen så virker det ganske intenst og med fin nerve. Swart spiller virkelig godt gjennom hele skiva, og har en frapperende god teknikk som blir ytterlig foredlet med en stor innlevelse og vilje til å gi av seg selv. Vi liker også den nennsomme miksen av akustisk og elektrisk gitar, og en generell veltilpasset dynamikk som står flott til Roflorés eventyr. Et eventyr som akkompagneres av brusende og flotte keyboards som bidrar til mye av flyten i musikken, elgitaren forsterker dette forbilledlig, og til sammen kreerer de mange varierte og spennende musikalske landskap. Dette hadde selvsagt ikke vært mulig uten at Swart er en utmerket komponist, noe som ytterlige vises i hans evne til å integrere og mikse de forskjelligste temaer. Tilsynelatende uten at det koster en kalori klarer han også å sprette mellom de forskjelligste tempi på en utmerket måte både innen en låt, og låtene i mellom. ”The Grand Final” kommer aldri, fordi tro mot tematikken på skiva så er et menneskes grunnegenskaper alltid de samme uavhengig av personlig vekst. Derfor er det høyst naturlig at en akustisk versjon av ” Roflorés Creation” oppsummerer det hele. Vi må bare vedgå at dette er ei skive vi synes er ytterst vakker men også fylt opp med svært spennende musikk, som vi er i ferde med å bli nærmest uhørt glad i.

www.myspace.com/peterswart
www.peterswart.nl

1. The Dawning of Nylyo
2. Roflorés Creation
3. Luvenis
4. Yascath's Question
5. First Signs of the Arädany
6. The Pontha
7. Eternal Doubt
8. Constantl Growing Knowledge
9. Mysterious Allurement
10. Loneliness
11. Strangeness though deep Charm
12. The Dream
13. The Symphonic Muse
14. Impression
15. Feelings of Affection
16. Misdeed
17. Electrythm of Joy
18. The Ecerlasting Unification
19. Descriptions of Ymyty
20. The Edhazherä
21. Dhaedra
22. Return
23. Master of Aräda

Peter Swart – Elektrisk og akustisk gitar, keyboards og vokal
Koos Van Reeven - Trommer
Peter Van Der Laan – Lyrikk og forteller

Nem-Q – Opportunities Of Tomorrow

Fra det paddeflate landet hvor treskoene en gang var det nasjonalfottøyet kommer Nem-Q. Bandet stiller i klassen heavy prog, men med temmelig lite fakter hentet fra metallverdenen. På ”Opportunities Of Tomorrow” er de ute med musikk hvor vokal og gitar er i front gjennom skivas femtito minutter og førti sekunder. Musikalske referanser er Pain Of Salvation, Dream Theater, Tool og Riverside for å nevne de mest åpenbare kildene. Navnet Nem-Q er avledet fra det latinske ”naque” som betyr noe sånt som ærbødigst og virkelig. Det er også virkelig å si at gitaristen Mark Reijven kom fra Arrythmia og vokalist og gitarist Paul Sieben som kom fra Mexican Seafood, og at dette var de to musikalske gründerne. De fem musikerne har temmelig forskjellig musikalske bakgrunner, idet brettisten Dennis Renders kommer fra doom metall, mens Mark Reijven og Paul Van Limbeek har jazz bakgrunn. Paul Siben sin bakgrunn er fra grunge, så det bør jo være mulig å komme opp med temmelig sjangerfornektende musikk om alle slipper seg løs. Det gjør de for så vidt, idet de har entusiasme og sjarme i bøtter og spann. Verre er der med lyden, som en noe flat og tildels tørr, og spesielt når det gjelder gitarene er dette fenomenet ikke spesielt flaterende. Ekstra synd er det jo på ei skive som er såpass gitardominert, men uansett så er det åpenbart at bandet har potensial da de åtte låtene har flust med interessante elementer. Som for eksempel på ”Godless” hvor et høyst spenstig gitarmotiv, flott fremdrift og herlig bassolo er blant godbitene. Paul Sieven står for mye bra på sine gitarer, og vokalen er kjemisk fri for sjenerende aksent. Uten aksent men med Midtøsten vibber starter ”Ignorant” som kjapt blir mye røffere og tøffere, og som er en meget ok låt. Betydelig bedre låtskrivning gestalter ”Comin` Round”, som er spekket med kreativitet. Låten starter pent og pyntelig, men konvertere så til betydelig mer rocka landskap. Underveis på ferden får vi uventede vendinger og spenstige musikalske stunt som blant annet fiffig tvillinggitar. I sannhet en fengslende låt som viser hvor bra Nem-Q kan være, og også ”Another Promise” har mye å by på, som velfungerende temposkifter, smarte vendinger og rytmikk. Visse mangler i låtene er det utvilsomt, men bandet gjør et sympatisk inntrykk, og drar noen virkelig bra låter. Synd med produksjonen som ikke yter bandet rettferdighet. I tillegg hadde det nok ikke vært så dumt å gi mer plass til Dennis Renders på keyboards på neste skive, som kommer tidlig i 2010 så vidt vi har fått med oss. Nem-Q leverer ei debutskive som absolutt bærer bud om at det kan komme virkelig bra saker fra den kanten neste gang.

www.nem-q.com
http://www.myspace.com/nemq

1. Ignorant (6.30)
2. Hey Now Look At You (5.12)
3. Time Clock (8.28)
4. Fading Life (3.54)
5. Another Promise (5.21)
6. Godless (8.33)
7. River (7.22)
8. Comin' Round (7.20)

Paul Sieben – Vokal og gitarer
Mark Reijven - Gitarer
Henri van Zelst - Bass
Paul van Limbeek - Trommer
Dennis Renders – Keyboards og bakgrunnsvokal

Primal Fear - 16.6 (Before The Devil Knows You’re Dead)

Tysk musikk har ikke all verdens godt rykte på seg i mange musikkmiljøer. Dette bandet fra Baden-Württemberg har holdt på i 11 år siden den selvtitulerte debuten, og Sinner og Scheepers er eneste gjenværende originalmedlemmene. Bandet er kjent for et solid musikalsk håndverk, flotte cover, distinkt vokal, pumpende bass, eksplosiv tromming og bitende gitar. I tillegg så er det ikke spesielt nyskapende musikk og langt mellom overraskelsene, kort sagt en vet akkurat hva en får, og fansen er åpenbart strålende fornøyd med det. Powermetall som er dyktig utført, dog med stilartens begrensninger og fortrinn i skjønn forening. Låtene ”Under The Radar”, ”Killbound” og ”Riding The Eagle” føyer seg pent inn denne tradisjonen da det er låter som kunne godt rett inn på deres gamle skive ”Muclear Fire”. Ikke mye nytt, men soliditet og stabilitet i høysete. Noe forandring må vi like vel påpeke da rytmeseksjonen som alltid er solid, men faktisk har utviklet seg ytterlige! Også vokalprestasjonene er en knepp opp, som på balladen ”Hands Of Time” hvor faktisk fire av musikerne bytter på å føre an vokalt sett, og alle gjør et utmerket jobb! Episk legerte låter som ”Black Rain” og ”No Smoke Without Water” vil nok vil treffe de mest dedikerte powermetall tilhengerne midt i planeten og gestalte stor entusiasme. Den nye gitaristen Magnus Karlsson, vil nok også fremkalle glede hos fansen, da hans måte og traktere gitaren på nok er rimelig ”gåsehudfremkallende” for nevnte gruppe. Bassisten Mat Sinner har stått for produksjonen av skiva, og gjort er anstendig jobb, mens selv innspillingsprosessen har foregått hos velrenommerte House Of Music som har gjort en høyst anstendig jobb. Vokalt er Ralf Scheepers slett ikke fjernt fra det Halford i Juads Priest serverer, og gjennom hele skiva får vi hørt hvor bra han låter i en powermetallsetting. En setting som avstedkommer en låt som for eksempel ”Six Times Dead (16.6)”, med sin mørke atmosfære, spenstige tvillinggitarløp og flotte basslinjer. Noen virkelige gode ideer som også føres trygt i mål, finner vi på ”5.0 / Torn”. Virkelig bra kyboardslinjer, og den fete bassen satt sammen med de øvrige musikalske artefaktene på en fiffig måte. ”Smith & Wesson” er catchy til tusen og med svært nynnbare vers, og nær opp til hva Accept og Sinner kunne ha lagd. ”16.6 (Before The Devil Knows You’re Dead)” er ei bra skive innen tysk powermetall, hvor balansen mellom det melodiøse og det kraftfulle er vel ivaretatt, mens det for den gjennomsnittlige progger neppe er ei skive som er av stor interesse.

www.myspace.com/primalfearofficial

www.primalfear.de

1. Before The Devil Knows You're Dead
2. Riding The Eagle
3. Six Times Dead (16.6)
4. Black Rain
5. Under The Radar
6. 5.0 / Torn
7. Soar
8. Killbound
9. No Smoke Without Fire
10. Night After Night
11. Smith & Wesson
12. The Exorcist
13. Hands Of Time
14. Cry Havoc-bonus track
15. Scream-bonus track

Ralf Scheepers – Vokal
Henny Wolter – Gitarer
Magnus Karlsson – Gitarer og keyboards
Randy Black – Gitarer
Mat Sinner – Bass og vokal

Living Room - Times Like Lakes

Enda en av disse totalt underkjente og ukjente bandene som gis ut på nytt. Living Room var en heller kortvarig ensemblet som bare klarte å gi ut en plate, som likevel har oppnådd å bli et yndet samleobjekt for de med preferanser i å tilegne seg psykedeliske sjeldenheter. ”Chambers” som omtale skive heter kom ut kun på vinyl i 1997, og var en privat utgivelse i et temmelig begrenset opplag. Før Living Room gikk i oppløsning snekret de sammen materiale til en oppfølgingsskive, hvorav åtte spor nå finnes på ”Times Like Lakes”. Med en lett hoderegning vil den oppvakte leser komme frem til at de resterende fire sporene er hentet fra ”Chambers”. Sekstetten sin musikk hensetter oss til de grader til 1968, og ”the summer of love”. Retro så det holder, og selvsagt er det et berettiget spørsmål om en slik nesegrus beundring for en tidsepoke og dens musikk er riktig? Skiva kommer ut på et plateselskap som heter ”Trip In Time”, og dermed er kanskje spørsmålet ovenfor besvart? Living Room sverger for sikkerhets skyld til gammeldags utstyr, og effekter som farfisa orgel som for eksempel også Doors har brukt med stor suksess og gjort til et kjennetegn. Andre ”68 artefakter” er fuzz- og ekkogitar, og fløyte og to kvinnelige vokalister med drømmende stemmer som er skreddersydd for denne musikken. Krautrock inspirasjonen ligger også hele tiden på lur på ”Tomes Like Lakes”, og band som Amon Düül 2 og Hölderlins Traum er nok noe bandet har lånt minst et øre til. Beste spor er ”Orange Plastic”, og med seg på seierspallen har denne låten ”Times Like Lakes” og ”Rising Dawn”. Skiva er i høy grad ei cool skive som fanger tidsånden på en ypperlig måte, og hvor hippiefanen holdes rimelig høyt. De som liker psykedelisk musikk med farfisa orgel og kvinnelig vokal bør kjenne sin besøkelsestid og skaffe seg denne her. ”Times Like Lakes” er også for de som liker musikken til Smell of Incense, The Higher Craft og Jefferson Airplane.

http://www.worldinsound.de
http://www.tripintime.de

1. Intro
2. Orange Plastic
3. Times Likes Lakes
4. Morning Light
5. Rising dawn
6. Far Behind
7. Cloud Song
8. Last Song
9. Acid Comes
10. Velvet Shadows
11. Inside
12. Just A Little Song

Anke Schattefor – Vokal og fløyte
Golbarg Zolaghari – Vokal og orgel
Dennis Busch – Gitar, sitar og vokal
Kai Becker – Gitar og lydeffekter
Dominic Schattefor - Bass
Michael Essfeld - Trommer

Morphelia – Prognocircus

Nye og moderne musikalske elementer veves inn i en 70 talls rertrodogmatikk, og er ment å skape lydlandskaper som tar lytteren med på et atmosfærisk og lyrisk eventyr. Ambisjonene er det som en lett skjønner ikke noe i veien med, men så veldig mye særpreg blir det aldri. Morphelia likner litt på sine landsmenn i Yack Yello, og spiller også en temmelig middels neo hvor Marillion er en åpenbar inspirasjonskilde. Musikken til Morphelia er ofte er ekstrem melodisk, og tidvis nokså pompøs. Det hele åpner med ”Midtnight Sun ” som er en temmelig oppsvulmet låt og låter nokså seigt og ikke minst kjedelig, selv om det nok selvsagt ikke var tilsiktet. Meninga var nok å lage en episk låt som var rimelig spennende og mangesidig. Når det ikke lykkes er kanskje grunnen så enkel at komposisjonen ikke lodder dypt nok? Det blir noe bedre på enkelte av låtene og ”Love Of An Old Man” har noen riff som ikke er uefne og en energi og fremdrift som er overraskende bra. Låten inneholder også det uventede idet den begynner passelig vimsete, for så plutselig å støte på en hard blokk! En mur av metall hvor selvsagt Dream Theater er rollemodeller. På denne låten kommer også vokalisten Kurt Stwrtetschka til sin rett da stemmen passer mye bedre i en tøffere musikalsk setting. At følgende fire band, tidligere nevnte Marillion, Saga, Pink Floyd og Dream Theater er band hvor Morphelia har vært og lånt mye av er åpenbart. Det er jo greit nok, men med visse musikalske mangler kan det aldri bli bra med såpass mye kopiering, og et til dels blekt og lite organisk lydbild. På for eksempel ” Dream Of Jerusalem” er det skremmende likt Saga, og da spesielt samspillet mellom gitar og keyboards. Gitarspillingen har gjennom hele skiva mer enn et snev av Saga, og å gå ukritisk i sporene til andre kan aldri bli vellykket i lengden. Albumet er på nesten sytti minutter, og fylt med låter som er temmelig langtrukne og med fordel kunne vært kortet mye ned. Enhver ide god eller dårlig tværes ut for mye etter vår smak, og ”Prognocircus” er ikke musikk vi får gåsehud av for å si det pent! Det kan det meget vel tenkes at de som liker pompøs og svært melodiøs neo vil finne denne skiva uimotståelig, og vi skal slett ikke se bort fra at disse vil elske dette produktet?

www.myspace.com/morphelia

www.morphelia.de

1. Midnightsun
2. Love Of An Old Man
3. Hazard
4. A Winters Tale
5. It’s Time For A Change
6. Dream Of Jerusalem
7. The Russian Fail
8. Virginhood’s End

Kurt Stwrtetschka - Vokal
Guido Fröhlich - Gitarer
Renko Rickerts - Bass
Günter Grünebast - Keyboards
Elmar de Groot - Trommer

Eureka - Shackleton`s Voyage

Frank Bossert står bak Eureka og her på sin fjerde skive har med seg mange gode venner som sammen nedkommer med ei skive som er i nærheten av det Mike Oldfield og Alan Parsons Project har syslet med. Tematikken er om Sir Ernest Shackleton`s reise gjennom antarktisk i 1914 - 1916, og fortellerstemmen til Ian Dickinson sørger for å sette en virkelig flott stemning. Denne stemningen klarer dessverre musikken ikke i stor nok grad å følge opp, og faktisk er det selve fortellerstemmen som er skivas høydepunkt! Årsaken er at musikken ofte blir for tannløs, og med for liten essens, og det hele blir langt mellom høydepunktene. Låtene er kort sagt oftest for svake, og det er alt for lite av den musikalske livseliksiren som fremdrift og sug i musikken som oftest skaper. Musikalsk legger musikken seg en plass rundt Mostly Autumn og Pink Floyd rundt ”A Moementary Laps Of Reason”. Forskjellen er bare at det hele gjøres uten nevnte musikere finesse og låtskriverevner, og at det høres så uendelig mye mer syntetisk ut. En multiinstrumentalist som Frank Bossert har vel strengt tatt skreddersydd denne skiva for de som liker enkel, melodisk og lettvint symfonisk musikk, og er for oss alt for fokusert på å tekkes publikum med enkle løsninger og ditto musikk.. Det er også hevet over tvil at nevnte gruppe nok vil være stum av beundring over alt det tilsynelatende vakre, og stemningsfulle. For oss så er følelsen av at skiva ikke tenner på alle sylindrene overveldende, og i stedet på mange måter går på sparebluss med bare et fåtall sylindre aktive på likt. Koselige musikk vil nok mange synes, men vi føler at det er jevnt over tynn suppe som ikke metter vårt musikalske behov.

http://www.eureka-music.de

1. The Last Adventure 0:51
2. Departure 3:10
3. The Challenge 3:32
4. Grytviken Whaling Station 3:02
5. Heading South 3:58
6. Icebound 5:06
7. Plenty Of Time 2:59
8. The Turning Point 0:48
9. Going Home 5:10
10. Into The Lifeboats 4:39
11. Elephant Island 2:39
12. Will You Ever Return? 3:09
13. In Search Of Relief 6:57
14. The Rescue 3:27
15. We Had Seen God! 1:46

Frank Bossert – Det meste her

Gjesteartister,

Billy Sherwood (Yes, World Trade,Circa, Conspiracy) - Vokal
Troy Dockley (Iona) – Sekkepipe og fløyte
Yogi Lang (RPWL) – Keyboard
Ian Dickinson - Fortellestemme

Saris - Curse Of Time

Bochumbaserte Saris har sine røtter helt tilbake til 1981 da Derk Akkermann startet opp bandet, men det tok faktisk så mye som ti år før første skive var ute i butikkhyllene. Akbumet ”Dead End Street” ble hyllet av temmelig mange, og Saris sin noe særegne blanding av neoprog og melodisk hardrock fikk mange til å nikke anerkjennende. Dette forhindret ikke diverse problemer for Saris, og i år 2000 kom oppløsningen. Som en fugl føniks reiste så bandet seg fra asken seks år senere, og med mye nytt på mannskapssiden, blant annet to nye vokalister. Her er nok Thomas "Hacky" Hackmann den mest navngjetne, og hans vokal er synonym med høy kvalitet, og han har da også jobbet med band som Saxon, Genius Rock Opera Project, Blind Guardian og Helloween blant annet. Musikken til Saris er svært melodiøs, og har mange følere til åttitallet og sånn sett er den litt gammelmodig, men ikke uten en viss sjarm. For å forenkle virkeligheten kan vi gjerne si at Saris er en miks av Marillion, Saga og Magnum. Visse hardrockelementer gjør det hele litt røffer, mens AOR elementene trekker i den andre retning og gjør skiva noe ”soft”. Rytmisk er det non mangler, og litt mer snert og variasjon her hadde vært et gode. Omtalte Thomas "Hacky" Hackmann gjøre en svært god jobb, og er med å løfte skiva. På det temmelig lange sporet ”Miracles” er vokalen til Anja Günther fremragende med sin krystallklare og kontrollerte uttrykk. Også samspillet mellom kyeboard og gitarer evner å begeistre i en flott låt som har hentet mye fra rockopera konseptet. På ”Falling Leaves” er det en vakker låt som langsomt bygger seg opp, og vokalduellen/vokalduoen mellom vokalistene er både lekker og spennende. Keyboardene inntar hovedrollen i ”Curse Of Time”, men det er også satt av plass til gitarsoloer som faktisk fremkaller tankene på Rocket Scientists og Ayreon! Saris sin gjenforening med albumet ”Curse Of Time”, et rimelig vellykket comeback. Variert, med enkelte sterke låter og en åpenbar appetitt på å spille er dette et ok album innen sin sjanger. Visse begrensninger er det som nevnt, og noen låter er ikke akkurat i toppklasse. I tillegg blir det tidvis noe pent og pyntelig, og litt for lite essens og neppe et albumsom egner seg for utallige lyttesksjoner. Dette er nok kanskje ikke noe problem for de som har hovedfokus på det melodiøse og neoprog, da Saris i så måte leverer varene og vel så det.

1 The Curse
2 Falling Leafs
3 Victims of the Night
4 Kingdom of Shadows
5 Miracles
6 A Winters's Tale
7 Waiting 4
8 Behind the Times

Achim Schmidt – Trommer og keyboards
Thomas Hackmann - Vokal
Derk Akkermann – Gitarer og keyboard
Lutz Günther - Bass
Anja Günther - Vokal

Touch The Spider – I Spit On You Grave

Tysk duo fra Stuttgart med en dobbel CD som har en spilletid på 97,08 minutter og et bandnavn med oppmodning til en handling vi får den store skjelven av! Denne debuten består av en letter vindskeiv doom/stoner rock, smaksatt med noe spacerock, gotisk musikk og psykedelisk musikk. Vi kan noe forenklet si at verket ikke er ulikt tidlige Black Sabbath i en symbiose med Joy Division. Som oftest er musikken rimelig monoton og naken, men det forhindrer ikke at noen mer harmoniske øyeblikk plutselig skinner gjennom som for eksempel på ” Do Not Call Me Mad”. Skiva er fylt med en vannvittig melankoli noe også tekstene er vitner om, med sin mørke tematikk om menneskelig eksistens og blant annet satanisme. Likevel er låtene er hovedsakelig relatert til virkelige hendelser eller til frykt, visjoner og diverse mer eller mindre velbegrunnende refleksjoner. En nokså klinisk produksjon er også med på å sementere de stemningene bandet vil oppnå. Vi kunne gjerne hatt et noe varmere uttrykk med fete gitarer og mer variasjon, men det er temmelig åpenbart at Touh The Spider ser dette annerledes og velger sitt løp. Bandet hevder at de bare bruker gammeldags instrumenter selv om soundet ikke akkurat blir varmt av den grunn. Vokalen er forbausende nok ofte nokså puslete, og kunne med fordel ha hatt mer pondus, og evnen til å treffe tonene kunne ha vært bedre! Instrumentalt er det derimot meget oppegående og tidvis musikk som er spennende og bra innen sitt segment. En feil er at det hele er alt for langt, og gjerne kunne vært på en enkel cd, for slik det er nå følges en god låt gjerne opp med en mer anonym ellers vak låt. Det er jo dumt da bandet jo med å korte ned til et album på normal lengde kunne endt opp med bare virkelig bra låter. Riffene er temmelig rå og forvrengte men de fester seg lett i hjernebarken, og om ikke Unholy Ghost kan synge spesielt godt, kan han til gjengjeld spille gitar! Bandet hevder selv de er inspirert av Pentagram og Saint Vitus og det lar seg lett hør på noen av skivas 28 låter. ”I Spit On Your Grave” er ok debutalbum innen doom/stoner rock som vi tror mange av sjangerens tilhenger vil ha stor glede av, om en kan leve med de innvendingene vi har nevnt. Med en virkelig god vokalist på neste skive og fokus på og bare å spille inn de beste låtene de lager, så kan dette bandet utmerket godt være med på å dominere sjangeren i fremtiden.

http://www.touchthespider.de

http://www.myspace.com/touchthespider

CD 1

01. Circle Of Lies
02. Where Are You From
03. Don´t Call Me Mad
04. Graven Image
05. Back From The Dead
06. Make Me Sick
07. Spit On Your Grave
08. Cruel And Mean
09. Blues For Nicole
10. Worlds Collide
11. Since You Are Gone
12. Six Feed
13. House Of Shame

CD 2

01. Abra Macabra
02. You Are Not Alone
03. The Sence Of Me
04. Wicked Wench
05. Shades Of Grey
06. You Know
07. Street Cleaner
08. Tears Don´t Lie
09. Can You Hear Me
10. Sabbath Of Blood
11. No Fear
12. Watch Me Bleed
13. Motel Room
14. Premonition
15. Gloomy Sunday

Unholy Ghost – Vokal, bass, keyboard og perkusjon
Cosmic Energy – Trommer, perkusjon og keyboard

Henriëtte Kat – Home

Et viktig nytt element fra Henriett Kat tilkommer på denne siste skiva hennes, stemmen hennes. En stemme som er forbausende bra, basert på at det er først på hennes tredje skive vi får hørt den. Snakk om tabbe og ikke å bruke denne flotte røsten tidligere, en stemme som er full av klangfarger og ikke så ulik Annie Haslam men selvsagt ikke så suveren i et og alt som Annie. Henriett Kat synger forøvrig om en slags panteistiske natur mystisisme på både morsmålet, men også tidvis på tysk og engelsk. Inspirasjonskildene er nærmest uendelig, men vi nevner i fleng, Pink Floyd, Yes, Grieg, King Crimson, Moussorgsky, Peter Gabriel, Rachmaninoff, Soft Machine, Beethoven, Perth, Ravel, Chopin, Grieg og Beethoven. Til sammen fører dette til at Henriett Kat lager en temmelig lavmelt musikk som ligger nær opp til stemning fra debuten, hvor det var nifse, melankolske og rolige stemninger. Som alt annet er stemmen en integrert del av lydbildet, hvor alt er nøye gjennomtenkt og tilpasset musikkens makrostruktur. Selv innenfor et slikt stramt elektronisk opplegg blir det plass til artistens personlighet, og musikken er slett ikke uten varme og sjarme. En mulig merkelapp på hva som forrettes er progressive trance, men progressive world musikk passer nok betydelig bedre. Ofte så starter musikken rolig for så å ha en stigende intensitet, som mot slutten av låten avtar og vi er så tilbake ved utgangspunktet. Vi får her musikk godt rotfestet i klassisk symfonisk musikk, men smaksatt med alle elektronikkens muligheter utført med stø hånd av denne musikeren. Vi får mange vakre øyeblikk på denne skiva, men rocka blir det selvsagt aldri, og vi kunne gjerne hatt noe mer spennvidde i utrykket. Det Henriett gjør utfører hun med stor dyktighet, og ”Home” er et solid musikalsk håndverk, om ikke dynket originalitet. Så mange sjanser tar hun heller ikke, men musikken er en stemningsfullt symfonisk synth poesi som mange av de som liker avbalansert og rolig musikk vil ha stor glede av.

http://www.myspace.com/henriettekat

http://www.henriettekat.nl/nl/

Henriette Kat – Roland og Korg digitale synther og vokal

1. Home
2. Ja Wir Haben Alles
3. Also Ist Es
4. Zuruckgestunden
5. Beautiful Day
6. Jacob``s Struggle
7. Reiten, Reiten, Reiten
8. Sloitude
9. The Sun Is Rising
10. Right From The Start

Illumion - Hunting For Significance

Med en spilletid på nær innpå timen bretter Illuminon ut sin musikk og tar seg god tid til å vise sin noe spesielle musikalske innfallsvinkel. Prog og kinesisk musikk i en symbiose vi knapt har hørt om før. Unntaket herfra er nok Cold Fairyland fra Shanghai og noen hint av Wu Fei sin musikk. Spørsmålet som er naturlig å stille er om dette kan fungere? For at det skal fungere har i alle fall bandets leder Eveline Van Kampen en meget bra musikalsk skolering, og det er hentet inn dyktige og erfarne musikere. Fra det flotte progensemblet Songs Of Th Exile kommer bassisten Peter H. Boer og Emile Boellard, mens vokalisten Esther Ladiges blant annet har sunget for Ayreon, Ixion, Sangamo og Unicorn. Coveret er tegnet av Thu Phuong Nguen, og er ytterst tiltalende, og tekstene er av samme kaliber. Inspirasjonen til disse er opplevelse på reiser i Ungarn, Kina og stuping i Nordsjøen! I tillegg er bøkene til Franz Kafka, Charles Dickens, William Blake, Edgar Allan Poe og Oscar Wilde inspirasjonskilder. Den nevnte miksen med kinesiske instrumenter er ikke tatt ut av lufta på noen måte, og et slags patetisk forsøk på å være original. Det hele er fordi Eveline Van Kampen faktisk studerte et år i Kina og derfor ble påvirket av kinesisk tradisjonell musikk og dennes instrumenter. Musikken på ”Hunting For Significance” er tidvis opp mot Ayreon sitt univers, men ikke så pompøs. Atmosfærisk og med mangeartede flotte stemninger er det utvilsomt og det hele er temmelig symfonisk og med røtter til den mer rytmeorienterte proggen. De eksotiske innslagene av ehru og pipa, dvs. kinesisk fiolin og kinesisk lutt skaper særpreg og er bra inkorporert i musikken. Det er mange damer i Illumion bidrar alle i høy grad til at Illumion soundet har særpreg og skiller sg ut fra mengden av nye band på deres debut. Det er en udiskutable feminin ”ånd” over skiva som for oss er svært tiltalende, og Esther Ladiges traktering av irsk fløyte er et noe uvanelig men flott musikalsk innslag. Skiva har den evnen at den vokser for hver avspilling, og det er noe som pleier å være et svært godt tegn. Kontrastene mellom det melankolske og det mer lystige, mellom fantasi og virkelighet i tekstene, og mellom kompleks og det mer enkle gjør også at dette verket blir svært hørbart. De dyktige gjestmusikerne bidrar til den uvanelige store variasjonen i stemninger som skiva gestalter. ”Hunting For Significance” er ei meget flott debutskive som skiller seg positivt ut fra de musikalske massene på de fleste måter som er aktuelle parametere med alle sine lekre detaljer. Slik sett kan vi si at jakten på betydning – som albumtittelen betyr, er vellykket! Vi gleder oss til flere betydelig album fra disse musikerne fra treskolandet.

1. Encomium (5:09)
2. Scarlet Sin (5:25)
3. Chrysanthemum (4:46)
4. Into The Labyrinth (5:17)
5. Metamorphosis (5:25)
6. The Prophecy (5:42)
7. Under The Harrow (4:05)
8. Died For Beauty (5:26)
9. Infinity (6:01)
10. Whirlwind (5:34)
11. The Bliss (5:44)

Eveline van Kampen – Elektrisk gitarer, stål og nylon strenget akustiske gitarer og ehru ( som er en to strenget kinesisk fiolin)
Esther Ladiges – Vokal, fløyte og perkusjon
Eveline Simons - Keyboards
Peter H Boer – Bass både med og uten bånd, chapman sticks og keyboards
Emile Boellard – Trommer
Annemieke de Boer - Keyboards på “Metamorphosis”

Gjestemusiker,

Peter Dijkstra –Keyboards på “Scarlet Sin”
Irma Vos – Fiolin og brastj på ”Infinity”
Marjolijn Kaiser - Pipa (som er en firestrenget kinesisk lutt) på “Chrysanthemum”

Neo-Prophet - Monsters

Fra Poelkapelle, West Flanders i Belgia dukker Neo-Prophet opp, nærmest som troll i eske! Vi har faktisk aldri hørt om bandet, men det er åpenbart erfarne musikere med Hans' Mac 'Six i spissen som har laget ”Monsters”. Produksjon, miksing og mastering har Frank Van Bogaert stått for, og han har i sannhet gjort en utmerket jobb her. Når vi så vet at den godeste Van Bogaert er både kjenner og elsker av prog og symfonisk musikk så er kanskje ikke dette så rart. Musikerne på denne skiva har absolutt vært å snust i hyllene til Pink Floyd, Marillion og Genesis, men resultatet er et eget distinkt sound. Et sound som gjorde at demoen ”Feeblemindedness” ble meget vel mottatt av både presse og musikkentusiaster da den kom ut. Denne entusiasmen førte til at Neo-Prophet nedkom med ”Monsters”, som er et album som er både variert, melodisk og spekket med meget gode låter, og som har kløktige arrangementer. Stilistisk beveger Neo-Prophet seg elegant mellom flere stilarter. De første låtene på skiva har fyrige gitarsoli og et utall av gode musikalske ideer. På siste del av ”Monsters” tar det virkelig av, og enda mer kløktige og bra låter åpenbarer seg. Det er definitivt her rosinen i pølsa er å finne for å si det med et eldgammelt, morsomt og tåpelig uttrykk. De første låtene er derimot på ingen måte tåpelig, og innehar mye musikk med meget høy kvalitet. Hør bare på synthsoloen på ”(March of the) Boneless”, eller på saksofonsoloen og Hammond orgel trakteringen på “Man Without A Name”, for å nevne noen av de minneverdige øyeblikkene. Ja, så må vi ikke glemme ”The Vast Machine” med sitt suverene samspill, og hardrock tematikk som er svært spennende.”Monsters” manøvrer seg mellom forskjellige sjangere som like selvfølgelig og uanstrengt som de skulle ha egne gener for den slags aktivitet. Det diskes opp med art rock, hardrock, neoprog, symfonisk prog og melodisk rock så det er en fryd for øret. Det musikalske serveringsfatet er full av de lekreste musikalske delikatesser. Balladen ”Song X” er utstyrt med kledelige utbrudd, og masse deilig Moog og Hammond orgel. Gitarene blir tydeligvis inspirert av all denne vellyden, og deltar plettfritt med sine viktige bidrag. Aller beste spor er seksdelte og nesten tjueen minutter lange ” The New Prophet”. En låt som er såpass spektakulær og vannvittig bra, at vi ikke engang skal forsøke oss på en beskrivelse. Vi nøyer oss med å fastslå at den bare må høres rett og slett, da ord knapt kan beskrive den. Det kommer neppe som noe sjokk at vi faktisk varmt anbefaler Neo-Prophet og deres verk ”Monsters”! Vi må jo også ta med at slike album som dukker opp nærmest ut av intet, og har så mye essens og god musikk, gjør det ekstra trivelig å bruke såpass mye tid på å finne ny og spennende musikk!

www.myspace.com/neoprophet
http://www.neoprophet.com/

1. The Truth (4:07)
2. The Vast Machine (3:43)
3. (March of the) Boneless (7:19)
4. The blessed One (6:19)
5. Man Without a Name (5:07)
6. Song X (9:15)
7. 911 Pianoid (5:50)
8. The New Prophet (20:42)
a. The New Prophet (6:23)
b. Monsters (3:41)
c. A Lonely One (3:29)
d. Revelations (1:49)
e. The Pilgrimage (1:34)
f. My stone Of Life (3:46)

Hans' Mac 'Six – Vokal og bass
Rudi Lins - Trommer
Frank Debruyne – Aksutisk og elektrisk gitar

Sjoerd "CAP" Bruyneel - Piano, Hammond orgel, moogs og keyboards

Gjestemsuikere,

Frank Van Bogaert – Taurus pedal på 4, perkusjon på 2, støy samplere på 2 og 8f og gitar arrangementer på 2,6 og 8f

Dani Caen – Vokal på 4, 8f
Bjorn Verschoore - Saksofon

Stream Of Passion - Flame Within

Dette bandet har gjennomgodt rikelig med forandringer mellom album en og “Flame Within” som er nummer to. Kun Marcela Bovio av original besetningen er igjen. Et temmelig nytt sound er også et faktum, og det er nå snakk om mer ren goth metall. Aller viktigst er nok at bandet ikke kan dra veksler på låtene til Arjen Lucassen mer. I sum gir dette et temmelig ribbet band, og det høres jo selvsagt også når en spiller gjennom skiva. Fortsatt synger Marcela Bovio meget bra, men det kan ikke alene redde denne skiva fra og ikke bli temmelig ordinær, og med få melodier som lyser opp i gothmørket. ”Flame Within” er klart mye mindre progressivt legert enn forgjengeren, og låtene er heller ikke gjennomførte nok. Balladen ” When You Hurt Me The Most” er rimelig ok, og innehar noe musikalsk snacks, og ”Let Me In” er heller ikke en så halvgæren låt. Sammenlikningen med Within Temptation er nå også temmelig naturlig, idet Sharon Den Adel og Marcelo Bovio har temmelig lik stemmeprakt, men Marcela sin fiolinspilling tilfører nyanser som gir Stream Of Passion en viss egenart. I tillegg så har S.O. P. mye mer fokus på stemmen til Marcelo Bovio og toner noe ned det symfoniske element i forhold til konkurrenten. Begge henter fra noenlunde likt univers hva gjelder tekst, hvor frykt, melankoli og kjærlighet og er temmelig mye besunget, og definitivt aller mest sistnevnte på denne skiva. Låter om kjærlighet skaper lett klima for det litt søte, og jada det tendere noe mot det småklisne her, og det blir noen småpinelige låter ut av det på ”Flame Within”. Utallig ganger nevnte Marcela har skrevet de fleste låtene så vidt vi kan skjønne, og så langt mangler det litt mer enn litt på de gode ideene etter vår mening. Vi skal derfor ha en viss tålmodighet med Stream Of Passion, og ser gjerne at de kommer sterkere tilbake på den neste skiva. Bedre låter er et must, og hvordan slikt fremskaffes er likegyldig bare de dukker opp, men Marcelo Bovio er en såpass stor musiker at hun kanskje er i stand til å skape disse selv? Albumet plasserer seg trygt i gothsegmentet, og bidrar med nok et album der som ikke byr på noe av spesiell interesse, selv om det er habilt spilt og ikke et dårlig album på noen måte.

www.myspace.com/streamofpassionband

http://www.streamofpassion.com

1. The Art Of Loss (3:57)
2. In The End (4:01)
3. Now Or Never (4:13)
4. When You Hurt Me The Most (4:46)
5. Run Away (4:16)
6. Games We Play (4:02)
7. This Endless Night (4:20)
8. My Leader (4:53)
9. Burn My Pain (4:18)
10. Let Me In (3:32)
11. Street Spirit (5:22)
12. A Part Of You (4:48)
13. All I Know (2:12)

Marcela Bovio – Vokal og fiolin
Eric Hazebroek - Gitarer
Stephan Schultz - Gitarer
Johan van Stratum - Bass
Jeffrey Revet - Keyboards
Davy Mickers – Trommer

Life Line Project – Modinha

Rozenburg, Zuid-Holland har sin Erik De Beer, og han er multiinstrumentalist som har en forkjærlighet for gamle keyboards og prog fra de gylne 70 årene. I tillegg så har De Beer også en stor interesse av psykologi. Selve navnet Life Line Project skriver seg tilbake til den tiden da Erik De Beer livnærte seg som lærer. Han ble da satt til å arrangere musikk som slett ikke fenget mer enn en Bulgarsk spillefilm fra 1932 i sorthvitt. Det var da ideen om et Life Line Project til symfonisk rock ble født. For å kreere sådanne er jo slett ikke diverse gamle keyboards å forakte, og da kan en jo trygt si at Erik De Beer er rett mann på rett plass. Selve albumtittelen skriver seg fra en trist Brasiliansk sang, og her har vi et instrumentalt album som er pent variert med både folk, jazz, rock, klassisk og metall. Trommingen utmerker seg med sin energi og Ludo De Murlanos behandler stikkene slik at rytmeseksjonen er en drivende bærebjelke på ”Modinha”. Soundet er ofte en tanke, og en stor tanke, bombastisk i beste Emerson, Lake & Palmer stil, men variasjonen er stor og låtene er flott bygget opp for det meste. Det er et instrumentalt mangfold, og en del eksotiske instrumenter som mandolin, cembalo, renessanse trommer, roto-toms, triangel, claves, tamburin og kubjeller får alle sin tid i rampelyset. Det er rikelig med fet Moog spilling, og låten ”Keeper of The Keys” er faktisk også en hyllest til avdøde Bob Moog. Også Rick Van der Linden blir hyllet på denne skiva, og på låten ”Joy” er det virkelig riktig å snakke om bombastisk keyboard. Ikke for det, vi får også en ganske heftig gitar her, og en ellers bra låt. ”Modinha – Jazz Intermezzo” er en rimelig kort låt, men viser at De Beer utmerket vel kan lage jazz som holder mål. Holde mål gjør så absolutt gitaristen Jason Eekhout, som virkelig er med på å gi denne skiva det lille ekstra som gjør susen. Eekhout spiller med følelse, kraft og ikke minst så behersker han mange typer musikalske topografer meget bra. På den vakre og smekre ”Sonho” er det en spenstig integrering av obo i musikken, som også pyntes av flott pianospilling. Life Line Project leverer femten låter på ”Modhina”, som neppe revolusjonerer den musikalske verden. Det er likevel et verk med melodisk keyboarddrevet prog som har mange bra låter, dyktige musikere og aller best en fin og veltilpasset variasjon .

http://www.myspace.com/lifelineprojectband

1. Modinha - Inicio (3:07)
2. Joy (3.35)
3. Dark Procession (7:37)
4. Stampede (4:16)
5. The Chase (0:55)
6. Modinha – Jazz Intermezzo (2:39)
7. Keeper Of The Keys (4:12)
8. Subjective Object (4:10)
9. Sonho (2:34)
10. Another Dayride (3:32)
11. Modinha – Oraçao (1:12)
12. Night On The Freeway (4:56)
13. Quasar (2:56)
14. Modinha – Final (4:13)
15. Bonusspor - Song For Lara (2:17)
Erik De Beer – Elektrisk og akustisk piano, orgel, synther, gitarer, mandolin og cembalo
Iris Sagan – Bass
Jason Eekhout – Elektrisk og akustisk gitar
Elsa De Beer – Fløyte
Dineke Visser – Obo
Jody Van De Gijze – Akustisk og elektrisk gitar
Ludo De Murlanos – Trommer, perkusjon, renessanse trommer, roto-toms, triangel, claves, tamburin og kubjeller

Aranis – II

Med subsjanger betegnelsen kammerrock er Aranis trygt plassert i en bås, og skal vi riktig begi oss ut på ytterlig båsinndeling, så er det her snakk om Belgisk akustisk kammerprog. Faktum er at dette ensemble likner noe på band som Univers Zero, DAAU, Cro Magnon, Julverne, Art Zoyd og Present. Noe av forskjellen er at Aranis ikke er så mørke og dystre som de nevnte har en tendens til, uten at Aranis noen gang blir en ”smiley”. Deres finurlige og detaljerte arrangementer og bruk av instrumenter som vi vanligvis finner innen klassisk musikk er noe de behersker meget godt. Alt satt inn i en kontekst hvor de intense, akustiske og kontrapunkt dominerer. Aranis har ikke trommeslager med seg, og det gjør at det selvsagt ikke rocker særlig heftig. Likevel skaper de et musikalsk univers som tidvis fascinerer med sin rytmikk og harmonikk og mange gode innfall. Skiva varer femtifire minutter og førtitre sekunder, og vi tror nok dessverre den er for en engere krets av musikkinteressert. Årsaken er at musikken ikke akkurat er enkel å forholde seg til, og mange vil selv om de prøver nok likevel streve med og ”komme under huden” på Aranis II. Dette er basert på realisme og erfaring, og tar ikke bort det faktum at komponisten Joris Vanvinckenroye er svært talentfull. Fra hans hånd triller det ut elleve flotte spor med “Looking Glass” som en av de beste. Ganske så intrikat låt som smyger seg av sted med sine gjentagende fiolinmotiver, hvor de andre instrumentene snor seg rundt og lager en ytterst interessant og spennende låt. Nevnte spor krever rimelig intens lytting for å avdekke all dens skjønnhet og kreativitet. Antwerpen sekstett bruker også trekkspill og det er jo ikke akkurat et instrument som vi er så veldig glad i til vanlig. Her derimot brukes det mest for å skape stemninger, og det er faktisk overraskende ok å lytte til. Skiva mangler et spor av mer episk karakter som den forrige hadde med ”Zilezi”. Bortsett fra det får en akkurat hva en kan forvente, høyst velkomponert og intrikat musikk som likevel har et våkent øye til den gode melodi. Energien er alltid tilstede i Aranis sin musikk, som gjerne åpner med fiolin og cello i front på låtene. Utover så står akustisk gitar og piano for rytmikken, mens fløyte og trekkspill blir mer dominerende mot slutten av mange av sporene. ”Vala” er unntak fra dette fordi låten er rimelig dominert av fiolinsoli, og de andre instrumentene er på sidelinjen helt til finalen. Da derimot deltar de for fullt og praktfullt! Bandet har også sitt særpreg med sin crescendo struktur, og litt nennsom og flott bruk av disharmoni. Aranis er veldig progressive i sine holdninger, og utforsker og eksperimenter brukbart, og kommer opp med ei spennende skive. Vi tror som nevnt dessverre ikke dette er musikk som vil fenge et stort publikum, men på den annen side så er dette såpass god musikk at folk bør kjemme sin besøkelsestid.

http://www.myspace.com/aranis

www.aranis.be

1. Kitano (3:57)
2. Vala (4:21)
3. Looking Glass (5:57)
4. Gona (4:44)
5. Walk in one's sleep (6:11)
6. Moja (4:22)
7. Waris (4:53)
8. Turbulentie (6:16)
9. Trog (4:03)
10. Lovey-Dovey (4:39)
11. Mythra (5:04)

Jana Arns - Fløyte
Liesbeth Lambrecht - Fiolin
Linde de Groof - Fiolin
Marjolein Cools - Trekkspill
Axelle Kennes - Piano
Stijn Denys - Gitar
Joris Vanvinckenroye - Kontrabass

iH8 Camera - Volume One

Bare ett spor på denne skiva, men det varer til gjengjeld i femtitre minutter! Belgierne fra Antwerpen serverer oss med ”Volume One” et album fylt med friform jazz på en seng av kreativ galskap og hvor nye musikalske territorier utforskes. Neppe musikk for massene, men for en engere krets som like soniske sidesprang og vilje til å improvisere og ta sjanser. Selve musikken er så vidt vi kan skjønne satt sammen av seks konserter fra 2004 til 2007. Det hele er ”sydd sammen” av bandmedlemmet Craig Ward, som er mest kjent som gitarist hos dEUS. iH8 oppstod som en ren nødløsning da Rudy Trouvé og hans The Love Substitutes ikke klarte å spille på deres debut konsert. I all hast ble så et ad-hoc band trommet sammen som et rent jamband til nevnte Rudy Trouvé. Dermed var iH8 Camera født, og representert var musikere som kom fra så forskjellige konstellasjoner som for eksempel dEUS, Dead Man Ray, Evil Superstars, Kiss My Jazz, Pox, Zita Swoon og mange flere. Det påstås at musikerne i iH8 Camera har vært innom 67 forskjellige belgiske band, så vi kan trygt snakke om ”Belgia rundt” her. Musikkmiljøet i Antwerpen er for øvrig slik at musikerne sirkulerer heftig fra band til band, og heri ligger noe av ideen bak konseptet iH8 Camera. Et konsept som er ment å fange opp en musikalsk bevegelse eller scene om en vil, mer enn et enkelt bands musikk. Skiva inneholder en flora av instrumenter, men det er bare gitar, bass og trommer som kan sole seg i glansen av å være tilstede hele tiden. Spoken words, diverse saksofoner, marimba, lommesynth, trompeter, synther, all slags perkusjon, vokal og mange ikke identifiserbare lyder kastes opp i den musikalske gryta. Brygget som så stiger opp er jammen temmelig spesielt, og med spor av Captain Beefheart og Velvet Underground. Mange spor på ”Volume One” starter med at en av musikerne tar en musikalsk ide nærmest ut av løse luften og setter i gang, hvoretter den ene etter den andre av kollegane faller inn. Tidvis ender dette faktisk med god musikk og smittsom rytme og melodi, mens andre ganger klarer vi ikke helt å ha fult utbytte av musikken da den blir for fragmentert og lite spennende. Skiva er også skikkelig lo-fi uten at det gjør noe som helst da setting ikke nødvendiggjør god produksjon. Enkelte gitarutbrudd har noe Sonic Youth over seg, og krydres flott av brasseksjonen. Denne skiva er temmelig eksperimentell av natur og kan minne om dEUS når de var helt ferske, men også musikken til Zita Swoon og Kiss My Jazz er ikke fjernt fra det iH8 Camera bedriver. Vi tror at dette er ei skive for en forholdsvis engere krets av musikkinteresserte, som liker at musikken er temmelig eksperimentell og av friforms støpning. Vi finner absolutt mye bra på skiva, men den blir noe slitsom i lengden det positive til tross.

http://www.myspace.com/ih8camera

Craig Ward – Gitarer, synther, sopran saksofon, vokal og lommesynth

Elko Blijweert
Mark Meyers
Craig Ward
Jeroen Stevens
Elton John
Aarich Jespers
Pascal Deweze
Mauro Pawlowski
Bert Lenaerts
Simon Lenski
Teuk Henri
Rohal De Ridder
Heyme Langbroek
Gregory Frateur
Miguel Sosa
Billy Joel
Bart Maris
Ephraim Cielen
Chris Martin
Yuri van Uffelen
Thomas Noppe
Michiel Thijs
Frans van Isacker
Damo Suzuki

Mindmovie - An Ocean Of Dreams

Mindmovie står for en musikk hvor flott gitarspilling og electronica (i den rekkefølgen) er viktige ingredienser. Mindmovie er Achim Wierschem med ørten gode hjelpere, som lever opp til navnet sitt, nemlig gode hjelpere. Alle disse kreative folkene sørger for at ” An Ocean Of Dreams” ikke blir en steril musikalsk opplevelse. Til daglig er den godeste Achim Wierschem å finne som gitarist hos Flaming Bess, men så hopet det seg opp med musikalske ideer som ikke nødvendigvis passet her. Derfra var veien kort til å etablere Mindmovie, og på ”An Ocean Of Dream” har han så mye materiale at en egen bonus CD var nødvendig for å komme i mål. Claas Reimer, Peter Figge og Hans Wende er kolleger i Flaming Bess, og bidrar med mye snacks på skivene. Produksjonen er krystallklar, og det er en tålig lavmelt musikk som krever en viss konsentrasjon før en får tak på all dens skjønnhet. Coveret sier mye med sin Les Paul gitar, hvorpå alt er innrettet på å bygge opp stemningene gitaren gestalter med de rådende midlene. Skiva er som oftest en typisk ”hodetelfonmusikk” for avslapping og hvile. En hvile hvor fri flyt av tanker, ideer, refleksjoner… fyll inn det som om passer, er meget velegnet. 130 minutter med gitarbasert gitarmusikk er et lovelig stort måltid, og ja, det er en munnfull å svelge. Stilistisk så er det slett ikke fjernt fra hva David Gilmour kunne ha nedkommet med. Vi har en tendens til å bli litt skeptisk når medlemmer av band nedkommer med soloalbum. Her derimot er det et tålig vellykket album med store mengder av avslappende, kreativ og variert musikk som er både trivelig og velskrevet. Hører du på første låten ”Theme For An Imaginary Mindmovie” så får man en stygg mistanke om at Mark Knopfler og David Gilmour har fusjonert til en person i en usedvanelig bra låt. Lyd, låter, taktarter, rytmer og tempo har en fin dynamikk og variasjon hele tiden. Et ganske spennende og vellykket album som nok mange vil ha stor glede av, men helt klart mest for de som aldri får nok av gitarens forunderlige verden!

http://www.myspace.com/httpwwwmyspacecommindmovie

http://community.mi7.com/profile/5503

CD 1
1. Theme For An Imaginary Mindmovie
2. Planet Passion IV
3. Mekon Pepepr
4. Secret Lies
5. Dark Tower
6. Journey Through The Outlands
7. Moonmaiden
8. Just The Thought Of You
9. On The Floor
10. Holy
11. A Based Utopia
12. Mahe
13. A New Kind Of Man
14. Is It A Dream
15. For The Ones We Love
Bonus CD
16. Corona
17. Promises
18. Earl Grey
19. Devil In Disguise
20. Way Back Home
21. Aurora
22. Living Through The Ages
23. I Can't Be Sure But I Think I Love You
24. Sunday Evening
25. Time By Time
26. House Of Love

Achim Wierschem – Gitarer og alle instrumenter bortsett fra,

Gjestemusikere,

Catherine Delgadillo – Nylongitar på 1 og 3, og andre gitar på 3 skive 1 og 8 skive to
Mike Pearse – Vokal på 1 skive 4, og på 8 skive 2
Claas Reimer – Sounds-fx på 4 og 6 på skive 1
Andres Rexach – Elektrisk gitar og sitar på 1 og 2 på skive 1
Olaf Jordan – Piano på 1 og15
Peter Figge – Keyboards på 1 og 6 på skive 1
Hans Wende – Bass på 1 og 6 på skive 1
Paulo Freitas – Vokal på 4 skive 2
Bernard Agis Garein – Gitarer på 3, 5 og 9 på skive 2
Sara De Bourgeois – Vokal på 11 skive 2
Joachim Bendt – Synth solo på 4 på skive 2
Jenny K – Vokal på 10 skive 2
Yves Sodage – Elektrisk gitar på 1 og 1 skive 1
Artie Q – Vokalpå 8 og 14 på skive 1, og på 7 skive 2
Gregor Hiden – Bluesgitar på 6 og 14 på skive 1, og på 7 på skive 2
Lorenz Kaiser – Piano på 10 på skive 1

Electric Tiger – Shamrock

Electric Tiger er knapt så veldig kjent, men de har i det minste satt sine musikalske spor etter seg. Årsaken er at de har tilført musikkbegrepsverdenen ordet slambient! Slambient er en blanding av industriell musikk og mørk ambient musikk, og kan visualiseres med at Brain Eno brått integrerer noen av aspektene fra metall og industriell i sin musikk. For de som synes dette høres makeløst spennende ut er nok Electric Tiger absolutt musikk som vil avstedkomme stående ovasjoner. Selvsagt er det best å oppleve selve konseptet selv for å danne seg et inntrykk. På ”Shamrock” får vi til gangs en titt inn i et støyende univers, og ikke alt er like vakkert for å si det pent. Spøk til side, det er ganske så spesielt og krever at en er i et meget lite foruinntatt modus og åpen for støy i en ambient setting. Tidvis blir det bare støy og tull og fjas for oss, og metaforen ”Keiserens nye klær” er snublende nær. Pussig nok mens en betrakter majestetens bare rumpe, så dukker det opp svært så interessante partier på den suspekte musikalske verdenen som her heter ”Shamrock”, og en kan ikke annet enn å la seg rive med. Akkurat det kom overraskende på oss at slik en mørk ambient musikk faktisk skulle ha noe å by på, og ordet forutinntatt kommer telex. Vi kan derfor fastslå at for å høre på Electric Tiger sin musikk så må en starte med totalt blanke ark, og en vilje til nådeløs respektfull lytting før en kan gjøre seg opp en mening. Influensene til Electri Tiger er utallige og de unnslår seg ikke for å la seg inspirere av musikk de påstår å hate! Akkurat det er jo en noe spesiell vinkling, men antyder jo en vilje til å tenke totalt annerledes enn diverse andre musikere. De viktigste de faktisk liker er Faust, Amon Düül, Ravikiran, Frank Zappa, Jimi Hendrix, Black Sabbath, Steve Hillage, James Brown, Return To Forever, Kraftwerk, Seatbelts, Sex Pistols, Killing Joke, Him, System Of A Down, Srinivas og King Crimson. En pen bukett, og at dette skal avstedkomme musikken på ”Shamrock” er mildt overraskende, da musikken her er basert på kaos. Et kaos som ifølge bandet gir artistisk frihet og utløser positive krefter i en verden full av reguleringer og klam kontroll av det vi foretar oss. Dette er absolutt tanker som gir grunnlag for refleksjoner, og kanskje har bandet tilført noe gjennom slikt tankegods? Melodisk blir aldri Electric Tiger, men det er da heller ikke meningen, da bandet er kompromissløst og ikke bryr seg om musikktradisjonenes krav til harmonikk, rytmikk og melodi. Hos Electric Tiger er det kreative impulser som teller og de kjører så absolutt sitt eget løp, som nok mest er for spesielt interessert, som nok til gjengjeld kan ha stort utbytte av ”Shamrock”.

http://www.electrictigrrr.com/
http://www.electrictigrrr.com/etrecordings.htm

1. Chasing a Paperboy
2. Leprechaun Pirate Ship
3. Impension
4. All Things Work Together
5. Free Paper From Target
6. Redhaed
7. Buulride
8. Too Lazy Foa a Funnel
9. Aftermath ( Abbreviated)

Level π – Entrance

Dette bandet er et enmannsensemble, Uwe Cremer. Han gjør absolutt alt her, og vi blir ikke overrasket om også cover art er av Cremer. Han har aldri lagt skjul på sine inspirasjonskilder, og det er krautrockens gylne dager som gir Cremer gåsehud. Eller som han sier, ”Jeg vil ta deg tilbake til den gangen krautrocken var en ung jypling, og Pink Floyd fortsatt laget musikk!” Level π har også fokus på at om det ikke er perfekt så kompenseres det av det sjarmerende elementer, og entusiasmen over å skape noe nytt er noe som tilfører musikken energi og vitalitet. Elementer som sammen med gode melodier fort kan avleiere musikk som er både spennende og god. Konseptet Level π klarer forbilledlig å fange essensen av krautrocken, og de som liker slikt bør få med seg ”Entarnce”. Naturlig nok er det rikelig med keyboards på skiva, men improvisert gitar, perkusjon og programmering gjør at det hele låter rimelig ambient og heftig. Cremer har hatt vett nok til og ikke å bruke trommemaskin, og det fraværet av dette monotone teknomonsteret gjør at musikken blir betydelig mer ekte og spenstig. Mer enn 18 minutter pur hypnotisk og grådig bra reise i universets historie utgjør todelte ”Hubbles Dream”. Deklamerende monolog over en dronelikende rytme som bygger seg hypnotisk opp. Gitarene dukker opp på del to, og tidlige Pink Floyd og Mike Oldfield landskap speiles, før gitarene får fritt spillerom og klimaks oppnås. Dønninger og militære rytmer åpner den tittelmisvisende låten ”No Cello”, som stammer fra et avbrutt samspill med en cellospiller. Deretter kommer sørgmodige synther og forvrengte gitarsoli bakket opp av heftig gitar, bass og trommer noe som gir en nærmest overjordisk følelse, og tanken går til en tyngre utgave av Steve Hillage. Cremer har utvilsomt mye til felles med Berlin skolens dogmer, men også mer moderne saker som neo-space rcokerne Porcupine Tree og Orzric Tentacles er det nærliggende å sammenlikne med. Flammende og lidenskapelig gitar som er kledelig psykedelisk brekker ofte opp synthlandskapene og tilfører klangfarger og kontraster. Sammen med heftig bass og distinkt tromming blir skiva et eldorado for de som liker mer spacy musikk, og hvor gammel og ny space og kraut dogmatikk eltes sammen til en ny forfriskende musikk. ”Entrance” er et flott verk hvor de som liker instrumental progressiv musikk nok vil føle seg hjemme. Til forskjell fra mange andre band rotfestet i kraurocken er Level π mye mindre kaotisk og fylt med betydelig mer tilgjengelig musikk, som mange flere enn ”menigheten” vil kunne ha glede av.

www.myspace.com/levelpi
www.level-pi.de

No Cello (12:00),
King Arthur's Mantra (7:33),
Hubble's Dream - The Beginning (9:24)
Hubble's Dream - Dream Without End (9:07)
Bad Weather (6:33)
Level π - Part 3.1 (4:34)
Level π - Part 3.14 (10:43)
Level π - Part 3.1415 (5:11)

Uwe Cremer - Korg AX1000G, keyboards, programmering, perkusjon og gitarer

CoRPus – The Rise

Debutalbum som er ambisiøst og vågalt, og et konsept på mer enn 70 minutter. Vi følger hovedpersonen og hans møte med diverse utfordringer som kjærlighet og lidelse og diverse andre aspekter med livet gir oss. Det hele er rimelig melodiøst, melankolsk og med masse følelser. Growlevokalene sørger for aggresjon og keyboardene har mye ansvar for stemningene. Vokalisten Benno Van Keulen er ikke akkurat vår favorittvokalist, men om han ikke synger spesielt godt så klarer han likevel å bidra bra til de forskjellige stemningene. Tidvis er musikken tankefull, og tidvis betydelig mer konfronterende, og av og til en blanding av dette. Eksempler på sistnevnte er den oppblåste ”The Reason Why”, melodramatiske ”Fatekeeper” og den truende ”Where I Was”. Vi må applaudere Corpus for evnen til variasjon i musikken, mens bandnavnet ikke gir spore til nevnte ovasjoner. Årsaken er at det finnes minst tre andre ensembler som heter det samme, og slikt kan da ikke være nødvendig? Den vakre firedelte ”Heartless” er en episk låt som har svært mye bra og variert musikk å by på. Musikken på ”The Rise” er gitarbasert og det er mange brutale og rå riff, men soundet er varmt om enn litt slapsete. Bassisten følger av og til gitaristen unisont og gjør det allerede aggressive lybildet enda hardere og tyngre, mens han også gjør en god jobb i de mer mildere partiene. Noen ganger jobber han flott i bakgrunnen uten å være påtrengende. Corpus er et band som ikke akkurat er perfekt i nokså mange henseende, men de er udiskutabelt sjarmerende og full av innsats og spilleglede. Det er ganske åpenbart at de forsøker å skape sitt eget musikalske univers, og lykkes brukbart. En trivelig skive som skiller seg noe ut fra det gjengse progmetall produktet, og skårer bra på det.

www.myspace.com/corpusbe
www.corpusweb.eu

01. Captatio Benevolentiae
02. Where I Am
03. Sophie's World
04. The Fatekeeper
05. Where I Was (Reminiscences)
- Heartless -
06. part 1: Autumn Rain
07. part 2: Stop Haunting Me
08. part 3: Corridor of Wolves
09. part 4: My Gift
10. The Reason Why
11. Disconnect
12. Where She Is
13. Losing the Shackles

Benno Van Keulen – Vokal og bass
Steve Vander Perren – Trommer, perkusjon og vokal
Tobias - Keyboards
Wouter - Gitar

Gjesteartister,
Tim De Ridder (The Seventh & Before He Shot Her) – Growlevokal
Lio Meessen (ex-Io) - Renvokal
Peter Meynckens (ex-Axamenta) - Growlevokal
Toon Noppen (Io) – Keyboards

Vienna Circle - White Cloud

Konseptalbum om en ung mann som flytter fra Sør England til Berlin like før første verdenskrig fra Vienna Circle hvor brødrene Paul og Jack Davis er rimelig dominerende. Brødrene er vokst opp med å lytte til artister som Neal Morse, Pink Floyd og Beatles, og har fokus på å lage dynamisk, kunstnerisk og kreativ musikk med klare progressive elementer. ”White Cloud” har rikelig med drama, følelser og melodi og har mye bra innhold. Meget bra orgel åpner skivas lengste spor ”The Morning Fields Of Amber Grey”, før det blir temmelig symfonisk og en atmosfære som ikke er ulik det Pink Floyd, Eloy eller tidlige Porcupine Tree kunne ha skapt. ”First Night In Berlin” er en dynamisk og utfordrene låt om også har atmosfærisk, dyp og hjemsøkende musikk. Russel Wilson på trommer gjør som oftest en utmerket jobb, og er en skarp, tight og direkte rytmesnekker. Vienna Cloud tilhører til dels den så kontroversielle neo sjangeren, men er så absolutt blant klassens mer begavede elever, da skiva er både variert og med nok mothaker til at det blir nok gnist og energi. Hele tiden ligger tematikken fra første verdenskrig som et bakgrunnsteppe. Dette gir musikken en vitamininnsprøytning, og sammen med utstuderte dramatiske arrangementer er ”White Cloud” er svært hørbar skive. Vokalen er noe søt og lett etter vår smak, og er absolutt noe av det svakeste skiva byr på. På avslutningslåten White Cloud (finale) gjentas den tematiske tematikken fra åpneren, men med en flott fornyelse og ender opp som en hymne som bygger seg opp til en bemerkelsesverdig finale. Vienna Circle kan ikke utbasunere at de er overvettes originale, men de har like vel sitt eget uttrykk som er både spekket med gode låter og bra instrumentering. Åpen og tilgjengelig musikk som er melodiøs uten å bli en lettvekter av den grunn.

http://www.viennacircle.co.uk/Site/index.html

1. White Clouds (beginning)
2. First Night in Berlin
3. Stars of May
4. The Morning Fields of Amber Grey
5. Argonne Wood
6. Falling
7. A Break in the Clouds
8. Conquered Air
9. Her Green Eyes Blew Goodbye
10. White Clouds (finale)

Paul Davis – Gitar, vokal, piano og keyboards
Jack Davis - Bass, piano og bakgrunnsvokal
Russell Wilson - Trommer
Gemma Burch – Vokal på spor 2

Patrick Moraz - Change Of Space

Etter mange års fravær er Patrick Moraz tilbake med et nytt album som er ment å søke tilbake til hans progressive røtter. Det høres jo bra ut da enkelte av hans musikalske eskapader har vært heller tynn suppe. Strengt tatt er det vel bare soloskiva fra 1976 ” Story Of I” som har vært et anstendig verk. Litt merkelig da han jo var et fullverdig medlem av Yes som erstatter for Rick Wakeman, og var en viktig bidragsyter på det legendariske og utsøkte albumet ”Relayer”. At sveitsiske Moraz senere gikk til Moody Blues er nok mindre kjent, men knapt verdt en fotnote da Moody Blues. da var på sterkt nedadgående kurs. I tillegg har jo Patric Moraz i sine yngre dager vært med i Mainhorse og Refugee som jo har levert meget sterk musikk. På ”Change Of Space” er det flust med elektronisk åttitallsliknende musikk med et utall av musikalske venner som bidrar med sin musikalske kompetanse. Tittelsporet har visse likheter med Yes, og kanskje aller mest i form av dette sporet er særdeles langt. Utover det er det en bare en blek skygge av mesterne, og en ukritisk bruk av elektronikk ødelegger ethvert tilløp til noe som kunne verdt hørbart. Det musikalske samspillet er heller ikke evnet for å skape stående ovasjoner. ”Sonique Promz pt 2” er regelrett en irriterende låt som er totalt usammenhengende og har så å si ingenting å glede seg over. Det beste sporet er ”Peace In Africa” som har noen få sekvenser som kanskje kan glede litt om er snill. Utover dette er albumet en nærmest traumatisk opplevelse i all sin elendighet, og den ene elendige sporet følger det andre. Vi pleie å være ytterst varsomme med å slakte, men dette er et utrolig dårlig stykke musikk som vi bare kan anbefale folk å styre langt, langt unna.

Peace In Africa
Change Of Space
Sonique Prinz ( Movet.1)
Sonique Prinz ( Movet.2)
Sonique Prinz ( Movet.3)
One Day In June
Cum Spiritu
The Power Of Emotion
Stelalr Rivers And Streams Of Lucis Dreams
Alien Spaces

Patric Moraz - Keyboards
Alex Ligertwood - Vokal
Don Adey - Vokal
Kazumi Watanabe - Gitarer
Michael Tovar – Rytmegitar
Bunny Brunel - Elektrisk Bass
Alex Acuna - Perkusjon
John Wackerman – Trommer

Janis Liebhart - Bakgrunnsvokal
Nicol Mecerova - Bakgrunnsvokal
Wendy Mckenzie - Bakgrunnsvokal
Naomi Starr - Bakgrunnsvokal
Jill Meschke - Bakgrunnsvokal

Metamorphosis – Dark

”Dark” er den fjerde skiva til brettist, trommis og komponisten Jean Pierre Schenk som er frontmann i Metamorphosis. Det må ikke underslås at Schenk tidligere var rimelig inspirert av Pink Floyd, og dette var enda tydeligere i bandet Nature som var det forrige ensemblet til Schenk. Med Metamorphis og spesielt på ”Dark” er en klar og tydelig identitet åpenbarer seg. Variert og velskrevet symfonisk prog med mye melodi og melankoli, sterke keyboardlinjer og toppet med Jean Pierre Schenk sin gode stemme. Skiva er på over sekstien minutter, men det er faktisk ikke noe problem da musikken oftest er såpass spennende og med nok intensitet og finesse til at ikke lengter til skiva er ferdig. Tromminga på ”Hey Man” er heftig og bekrefter at Metarmophosis nå har ervervet mye mer røffe sider. Det var på høy tid da de tidligere skivene har blitt vel snille. Nå har Metamorphis tilnærmet seg Porcupine Tree sitt univers, og fått mye mer fylde, tyngde, vitalitet og dynamikk. En herlig forandring fra et noe søtladent musikalsk univers! Mange gitarpartier har virkelig muskler og/eller innlevelse, og på åpningssporet ”Song For My Son” begynner det med forvridde gitartoner. Utover i låten blir det visse likheter med Knight Area, men først og fremst er det en virkelig god låt forrettet av dyktige musikalske håndverkere. En viss dualitet i den gjennomførte melankolske atmosfæren, og en søken etter mer optimistiske musikalske landskap i form av gitarsoli er forfriskende og meget bra utført. Ofte er det en rimelig sakte rytme som driver musikken, men innsmett av mer uptempo gjør det hele mer interessant. En viss tendens til lite kledelig repetisjon gjør at noen låter stagnerer mer enn de ekspanderer. ”I`m Waking Up” er eksempler på en låt som aldri kommer i mål og nærmest går seg bort. Bedre er den fortreffelig og dynamiske ”Hey Man” med sin nærmest tranceliknende intro, som også har en rolig med lekker gitarsolo på slutten. Den lunefulle ”Knowing All I Do Is Nothing” har også mange flotte detaljer, og fremstår som en av skivas beste låter. Dette albumet har sterke instrumentale partier, virkelig modne gitarer, kledelig variert rytmikk og keyboardspartier om pensler ut et utall av stemninger. ”Dark” er et ok album som har visse nedsider, men jevnt over sannsynligvis vil glede den jevne progger. Overveldende originalt er det ikke, men nok gode ideer gjør at det er en hyggelig opplevelse som de alle bør få med seg.

http://www.jp-metamorphosis.com/

1. Song for my son (8:22)
2. The fight is over (7:50)
3. Hey man (9:53)
4. I'm waking up (7:11)
5. Knowing all I do is worth ending (8:39)
6. You (6:30)
7. Where do we go (9:48)
8. Dark (3:12)

Jean-Pierre Schenk- Vokal, trommer, keyboards og virtuell bass
Olivier Guenat – Gitarer på 1,3 og 7
Roger Burri – Gitarer på 2,4,5,6 og 8

Trophy – The Gift Of Life

Gitaristen Torsten Todd Wolf er frontlaterne i tyske Trophy, og har bakgrunn fra Bedlam, Time Zone og Human Fortress. Etter mange år i disse konstellasjonene ønsket Wolf en musikk som var mer melodiøs og radiovennlig. Veien var følgelig kort til AOR sin egenartede verden, og i 2006 så Trophy dagens lys. Jaded Heart sin vokalist Michael Bormann ble nærmest headhunted til bandet i kraft av sin meget gode stemme. Fra sin tid i Human Fortess hadde Wolf nokså mange sanger som ikke passet inn i dette konseptet, og som dannet grunnlaget for ”The Gift Of Life”. I denne AOR settinga er det også fokus på catchy sanger og trommer som groover, og visse pop, crossover og metall fragmenter bakes også inn i miksen. Til sammen skal dette ifølge Wolf generer en nokså melodiske unike musikalske lerreter som skiller seg ut i mengden. Vi er enig at musikken er svært melodisk, men at det er unikt er å ta meget, meget hardt i. Derimot er det ganske ok AOR som rades opp og kvaliteten er jevn og god relatert mot dette spesielle musikalske segmentet. Dessverre er også tempo på det jevne gjennom hele skiva, og det blir litt kjedelig, og dynamisk er skiva absolutt ikke. Låten er ikke akkurat varierte, men innen AOR segmentet er det ikke mange som klarer å lage musikk som er direkte nyskapende og med masse kreativitet. Til det er nok sjangeren for smal, og det må virkelig vurderes aktivt å tilføres elementer annen sted fra for å låte friskt og originalt, og ikke bare som resirkulert sekunda vare. En pianoballade åpner skiva i tittellåten, som for variasjonen sin skyld blir det et stemningsskifte til en mer melodisk softrocker. På denne låten gjør vokalisten Michael Bormann er virkelig flott innsats, og det følges opp utover hele albumet. Det vokale er altså vel ivaretatt, og det meste på ”The Gift Of Life” er vel ivaretatt, og det er klart at det ligger mye hardt arbeid bak dette verket. De mest ihuga AOR elskerne vil garantert finne mye å hygge seg med. Vi som ikke er av nevnte kategori går rimelig fort trett av musikken, da det blir for lite å sette tennene. Det hele er ofte utålig forutsigbart og alt annet enn fargerikt, og en sitter igjen med en følelse av at eventuelle musikalske godsaker blir gjemt bort av frykt for å skremme vekk den trofaste fansen. Stemmer den teorien er det jo publikum som er premissleverandør for hva som ”skapes”, og det er jo brennsikkert at det kreative og skapende lider i en slik setting.

www.myspace.com/thetrophy
www.frontiers.it
www.myspace.com/frontiersrecords

The Gift of Life
When Nightmares Wake Me Up
Get The Cup
Justice
Rescue Me
Can't Get Out of My Head
The Shades of Grey
Gloomy Days
Liar
The Way I Am
On These Wings

Michael Bormann - Vokal
Todd Wolf – Gitarer, bass og programmering
Marco Grasshof – Keyboards

Martigan – Visions

Tyske Martigan fatter seg ikke i korthet på sin fjerde skive. Hele 79 minutter og atten sekunder med musikk er mye på et album. Kølnkvintetten har holdt på siden midten av 80 tallet, og sysler med sin egenartede neoprog med to gitarister, som er melodiøs og symfonisk og med en god vokalist i Kai Marckwordt. Han høres ofte ut som en krysning av Phil Collins, Fish og Dave Cousin og bidrar til at bandet har egenart. Den korte låten ”Snapshot” er en svært symfonisk låt som bygger seg dramatisk opp, og selv på den korte tiden så skjer det rimelig mye. Rolig piano åpner ”Contract” som er motsatt av ”Snapshot” hva lengde angår, da den passerer 20 minutters merke. Låten har mye bra, men midtveis blir det litt lite fremdrift, før det på slutten er mange gode ideer som prøves ut, og som funker bra. Litt vel pompøs er ”Touch In Time”, men med den spesielle sjarmen Martigan har klarer de likevel og ”ro låten i land” på en anstendig måte. En kan liksom ikke mislike noe selv hvor overdrevet det kan være så lenge det forettes med slik spilleglede og ekthet. ”Boatman`s Vision” som åpner skiva er en fullblods episk låt, som har alt en ekte progelsker kan drømme om. En låt med virkelig klasse, variasjon og masse utfordrende lekre detaljer, og den episke stemningen understrekes av bruken av tilbakevendende temaer i musikken. Martigan klarer å sy sammen et neoprog album som står seg godt blant sine konkurrenter, da det ikke blir for snilt og blast stort sett. Masse spennende stemninger, passe komplekst og fullt opp av fine detaljer i alle ledd, slik at plata faktisk er ganske interessant å lytte til. Det tar litt tid før alt sitter, men som alltid, godt håndverk er ikke å forakte, selv om det er litt langt her.

http://www.martigan.de/

1. Boatmans Vision (23:12)
2. Craze This Town (6:46)
3. Snapshots (2:22)
4. Touch In Time (7:57)
5. A Great Concern (1:03)
6. Much More (6:51)
7. Red & Green (10:56)
8. The Contract (20:11)

Alex Bisch – Trommer og vokal
Bjorn Bisch - Gitarer
Kai Marckwordt – Vokal og gitarer
Oliver Rebhan - Keyboards
Peter Kindler - Bass

Gjesteartister:

Mirko Baumer – Vokal
Florian Saupp – Barnestemme på et spor

Morlocks - Easy Listening For The Underachiever

Med ei debutskive som ”Emerge” som var nær et mareritt i all sin elendighet, var det med blandede følelser vi tok fatt på album nummer to fra Morlock. Musikalsk er det på ”Easy Listening For The Underarchiever” mye likt med Pretty Thing, tidlige Stones og Stooges. Morlock fornyer definitivt ikke akkurat sjangeren, men kommer faktisk opp med en hederlig plate, som gjør at debuten nå er glemt. Musikken er frekk og rå, upolert og tidvis også virkelig potent! Lyd og produksjon er rett i fleisen, og bandet spiller brukbart nå. Låtmaterialet er greit nok, og det gnistrer tidvis av Morlock fra Los Angeles, som forretter en psykedelisk punk som er inspirert, tøff og ofte også med veldig klare referanser til 60 og 70 tallet. Beste låter er ”Get Out Of My Life Woman” som er en sugende sak med bluesvibber og tøft komp, samt herlig besøk der det psykedeliske bor. Veldig mye punkfra Morlocks, men en punk som vi kan leve med, og med enkelte nødvendige tillegg som gjør at det ikke bare blir skittent og rått. Faktisk så viser bandet at de behersker instrumentene ok, og samhandlingen er jammen ikke så verst. ”The Morlocks Interview” er en verbal biografi med musikk i bakgrunnen, som er en ganske bra og artig sak. Punk er jo ikke akkurat vår favorittsjanger så vi er en tanke innhabil, men vi kan ikke skjønne annet en at dette er ei skive noe over middelskikte innen dette segmentet.

http://www.myspace.com/themorlocks
http://www.myspace.com/godownrecords

1 - Dirty Red
2 - Sex Panther
3 - Teenage Head
4 - My Friend The Bird
5 - You Burn Me Out
6 - Cat (On A Hot Thin Groove)
7 - Get Out Of My Life Woman
8 - Till The Wheels fall Off
9 - Just A Little Bit

Bonus spor,

10 - You Burn Me Out (live)
11 - Hate (live)
12 - The Morlocks Interview

Gjestemusikere,

Joe Baluta – Bass på 1,2,4,6,8 og 9
Sharif Dumani – Wurlitzer på 4

Tomorrow`s Eve - Tales From Serpentia

Urgermansk progmetall ikke ulikt Ivory Tower, Vanden Plas og spesielt Dream Theater som varer i lange 68.28 minutter på denne andre skiva fra tyskerne. Melodiøst og med atmosfærisk keyboard og med varme gitarlinjer i en setting hvor brettene er i førersetet. Komposisjonene har ikke all verden styrke, og Tomorow`s Eve blir på mange måter en light utgave av Dream Theater rundt ”Awake”. Den nesegrus beundringen for nevnte amerikanere har vært temmelig ødeleggende for mange band. Dette fordi ukritisk kopiering aldri kan ende opp med et eget utrykk og med særpreg noe som jo er et absolutt must for å skape musikk som har essens og verdi. Både sound og stil er en svakere versjoner av Dream Theater. Vokalen er temmelig melodramatisk og flott og smakfull, men melodiene er ofte vonde å få tak på. Vi blir liksom ikke familiær med musikken, mens det rent lyrisk er et konseptalbum som dveler med temmelig mørkt stoff som er altfor aktuelt i mange land og ikke minst i mange familier i dag. Den som er blitt nysgjerrig nå kan bare lytte til teksten på skiva. Siste komposisjon ut er Muse” som klokker innpå nær 20 minutter, og en slik i utgangspunktet episk sak høres spennende ut. Dessverre har ikke bandet evner eller fokus nok til å fylle låten med nok innhold som er smittsomt og evner å begeistre. Det blir rimelig kjapt tomt for ideer, og musikk som går på tomgang er aldri noe som kan trigge oss. Vokalen til Martin LeMar er svært god og uttrykksfull, og det høres best på ”Faces”, ”Succubus og ”The Years Ahead”. Nå er det de som hevder at en god vokal kan fiske alt, men vi hører absolutt ikke til denne menigheten. LeMar er svært dyktig men selv ikke han klarer å få dette temmelig mediokre verket til å skinne slik at vi blir blendet og går fra konseptene av pur henrykkelse. ”Tales From Serpenina er ei skive som ikke er dårlig, men som rimelig kjapt vil befinne seg på det kjempestore musikalske lageret hvor alt det middelmådige og uspennende befinner seg.

http://www.tomorrows-eve.com/

http://www.myspace.com/mirrorofcreation

1. Nightfall (0:48)
2. The Years Ahead (5:33)
3. Dream Diary (4:41)
4. No Harm (6:12)
5. Remember (5:50)
6. Succubus (5:48)
7. Warning (2:27)
8. The Curse (5:47)
9. The Tower (6:55)
10. Faces (5:07)
11. Muse (19:20)

Martin LeMar - Vokal
Rainer Grund - Gitar
Oliver Schwickert - Keyboards
Chris Doerr - Bass
Tom Diener - Trommer

Solenoid – Solenoid

Rett i fjeset heavy rock uten mye dikkedarer fra disse belgierne på denne deres debut, som ikke er så fjern fra Motherhead sine yngre dager. Noen doser av Trouble, Dillinger Escape Plan og obskure U8 og vi har en antydning om hvordan Solenoid lyder. Bandmedlemmene har vært med i diverse musikalske konstellasjon og har derfor en betydelig musikalsk ballast. Derfra har de tatt med seg diverse inspirasjon slik at uttrykket varierer mellom metall, rock og stoner og gjerne alt blandet flott sammen. Selve skiva er på vinyl og har en flott lyd, som nok kan skyldes at Chris Tsangarides har stått for miksen, mens mastringa er ved Göran Finnberg. Solenoid klarer på et vis å frembringe nok egenart til å unngå blåkopistemplet. Låtmaterialet er gjennomgående brukbart og mange spor er virkelig bra, og de har i alle all skjønt betydningen av og ikke å strekke ut låtene i meningløsheten. De klarer å gi oss en ganske interessant affære som ikke bikker over i slitsomme. Det er rimelig kyndige og rutinert musikere bak verket, og de harmoniske partiene og trøkket i låtene fremstår som klare pre. Energi og fete riff finner vi store mengder av på skiva, hvor også et tildeles brutalt uttrykk er tilstedeværende. Et ærlig og greit stykke håndverk fra musikere som leverer et album med rock med nok nerve og melodi til å holde på lytteren gjennom hele verket.

http://www.myspace.com/solenoidrocks

1. Out In Thr Cold
2. Down The Dream
3. Her Peace
4. Angelspray
5. Short But Swell
6. One Armed Man
7. Whambambition
8. Slayin`
9. Puppeter
10. Trashday
11. Divide

Frank Homolka – Vokal
Arend Hamelryck – Gitar
Roel Paulussen - Gitar
Maarten Geraerts – Bass og bakgrunnsvokal
Patrick Vanderhenst - Trommer

Yak – Journey Of The Yak

Yak er et band som eksisterte mellom 1982 – 1984 før regninger og kjærester (en kvalifisert gjetning!) umuliggjorde en videre karriere. I 2003 satte brettist Martin Morgan seg fore å sørge for å oppdatere gammelt stoff som tidligere bare hadde kommet ut i lo-fi format. Åtte gamle spor ble restaurert og resulterte i ”Dark Side Of The Duck” i 2004, og i 2005 kom live Ep-en ”Does Your Yak Bite?” Dermed var det hele i gang og jammesamlingen ”The Rutland Chronicles” kom i 2006. To år med intens jobbing, og Yak nedkom i 2008 med ”Journe Of The Yak”. Ei skive som viser et band som vet hvor de skal og har identitet og er stilsikre og selvsikre. Ambiente og drømmende landskap ikke ulikt det Bjorn Lynne holder på med er viktig for bandet. Opp i dette er det hentet inspirasjon fra band som Camel, Uk og Genesis. Den oppmerksomme leser vil straks se at det ikke er noen gitarist i bandet, men Morgan kommer opp med noen ganske så autentisk gitartoner fra sitt keyboard! Alle seks sporene er symfoniske og totalt instrumentale, men har nok variasjon og stemningsskifter til å holde lytteren engasjert. ”Deary Departed” inneholder noen flotte men klagende toner fra piano og synther, og toppet med ypperlig fløytelyder. Yak beveger seg uanstrengt i et landskap hvor det finnes både neo, symfonisk prog og crossover prog. Dette gjør bandet mindre forutsigbare, og sørger for både dynamikk og friskhet da handlefriheten er såpass stor. Martin Morgan sin innsats bak keyboardene kan best beskrives med det forslitte utrykket, trollmann. Han har et voldsomt spenn i utrykket sitt, og får som nevnt frem flott gitarlyd, men også fløyte og andre instrumenter kommer fra hans hender. Mellotronbruken minner forøvrig på de tidligste Genesis albumene. Som basis for brettartisteriet er en solid rytmeseksjon hvorpå Martin kan være både kreativ og improvisere hva han måtte lyste. Pompøse ”Gates Of Moria” er første låt ut, og umiddelbart tar keyboardene kommandoen, og leder oss gjennom en mangesidig og flott låt hvor også bassist og trommis i høy grad bidrar positivt. Mykt og drømmende er det på åpningen av ”Entagled In Dreams” før gitar fra synthene og mer jazzete toner overtar. Temmelig barokke toner med klokkespill og orgel åpner opp “In Jadis Of Charn”, før et mildt men spenstig mellotronkor pensler ut mer mørke stemninger. Det hele bygger seg opp til et forseggjort klimaks. ”Journey Of the Yak” er ei flott skive som vil appellere sterkt til de som liker symfonsik prog, og ei skive som har nok særpreg, identitet og variasjon slik at fraværet av vokal ikke blir alt for påtrengende.

http://www.myspace.com/yaktunes
http://www.yaksongs.com/

1. Gates Of Moria (3:15)
2. Entangled In Dreams (10:06)
3. Jadis Of Charn (11:32)
4. March Of The Huorns (12:08)
5. Dearly Departed (3:10),
6. Journey Of The Yak (8:33)

Martin Morgan - Keyboards
Dave Speight - Trommer
Gary Bennett - Bass

Kedama – Live At The Sunrise Studio

En av de mest sjeldne sveitsiske skivene som noen gang er utgitt, og all musikk er instrumental progressiv rock. Dessverre er master tapen gått tapt, men et tysk studio var i stand til å trylle frem et temmelig likelydende resultat som om det kom fra mastertapen. Derfor er ikke denne historiske skatten gått tapt, og musikken er noe for seg selv og absolutt verdt å formidle til fremtidige generasjoner. Albumet ble sluppet i 1976 i det nette opplag av 200 stykker, og er hardrock pent tilsatt jazz og avant garde. Vi får også fem spor fra det ikke utgitte andre albumet fra 1977 til Kedama som er noe mer striglet, men med visse spacerock følere. I tillegg får vi med to spor fra et samlealbum fra 193, slik at skiva tar for seg absolutt alt som Kedama noensinne har innspilt. Gammeldags keyboard og masse mellotron preger skiva, og vi kan riktig kose oss med kaskader av Hammond B3 orgel, frafisa orgel, minimoog synther og nevnte mellontroner. Noe manko på gitarsoli etterlyser vi, men til gjengjeld er de som er der et fabelaktig fyrverkeri. Kompositorisk er det hele meget ok, men noe fragmentert, ikke ulikt en jam seksjon som tar sine egne originale veier. Den sveitsiske trioen har visse fellesnevnere med tidlige Yes. Bonussporene har mer instrumental variasjon enn ellers og har frodige keyboards og sitar som lyser opp det musikalske landskapet. ”Honey Moon” har vannvittig flotte mellotronpartier, mens ”Feelings Without Name” er velsignet med virkelig velspilt spansk gitar og ikke minst en traktering av fløyte som bare er enormt bra. Et flott album som sannsynligvis de fleste har gått glipp av, men som så absolutt hører hjemme i alle anstendige musikksamlinger.

http://www.blackrills.ch/

1. Ouverture (7:28)
2. Finale (12:03)
3. Our Power (3:59)
4. Zugabe (9:27)

Fra uutgitt andre album,

5. Chinese Dragon (9:14)
6. Hwrklnzg (3:39)
7. Honey Moon (5:43)
8. Improvisations (3:06)
9. Intermezzo (6:24)

Låter fra samlealbum,

10. Two Souls in Space (7:14)
11. Feelings without Name (3:56)

Christian Linner – Gitar og keybord

Richard Rothenberger – Keyboards

Peter Suter – Trommer og perkusjon

Ixion – Talisman

Ixion er prosjektet til Jankees Braam, og musikken er basert på et konsept om en urgammel talisman som influerer på handlingene til diverse historiske personer gjennom to årtusener. Albumet krever en del tålmodighet og oppmerksomhet fordi sporene er langsomme med musikken som flyter sakte av sted. Har en vilje til å gi ”Tailsman” mange nok spinn, så er sjansen stor for at får en igjen for det. ”Redemption” og ”Prelude” er to flotte instrumentale låter som har enkelte modernistiske og utradisjonelle tonevalg som låter utmerket. De andre sporene er lange, og hvorav seks er på mellom seks og elleve minutter. Melodiene er ok, instrumentasjonen meget bra, vokalene sitter som et skudd, og musikerne er dyktige og gjør en meget god jobb. Likevel blir det skiva sett under ett dessverre for lite musikalsk variasjon, og det blir tidvis noe seigt og musikken klarer aldri helt å fylle rollen som et passende tonefølge til konseptet. Dette er synd fordi ideen egentlig var utmerket, men slik er det bare av og til. Uansett hvor glad vi er i konsept så blir det noe som skurrer om musikken ikke passer godt nok til de litterære lerretene som spennes opp. Jankees Braam har hanket inn mange virkelig bra musikere til ”Talsiman”, og Gerton Leijdekker på akustisk gitar er virkelig et blinkskudd. Han har et stort repertoar av sound og har noen virkelig herlige soli. På den vokale siden har Maaike Breijman en nesten uforglemmelig vokal som virkelig er noe å lytte til. Produksjonen er ulastelig og er meget, meget bra og det er jo maestro Braam selv som står for den. Noe trimma og forkortede låter, og mer samsvar lyrikk og musikk så kunne dette lett ha blitt svært bra. Egenlig et fint album, men for langt og det går for sakte. Musikalsk har Braam utvilsomt hentet inspirasjon fra Ayreon og Clive Nolan. Et bra spor er ”The Crimson Puppeteer” som har visse metalliske influenser. Også skivas mest varierte låt ”The Abyss” er bra, og ”Sea Of Cortez” har spansk gitar og mange spanske influenser og låter flott, og er absolutt det sporet hvor konsept og musikk best korrelerer. Meget ambisiøst prosjekt som for oss ikke kommer helt i mål, men det er absolutt verdt å forsøke seg igjen etter vår mening.

http://www.ixion-music.com/

1. The Crimson Puppeteer (A.D. 33)

2. Legend (A.D. 120)

3. Dawn (A.D. 120)

4. The raven And The Stone (A.D. 519)

5. Redemtion (A.D. 731)

6. The Abyss (A.D. 731)

7. Non Nobis (A.D. 1312)

8. Sea Of Cortez (A.D. 1545)

9. Prelude (A.D. 1765)

10. Catherine (A.D. 1796)

11. Talisman Revisited /A.D. 2006)

Michael Hos - Vokal på 2,6,7 og 8 og bakgrunnsvokal
Gerton Leijdekker – Gitar, gitar synther og bakgrunnsvokal
Esther Ladiges – Vokal på 3,4 og 8 og koring på 7
Maaike Breijman – Vokal på 8 og 11 og bakgunnsvokal
Jankees Braam – Bass, keyboards, programmering, bakgrunnsvokal og koring på 7

Peter Boer - Stick, dobbel bass og koring på 7
Linde Faber - Cello
Gerben Klazinga - Hammond orgel solo på 4
Martijn Bos - Grand piano, spinett og koring på 7

Ulysses - The Gift Of Tears

Å kalle “The Gift Of Tears” et lystig album er å ta rimelig hardt i, da det er for mye tristesse her. Akkurat det er ikke så unaturlig da lyrikken handler om å gå i dypet på menneskene, og om en mulighet til å rense personligheten for alt grums. Essensen er at skiva handler om håp, og det å se muligheter og løsninger i stedet for problemer, og det å lære av sine feil i stedet for å grave seg ned i skam. På veien dit støter vi selvsagt et stort mangold av sinnsstemninger, og vært spor med sin egenartede stemning er ment å treffe en nerve hos lytteren. På 61,38 minutter i en progmetall setting prøver Ulysses å lede oss gjennom dette uhyre ambisiøse prosjektet. På ”Lost” er det hukommelsestap som er på tapetet, og jammen klarer ikke bandet å forme musikken slik at den støtter lyrikken ganske så bra. Svært betagende, yppige og rikholdige toner smykker denne låten. Temmelig hjerteskjærende blir det på ”Anat. Historien er basert på et drama fra virkeligheten, om den lille jenta som døde av en hjernevulst bare 1 år gammel. Ulysses klarer faktisk det svennestykke å få en til å lide sammen med foreldrene. Disse to eksemplene forteller at konseptalbum tross et frynsete rykte kan gjøre noe med musikken, og tilføre en voldsom nerve og intensitet. Vi legger ellers merke til at det er åpenbart at gitaristen og brettisten komme fra forskjellige leirer. Sylvester Vogelenzang de Jong har en typisk metall holdning, mens på keyboards er det like tydelig at Ron Mozer kommer fra progressive kretser med sin symfoniske tankegang som på ” Guardian Angel”. Artig! Uansett forskjellig innfalsvinkel så samhandler de forbilledlig og kommer opp med noe av det bedre progmetall albumet vi har hørt på en stund. Ikke akkurat voldsomt originalt, men velspilt og med et samsvar mellom lyrikk og musikk som imponerer oss. At Michael Hos har overtatt mikrofoene siden forrige skive er også viktig, idet han gjør en meget bra jobb på ”The Gift Of Tears”. Syv spor med bra variasjon og med sin egen identitet og en viktig historie å fortelle.

http://www.youtube.com/ulyssesband

http://www.ulysses-online.nl/

http://www.myspace.com/ulyssesnl

1. Family Portrait (8:56)
2. Guardian Angel (9:10)
3. Lost (6:33)
4. How Much More (12:14)
5. Silence Of The Night (2:46)
6. The Gift Of Tears (7:07)
7. Anat (14:52)
- a. Prologue
- b. Just One Big Ugly Chapter
- c. Epilogue

Michael Hos - Vokal
Ron Mozer - Keyboards
Sylvester Vogelenzang de Jong - Gitar
René van Haaren - Trommer
Casper Kroon - Bass

Waterfall – Waterfall

Sveitsisk psykedelia og folk monster raritets skive fra 1972 som for første gang er tilgjengelig på CD.7 spor med en herlig og vellykket blanding av folk, psykedelia, symfo, blues, jazz og rock. Skiva var opprinnelig på kun 29 minutter, men er selv med bonuspor på beskjedne 35 minutter. Musikken er ikke spesiell kompleks, men de fem opprinnelige sporene er personlige, egenartede og usedvanlig vellykkede med innflytelse fra Steely Dan sin jazzflørt, og også åpenbare klassiske innflytelser i sitt ”rett-frem-format”. Det er forholdsvis tydelig at musikerne er urutinerte, og at hele innspillingssituasjonen er en ny opplevelse. Det lettere amatørmessig er fremtredende, men kompenseres av ungdommelig pågangsmot og stor grad av musikalsk sjarme, og låter som er spennende tross sitt enkle format. Første låt ut er ”Remember Mitch”, som fylles med nydelige pianospill, fyrig akustisk gitar og en egenartet stemning som kryper inn i lytteren og fyller en med velbehag. Langt fra avansert, men temmelig enkel og med morsom lyrikk fremstår ”Plying Hide” som likevel gir store lytteropplevelser, idet låten har akkurat den nødvendige essensen som skal til for å fange lytteren. En pianoballade gjør sitt inntog i og med ” What Will We Become”, en meget delikat og flott sak. ”Mother Nature Says” er også temmelig enkel konstruert, men Waterfall klarer med enkel midler og sine nærmest uskyldsrene ren tilnærming til musikk, å skape et produkt som sitter og som lytteren bare vil ha mer av. Den opprinnelige plata avsluttes med ”Waterfall – The Unkown Light” som starter hardt til Waterfall å være, og som gir oss gitarsoli, flotte piano partier og stemninger som har det udefinerbare med svært innsmigrende som gjør noe med en. Bonussporen er ok, og absolutt verdt en plass på skiva. En plate uten de voldsomme utbrudden, ofte temmelig rolig og stemningsfull. Absolutt ikke noe mesterverk, men en sjarmerende skive som vel verdt å ha å lytte til med ujevne mellomrom. Skiva har mye enkel musikk som har flotte stemninger og fanger tidsånden forbilledlig.

http://www.blackrills.ch/ch.htm

1. Remember Mitch 5,02

2. Play Hiding 4,03

3. What Will We Become 3,15

4. Mother Nature Says 3,19

5. Waterfall – The Unkown Light 13,40

Bonusspor:

Mother nature says 3,46

What are wants come we become 2,47

Corry Knobel - Gitar, bass og vokal

Eliano Galbiati – Trommer og perkusjon

Oscar Bozzetti – Piano

Cesco Anselmo - Piano

Beyond The Labyrinth – Castle In The Sand

Musikk som er en blanding av klassisk rock, symfo, prog og metall, og nok litt feilaktig ofte puttes i sekken progmetall. Frontmannen Geert Fieuw kaller musikken en intens berg og dal bane av følelser, variasjon, fantasi og spenning”. Er det tilfelle så er jo ”Castle In The Sand” noe som høres veldig spiselig ut. Når vi også vet at det tok Fieuw 11 år å skrive dette konseptet har vi vel skrudd forventningen i taket? Influensene fra 70 tallets prog er der, men også tyngre mer metallaktige fragmenter er tilstedeværende. Belgierne fra den flamske delen av landet kommer her med sitt andre album som er betydelig bedre enn debuten. Vi registrerer en økt modenhet i låtskrivning og arrangementer. Vokalen har en lite appetittlig aksent, og i tillegg har Jo De Boeck for lite kraft og fylde i stemmen. Meget bedre er tittel låten ”Castle In The Sand” som har alt de fleste av oss etterspør. Spenstig intro og outro, flotte soli, instrumentdueller, flotte piano stykker, variasjon og flott samhandling. Beyond The Labyrinth pakker inn sin musikk i solide og mektige lydbilder, og låtmateriale virker ganske gjennomtenkt uten å være spesielt originalt. Varierende instrumentale temaer, flotte taktskifter og eneklte virkelig gode harmonier fra keyboards og gitar. Alt satt sammen på en ofte intelligent og oppfinnsom måte, slik at det hele virker friskt og ekte. Verre er det med produksjonen som ikke er av ypperste kvalitet, og virker både litt slapp og litt tørr. ” Castle In The Sand”, er ei skive som rager godt over gjennomsnittet uten at vi tror den noen gang blir en klassiker, men som her og nå gir oss nok til at vi nikker anerkjennende.

http://www.beyond-the-labyrinth.com/Welcome.html

http://www.myspace.com/beyondthelabyrinth

1- The Curtain Falls - 01:18

2- Solitary Dancer – 05:40

3- Pure Sabotage – 03:47

4- The Enemy Within - 04:49

5- Draining My Energy - 03 :22

6- Beyond The Labyrinth - 04 :26

7- Castles in the Game - 06 :59

8- For Eternity - 04 :25

9- Caught in the Game - 04 :39

10- Caged - 04:50

11- Time To Fly - 04:02

12- No Place For A Dreamer - 05:24

Jo De Boeck - Vokal

Geert Fieuw – Gitar, låtskriver, keyboards og programmering

Danny Focke - Keyboards

Gerry "Krenryg" Verstreken - Bass

Bruno "Drumaholic" Goedhuys – Trommer og perkusjon

Gjestemusikere:

Henry "Medea" Meeuws – 2dre gitar solo på ” Pure Sabotage”

Fredéric "Fré" Ost – 2dre gitar solo på “ No Place For A Dreamer”

2nd guitar solo on "No Place For A Dreamer"

Kirill Pokrovsky - Piano på "Castles in the Sand"

Kirsten "The Spanish Inquisition" Fernandez Suarez - Bakgrunnsvokal og Oh's og Ah's på de fleste spor

Rumple Stiltzken Comune - Wrong From The Beginning

Dette semilegendariske bandet oppstod i grensebyen Chiasso, som er mellom Sveits og Italia, i 1973, og medlemmene er fra begge disse landene. Selv skiva så dagens lys i 1977, og musikken beskrives ofte noe feilaktig som en blanding av Premiata Forneria Marconi og Van Der Graaf Generator. Akkurat den sammenlikningen er svært forenkelt, da Rumple Stitzken Commune (R.S.C) er mer lystige enn Pete Hammill og co, og bare har visse ”key”fellestrekk med P.F.M. Der Van Der Graaf Generator er aggressive, er R.S.C. mer mystiske, og noen ynder å kjøre en metafor hvor V.D.G. G sammenliknes med Dante, mens R.S.C. er Alice In Wonderland. Musikken er orgeldrevet prog med masser av orgel selvsagt og moog, piano og synther i bøtter og spann. Det flotte er at dette er så elegant utført at skiva fremstår som en virkelig klassiker fra de gyllne gode gamle dager, og nostalgien får fritt spillerom. Det tok hele tre år å få verket ferdig, og årsaken var mangesidig. Det var feil på mastertapen, og i tillegg så kom enkelte av soliene bort. Når så også brettisten Claudio Zanilo er pianostemmer og perfeksjonist så måtte det bare drøye ut. Lykkeligvis er resultatet blitt svært vellykket, og lydkvaliteten er også høy. Allerede fra første tone får vi et komplekst musikalsk landskap med spretne instrumentaldueller, og ”Flippn`” er en virkelig usedvanelig god låt. Zanilo med sine brett sørger for stemninger og flotte lydlandskaper, mens Storari bidrar med kvikke og melodiøse gitarlinjer. Vi kan trygt si at denne låten har mye tilfelles med Yes og Gentle Giant sitt musikalske univers, men med R.S.C. sitt særpreg. Neste låt på skiva er tittelsporet, som er episk legert og hvor samhandlingen virkelig imponerer. Bassisten Barbarossa får også vist seg frem med noen potente og fyrige Rickenbacher kunster. Mer atmosfærisk og med noe likhet med Eloy er det i ”To Be Or Not To Be”, hvor keyboardene igjen er i front i begynnelsen av låten. Mot slutten blir det faktisk enkelte herlig kaotisk utbrudd. Vokalen på denne låten liker vi rett og slett ikke, og den irriterer mye og det er synd da låten forringes av slikt. Temposkifter, stor variasjon, mange forskjellig stemninger og komplekse linjer i en teatralsk setting lik hva Ange Og Mona Lisa ofte holder på med er det på det siste sporet. ”The Close Boy” er skivas lengste låt, og vokalen er ikke spesielt velsmakende her heller, men heldigvis mye bedre enn på forrige låt. Låten derimot er vellykket så det holder og det bygger seg opp mot klimaks, og dette må være en låt som de fleste proggerne vil falle få. Det med å falle for bør også gjelde for hele ”Wrong From The Beginning”, som har så mye kvalitet at alle burde få den med seg.

1. Fippin' (7:21)
2. Wrong from the Beginning (8:19)
3. To Be or Not To Be (8:23)
4. The Closed Boy (9:57

Luciano Storari – Gitar

Claudio Zanilo – Keyboards

Mauro Maragoni – Vokal

Umbro Barbarossa – Bass

Ezio Costantini – Trommer

Mauro Zanoli – Effekter og lydmann

Alfa Omega – A Life

”A Life” kom ut i 1976 i et opplag på hele 600 eksemplarer, som var rimelig kjapt solgt ut fordi en radiostasjon i hjemlandet Sveits spilte musikken. I dag er denne dobbel LP-en et yndet samleobjekt som går for skyhøye priser. Det viktigste er likevel at musikken er såpass spenstig og interessant, og har tålt tidens tann. Skiva er spilt inn mellom 1970 og 1976 og består av totalt 11 musikere som hadde sitt opphav i noe så spesielt som et kristent korsangermiljø. Selve skiva er et ikke kristent konsept i 18 deler om en manns liv fra vugge til grav. Moralen er kanskje at han nyter livet i for små drag, og bruker for mange timer til å tenke på hva som er meningen med livet. Musikalsk er det visse likheter med Cream, men med en mer akustisk instrumentert, og referansene til Who er også åpenbare. Forskjellen er blant annet at Alfa Omega bruker mer keyboard, mens referansen til Tommy er en viss likhet. Rett nok der Tommy er en metafor for menneskeheten, mens konseptet her er mer direkte. Direkte spesielt er det at samtlige bidragsytere på denne skiva var ute av bandet når den omsider kom ut! Vi kan også trygt snakke om ei kriminelt underkjent skive, da det er mye virkelig bra musikk her. Melodisk hardrock som tidvis er temmelig sofistikert og spennende. Hovedvokalisten har en rå, men god bluesstemme ikke ulikt den fra Blind Faith, og de andre tre er også høyst oppegående. Det svinger av skiva takket være utmerket spilling av akustisk gitar og piano, og den tøffeste gitarlyden sørger for at det virkelig rocker. Ofte er likevel gitaren temmelig ”laidback”, og låter ikke ulikt og like bra som de beste fra datidens west-coast helter. Akustiske låter alternerer med mer rocka saker og med et bredt spekter av energiske rytmer, variert vokal og utmerket keyboard og fløytespilling er dette nesten å regne som en ukjent musikalsk skatt. Uansett status, dette er ei skive å sjekke opp for de som liker Cream, Blind Faith og Cream og den musikken disse står for.

1. Alpha (6:11),

2. Easygoing Childhood (1:09),

3. The Crazy City (5:38),

4. The First Day At School (4:35),

5. The Tiny Difference (4:04),

6. King Michael (2:47),

7. One Thousand Arms (4:44),

8. The Woman (9:41),

9. I'm In Love With Life (3:12),

10. Happy Time (3:32),

11. The Breakdown (1:55),

12. And He Doesn't Know What The Preacher Says (3:44),

13. Awakening (3:33),

14. The Rich Man, Yet So Poor (3:56),

15. Temptation (2:18)

16. Guilt (3:34),

17. My Friend Death (0:50),

18. Omega (6:36)

Fishmoon - Two Moon Music

Gitaristen Axel Manrico Heilhecker er en meget anerkjent fyr innen den elektroniske scenen, da sammen med Steve Baltes og Harald Grosskopf. Her er han derimot ute med sitt soloprosjekt Fishmoon, som opererer innen jazz, psykedelisk musikk og moderen elektronisk musikk. Heilhecker kan også smykke seg med tittelen multiinstumentalist, en har forstand nok til å ha med mange dyktige medmusikanter på ”Two Moon Music”. Enda mer eksakte er kanskje eksperimentell rock med klare referanser til 70 tallets krautrock scene. Spesielt på introen til ”Sterntaucher” er dette åpenbart da ambiente Tangerine Dream landskaper dominerer. Låten berikes med svært delikat orgel, synther og elektrisk piano. Fishmoon har en god del tilfelles med det russiske neo-Kraut bandet Vespero når det gjelder soundet. Skiva åpner med ”Twomoon” som har en folkaktig rytme og en vakker gitarlinje i starten, det blir så en artig perkusjonsspilling, delvis keltisk, delvis afrikansk! Gitaren til Heilhecker er alltid til stede og har enkelte jazzete passasjer, og noen synthlinjer bidrar også til å skape en melodiøs instrumental. Heilhecker trakterer sitt hovedinstrument virkelig knallbra, og stilistisk operer han med stor egenart, men svært forenklet så en mellomting mellom Gary Moore og Carlos Santana. Mye improvisasjon er det på interessante ” Western Electric Suite”, hvor Latha Vegantha virkelig slår til med suveren tromming. Låten er rimelig løssluppen, og har et vist garasjerockpreg, idet det improviserte høres ut som ungdom som leker seg. Etter halvspilt låt blir det temmelig hardrock preget, og låten inneholder mye fin variasjon, uten at det overdrives. Veldig amerikansk til tider, da gitaren har enkelte country and western partier. ”Spoken Word” frisker opp ”Sniff”, som også har spennende jazzete trompet av gjesteartist H.P. Salentin, og melodiske og lekre gitartoner fra Heilhecker. Steve Baltes bidrar med fiffig programmering som effektivt transformerer oss tilbake til 60 årenes kaffebarer i Greenwich Village. Coveret er uhyre enkelt men forbausende effektivt, antakeligvis to måner og en fisk, stilig og minimalistisk. Musikken er velprodusert og krystallklar, og skiva er med unntak av “Spoken Word” instrumental, men variasjonen er flott. Stemningen er temmelig avslappet, og noen kreftigere eruptive utbrudd hadde nok frisket opp. Det orientalske strengeensemblet fra Tirana er meget dyktig og kunne nok vært benytte betydelig oftere. Låtene er i fem tilfeller opp mot 10 minutter, noe som er nødvendig for og virkelig kunne utfolde den hypnotiske effekten som tilstreves å oppnå. Disse låtene gestalter en mengde detaljer som den konsentrerte vil kunne avdekke med intens og konsentrert lytting. Kontrastmessig står skiva som en påle, og det er egentlig bare å lukke øynene og ta seg eventyrtur inn i Fishmoon sitt musikalske univers. Vi er slett ikke sikker alle vil trives, men det er for galt og ikke å prøvesmake Fishmoon, da de fleste av oss jo har en tendens til å bruke tid på musikk som er betydelig mindre original enn dette!

www.myspace.com/axelmanricoheilhecker

http://www.fishmoon.com/fishmoon_dot_com.html

1. Two Moon [03:18]

2. Western Electric Suite [09:28]

3. Lys Primeur [12:52]

4. Als der König die Schönheit Vergaß [03:07]

5. Sniff [10:10]

6. Sterntaucher [11:42]

7. Wo-man [07:54]

Axel Manrico Heilhecker – Alle andre instrumenter enn disse,

Gjestemusikere:

Bently Spangs – ”Spoken Word” på 5

H.P. Salentin – Trompet på 5

Tirana String Ensemble– Strengeensemble fra Tirana i Albania på 1,2 og 6

Latha Vegantha – Trommer på 2

Shawn Berid – Bass på 3 og 6

Steve Baltes – Programmering på 3 og 5

Orin Elyan – Trommer på 6

Harald Großkopf – Trommer på 1 og 4

US – Eamon`s Day

Retroprog fra Nederland, med et band som faktisk startet opp så tidlig som i 1975. Frem til 1983 kalte gruppa seg faktisk Saga, og da var det en gjeng motløse musikere som solgte alt utstyret og la karrieren på is. To år før millenniumskifte ble troppene trommet sammen igjen, og US så dagens lys og nedkom kjapt med debuten ”A Sorrow In Our Hearts”. Med Eamon`s Day leverer Us sitt album nummer to, og de fem sporene er jevnt over svært vellykkede. I en setting fylt med masse vellyd og rolige og nennsomme stemninger kjører Us sitt eget løp. Et løp som er avbalansert, beskjedent og nærmest småsjenert! Her er det ikke snakk om de store utbruddene, og en tar seg i å ønske at de kunne knalle til med noe røffere takter. Litt mothaker har neppe skadet, men det er vel ikke noe som ligger for disse musikantene. På den annen side er US tro mot seg selv, og leverer låter med god kvalitet i en avslappet og familiær og trygg og god prog legering. Tankene går til Camel rundt Nude, og Genesis post Gabriel, altså rundt ”Wind And Wuthering”. Ikke de store overraskelsene, men et meget vel utført håndverk som garantert vil appellere til fans av Genesis, Kaipa, Novalis og Camel. Den melankolske gitarlyden på ” Happy Suburbia '78” kan lett stå som et eksempel på gruppas identitet, men også bass og keyboard på slutten av ”Sea Song” viser også US sine distinkte kjennetegn. Med ”The Tunnel” er Us nærmest i å kappe fortøyningen, og blir i det minste bittelitt fandenivoldske. For det er nettopp denne kontrollen og en viss mangel på energi som trekker ned dette produktet. 27 minutter lange ” Life In Progress [ phase I to IX] har mye variasjon og er en erketypisk episk proglåt, men selvsagt uten de mer rå partiene som jo kan kontrastere forbilledlig. ”Eamon`s Day” er definitivt ei skive for de som liker retro prog, og absolutt en hørbar skive for mange andre, selv om det ikke er ei gnistrende spennende plate.

http://www.the-music-of-us.com/

1. Eamon's Day (10:15)

2. Sea Song (15:32)

3. Happy Suburbia '78 (06:03)

4. The Tunnel (05:14)

5. Life In Progress [ phase I to IX] (27:25)

Ernest Wernars – Keyboard

Joe Wernars – Bass og akustisk gitar

Paul Van Velzen – Trommer og perkusjon

Stephan Christiaans - Vokal

Vinc Project – My Story

En musikalsk selvbiografi fra enda en multiinstumentalist, Vincent Zermatten fra Sveits, som tidligere spilte i bandet Ever Since. Konseptalbum over de siste tre årene i hans liv, hvorav de første viser en mann i perfekt harmoni inntil han plutselig føler seg helt alene. Det hørers jo ut som et tålig greit opplegg, men viser seg til dels å være temmelig melodramatisk sukret. At vi var skeptisk i utgangspunktet må innrømmes, da det for tiden popper opp med musikalske prosjekter med et navn og så ordet ”Project”. Første spor bruker bare piano, synther og lyden av regn. En ganske mystisk atmosfære her, ikke ulikt Timat`s ”Planets”. Selv om det altså er snakk om en selvbiografi er det likelig fordelt mellom instrumentallåter og de med vokal, noe som er en tanke merkelig når en tar konteksten i betraktning. ”Hopeless og New Day” har det felles at de begge har en akustisk setting og tvilling akustisk gitar. Førstnevnte er skivas enest spor hvor programmerte trommer er brukt, og er temmelig melodiøs i begynnelsen, men det fylles på med cello og fiolin utover på låten. ”My Heart Bleed og tittel låten ”My Story” er de mest progstenkede sporene på skiva, men har også en umiskjennelig aura av gotisk dogmatikk. En retning som igjen leder tankene til Tiamat, og at denne gruppa er en inspirasjon for Mr. Zermatten synes åpenbar, selv om han jo bare i beste fall er en light utgave av de nevnte, men selve basisen er temmelig lik. Skiva har for øvrig ikke så veldig mye progelementer annet en de to nylig nevnte sporene. To spor som også har mye innhold av akustisk artrock. Vinc strever med å skape et album fylt med variasjon, og lykkes tålig med akkurat det. Han unngår også de verste musikalske banalitetene, og klarer å skape en personlig plate som er noe sjarmerende. Tekstmessig er det temmelig enkelt, noe titlene gir en pekepinn om. Det blir også noe vel søtt til tider, og noen mer skarpe kanter hadde frisket opp. Arrangementene er ofte neppe evnet til å glede den jevne progger særlig mye, men mer for de som liker AOR. Sjarmen og viljen til å skape personlig musikk, samt variasjonen er som nevnt på plussiden.

http://www.myspace.com/vincprojectmusic

1. My Love 2:39

2. Passion 4:45

3. Dream of Eternity 4:39

4. My Heart Bleeds 4:54

5. No Reason 5:14

6. Hopeless 4:37

7. Without You 5:38

8. My Story 4:57

9. New Day 4:51

Vinc – Elektrisk og skutisk gitar, bass, trommer, keyboards og vokal

Gjesteartister:

Domitille – Cello på 2, 3, 5, 7, 9

Tim – Fiolin på 2, 3, 5, 7, 9

JP – Vokal på 2, 4, 5, 8, 9

Feed Forward – Barefoot & Naked

Godt musikalsk håndverk, men ikke noe mer enn det var inntrykket etter noen spinn i spilleren. Feed Forward fra Nederland virket som nok et band midt i et landskap hvor alt for mange havner, altså temmelig gjennomsnittelig og bare måtelig interessante. Nesten en time med melodisk progmetall, noe slik som Gathering møter Redemtion, evner ikke å begeistre spesielt. Litt begeistring klarer vokalisten Biejanka, etter hvert å trigge med sin vokal som er lite opera, men mye rocka og svært dyktig. Etter flere spinn så vokser ” Barefoot & Naked” noe, og riffene blir fetere og gitaren er flott og melodisk, og de mer enn gjennomsnittelige komplekse låtene for sjangeren avdekker en del delikat musikk. ”Fade Away” er en flott låt med en uforglemmelig keyboard intro, men brettisten henger med gjennom hele låten og bidrar med supre soli. Kaskader av loops og dyktig gitarspilling, og Biejanka vokal sørger for en virkelig bra låt. Låten ”143” er temmelig original med odde takter, mens ”Before I Leave” dynges ned av gitarloops, og ”Silent” har keyboard i førersetet og vokalen til Biejanka er mikset bak i lydbildet. Feed forward operer i en sjanger som det gotiske element er svært fremtreden, men de har bare små hint av goth og det er mye mer prog i miksen enn deres kolleger. Også bruken av piano er noe som skiller bandet fra massene, og det er også veldig melodiøst og kanskje vel lett på noen spor. ” Barefoot & Naked” har noe virkelig bra som gjør at de skiller seg positivt ut, men enkelte nedtrekk gjør at det blir et album som ikke skiller seg nevneverdig ut fra massene.

http://www.myspace.com/feedforward

http://www.feedforwardband.com/

1. Fade Away (6:21)
2. Run the Race (5:11)
3. Crossing the Line (8:28)
4. Innocence (5:48)
5. 143 (4:36)
6. Out Sky (For One Time) (2:39)
7. Before I Leave (5:59)
8. Silent (4:50)
9. Moving (7:35)
10. Stop to Think (7:22)

Biejanka - Vokal
Mario - Gitar
Jan - Bass
Job - Keyboards
Pi - Trommer

Bittertown – Scenes From A Box

Tom Janssen er multiinstrumentalist og er her ute med sin nyeste kreasjon, Bittertown. Et prosjekt med et ganske så skremmende konsept, i et ganske softrock preget musikalsk landskap. Konseptet sentres rundt hva som skjer nå du åpner boksen hvor all din frykt og verst mareritt er plassert! 73 minutter med ekstremt melodisk musikk kan jo være en prøvelse, og det blir i alle fall ikke mye dynamikk av slikt. Noen samplere av forskjellige lyder som kirkeklokker, havets støy og et damplokomotiv er likevel fine avbrekk faktisk! Saksofonisten Ewout Dercksen tilfører litt jazzrock takter og noe orientalsk krydder. ”The Chase” er en instrumental som har noe inspirasjon hentet fra Camel i gitararbeidet, og noen småtøffe bassganger. Et småkoselig drama får vi på ”Kick The Habit” hvor det er rytmeskift som endrer seg og saksofonen gir oss en viss orientalsk følelse. Bittertown operer i samme segment som Asia, og vi snakker om en koselig men ofte småkjedelig musikk uten særlig substans. Det oser ikke akkurat utstråling av musikken, som i beste fall blåser opp til flau bris. Komposisjonen er forbausende ensartet, og det er de instrumentale sporene som står seg best. Vokalistene gjør flotte jobber, med et materiale som ikke akkurat er av skyhøy kvalitet. ”Scenes From A Box” vi sikkert appellere kraftig til de som vil ha en enkel musikk som gir muligens et kortsiktig velvære, men som ikke evner å utfordre den mer kresen lytteren. Melodisk snill rock, som har lite med prog å gjøre annet enn det evinnelige konseptetJ

http://www.bittertown.com/

1. The Box
2. The Shadow Of The Wind
3. The Train To Nowhere
4. The Story Begins
5. Project Mayhem
6. The Chase
7. The Keeper
8. Miss You
9. Under The Bridge, Near The River
10. You're Not Alone / The Box (reprise)
11. Kick The Habit
12. The Sound Of August
13. The Better Year

Tom Janssen – Keyboards, gitar, programmering, vocoder, bakrgunnsvokal

Gjestemusikere:

Elles Janssen – Vokal som rollefiguren ”woman”

Erik Van Oijen – Vokal som rollefiguren ”man”

Floor Kraaijvanger – Vokal som rollefiguren ”Guardian Angel”

Vincent Bodt – Trommer

Ewout Dercksen - Saksofon

Neronia – Blue Circle

Neronia fra Darmstadt er oppfølgerbandet til det smått kulterklærte tyske bandet Ulysses. Så kan en jo alltids spørre seg hvordan middelmådigheter som Ulysses oppnår status som kultband? ”Desert Sand” med omfattende pianobruk og Falk`s karakteristiske stemme starter det hele ganske så teatralsk. Neste spor er en merkelig hybrid av 80 tallets pop, og neoprog, som låter ganske fælt selv om noen nok vil finne melodien fengende. Så dukker en ballade opp med ”Naked Pale”, og den er litt vakker må vi innrømme. Piano og vokal er ingrediensene på starten av ”One On None”, hvor akustisk gitar etter hvert dukker opp på en temmelig anonym låt. Låt på låt følger og det hele er ofte ganske svulstig og oppblåst. Vi er temmelig sikre på at alt dette er en slags avledningsmanøvre for å skjule at det musikalske i beste fall er middelmådig. Overlessede lydbilder og pompøse arrangementer kan lure noen til å tro at det er komplekst og intrikat, mens det jo faktisk er ganske enkel og tannløs musikk vi har her. Neoprog med mye popinjeksjoner kan lett falle gjennom, og her gjøres det i det minst med stil. Denne står vi glatt over.

http://www.neronia.eu/

http://www.myspace.com/neronia

1. Desert sand
2. Shockwaves
3. Naked pale
4. one on one
5. Cold and strange
6. Facesless smile
7. We've brushed
8. Lost in grey
9. Seven shades

Falk Ullmann - Vokal
Rüdiger Zaczyk - Gitar
Rainer Teucher - Keyboard
Lutz Beberweil - Bass
Dirk Hartel - Trommer

Gandalf – Live In Wienna

New age, ambient og elektroniske territorier er Østerrikeren Gandalf sitt domene til vanlig. Gjennom årene har han sluppet den ene skiva etter den andre, hvor variasjon og progresjon ikke akkurat har vært påtrengende elementer. Et solid håndverk som oftest, men med lovelig mye islett av det forutsigbare og ofte lettere søvdyssende musikk. Her er det altså snakk om en live skive, som etter utallige års planlegging omsider ble en realitet. Konsertformatet kler Ganalf meget bra, idet det er en mye mer intens stemning her, enn hva studio albumene noen gang har klart å skape. I tillegg så er Peter Aschenbrenner med fløyte og sopran saksofon, og Toni Burger med sin fiolin åpenbart i godlune, eller har en ytterst god dag på jobben. Begge bidrar til å skape stort til stemningen med ypperlig spilling på skiva som markerer er Gandalf sitt 20 års jubileum som artist. Vanligvis spiller Gandalf alt selv i studio, og vi har som nevnt stort sett kunne styre vår begeistring for hva han har levert. Litt sånn småkjørr synthmuskk hvor visse flotte stemninger har blitt penslet ut, men stort sett for dvaskt for vår musikalske ganer. Her er det plutselig med et vell av dyktige og inspirerte musiker, og med ett fremstår selveste ”synthnissen” i en betydelig mer skjerpet og kledelig utgave. Og ikke nok med det, mannen spiller gitar med en syngende tone, så en stakkar blir helt forvirret. Grensen for Ganalf`s tidligere univers sprenges ettertrykkelig. Her smelter word, ambient, elaktronisk musikk, klassisk og rock samme til et hele som i høy grad er verdt å ta en lytt til. På trommer gjør sønnen Chritsian Strobel en flott jobb, det synes som motivasjon og spilleglede er meget fremtredende elementer skiva gjennom. Detter faktisk overraskende bra, og noe som nok kommer til å få tid i spilleren vår. Det er derfor ikke så vanskelig å konkludere med at skal du anskaffe deg en skive av Gandalf, så er det denne her. Julia Martins bak mikrofonen, og Steve Hackett på gitar bidra også med meget viktige bidrag til at denne skiva blir såpass ok.

http://www.gandalf.at/

1.Return To The Shire
2.Colours Of The Earth
3.Cosmic Balance
4.I Am Here
5.The Magician´s Theme
6.The Keeper Of The Old Forest
7.Face In The Mirror
8.Alone At Elrond´s House
9.Die Ruhe Vor Dem Sturm
10.Teuflische Verbindung
11.The Lonesome Wanderer
12.Cosmic Traveller

Gandalf – Akustiske og elektriske gitarer, sitar og keyboard

Peter Aschenbrenner – Fløyte og sopran saksofon og keyboards

Erich Buchebner –Bass

Wolfgang Wograndl - Bass

Christian Strobl – Trommer og perkusjon

Stephan Maass - Perkusjon

Robert Julian Horky - Fløyter

Toni Burger - Violin

Lanvall – Elektrisk og akustisk gitar

Julia Martins - Vokal

Richard Schönherz - Keyboards

Gjesteartister:

Wolfgang Ambros - Vokal

Andy Baum – Vokal og akustisk vokal

Georg Danzer – Vokal og akustisk gitar

Steve Hackett – Elektrisk gitar

Electric Orange – Fleischwerk

Retro moderne krautrock med moderne teknologi, men med gamle instrumenter som Hammond og Farfisa orgel og i tillegg elektrisk gitar som hovedinstrumenter. Diverse synther og ikke minst alle tenkelige former for slagverk kompletterer instrumentene. Atmosfæren på skiva er ofte hypnotisk, kosmisk, pulserende, energisk og meditativ. Psykedelisk og tidvis ganske jam-orienter, noe som på denne skiva renner ut i det mer meningsløse, og temmelig uinteressante. Det som er bra er til gjengjeld meget bra, så når Electric Orange ikke flipper helt ut, så har de et soleklart talent for å lage suggererende og hypnotisk kvalitetsmusikk. I lydbildet skjer det rimelig mye, og den som liker å lytte og oppdage bør ha mye flott og spennende i vente med å sette av tid til ”Fleischwerk”. Titlene til bandet er ofte humoristiske, og grunnleggeren Dirk Jan Müller har loset de ”elektriske appelsinene” gjennom diverse snåle innfall. Nå er de heldigvis tilbake der vi vil ha det, og har fokus på drivende og oppdatert krautrock uten alle elektronykkene. Ja, akkurat begrepet kraut er vel egentlig ikke et særlig relevant begrep, her kan vi like gjerne snakke om fleischrock, en saftig og sugende blanding med utsøkte råvarer som Fender Rhodes, Farfisa og Hammondorgel. 35 minutter ekstramateriell er det også på vårt eksemplar. Denne skiva kom i 2005, og da kun på vinyl, og i et opplag på 3000, som selvsagt er utsolgt for lengst. Nå er det altså mulig for ”CD-folket” å bli kjent med musikken, idet Sulatron Records har gjort den tilgjengelig på CD. Mye bra her, noe mindre bra, og noe snålt, og noe unødvendig, men ei skive med så mye kvalitet at det absolutt bør være av interesse for de som ønsker en smak av noe temmelig annerledes. De som liker tidlig Pink Floyd, Kraan eller Can vil nok føle seg hjemme hos Electric Orange.

http://www.electric-orange.com/

1.Trommelfleisch (0:21)
2. Koodu (6:11)
3. Sonnenbart (9:11)
4. Eeemolle (0:30)
5. Schatten (3:24)
6. Trockenfleisch (0:12)
7. Gewächs (5:49)
8. Arabon (0:37)
9. Schrasng (12:44)

Dirk Bittner – Giatr, trommer, perkusjon og vokal
Dirk Jan Müller - Hammond, Farfisa, Leslie, Grand Piano og synther
Josef Ahns - Gitar
Eric Karow - Trommer
Silvio Franolic - Trommer

Werwolf- Creation

Keyboarddominert symfonisk musikk med mye folkelementer i tillegg fra bandet som er fra Olpe i Tyskland. Skiva kom i de fryktelige, musikalsk sett, 80 årene, men har ikke tatt skade av det da det ikke er det tradisjonelle misbruket av ny teknikk som dominerer. Det høres veldig ut som 70 tallet heldigvis. Mye bra kvinnelig vokal, og gitar som lyder tøft og konsise. Werwolf kom bare opp med en plate, og denne har her fått et tillegg på tre lange bonus spor om holder grei kvalitet. Bandnavnet er en hyllest til Steppenwolf som mange av musikerne likte svært godt, og har ikke noen annen betydning. Musikken har mer enn et snev av hippieprog, og i god tysk ånd er lyden meget anstendig. Werwolf er litt i nærheten av landsmennene Ramses, Jane, Eloy og Novalis. Heldigvis er det mer energi hos varulven enn hos Novalis, og på ”The Eight Day”, og instrumentalene ”Hoeheflug” og ”Daydream” serveres vi god tysk prog. Svevende synther, bombastisk orgel, og flammende gitar som det beste av Eloy og Jane. Gitaren er nokså lik Barclay James Harvest, John Lees, og det sier det meste om hvor Werwolf er å finne soundmessig. Beste sporet er nok, "Die Reise Ins Land Der Flugschweine" som har nokså mye og variert innhold. Flerfoldige stemninger, og både klassisk og rå gitar, fyldige og harde orgeltone og rolige pianolinjer, samt svevende synther i rikelige mengder. To riktig ”gørre” låter er det også på skiva ”Way To Paradise” og ”The Game Is Over”. Bonusporene er bra, og ”My Story” er vokalt nær opp til det Sandrose holdt på med, mens ”The Dreamer” er nokså hard i begynnelsen, og blir letter spacy utover i låten. Et album som ikke er uten plett og lyte, men mye reddes ved sjarme og varme, og absolutt et produkt fra gamle dager som er verdt å ha i samlingen, selv om det slett ikke er noe mesterverk.

1. Höhenflug (5:17)
2. Die reise ins land der flugschweine / The Journey To The Land Of The Flying Pigs (8:23)
3. Way to paradise (6:06)
4. Daydream (4:46)
5. The game is over (5:07)
6. Der achte tag / The Eighth Day (10:32)
7. The song (8:21)
8. My story (11:30)
9. The dreamer (9:22)

Peter Besting - Trommer, vokal
Gerd Heuel - Gitar
Burkhard Huckstein - Bass
Wolfgang Unthan - Keyboards
Gitta Gitta Loewenstein - Vokal

Dark Suns - Grave Human Genuine

En time med musikk fra disse tyskerne kan høres i overkant tøft ut. Nå har de vokst siden sist vi hørte noe fra den kanten heldigvis. Ny kurs er også satt, og nå er det melankolsk progmetall med mye prog som gjelder, og de som liker Pain Of Salvation, Anathema og Porcupine Tree vil nok også nikke anerkjennende til Dark Suns. På bass finner vi noe overraskende Kristoffer Gildenlöw fra nevnte Pain Of Salvation, og kanskje dette forklarer noe av stilskiftet? Uansett så er bassen svært sentral i det nye lydbildet Dark Sun kommer opp med. Et lydbilde som ikke akkurat flommer over av melodiøse refrenger, men hvor det komplekse har gode vilkår. Mange mørke partier med herlig intimitet og et høyst personlig preg gjør oss velvillige til å sette av tid til å spille denne skiva til den sitter. Den som er tålmodig får lønn for stevet idet det langsomt avdekkes de lekreste musikalske skatter på ” Grave Huaman Genuine”. Låtene er jevnt over av meget god kvalitet, og både produksjon og arrangementer er likeså. Avstikkere til andre musikalske territorier som akustisk musikk, og world musikk beriker skiva. I tillegg er vokalen mer strukturert enn noensinne hos Dark Suns, og de forskjellige skiftene som visking, deklarasjon og gurgle” vokal, er med på og underbygger den musikalske stemningene enn å underminere den. Skiva har et flott kreativt spenn, og det episke og konseptuelle er selvsagt til stede med flatt jern. Vi kunne faktisk ha ønsket mer plass til luft og harmonier i arrangementene. Musikerne er blitt forbausende teknisk velutrustet siden sist vi hørt de, og faktisk så kan kompleksiteten lett bli for stor på denne skiva. For mye kan være for mye, når passelig er passelig. Uansett dette låter meget bra i våre ører, og beviser at også tyskere kan lage kvalitetsmusikk.

http://www.darksuns.de/

1. Stampede (3:08)
2. Flies in Amber (9:53)
3. Thornchild (7:11)
4. Rapid Eyes Moment (7:21)
5. Amphibian Halo (5:16)
6. The Chameleon Defect (6:08)
7. Free of You (8:42)
8. Papillon (10:28)

Mike Knappe - Gitar
Nico Knappe – Vokal og trommer
Torsten Wenzel - Gitar
Kristoffer Gildenlöw - Bass

The Legendary Pink Dots - Plutonium Blonde

Dette veteranbandet har jammen vært innom mye rart. Industriell rock, rene lydeksperimenter, ondskapsfull elektro pop og psykedelisk jamming o.s.v. På ”Plutoium Blonde” får vi faktisk en collage av mesteparten av det nevnte, og er derfor en naturlig oppfølger til forrige skive, ”Your Children Placate You From Premature Graves”. Her får vi meditativ musikk, som elegant blir avløst av mer ”freak-out” utbrudd. Mange av sporene er til og med på grensen til folk, med Silverman`s synther så svevende at du knapt merker de er der! Vokalen til On A World With No Mirros vokalist Edvard Ka-spel er full av innlevelse og ofte svær vemodig, noe som står svært godt til den finurlige lyrikken. En lyrikk hvor nærmest besk kynisme over at ”alt nytt er bra” konseptet er rådende, noe som har blitt nærmest et varemerke for The Legendary Pink Dots. Med dette som bakgrunnsteppe er de delikate gitarlinjene til Martijn de Kleer’s, og Niles Van Hoorn`s myke fløytelyder og lekende klarinett påunn straks lettere å forstå. Førstesporet "Torch Song” er et elektronisk mareritt med aggressiv og konsis som blomstrer med massiv bruk av keyboardseffekter, hvor gitarene spiller annenfiolin (morsomme vi?). Herlig låt. Gitarer er det på skiva, men de er i nedtonet i forhold til brettene. Banjo er det derimot plass til, og det gjør jo så absolutt noe positivt med et såpass elektroinfisert lydbilde. Musikkn til The Legendary Pink Dots er knapt noe for den jevne ”progger” skulle vi tro, da det er såpass ”far out”. På den annen side så har de så mange åpenbare kvaliteter, i det de klarer å fremskaffe stemninger vi sjelden hører, og bare det er jo spennende i seg selv. Noen enkel musikk er det ikke, men utøverne fremstår som ekstremt kompetenet, og variasjonen er meget stor. Vi oppdager at skiva langsomt kryper under huden, og etterlater oss med et behov for og tre ytterlige inn i bandets forunderlige musikalske univers.

http://www.myspace.com/thelegendarypinkdots

http://www.legendarypinkdots.org/

1. Torchsong
2. Rainbows Too
3. World With No Mirror, A
4. My First Zone
5. Faded Photgraph
6. Armed and a Leg, An
7. Mailman
8. Oceans Blue
9. Savahhah Red
10. Cubic Caesar

Martijn De Kleer – Banjo, bass , perkusjon og gitar

Niels Van Hoorn – Bass, klarinett, saksofon og fløyte

The Silverman – Keyboard og synther

Edward Ka-Spel – Keyboard og “stemmeboks”

Electric Orange – Morbus

Kanskj er dette bandet fremste opus, og kanskje et virkelig praktverk. Eroc fra Grobschitt har gjort en virkelig god jobb med masteringen, og fått frem et spacy og hypnotiskt sound. De to Dirkene, Dirk Bittner på gitarer og Dirk Jan Müller på brett, er hjernene bak prosjektet. Et prosjekt hvor Popol Vuh og Tangerine Dream`s elegante elektronikk fusjoneres med de besettende rytmene til Can og Kraftwerk, men hvor Electric Orange har den totale kontroll på det kunstneriske. Fra forrige skive er det strammet opp, og borte er mye av det ufokuserte. Igjen står distinkt, og svært variert psykedelisk og kosmisk musikk med mye flotte musikalske prestasjoner. Suget i musikken er til fulle tilstedeværende, og samspillet er meget bra. Når så det låter inspirert, og låtene er velarrangerte er mye på plass, i en setting som enkelte nok vil finne på å kalle neokraut. Musikk med såpass mye elektronikk og tidvis spesielt uttrykk kompositorisk og spillemessig, balansere ofte på en tynn linje mellom det engasjerende og kjedelige. Her er de definitivt mest av det første, fordi trykket holdes oppe, og det hele tiden skjer noe nytt og spennende. Selv om musikken ofte er krevende og tidvis lettere besettende og repeterende, sørger Electric Orange for at musikken puster og det gis rom, noe som skaper er fin balanse. Ev virkelig god skive, i et terreng nok ikke alle er særlig familiær med, men som kanskje kan være av stor interesse. Bør sjekkes av de som vil oppleve nye musikalske jaktmarkeder, og selvsagt av de som er vant med totusentallets kraut.

http://www.electric-orange.com/

1. Einwahn (7:51)
2. Rote Flocken (5:02)
3. Span 5 (7:55)
4. Morbus (5:53)
5. Errorman (8:10)
6. Flohfunknest (3:31)
7. Traumama (4:56)
8. Krautschock (7:01)
9. Wald (10:17)
10. Reaching (4:26)
11. Schöhl 2 (4:18)
12. Sarau (8:32)

Dirk Jan Müller – Orgel, synther, flygel, mellotron og samplere
Dirk Bittner – Gita, vocal , percussion, gitar og harmonium og samplere
Tom Rückwald – Bass og kontrabass
Silvio Franolic – Trommer og perkusjon
Josef Ahns – Gitar og fløyter
Sunjah - Vokal
Claudia - Vokal
Paul / voices
-Lola / voices

Zone Six - 10 Years Of Aural Psychedelic Journeys

De som liker konvensjonell ”songwriting” vil neppe favne Zone Six, og kan bruke tiden på noe nyttigere enn å lese dette. Utradisjonelt og en tanke spesielt for å si det pent fra musikerne fra bratwursten og ølhallenes hjemland. 8 spor fra Zone Six første 10 leveår, i en kontekst av neopsykedelisk musikk med steelgitar! Akkurat det er jo velegnet til å plassere Zone Six som en tanke eksentriske, men tro oss, det funker faktisk. I tillegg så forklarer det også en del om bandet holdninger og atferd, hvor den soniske paletten er svært viktig, og det improviserte har svært gode kår. De nærmeste referansene vi kan ane er, Vespero og Electric Orange for de som måtte lure på slikt. Låtene er stort sett er livespor, og med forskjellig bemanninger, noe som nok forklarer at alt låter temmelig ulikt. En rød tråd gjennom hele albumet er derimot Julius K, og hans gitarlinjer. Han føyer seg pent inn i rekken av fyrer som spiller gitar så vannvittig bra at selv Vigelands Sinnataggen må smile. Mang en supergitarist vil måtte bøye seg i støvet for dette gitarfantomet. Ikke overraskende er fyren en totalt ukjent størrelse annet enn for innvidde kretser. Snakk om er urettferdig verden, da selv de største gitarfenomener skal streve hardt for å følge navnebroren til Kristiansand dyreparks største attraksjon. Krautrock og psykedelisk musikk stenket i imaginære, men med alltid tilstedeværende sentralstimulerende midler, med en hang til det ukonvensjonelle og improviserte oppsummerer hva Zone Six står for. Dyktige musikere, og fet stemning og masse spilleglede hører også med. At dette kraut psykedelisk fyrverkeriet er for folk flest holder vi som usannsynlig, men verket avleirer så mye interessant musikk at vi knapt kan la være å bli imponert. Vi kan styre vår begeistring for visse partier hvor det blir i overkant mye jamming og intetsigende improvisering. Akkurat dette kunne gjerne vært strammet opp, men det ligger jo i en live opptrendens natur ”å ta litt av”, og la alt flyte i en herlig musikalsk rus, spesielt med slike band hvor det ”syrete” er såpass fremtredende. En skive for de som er glad god psykedelisk musikk dette.

http://www.myspace.com/zonesixtrance

http://www.zonesix.de/

http://www.youtube.com/kosmikklaus

Martin Schorn – Synther

Julius-K – Gitar

Dave Schmidt – Bass

Walt Jans – Trommer

Michaela Traxler – Vokal

Claus B – Trommer

Hans Peter – Vokal

Jodi – Vokal

Rusty – Keybords

Buhler - trommer

Ben – Steelgitar

1. Something Missing 10,30
2. Beautiful 12,33
3. Come Inside 11,21
4. Knuf On Tog 10,19
5. Hiddenworld 6,19
6. Grateful Life 8,22
7. Rockethead To Eden 4,40
8. Infernale Grande 15,23

Exit – Exit

Slik musikk klages ikke lengre! Musikk som utrykker hva en har på hjertet i en setting hvor alt er preget av ekthet og ubekymrethet, total ”peace and love”, og temmelig kummerlige tekniske forhold. Vi snakker om en utdødd rase, og slikt bør jo være verneverdig, om ikke annet enn for den musikalskhistoriske valensen. Skiva ble laget i 1975 på en morsom to spors sak, og hi-fi er det ikke akkurat snakk om selv i polert utgave. For å få dette til å låte ok, så måtte selvsagt musikerne være usedvanlig dyktige da ingen effekter kunne ”jukse” til lydbildet. Bonussporene ble fremført live i perioden 76 – 79. Det låter friskt og ekte, og selv med dårlig engelsk kan en ikke unngå å la seg sjarmere. Låtmaterialet er temmelig ujevnt, men det som er bra er til gjengjeld veldig bra! Medlemmene i Exit var unge, ubekymrede og klare for nye måter å tilnærme seg musikken. En del uforskammethet tilkommer også, og den frie kreativitet slippes løs, hvilket også albumet beviser. Engelsk beat influenser, tysk krautrock, psykedelia og mystiske innslag preger musikken som fremkommer i en energisk tapping. Bonussporene er mye preget av jazzrock som var typisk for sent 70tall, men pent anrettet med noe av Exit sin originale vinkling. Exit er ikke musikk for lydfrikene og de som søker det perfekte, men for de som liker det ekte, sjarmerende og autentiske.

http://www.blackrills.ch/ch.htm

Andy Schmid – Gitar og munnspill

Edwin Schweizer – Bass

Roman Portail – Orgel og synther

Kafi Kaufmann – trommer og perkusjon

1. Paradise – 7.50

2. Balade of live – 11.18

3. Talk around – 12.45

4. Bad Gossip – 6.24

Bonus spor:

5. Wake up – 5.48

6. Take a little more time – 4.52

7. I – 4.45

8. Coffee bar – 5.48

9. II – 10.18

10. Clarinetto – 4.05

Art Of Infinity –Beauty Of Sound And Deep Thinking

Space pop med visse progressive elementer! Ikke akkurat hverdagskost for oss dette, og vi sliter litt med å forholde oss til materien. På den annen side er det jo betydelig bedre enn mye annet som serveres i det mer kommersielle marked, da det jo er ganske så mye eksperimentering og vilje til nytenkning. Frankfurt og Køln baserte Art Of Infinity sysler her med mye ambience og elektronikk, selv om det elektroniske faktisk er tonet kraftig ned i forhold til tidligere prosjekter som Deep Imagination. Piano, gitar, cello, saksofon og andre instrumenter har heldigvis fått plass her. Plass til stort kvinnekor (60 stykker) er det også, og det låter jammen flott. Ganske så mange artister bidrar på skiva, og det høres jammen ikke verst, selv om det er temmelig søtt til tider, er det også ganske røft også noen ganger. Tematikken på skiva er menneskehetens ønske om tidsreiser til fremtiden, og til magiske og mystiske steder. Blandingen av elektronikk, klassisk musikk, rock og prog er ok. Eva Wolf har en utmerket stemme, og bidrar i høy grad til at ” Beauty Of Sound And Deep Thinking” blir grei nok å lytte til. Lydbildet er ofte grandiost, og sporene innholder faktisk en del feite instrumentalpartier og spektakulære lydeffekter. Låtene er ganske stemningsfulle og fremføringen er bra, men likevel sitter en igjen med et visst inntrykk av en noe manglende substans. Greit nok, men ikke evnet til å lytte intenst til, mer til bakgrunnsmusikk, og at så mange må til for å lage noe så middels er faktisk godt gjort.

http://www.myspace.com/artofinfinity

01. The Fourth Dimension
02. Endless Future
03. The Flow Of Time
04. Utopia
05. Tube Into Eternity
06. Warm Waterfalls
07. Age Of Changes

Thorsten Sudler-Mainz- Keyboards, vokal, programmering
Thorsten Rentsch - Keyboards, gitar, programmering

Vokal:

Eva Wolf   (Shewolf, Matthias Krauss)
Alquimia    (Roedelius, Mergener et Amici)
Antje Schulz (In Strict Confidence, Chandeen)

Matthias Krauss - Keyboards    (Scorpions, Jon Lord)
Wieland Reissmann - Grand piano   (Till Brönner, Rammstein)
Major Heuser - Gitar     (Bap, Major & Suzan)
Franz Holtmann - Gitar (Trinity)
Alex Gunia - Gitar - (Nils Petter Molvaer)
Stefan Höllering – Saksofon (Deep Imagination, Whitebirds)
Björn Vogelsang,- Saksofon (Suriya)
Luise Schröter – Cello (Doro, Classic Night)
Marius Goldhammer - Bas(Christina Lux, Königwerq)

Wolf Simon – Trommer (T. M. Stevens, A. Mangelsdorff)
Mario Argandona, - Perkusjon (Deep Purple, Scorpions)
Sibi Siebert – Perkusjon (Twelve Drummers Drumming)
Daniel Klingen – Perkusjon (Klee)

Bakgrunnsvokal:

Ann Kareen Mainz -   (L' image Bleue)
Bernhard Weiss -   (Axxis)
Susanne Werth -    (Major & Suzan, Wasteland Green)
Guildo Horn - (Guildo Horn)
Schrader - (Guildo Horn)
Oda Reiter - (L' image Bleue)
Gregor Ziegler - (The Beatles Revival Band)
MGV Liederkranz Cleeberg - Kvinnekor

Frequency Drift – Personal Effects part One

Tyskerne fra Bayreuth opererer i noe som ofte kalles Cinematic Progressive Rock. Konseptet for denne skiva er et dystopisk fremtidssamfunn, altså en motsats til et utopisk samfunn. En verden hvor vi møter to jenter fra 2046 som har problemer med en tenkt organisasjon kalt, Diomedeidae! Frequency Drift`s kaptein og komponist er dyktige Andreas Hack som også spiller keyboards og står for programmering. Vokalen tar Katja Hübner seg av på en utmerket måte, og den passer til den drømmeaktige, melankolske og filmaktige verden vi får servert her. Vellykket? Tja, noen bra instrumentale partier spedd på med enkelte lettvinte triks og enkelte bra linjer får oss ikke til å gå fra konseptene, men greit nok. Territorier med hardrock og symfoniske elementer utforskes i en kontekst av rimelig variert keyboards og gitar samspill, som ikke er ueffent. Nær 60 minutter blir litt for langt da ” Personal Effects part One” ikke akkurat evner å fange lytteren, og vel 15 minutter forkortelses hadde ikke vært å forakte. Samtidig er det enkelte sekvenser som er svært vellykket, og det er ikke så mye som skal til før dette hadde blitt riktig så bra. For eksempel er spor to” Ghost Memory” full av gode ideer, og det futuristiske koret er sært sjarmerende og spennende. For oppfølgeren håper vi at siktet stilles et par knepp, så kan Frequence Drift bli riktig bra. 2010 er oppfølgeren antatt å være klar for de som lurer på det, imens kan vi jo gi skiva noen spinn, da den absolutt fortjener en lytt eller ti.

http://www.frequencydrift.com/

http://www.myspace.com/frequencydrift

1. 2.13 a.m. Albatross (6:47)
2. 2.20 a.m. Ghost Memory (7:41)
3. 2.28 a.m. River (4:46)
4. 2.33 a.m. Fall (7:05)
5. 2.41 a.m. Romance (9:09)
6. 2.51 a.m. Personal Effect (3:54)
7. 2.57 a.m. Anger (5:32)
8. 4.33 a.m. Retribution (8:02)
9. 5.48 a.m. Portrait (8:19)

Andreas Hack – Keyboards og programmering
Katja Hübner - Vokal
Sebastian Koch - Gitar
Jürgen Rennecke - Bass
Wolfgang Ostermann - Trommer

The Cotton Soeterboek Band - Twisted

Produsent her er Robert Salvaggio, som er en av de store i bransjen, og masteringen har ikke helt ukjente Rodney Mills tatt seg av. Lydmessig er Cotton Soeterboek Band i de beste hender kan derfor vi da trygt fastslå. Musikalsk er det et brygg som forsøker å forene gamle dagers amerikansk og britisk hardrock på en ny og frisk måte. Det høres jo rett så spennende ut fra dette transatlantiske bandet, som også har følere til southern rock som Lynyrd Skynyrd. Utover disse er David Coverdale, Deep Purple, Rob Halford Band, Ayreon og After Forever inspirasjonskilder. Ganske allsidige musikalske bakgrunner på bandets medlemmer, og mye erfaring samlet, slik at den forslitte betegnelsen superband ikke er langt unna egentlig. Når vi så finner elementer av sørstats gospel, funk og blues i hardrock fundamentet underbyggers det ytterlig at diss musikerne har mange forskjellige og allsidige bakgrunner. Faren med et slikt prosjekt er likevel at det blir for opphengt i 70 årenes helter, og ikke klarer å skape sin egen identitet. Her føler vi at gruppa er litt på tynn is, idet de gyllne årene tar et litt vel kraftig nakkegrep, og det å komme seg til 2008 ikke helt lykkes selv om produksjonen er frisk og moderne. Dette er en svakhet som trekker noe ned, men ellers er det ei skive med god ærlig hard rock. Kvaliteten på utøvelsen av instrumentene er utmerket, men låtmaterialet er til tider noe anonymt og tørt, og vi sitter ikke igjen med følelsen av en kommende hard rock klassiker. Greit nok altså, men på ingen måte ”groundbraking”, selv om enkelte partier er meget bra, disse øyeblikkene for sjeldne til at skiva når opp der den burde være.

http://www.cottonsoeterboekband.com

http://www.myspace.com/cottonsoeterboekband

1. Set Me Free

2. Pretty Mayreen

3. Twisted

4. Colorado

5. Leave Me Blue

6. Little Sister

7. Gold And Gray

8. Still Og The Night

9. The Game

Alan Cotton - Gitar

Robert Soeterboek, - Vokal

Reynold “Butch” Carlson – Trommer

Mike Davies – Bass

Jost Van Der Broek

Seven Steps To The Green Door - Step In 2 My World

Her er muligens målet å samle de fleste forgreningene innen prog på en plate, og kaste i litt rap også for sikkerhets skyld. Ganske sikkert er det lagt ned mye arbeid for å få en rød tråd i et såpass vanskelig konsept som dette. Seven Steps To The Green Door bør ha kreditt for at de innser at uten et viss rød tråd konsept blir det sprik i alle retninger. De forsøker, men tryner kraftig slik vi ser det, men vokalharmoniene er ofte glimrende utført. Utover det blir det mye lapskaus med ingredienser som de ikke klare å tilpasse, og smaksette på rett måte. Diverse polyrytmikk møter vokalharmonikk, og det blir ofte temmelig mye ”tjafs” og lite musikalsk lekkert. Konseptet er egentlig dristig, men sannsynligvis kreves det enda bedre musikere for å få et slikt ambisiøst opplegg i havn. Noen lass med ydmykhet, autoritet og autensitet hadde sikkert ikke heller vært å forakte. Slik det er nå blir det temmelig lite stilsikkert, og for lite skarpe kanter her. Vi reagerer også på at de sjeler så mye tid fra oss, uten å gi særlig mye tilbake. Hybriden fungerer bare ikke, og med såpass mye musikalske begrensninger er det jo ikke overraskende. Uten greps og guts blir det grunnleggende udramatisk og bare en tørr musikalsk fjert, som ikke etterlater seg noe spor. En ikke så rent liten skuffelse dette, og neste gang bør det kanskje bli mindre ambisiøst. Alternativt så kan det jo hyres inn musiker som er bedre arrangører, men det er vel en usmakelig kamel å svelge?

http://www.sevenstepstothegreendoor.de/

http://www.myspace.com/ssttgd

Marek Arnold - Keyboards, saksofon, klarinet, elektronsike blåseinstumenter, programmering
Ulf Reinhardt - Tromme og perkusjon
Heiko Rehm - bass
Andreas “Eddy” Gemeinhard - Electric og akustisk gitarer
Anne Trautmann - Vokal
Ronny Gruber - Vokal
Lars Köhler - Vokal

1. Everytime 4.30

2. Sigrid 6.02

3. Enslaved 5.31

4. Diary 5.26

5. Tell Me 4.10

6. Days Run Away 7.50

7. At The End Of December 6.17

8. The Puzzle 5.00

9. As One 3.48

10. Farewell 6.17

11. Hidden Track 7.59

Dorian Opera – No Secrets

Tyskere med Anrew Roussak i spissen, hvis skive også er omtalt. Noe mer gnell i dette, men originalt er det absolutt ikke. Arrangementene er temmelig standard, og klisjeene står i kø på de fleste fronter. Dårlig er det ikke, men vel best egent for fansen. Musikken er en plass i symfometallens sfære, men med temmelig mye hardrock iblandet. Låtene hefter seg gjerne fast i nyansløse fraser, og variasjonsevne og spenning er det fint lite av. Noen få unntak er det, men det meste er uinspirert tynt og anonymt. Mer er det ikke å si egentlig, og vi har i alle fall vett til å gjøre pinen kort!

http://www.myspace.com/dorianopera

http://www.dorian-opera.de/

1. Overture 6,40

2. Sacrifice 5,22

3. Tekk me Your Lies 6,48

4. Dead Or Alive 4,30

5. No Secrets 4,30

6. Little Lies 5,58

7. Fly With Me 4,57

8. One Of These Days 6,18

9. Truly Yours 5,31

10. She 6,11

11. Bonus spor, L`Estate – Presto 3,14

Joe Eisenburger – Vokal og bass
Oliver Weislogel – Elektrisk og akustisk gitar
Andrew Roussak – keyboards, arrangementer for kor og strenger og vokal
Harry Reischmann – Trommer

Gjestemusiker:

Michael Brettner – Gita på „ Dead Or Alive „

Andrew Roussak – No Trespassing

To låter her fra Johan Sebastian Bach, de andre åtte er fra mindre kjente Andrew Roussak! Art rock fra den utvandrede russeren på ” No Trespassing”, og at mannen har talent er det ingen tvil om. Dessverre er det en ganske så søplete produksjon, og legger vi til svake vokalister er mye alt ødelagt. Når vi så vet at skiva er et slags oppsamling av materiale Mr. Roussak har jobbet med de siste årene er vi allerede i et farlig negativt modus, og må ta oss sammen for å være objektive! OK, han er glitrende og kan trygt nevens i samme åndedrag som storheter som Keith Emerson og Rick Wakeman. Og vi kan også fastslå at spillestilen har tidvis mye likt med Rick Wakeman rundt, “The Myths and Legends of King Arthur and the Knights of the Round Table”. Vi må også si at mannen har sitt eget kjennetegn, og identiteten er det ingenting i veien med. Verre er det med låtmaterialet, som er i beste fall ujevnt. Synthorientert neoprog er risikosport som lett tryner skikkelig, om det ikke er svært gjennomarbeidet. Her er det som sagt et oppsamlingsheat, og det stilistiske og homogeniteten er ikke god nok.Noen fine detaljer er det i lydbildet, men med mer inspirasjon, bedre produksjon og bedre låter kan dette utmerket vel bli bedre neste gang.

http://www.andrew-roussak.com/index2.html

http://profile.myspace.com/index.cfm?fuseaction=user.viewprofile&friendid=215748058

1. No Trespassing 4:31

2. Prelude 2:59

3. Lost in the Woods 4:36

4. Wartime Chronicles 7:18

5. Jesu Joy of Man’s Desiring 3:56

6. Rhythm of the Universe 5:27

7. All Good Things 4:10

8. Do Without Me 5:01

9. Vivace Furioso 5:15

10. Maybe 5:35

Andrew Roussak - Alle keyboards, piano, arrangementer og vokal

Hendrik Plachtzik – Vokal på 1,3.6,8,10 og trommer på 1,3,4,6,9

Steffen Hehrer – Gitar på 1,3 og 6

Oliver Weislogel – Gita på 1,2 og 4

Alan Graham – Akustisk gitar og saksofonsolo på 1

Jürgen Wannenwetsch – Bass på 3 og 9

Sebastian Säuberlich – Trommer på 3,5, 8 og 10

Nucleus Torn – Knell

Melodisk prog fra Sveits med både kvinnelig og mannlig vokal. Cello, akustisk gitar og fløyte skaper et noe spesielt uttrykk, slik at vi får et noe annerledes lydbilde enn det gjengse melodiske landskapet vi alt for ofte blir servert til vanlig. Noe klassisk inspirasjon kan anes, og folkemusikk med keltisk, skandinavisk og middelhavs opprinnelse er også mulig å spore. Nucleus Torn mikser doom, metall, folk, klassikk og prog i en blanding og ut kommer noe vi sliter med å forholde oss til. Egentlig trist fordi det er såpass mye gode ideer og originalitet, men det blir bare ikke helt vellykket likevel. Med en brukbar skive som forgjengeren ”Nihill” i høy grad var, er dette deres fjerde en ok oppfølger. Udiskutabelt vakkert, og med en subtil tilnærming til det å formidle de mest vakre og velklingende toner. ”Knell” videreutvikler taktene fra ”Nihill”, og det raffinerte og komplekse og med sonisk skjørhet, og det dystre som en viktig ingrediens. Kompleksiteten og de intrikate strukturene blir likevel lett en navlebeskuende virksomhet, bedre er det med et fokus på det delikate og med masse atmosfæriske soloer og en luftig musikk som dessverre blir vel skjør av og til. For rolig for ofte, slik at det nedtonede lett blir en hemsko når slike øyeblikk blir såpass mange av. Best er Nucleus Torn kanskje i de mer rocka og metalliske passasjene som blir konstant kontrastert av mer stille momenter. 4 spor som klokker inn på 56 minutter, og som med fordel nok kunne reduseres ganske kraftig. Det å fatte seg i korthet er ikke alle forunt, og her blir det tidvis mye å kjøre i ring, og tvære ut en god ide alt for lenge. Mye potensial i dette bandet, og mange av ideen har rett så mye for seg, om det kortes inn og blir litt mer røft og tøft. Trivelig nok å lytte til, men det gir ikke store nok utfordringer, og er slett ingen skjellsettende musikalsk opplevelse fordi det å imponere er så fokusert. Forøvrig er skiva nummer to i en triologi, og det er jo å håpe at siste tilskudd blir mer fokusert på det å formidle for at det er dyktige musikere er udiskutabelt.

http://www.nucleustorn.ch/

http://www.myspace.com/nucleustornband

01. I
02. II
03. III
04. IV

Maria D'Alessandro - Vokal
Patrick Schaad - Vokal
Rebecca Hagmann - Cello
Christoph Steiner – Trommer og perkusjon
Christine Schüpbach-Käser - Fiolin
Anouk Hiedl - Fløyte
Fredy Schnyder – Alt annet!

Equus – Eutheria

3 lange og for mange sikkert ”seige” spor fra disse sveitserne fra Geneve. På dagsorden er postrock/mathrock. Eller mer eksakt for de som måtte være ”båsofile” så er det en slags ” prog-post-rock-metall, eller for å gjøre forvirringen total, dark-core-drone-instrumental-post-rock! Navnet skjemmer ingen som kjent, det er nå engang musikken som er det avgjørende. Med en spiletid på 67.55 minutter så er det å fatte seg i korthet et ukjent fenomen for fenomenet Equus, og det er ingen styrke. Bandet er et slags superheat med medlemmer fra Brakhage, Chapter, Impure Wilhelmina, Iskander, Seaplane Harbor, Shora, Swoan and Vargas. Uavhengig av alle disse, så er det mye Isis takter her, men uten metall riffene, og smaksatt på med ”den sveitsiske skolens” tilnærming. Tenk deg tidlig Anekdoten influert av doom i stedet for King Crimson, eller tving Yndi Handa til å spille prog. Equus er et band som er temmelig episke og grandiose i uttrykket sitt, og for så vidt er de også originale, idet skiva startet med ett minutts høytidelig stillhet! Deretter følger 31 minutter lange ”Hyracotherium” som er rimelig hypnotisk og evner å holde på lytteren da det faktisk er ganske mye å forholde seg til. Til og med en dinosaur som mellotronen har fått plass på ”Eutheria”, og denne musikalske reisen byr på såpass mye at det faktisk er verdt å være med. Selvsagt er dette såpass spesielt at ikke alle vil ha utbytte av musikken, men de som liker post rock vil nok nikke anerkjennende. At vi har mistanke om at det er ”stjålet” fra for eksempel Neurosis er noe vi ikke kan bevise, men tanken er snublende nær. Nå gjør ikke det så mye, Equus uansett har sitt eget personlig og ikke kaotiske uttrykk, med en svært brukbar spennvidde. Ei skive med enkelte svakheter, men med en fet stemning og bra variasjon.

http://www.myspace.com/eqsmusic

01 - Equus - Hyracotherium - 31:16
02 - Equus - Orrorin tugenensis - 21:16
03 - Equus - Epona - 15:21

Eduardo Garcìa - Gitar
David Mamie- Bass, mellotron, rhodes orgel og synther
Alex Muller Ramirez- Gitar og synther
Bernard Widmer - Trommer

TDW – The Haunts

Fra treskolandet kommer det en jevn strøm av nye artister innen det progressive segment. Kvaliteten er jevnt over bra, og TDW med maestro Tom De Wit i spissen har definitivt mye å fare med. Symfonisk progmetall er på agendaen fra bandet fra byen Amersfoort. Verket er et konsept om HSP, Highly Sensitive Person, og om hvordan en person med HSP reagerer på dagens samfunn. Altså et materiale som har potensial til å overgå en tekst om tårn jomfruer og drager som enkelte artister har en forkjærlighet for ! TDW har klart å lage en perfekt symbiose mellom musikk og lyrikk, og det er en fornøyelse å lytte til. Skiva er også meget variert, med dynamikk nok til å tilfredsstille selv den mest blaserte. Metalldogmatikken er også tonet noe ned, slik at den blir et velsmakende krydder og ikke en belastning for de som ikke er så glad i metall. Spilleglede, identitet og en åpenbar formidlingsglede er ingredienser som gjør at denne skive er velegnet til å pirre selv de mest bortskjemte musikalske smaksløkene. Tom De Wit bak mikrofon har en flott vokal på feilfritt engelsk, selv om den generelle lydkvaliteten kunne vært noe bedre er dette noe som knapt trekker ned. Årsaken er at det sjarmerende og personlige med ”The Haunts” på alle måter oppveier for slikt småpell. En plate til å bli glad i, og et vellykket og ærlig stykke musikalsk håndverk. Gjør deg selv en tjeneste å skaff deg denne om du vil ha virkelig god musikk med særpreg og personlighet.

Tom De Wit – Vokal og keyboards

Michiel Van Der Werff – Gitar

Leander Doornekamp – Bass

Mr. Andersóhn – Trommer

1. Chameleon

2. Wake Up Call, Part 1

3. 2006 AD

4. Home

5. The Bright Child

6. Desert Of Memories

7. The Daze

8. Wake Up Call, Part 2

9. The Haunts

Panzerballet – Panzerballet

De beskriver seg selv som “ er innovative blanding av jazz, funk og metall. Akkurat det er jo nær opp til sannheten. Vi slenger på at soundet definitivt er originalt og utfordrende, men heldigvis svært lyttevennlig og variert gjennom hele skiva. Her svinger det fra trashmetall til jazzfusion og funkjazz på en svært smakfull og kontrastfull måte. Meshuggah`s kraftriff og Weather Report på sitt beste blandes sammen på en utsøkt måte. Bürger sin saksofon er sammen med Zehrfeldt`s gitar de dominerende instrumentene. ”Saksen” boltrer seg i lange improviserte soli, og barberskarpe lydutbrudd som tilfører skiva masse punch. Stilmessig låter det som en blanding av 70 tallets David Jackson hos Van Der Graf Generator, og jazzen til John Zorn. Zehrfeldt sin riff sørger for metallalibiet, og tilfører masse krydder til jazz- og funkdogmatikken. På ” Iron Maiden Voyage” får vi en voldsom duell mellomsaksofon og gitar. I tillegg er det flere ekstra sterke improvisasjons sekvenser, og herlige gitarsoli som hadde passet på Steely Dan`s ”Aja”. Her er nok trøkk og tyngde samt atmosfære til å skape fyldige klangbilder og en fyrig og smittende entusiasme, som gjør dette til en virkelig flott musikalsk opplevelse.

1. Zehrfunk (5:16)
2. Reload (5:00)
3. Aspirin Smoke (6:51)
4. Schmitz Kadtse (6:16)
5. Iron Maiden Voyage (7:22)
6. Abkrassen (7:41)
7. Meschugge (6:36)
8. Zickenterror (4:23)
9. untitled (0:53)

Jan Zehrfeld - Gitar
Gregor Bürger - Tenor saksofon
Flo Schmidt - Bass
Max Bucher- Trommer

Mangrove - Touch Wood

Rolig symfonisk prog fra ”treskolandet” med masse svært delikat mellotro bruk og en svært stødig rytmeseksjon. Vi kan ikke helt bestemme oss for om coveret er knall eller elendig! Musikken gestalter derimot rikelig med ærlighet, dynamikk og autoritet, men bør snurre noen ganger før det hele åpenbarer seg. Kanskje så mye som 5 runder i spilleren må til før ”godsakene” virkelig kommer frem. Stemningsskiftene kan minne om UK og King Crimson i disses tidligste dager. Ellers er referansene IQ, Genesis og Marillion. ”City Of Darkness” som er sistesporet, er et høydepunkt som allerede nå bør få den klassikerstatusen den fortjener. Instrumentalt er Mangrove svært oppegående, men vi skulle gjerne hatt en bedre vokalist, og da tror vi en god kvinnestemme ville passe utmerket til materialet. Arrangementene har lekre detaljer og harmoniene er det virkelig klasse over.

1. Fatal sign (9:54)
2. Vicious circle (5:29)
3. Cold world (6:36)
4. Penelope (7:08)
5. I close the book (5:51)
6. Help me (5:29)
7. Wizard of tunes (8:52)
8. Back again (5:39)
9. City of darkness (8:43)

Roland van der Horst / gitar og vokal
Joost Hagemeijer / trimmer og keyboards
Pieter Drost / bass
Chris Jonker / keyboards

God Is An Astronaut – All Is Violent, All Is Bright

3 manns ensemble fra Irland med postrock og eksperimentell rock på agendaen. Bass-trommer og gitar med en tilnærmet normalt oppsett, men med synther som tilføre nødvendige klangfarger. Forholdsvis korte låter på tross av sjangeren, og ikke nødvendig med den ekstreme tålmodigheten som ofte såkalt postrock krever av lytteren. Herlige pianolinjer alternerer med energisk gitarspilling i en melodiøs kontekst. Piano og synther skaper en luftig stemning hvor du føler du flyr og nyter utsikten, for å avløses av mer bombastiske stemninger. ”All is Violent, All Is Bright” med superb tromming, og nydelige ”Forever Lost”, samt dynamiske ”Suicide By Star” er de tre beste låtene, men resten er ikke langt bak. Episke og velfungerende lydlandskaper er skiva gjennomsyret av, og tankene går til Sigur Ros og Goodspeed Your Black Emperor som inspirasjonskilder. Vi hører også at britiske episke spacerockere som Oceansize og Amplifier er med i inspirasjonsporteføljen. Melodiene er forholdsvis moderat komplekse, men det gjør lite da det er stemningen som pensles som er det viktige. Tiden flyr fort i lag med God Is An Astronaut, og det er lett å drømme seg bort på en behagelig måte.

1. Fragile (4:34)
2. All is Violent, All is Bright (4:14)
3. Forever Lost (6:22)
4. Fire Flies and Empty Skies (3:55)
5. A Deafening Distance (3:49)
6. Infinite Horizons (2:28)
7. Suicide by Star (4:38)
8. Remembrance Day (4:16)
9. Dust and Echoes (4:13)
10. When Everything Dies (10:00)

Torsten Kinsella / gitar, vokal og keyboards
Neils Kinsella / bass og gitar
Lloyd Hanney / trommer, piano og synther

Can – Landed

Legendarisks krautrock fra 1975. Minimalisme på sitt beste, og et must for Can fansen. Kjenner du ikke Can, så bare må du "smake" på denne. Et vannvittig sug i musikken, og stemningene pensles med suveren samspill, stor musikalitet og spilleglede. Ambience og psykedelia inngår i en utmerket harmoni. Gullbesetningen er Czukay, Karoli ,Liebezeit,og Schmidt. Hør på låtene "Full Moon On The Highway" og "Hunters And Collectors" og du er hekta.

Ayreon - Human Equation

De som kjenner Ayreon vet hva de får. Her får de om mulig enda mer i denne 2 CD-ers "Menneskelige Likning". Et majestetisk progressivt mesterverk med håndplukkede vokalister til hvert spor. Slikt blir det variasjon av, og stemningen og uttrykket blir bare enormt. Klart Mr. Arjen Lucassen`s beste , da han har kvittet seg med den tidvis plagsomme metall-dogmatikken. Er ikke til å unngå at det åpnes for "musikal-symptomene" i et slikt verk. Heldigvis er CD-ene så breddfulle med kvalitetsmusikk at Lucassen klarer på imponerende måte å unngå dette. Har du sans for det storslåtte, varierte og tåler et konseptalbum så har du nok stor glede av denne.

Knight Area - The Sun Also Rises

Albumet har blitt til over en periode på 20 år! Med så lang tid er heldigvis resultatet blitt ekstraordinert. Masse deilig mellotron/ fløyte samspill, Hammond orgel og suveren gitar soloer er på plass her. Sa jeg retro? Likefullt retro med intelligens og snert , og tilpasset den 21 århundre. Et episk progressivt verk som vil glede fans av Genesis, Pendragon og Iq. Knight Area er et navn se opp for, og det melodiøse har fått stor plass. Heldigvis er det også en del "slemmere" sider som prioriteres, slik at musikken blir dynamisk.

Earth And Fire - Atlantis

Album nr. 3 fra disse Nederlenderne utgitt i 1973, som tar opp tråden fra forrige album (Song of the Marching Children) på en smakfull måte.Ypperlig vokal fra Jerney Kaagman som tilføre musikken noe uskyldsrent som bare beriker lydbildet. Masse luftig mellotron, og også ypperlig bruk av Hammon-orgel og gitar. Sterkt fokus på melodiene, og resultatet er rimelig melodiøs prog som heldigvis aldri blir for snilt og ufarlig. Til det er komposisjonene og arrangementene for sterke. Coveret er absolutt verdt å ta en titt på.

2066 And Then - Reflections

Noe av den beste prog-CD noensinne. Svært variert, dyktige musiker og alle 8 sporene er like bra. Tyskerne ( pluss engelskmannen Geoff Harrison som senere var med i Kin Ping Me) gav denne ut i 1972 og det ble dessverre aldri flere fra 2066 & Then. Ingen musikksamling er komplett uten mesterverket "Reflections". Det spesielle navnet kommer av slaget ved Hastings i 1066, og så tillagt 1000.

1. At my Home (7:57)
2. Autumn(9:06)
3. Butterking (7:17)
4. Reflections on the Future (15:48)
5. The way that I feel today (11:11)
6. Spring (13:02)
7. I wanna stay (3:59)
8. Time can't take It Away (4:40)

Total tid: 75:00

Geff Harrison (England) / vokal & tekstGagey Mrozeck / gitar
Veit Marvos / keyboards
Dieter Bauer / bass
Steve Robinson / keyboards
Konstatin Bommarius / trommer

Gjester :

Wolfgang Schönbrot / fløyte
Curt Cress / trommer

Nucleus Torn – Nihil

”Nihil” er den første i en bebudet triologi fra Sveitsiske Nucleus Torn. Ut fra nevnte forutsetningen er det selvsagt nærliggende å anta at det ligger et konsept til grunn! Konseptet er derimot en tanke uklart, men den som kjøper de to neste skivene ” Knell” og ”Andromeda Avaiting” vil få løsningen. På dette albumet virker temaet å være atskillelse under ugunstige omstendigheter. Musikalsk er det ei skive som smelter sammen mange stilarter til et hele. Det varierer mellom ekstremmetall, klassisk, prog og folkelementene er aldri langt unna. Dette er sydd sammen på en troverdig, og svært spennende og helhetlig måte. Frontfigur er Fredy Schyder som også figurerer i New Grove Project, men Nucleus Torn har lite tilfelles med NGP. ”Glass Spirit” heter åpneren som er en akustisk folk sak med glitrende kvinnevokal som er basert på solide melodier. Neste spor ”Traveller`s rest starter med mer fullblods akustisk gitar og ren mannlig vokal, for så å bli avløst av elektriske gitarer og røffere sang o.s.v. Standarden er satt, og på ”Nihil” skjer det stadig noe nytt og spennende i lydbildet, som gjør at skiva nok får snurre ofte i spillerne til de som er så heldig å ha den i hus. En relevant sammenlikning er muligens at Nucleus Torn er en hardere utgave av svenske Anglagard, og det borger jo for høy kvalitet.

1. Glass Spirit
2. Traveller’s Rest
3. Night’s Grace
4. Summer Bled
5. Close
6. The Sunclad
7. Peregrina Sublime

Patrick Schaad - Vokal
Maria D'Alessandro - Vokal
Rebecca Hagmann - Cello
Christoph Steiner – Trommer og perkusjon
Christine Schüpbach-Käser - Fiolin
Fredy Schnyder – Alt annet

Grobschnitt - Rockpommel's Land

Konsept om lille Ernie``s reise på et papirfly inn i en eventyrlig verden, og med et enkelt nærmest naivistisk og humoristisk budskap. Et budskap fra tangentspiller ”Mist” som går på å av og til rømme fra dagliglivets slit og kav, og la drømmene få slippe til. Innspillingen foregikk i Conny`s Studio, og vi snakker da om legendariske Conny Plank fra Can. Coveret ser ut som noe Roger Dean kunne ha gjort, men det er en rimelig ukjent fyr som heter Heinz Dofflein som har laget kunstverket. Musikken er symfonisk prog, og holder meget høy klasse med inspirert vokal, og med sterk og variert gitarspilling. Dette er krydret med trommis ”Eroc`s” som skarp, tight og direkte rytmesnekker, og ”Mist`s” sin traktering av diverse tangenter føyer ytterlige spennende nyanser til lydbildet. Sistesporet er en meget verdig finale som har alt som de som liker mer kompleks musikk kan begjære. ”Rockpommel`s Land” er i høy grad å betrakte som et progressivt mesterverk, som nokså få kjenner til dessverre. Med Conny Plank bak spakene er selvsagt produksjonen også utmerket.

Ernie's Reise (10:56)
Severity town (10:05)
Anywhere (4:13)
.Rockpommel's Land (20:55)

Bonusspor på mange CD-er

Tontillon (6:15)

Gerd-Otto Kühn (Lupo) / gitarer og vokal Danielak (Wildschwein) / gitarer og vokal
Joachim Ehrig (Eroc) / drums og perkusjon
Wolfgang Jäger (Popo) / bass
Volker Kahrs (Mist) / keyboards, mellotron og synther